Anjalysen - Når tidsånden truer

­

«Dekonstruksjon», foreslo jeg veslevoksent. Året var 2004. Jeg studerte postkolonial teori i Nederland, og en av mine medstudenter hadde satt i gang en brainstorming om hva faget egentlig handlet om. Hun noterte flittig på tavlen, der stikkordene varierte fra politikk, økonomi, landbruk, teknologi, litteratur og fotografi til konflikter rundt kjønn, klasse og hudfarge. Fellesnevneren her, tenkte jeg, måtte vel være den kritiske tilnærmingen til vedtatte sannheter. Da vi var ferdig, tegnet professoren en sirkel rundt ordet dekonstruksjon. «Jeg kan godta alle forslagene, unntatt dette.»

Først under sommerens debatt om avkolonisering av akademia skjønte jeg hvorfor professoren ble litt irritert den gangen. En grunn til at forskning fra Sør fortsatt sliter med aksept, er at vestlige akademikere leser den inn i hjemlige vitenskapskamper. Og da, som nå, var postmodernismen en omstridt posisjon.

I april i år vedtok Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH) en erklæring om at de skal «jobbe for at mangfold i verdensog kunnskapsforståelse gjenspeiles i pensum, undervisning og forskning ved norske høyere utdanningsinstitusjoner». To måneder senere arrangerte PRIO-forskerne Cindy Horst og Ida Roland Birkvad seminaret Decolonising the Academy. Målet var å undersøke kritisk «hvilke kulturelle og historiske forutsetninger som ligger til grunn for moderne vitenskap, og hvordan marginaliserte perspektiver kan bidra til bedre vitenskap», skrev de i Aftenposten (08.06).

Pang, så eksploderte debatten i offentligheten. En gruppe professorer og forelesere ved Universitetet i Oslo, blant annet Jens Saugstad, Stig S. Frøland og Janne Haaland Matlary, mente at SAIHs erklæring var en så stor trussel mot akademia at støtten til hjelpefondet – de ti kronene norske studenter betaler sammen med semesteravgiften – burde avvikles. Prosjektet ville nemlig «likestille tradisjonell og folkelig kunnskap med moderne vitenskap», hevdet de (Aftenposten 15.08).

Flere – inkludert nevnte Frøland og Saugstad – tolket avkolonisering som en forlengelse av den pågående politiske trenden ved amerikanske campuser. «Man får unektelig assosiasjoner til ubehagelige fenomener ved amerikanske og enkelte europeiske universiteter med krav om ‘trigger warnings’, ‘safe spaces’ og ‘no platforms’ for forelesere og foredragsholdere som ikke har de ‘rette’ synspunkter», skrev Frøland i Aftenposten (16.06). «For meg oser tesen om ‘avkolonisering’ av høyere utdanning av identitetspolitikk», sa Saugstad til Klassekampen (26.07).

For et par år siden ville trolig få ha hevet et øyenbryn over en SAIH-erklæring eller et PRIO-seminar om avkolonisering. I dag er det særdeles få som tror – eller tør å si høyt – at mørkhudede mennesker er så underutviklet at de ikke kan styre seg selv. Det er rimelig velkjent at kolonimaktenes herjinger skapte store problemer som fortsatt preger land i Afrika og Asia. At koloniherrenes rovdrift på naturressurser utarmet store deler av landbruket. At transportsystemene de etterlot var bygget for eksport, og ikke spesielt egnet for nasjonal næringsutvikling. At verdenshandelen bygger på økonomiske modeller som gir allerede rike land store fortrinn. Hvorfor har dette blitt allmenne sannheter? Jo, fordi vestlige forskningsog utdanningsinstitusjoner har blitt gradvis avkolonisert de siste femti årene. Det har blitt grundig dokumentert at mye av kunnskapen koloniherrene anså som universell og objektiv, først og fremst tjente dem selv.

I sommer begynte folk plutselig å føle seg truet av helt etablerte utsagn. Et eksempel er et bevisstgjørende mantraet på utviklingsstudier – at begrepet «utvikling» har røtter i koloniherrenes inndeling av folkegrupper og legitimering av sitt eget levesett som det optimale. «En lettsindig lek med farlige ord», kalte evolusjonspsykolog Kyrre Wathne denne fagkritikken: «Å mene at for eksempel Tsjad (barnedødelighet 127/1000) er mindre utviklet enn Island (barnedødelighet 2/1000) er altså tilsynelatende rasistisk» (Morgenbladet 29.07). Flere tok seg nær av den sleivete betegnelsen «hvite, middelaldrende menn», som feminister har brukt lenge uten at noen har brydd seg. Nå ble betegnelsen lest som en trussel om å ekskludere kanoniserte filosofer fra pensum fordi de var hvite eller hadde et utdatert syn på kjønn og rase. Og noen tolket avkolonisering inn i innvandringsdebatten: «Her har vi nemlig prosjektet. Det multikulturelle. Europeerne tviholder på sin identitet og gjør motstand mot masseinnvandringene fordi de tror for godt om seg selv», skrev Helge Lurås på det innvandringskritiske nettstedet Resett (09.06).

Hvorfor ble spørsmålet om avkolonisering så betent akkurat i år?

Mye tyder på at prosjektet ble lansert på et uheldig tidspunkt her til lands. Vi lever i en tid preget av frykt – for amerikanske tilstander i Norge, polarisering, innvandring, for omveltninger i internasjonal politikk. Selv om kritikerne frykter ulike ting, har avkoloniseringsprosjektet blitt et felles symbol for nåtidens trusler.Tidsåndens bølger er i dag for store til å seile på.

Både aktivistene og kritikerne kunne hatt nytte av å se mer til europeiske erfaringer enn de harde frontene som i dag preger amerikanske universiteter. Tidligere kolonimakter har for lengst revidert pensum i et oppgjør med sin egen historie. I 2004 var postkolonial teori allerede et eget fag i Nederland, og perspektivet var helt integrert i samfunnsvitenskap og humaniora. Det betydde selvsagt ikke at afrikansk folklore fikk status som vitenskap, men at det ble like naturlig å lese Frantz Fanon, Gayatri Spivak, Edward Said og Homi Bhabha som Kant og Derrida.

Truer dette den vestlige sivilisasjonenen? Nei, det gir den bare bedre forståelse for hvilke tanker som beveger verden i dag. Og kanskje er det akkurat det vi trenger i en fryktsom tid? Det er tross alt få ting som er så betryggende som å vite.