Anjalysen: Kaosfyrsten

­

En time. Så lang tid tok det før de 1380 billettene til Jordan Petersons foredrag i Oslo Konserthus ble revet bort. Da den kontroversielle kanadiske psykologiprofessoren besøkte Norge i oktober, hadde han for lengst skapt bølger i offentligheten. Han er blitt omtalt som en modig kriger i kampen mot det politisk korrekte tyranniet, og en ytre høyre-konspirator som demoniserer meningsmotstandere og omdefinerer hva som er politisk korrekt å si.

I januar i år publiserte Peterson boken 12 regler for livet – en motgift mot kaos, som umiddelbart ble en bestselger og allerede i høst kom ut på norsk. Et kjerneargument i boken er at yngre generasjoner er blitt indoktrinert til å tro at det ikke finnes verdier lenger, og at samfunnets orden derfor har kollapset. Rådene han gir, er for det meste gode: ta ansvar, ha selvrespekt, klapp fremmede katter på din vei. Men både boken og Jordan Petersons opptreden i offentligheten er omtrent så langt unna en motgift mot kaos som det går an å komme.

Jordan Peterson ble berømt over natten da han i 2016 motsatte seg en lov mot diskrimineringsvern basert på kjønnsidentitet. Han hevdet at loven var et angrep på hans ytringsfrihet, og at han ville bli straffedømt for at han nektet å bruke transpersoners foretrukne pronomen (tilsvarende hen på norsk). Dette utløste et vell av protester, både fra transaktivister som anklaget ham for å spre hat, og jurister som mente han bevisst fremstilte loven feil. Senere har han foreslått å innføre tvungent monogami for å forhindre at så mange menn blir valgt bort av kresne damer, noe han mener gjør dem frustrerte og voldelige. Også dette budskapet møtte massiv motstand; det ble blant annet trukket paralleller til tv-serien The Handmaid’s Tale.

Få ting er like kaotisk som en konflikt mellom mange fronter. Jordan Petersons argumentasjon legger opp til en veldig bred sammensetning av fiender. For det første definerer han kaos som en grunnleggende kvinnelig egenskap, noe som har provosert feminister over hele verden. Mange av kvinnebevegelsens viktigste kamper, som likestilling i arbeidslivet, prevensjon, rett til skilsmisse og abort, er ifølge Jordan Peterson selve roten til problemet. For det andre går han til angrep på minoriteter, spesielt transfolk, og deres status er en av kjernesakene til den liberale politiske bevegelsen i USA. For dem er anerkjennelse et eksistensielt spørsmål, så de har ikke så mange andre valg enn å sette hardt mot hardt. For det tredje plasker han rett inn i mange ulike fagfelt uten å forholde seg til hva de har å si om de samme temaene. Han hevder til og med at noen av fagene, som sosiologi, antropologi og kjønnsstudier, bør legges ned. Derfor møter han også faglig motstand fra alle kanter. Og faglige krangler mellom folk med ulike vitenskapssyn blir sjelden et pent syn.

Den massive motstanden har stor mobiliseringskraft på Jordan Petersons voksende følgerskare. Mannens budskap og kampform har gjort ham til en stjerne i den såkalte mannosfæren på nettet, en subkultur som blant annet omfatter såkalte incels (menn i ufrivillig sølibat), pickup artists (kalkulerende sjekkere) og gamere, som kjemper mot feminismens inntog i dataspillverdenen. Han har også fått mye støtte og sympati for å utfordre identitetspolitikken på amerikanske og kanadiske campuser, som mange opplever som et kvelende tankepoliti.

Siden mediene ble oppmerksomme på både mannen og fenomenet og begynte å skrive om det, har tilhengerskaren og motstanden mot ham vokst i alle retninger. I oktober i år passerteYouTube-kanalen hans 1,5 millioner abonnenter og videoene 73 millioner avspillinger. Lite tyder altså på at den kaotiske debatten rundt Jordan Peterson kommer til å roe seg med det første.

Det som gjør at boken snarere er en oppskrift på enn en motgift mot kaos, er at Peterson bommer på diagnosen. Hvis han ikke hadde vært en prinsipiell motstander av sosiologi, hadde han visst at mange har forsket på det samme problemet før ham. Det Peterson kaller «kaos», er det samme som anomi, som er et kjernebegrep innen sosiologifaget. Anomi refererer til et sammenbrudd av normer som gjør samfunnet ustabilt og skaper mange sosiale problemer. Forskningen på anomi har faktisk vært spesielt opptatt av akkurat det fenomenet Jordan Peterson snakker om – at unge menn faller utenfor og får problemer med skolen, med narkotika, kriminalitet og med å finne seg damer. Interessant nok sto forskningen på akkurat dette problemet sterkest på 40–60tallet, midt i de tradisjonelle kjønnsrollenes glansdager. Det som skaper kaos, er altså ikke at kvinner har gått ut i arbeidslivet og begynt på p-pillen.

Ifølge den sosiologiske forskningen er en sentral kilde til anomi at det er et misforhold mellom samfunnets mål og virkemidlene vi har for å nå dem. Det typiske eksemplet her er den amerikanske drømmen, som sier at du kan lykkes med hva som helst gjennom innsats og talent. Problemet er at den amerikanske drømmen er en myte – hardtarbeidende, flinke folk blir ofte forbigått av folk med nettverk, penger og riktig kulturell kapital. Derfor faller mange utenfor og henfaller til håpløshet eller kriminalitet. Jordan Petersons bekymring for anomi handler om at mange menn ikke har kjangs til å lykkes på kjønnsmarkedet fordi kvinner har for høye krav. De mislykkes i egne og samfunnets øyne fordi det er et misforhold mellom kulturelle mål og tilgjengelige virkemidler. Derfor blir de frustrerte og tyr til vold. Jordan Petersons svar på dette er at menn må gjeninnta den tradisjonelle mannsrollen, og kvinner må gi opp likestillingen.

Problemet er at Peterson, både gjennom sin rolle i media og sine råd til menn, skaper en ny avgrunn mellom kulturelle mål og virkemidler for å nå dem. Det blir ikke stabilitet i den offentlige samtalen ved å mobilisere hissige fronter mot hverandre. Det blir ikke fred på kjønnsmarkedet av å sette menns interesser opp mot kvinners. En viktig grunn til at likestilte velferdssamfunn er de mest stabile, er at de er organisert rundt en sosial orden som favner om begge kjønn.Vår modell har sine hull – mens menn kjemper for mer samvær med sine barn, krever kvinner slutt på trakassering i arbeidslivet. Den beste motgiften mot anomi på kjønnsfronten i Norge er å la den norske drømmen, altså likestillingen, gå i oppfyllelse.