Alt kommer til å bli Jessheim

­

Jeg lukker døren, henger duffelcoaten fra meg på en hensiktsmessig knagg og knepper opp buksene. Jeg reflekterer over at toalettene på Jessheim Storsenter er både rene og gratis. De er opplyst av varmhvite pærer, ikke av blå rørlys. Toalettene frekventeres altså ikke av hjemløse. Her på Jessheim Storsenter er alle enige, mer eller mindre, om hvordan man skal te seg.

Men ikke alle, slår det meg.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal te meg.

I gruvekkende sakte film ser jeg for meg de siste tretti sekundene før jeg lukket døren, og alle detaljer jeg nå erindrer, men som jeg i øyeblikkets frenetiske trengthet ignorerte, tyder på at jeg har valset rett inn på kvinnedoen. Døren jeg trodde gikk til handikappdoen, må også ha gått til herredoen, for når jeg tenker etter, var det ikke noe pissoar der jeg endte opp. Og utenfor hører jeg bare kvinneglam.

Jeg tør ikke gå ut.

- Jeg har et slags forhold til Jessheim. Halvparten av de jeg er i slekt med, bor der. Men jeg har ikke forstått Jessheim. Jeg har nesten vært redd for Jessheim. Jeg tror det kanskje har å gjøre med mangelen på landemerker, jeg skjønner ikke hva Jessheim er, bortsett fra Andeby-aktige byggefelt spredt ut mellom noen jorder. Jeg har det likedan med Ski, begge stedene har et trafikknutepunkt og et kjøpesenter, men ellers er det nesten bare boliger, kastet rundt i et tilsynelatende tilfeldig mønster. Jessheim har riktignok en kro med et markant spir, men det holder ikke. Jeg trenger ikke operaen i Sydney eller Eiffeltårnet. Men jeg trenger litt mer enn et spir.

Jeg liker å føle at jeg er et sted, og ikke hvor som helst. Monumenter etter fryktelige kriger, sentralt beliggende gravlunder, brolagte gater, gamle gudshus, slike ting fyller meg med ro. Det er ikke vanskelig å se at det ligger en forfengelighet i dette, eller til og med en slags forstyrrelse. Bevar trikken, uansett hvor upraktisk den er, riv ikke denne rønna, bevar dette gamle arbeiderstrøk slik at designere og programmerere og musikere kan flytte inn.

Men noen ting må man ha for å leve.

Min kones onkel måtte flytte fra Hardanger og bo i Hamar noen år mens han hadde turnustjeneste. «Ikkje var det fjell, og ikkje var det sjø ... Jau, så da ... Nei. Det var mest for ei straff å rekne.»

Ethvert sted er ikke likt et annet.

- Utenfor hører jeg kvinner rope og snakke. De skrur vannet på, og de skrur vannet av. Jeg må forsøke å time min utgang til når det er rimelig å tro at ingen står foran vasken.

Hvem bryr seg om jeg går ut eller inn. Ingen kommer til å snakke om det over middagsbordet hjemme. Spiller ingen rolle. Å være feil sted for meg er som edderkopper og heiser for andre.

- Det finnes en annen type norske småsteder enn Ski og Jessheim, steder som fremdeles har handlegater, men der nesten all detaljisthandel har flyttet ut. Moss, Brønnøysund, Larvik. Lokalene i de respektive Storgatene er enten tomme, eller de brukes av næringer der økonomien følger andre regler enn hos Kitch’n og XXL. Tatovører, melankolske og kronisk underbesatte indiske restauranter, vietnamesiskdrevne japanske restauranter, kvinnedrevne bruktog designbutikker, den lokale krystallmystikeren, Ritas Hårsalong. Det er alltid plass til en hårsalong til der nordmenn bor.

I småbyer som Moss og Brønnøysund og Larvik kan man gjøre turistting. Man kan ta en kaffe i en kaffebar som ikke drives av en kjede, med plakater av NewYork eller grelle malerier av en lokal kunstner, og man kan gå til en havn, eller en gate med trehus, og ta en selfie. Jessheim er fullstendig turistvaksinert. Jessheim er for de som bor der. Jessheim, som mange rasktvoksende boligområder i Norge, må sees innenfra.

Og sett innenfra er Jessheim et attraktivt sted. Sett innenfra har man sin familie, sitt foreningsliv, sitt nettverk. I hverdagen rekker man ikke å se så mye pent eller interessant uansett. Man kan se det på ferie.

I Shelter, Lloyd Kahns kultbok om husbygging fra 1973, er det en selvlært hippietømrer som sukker over alle i hans miljø som vil bygge «spennende» hjem formet som kupler eller heksagoner. «Et hjem skal være som en god ullgenser», sier han i boken. «Det er et verktøy for at du trygt og godt skal kunne utforske resten av verden.» Dette har jeg brukt lenge som en besvergelse mot all oppussingsgalskap. Et hjem skal være trygt og varmt, ikke din eneste arena for selvutfoldelse. Men sitatet kan også brukes som et forsvar for å bo på Jessheim.

Bo et sted som er praktisk. Ikke jål deg til.

Ullensaker kulturhus, midt i sentrum, kan se ut som en lagerbygning eller et maximum security prison fra utsiden. Men inni er det saler av høy standard og visning av åtte forskjellige filmer hver dag. Jeg har vært der tidligere for å se søskenbarn opptre i en tilstelning som skulle vise hva de lokale kulturtilbudene hadde avlet frem av ferdigheter hos den oppvoksende slekt. Fremføringene var overlegne noe jeg selv kunne utført i samme alder, om enn kanskje mindre imponerende enn barnekoret i en gjennomsnittlig afrikansk kirke. Men lysog lydkvaliteten var skyhøy, på et nivå ingen profesjonelle norske teatre kunne vise til før helt nylig. Et søskenpar skilte seg ut blant de unge kunstnerne, en gutt og en jente på fiolin og piano fremførte et klassisk stykke med en dyktighet som vitnet ikke bare om positive tilbakemeldinger fra instruktører og foreldre, men om blodslit, forsakelser og kanskje trusler. Jeg spurte min bror om de var barn av de som drev den lokale kinarestauranten, slik jeg husker det, nikket han og bekreftet min allerede svært detaljerte fortelling om sosial mobilitet, tigermammaer og klassetilhørighet. Men det kan hende han ikke hørte meg.

Hvem trenger brostein eller kirketorg når barna har slike tilbud. Mine barn trener dans i et lokale i Oslo indre øst der murpussen faller av veggene. Hjemveien har vært sperret av politiet flere ganger etter skyteepisoder. Jeg føler aldri at jeg lever i noen getto, men sett fra Jessheim virker Oslo sjaskete, intimt, uforutsigelig.

Jessheim blir av og til profilert, enten av lokale storheter eller av hovedstadspressen, som en slags rånekulturens episenter. Men dette handler mest om at Jessheim ligger så nærme Oslo det går an, samtidig som infrastrukturen (man må ha bil) legger grunnlaget for alminnelig norsk distriktskultur. Hadde Jessheim forblitt uendret, men blitt transplantert til å ligge rett utenfor Gol eller Alvdal, er det ikke sikkert at harryfaktoren hadde virket spesielt høy.

Og akkurat slik Ullensaker kulturhus bare gir mening innenfra, slik er det med Jessheim Storsenter. Jeg er intuitivt skeptisk til flagg og til sentrale bygg som ikke kan tegnes på gjenkjennelig vis av et barn. Oslo rådhus, Frankrikes trikolor, Kreml, der har du ikoner. Sør-Afrikas flagg, med sine seks farger og smale border, det vil få ethvert barn til å føle seg utilstrekkelig.

Hvis noe ikke er gjenkjennelig, ikke lett å gjenskape, hvordan skal man føle tilhørighet til det da.

Og sett fra utsiden er Jessheim Storsenter, som alle utvidede kjøpesentre, den ene påklattede nyttebygningen etter den andre, en formløs klump av moteretninger innen kjøpesenterog parkeringshusarkitektur gjennom de siste tiårene. (IKEA har klart å løse problemet med lagerbygningenes uendelig forglemmelige uformelighet ved å bruke en ekstremt sterk fargepalett. Det er ikke sikkert dette er en løsning som lar seg skalere, at alle slike bygg bare kan farge seg ut av sin usynlighet.) Og selv om Jessheim Storsenter befinner seg rett ved togstasjonen, finnes det ingen naturlig fotgjengerovergang fra stasjonsområdet og til senterets inngang, så fullkomment frikoblet er det fra det som finnes av fotgjengertilgjengelighet, til tross for at det befinner seg i sentrum. Faktisk er kjøpesenteret sentrum.

Det moderne kjøpesenterets oppfinner, den wienfødte arkitekten Victor Gruen, drømte om å gjenskape det europeiske, billøse handlesenteret. I praksis har dette ført til en utsøkt ondskapsfull ironi siden kjøpesentre ofte ligger et godt stykke utenfor byen og kun gir mening for de som kjører dit med bil. Reisende med buss kan bare handle det de kan bære i armene, og dermed blir mye av poenget med et kjøpesenter helt borte for dem. I Jessheim oppstår den motsatte situasjonen. Siden bebyggelsen er spredt og de fleste bor utenfor sentrum, må de kjøre til senteret allikevel.

Men vel innenfor må den hovne osloborgeren tørke av sitt flir. Jessheim Storsenter er suverent mye renere og mer forbrukervennlig enn noe sted i Oslo. Enhver kjent kjede er representert, men med større lokaler og mer utvalg enn osloboere er vant med. Det finnes også helt lokalt drevne næringer her. En av dem tilbyr det som virker som virkelig ekstremt mye karnevalsog partyutstyr, ingen norsk eller internasjonal kjede har tydeligvis vært i stand til å tilby kommunens 35 000 innbyggere det riktige assortiment av løsbarter og sombreros. Starbucks har ferme damer bak disken, fra samme demografi som klassiske bakeridamer ellers i landet, men på Joe & The Juice jobber sannelig nøyaktig samme type unge menn som kjeden har bygget opp som en del av merkevaren. De finnes i Jessheim også.

Damene blir aldri ferdig med å vaske hendene. Og de roper til hverandre kontinuerlig. Hvor rene hender skal de ha. Hvorfor kan de ikke vente med å snakke til de har slått av kranene.

Jo lenger jeg blir her, jo mer mistenkelig vil det virke. Ikke på andre, ingen vet hvor lenge jeg har vært her. Men på meg selv.

- Dette skjer omtrent samtidig med at jeg er i Jessheim: Noen japanske turister setter seg ned på en uformell restaurant, og ender opp med en regning på 11 000 kroner for fire biffer, en stekt fisk og vann. Venezias borgemester tar affære. Saken blir en klikkvinner i nettaviser over hele verden i noen timer. Det viser seg at restauranten eies av en kineser og drives av en egypter. Nesten ingen venetianere tjener penger på restaurantvirksomhet i det aktuelle området.

Dette skjer også: New Zealand innfører en lov om at utlendinger ikke får kjøpe eiendom. Angivelig har utlendinger drevet eiendomsprisene opp. I flere land dukker det opp oppfordringer om å følge New Zealands eksempel. Det har vært en mini-farsott blant verdens virkelig superrike å skaffe seg eiendommer i New Zealand, der de potensielt kunne unnsluppet sivilisasjonens sammenbrudd i Europa eller Nord-Amerika. Peter Thiel har både eiendom og newzealandsk statsborgerskap, selv om ingenting tyder på at han har oppfylt de vanlige kravene for å få pass i landet. Men det er ikke klart at det er dette segmentet som spesifikt har bidratt til en oppheting av eiendomsmarkedet.

Eiendomsmeglere i London melder samtidig at salg av eiendom i en ti minutters gangavstand fra Harrod’s til kjøpere fra Midtøsten har økt med tretti prosent de siste månedene. (Adresser som ligger lenger unna kjøpesenteret, opplever ingen tilsvarende økning.) Hittil har over en fjerdedel av hjemmene i Knightsbridge stått tomme, siden de kjøpes som investeringsobjekter og til nød brukes som ferieboliger.

Verdens rikeste etablerer seg altså der det er antatt vakrest, og der det samtidig finnes en grunn til å anta at privat eiendom blir respektert. I store deler av verden er jo eiendom bare passe smart investering. Det kan komme noen kjeltringer og ta det fra deg når som helst, uansett hvor rik du er, og uansett hvor gode forbindelser du har med de som er makthavere akkurat i dag.

Det blir dermed vanskeligere og vanskeligere for «vanlige mennesker» å bo der det på en gang er naturskjønt, trygt og finnes en tilknytning til historien. Slike steder får du besøke i stedet. Der kan du leie en Airbnb-leilighet i et område hvor det ikke lenger finnes skoler, jernvarehandler eller dagligvarebutikker, bare kjedekafeer og gavebutikker som drives og bemannes av innflyttere som bor tolv i hvert rom, jobber tolvtimersskift og besøker familien i lavkostområder med ujevne mellomrom.

På denne måten blir alt, ikke bare nye boligstrøk, men også historiske bysentre, en del av det forfatteren James Howard Kunstler kaller «the geography of nowhere», et uttrykk han egentlig myntet bare på forsteder og drabantbyer.

Man kan shoppe i de samme butikkene, frekventere de samme kafeene i Paris og Bangkok. Og faktisk også i Jessheim. Kanskje det finnes en spesielt original klesbutikk i Kyoto, eller en utsøkt restaurant i Honolulu, men de er knapt mindre tilgjengelige for en velstående person fra Jessheim enn en gjennomsnittlig person i Japan eller Hawaii.

Alt blir likt. Alt blir Jessheim.

- Jeg tror jeg, gjennom døren, kan ane en luke. Damene som skal på do, er på do. Ingen står og vasker hender og roper til hverandre. Jeg smetter ut. Jeg tar på meg mitt mest anonyme ansiktsuttrykk. Jeg har vært på kurs med en sporfinner i USA. Han fortalte at indianerne visste å ikke kringkaste sine tanker, sin væren. Slik kunne de bli usynlige. Jo, lo litt av det da. Jeg ler ikke nå. Jeg bruker alt jeg har lært.

- Rett utenfor en av kjøpesenterets mange utganger er Ullensaker rådhus. De har et klokketårn, for det skal et rådhus ha. Men poenget med rådhusklokken var at alle på torget skulle være enige om hva klokken var. Rådhuset (eller kirken) demonstrerte slik hvem som hersket over reglene, avgrensningene, rutinene og timeplanene. Tårnet til Ullensaker rådhus er bygget på 60-tallet, lenge etter at alle fikk armbåndsur, og den peker ikke ut på noe torg, men rett inn i veggen på kjøpesenteret.

Dette kan ikke føres som bevis for en særegen ullensakersk tåpelighet, alle holder på sånn, med symboler som er så viktige at man tar dem for gitt og samtidig glemmer hva som var poenget med dem i utgangspunktet. Stillehavsrepublikken Palau har bygget et massivt regjeringsbygg i hovedstaden Ngerulmud som ligner til forveksling på USAs kongressbygg, men i plast. Det tropiske klimaet har ført til så mye mugg at bygningene, med sine prektige greske søyler, er ubrukelige.

Alle prøver å gjøre noe som er fint og tradisjonelt. Det blir bare litt feil noen ganger.

Det finnes greske søyler i plast utenfor en av restaurantene på Jessheim Storsenter også, men de er nesten verneverdige. Mer tidstypisk påvirkning finner man i etablissementene som retter seg mest mot yngre, der man har tendenser til såkalt «airspace». «Airspace» er den nåværende eneste internasjonalt anerkjente måten å innrede interiør på, oppkalt etter hvordan utleieleiligheter på Airbnb har blitt mer og mer like av utseende. Man ser det samme i nyåpnede kafeer og i butikker som selger «spennende» varer: en kombinasjon av nakne murvegger, gjenbrukt tre og gammeldagse Edison-lyspærer, gjerne med møbler i 50-tallsstil. Ingen av stedene i Jessheim har tatt «airspace» helt ut, men legobutikken kommer ganske nær. Jeg føler meg ganske vel der.

En forklaring på «airspace» er at det er en måte å innrede arbeidsplasser på som gjør at underbetalte programmerere og helpdeskarbeidere allikevel kan føle seg kule. Jeg lar meg lure like fullt. På reise i utlandet er det som om tyngdekraften trekker meg inn i kafeer og bokhandler med denne estetikken. Jeg tror om meg selv at jeg foretrekker «autentiske», brune steder, men de fleste «autentiske» steder har nå storskjerm som viser utføring av idretter jeg ikke kjenner reglene til.

Legobutikken i Jessheim Storsenter ligner på en Apple-butikk, eller kanskje et sted som selger designvesker. Ledelsen har vært raus med kvadratmeterne, her går man ikke sidelengs mellom butikkreolene, som i den mer tradisjonelle lekebutikken som ligger vegg i vegg. I legobutikken er varene nøye kurert, oppstilt med fronten ut og langt fra hverandre. Man forventer nesten at betjeningen skal gå kledd i sølvfargede one-piecer, som i gamle science fiction-filmer. Er det sfærisk new age-muzak på lydanlegget? Nei. Men det føles slik.

For en som tilhører mitt samfunnssegment, er det blitt umulig å nærme seg lego uten å utløse en intern dialog om kjønningen av barndommen. Jente-legoen «Friends» utmerker seg i en egen avdeling med sin rosaog lilla-dominerte fargepalett. Her ville alle frender fra Oslos ikke-merkantile middelklasse raslet med hvitløkstrømper og spyttet tre ganger over venstre skulder. Legokonsernets påstand er at jenter lekte stadig mindre med lego før bedriften begynte å kjønne lekene. Det underforståtte budskapet er: «Hvordan vil du det skal være, kompis? Skal jenter bygge med lilla lego, eller skal de ikke bygge i det hele tatt?»

Slik oppleves også kjøpesentrene i DistriktsNorge: «Hør, det er dette, eller så er det Kiwi, frisør og de damene med bruktmarkedet i Storgata, og så må du skaffe alt annet på internett.» Med kjøpesentrene klarer Distrikts-Norge, nesten, å replisere tilbudene i en storby, bare med mye, mye bedre hygiene.

Og storbyer endrer i sin tur paradegatene til shoppingmekkaer med tilbud som ligner dem man får på kjøpesentre og flyplasser.

Slik blir alt til Jessheim. De som fremdeles ønsker å søke seg til kaos, til bråk og slåssing og flatfyll og hormonstyrt eksperimentering, finner sine egne steder. De kan brukes som maskoter for stedet, slik spanjolene har sigøynere og flamenco, amerikanerne har gangsterrappere med klippekort i mainstreammedier og Jessheim har rånere. Osloavisene blir aldri lei av å skrive om tøyenungdom, selv om de utgjør en forsvinnende liten del av befolkningen. Får vi ikke kaos i pendlingen mellom våre nå helt røykfrie hjem, arbeidsplasser og detaljisthandler, må vi få det gjennom underholdning og nyhetsdekning.

Jeg går til togstasjonen. Jeg klapper på ytterjakkens lomme, først rolig og så mer og mer panisk. Jeg har glemt telefonen på damedo.

Jeg må tilbake.