Afrikas framtid – vårt mareritt?

­

Også sommeren 2018 var de der i TV-ruta, i avisene, på nett og papir.

Overfylte gummibåter i ferd med å kantre, skip med utsultede flyktninger sendt fra havn til havn rundt Middelhavet. Selv om antallet flyktninger og migranter som tar seg fra kysten av Afrika eller Tyrkia mot Europa er en brøkdel av det det var i toppåret 2015, skaper fortsatt bildene av dem som fiskes opp, politisk strid og uro. Mens det i 2015 kom i overkant av en million over Middelhavet, anslås det av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) at rundt 80 000 vil ta den farlige turen i år. De fleste av flyktningene i 2015 kom fra Syria og Irak, i hovedsak via den såkalte østlige ruten, fra Tyrkia.^{Tallene i dette og de tre neste avsnittene er hentet fra data2.unhcr.org/en/situations/mediterranean.} Men etter 2015 har situasjonen i Midtøsten endret seg. Det er også inngått en avtale mellom EU og Tyrkia, og mellom EU og flere afrikanske land. I fjor kom det litt over 170 000 flyktninger over Middelhavet til Europa, stadig ifølge tall fra UNHCR. FNorganisasjonen venter altså det halve antallet flyktninger denne sesongen, altså mindre enn en tiendedel av antallet i 2015. I sosiale medier framstilles det hele allikevel som en slags invasjon, og det advares mot at det vil bli verre. Ikke minst fordi krisen i Middelhavet sammenfaller med en befolkningsvekst på kontinentet sør for oss: Afrika.

ER AFRIKA PÅ VEI HIT?

Afrika er i en brytningstid. Kontinentet opplever en såkalt demografisk overgang med store fødselskull, før befolkningsveksten er forventet å flate ut. Mens det i 2016 var 1,2 milliarder afrikanere, noe som utgjør rundt 17 prosent av verdens befolkning, ventes dette antallet å stige til det dobbelte fram mot 2050, til rundt 2,5 milliarder. Da vil befolkningen i Afrika utgjøre 26 prosent av verdens befolkning ettersom fødselstallene går ned på andre kontinenter. Den videre utviklingen hefter det større usikkerhet ved, men det er forventet at befolkningsveksten vil fortsette i Afrika fram mot 2100.

På samme tid er det altså flere flyktninger i verden enn noen gang siden annen verdenskrig, og mange av disse flyktningene befinner seg i Afrika. Om man legger UNHCRs tall til grunn, er det i dag i overkant av 68 millioner flyktninger i verden. 18 millioner, eller rundt en fjerdedel, befinner seg i Afrika sør for Sahara. Dette tallet inkluderer både internflyktninger og de som har flyktet til naboland eller lenger unna. Befolkningsveksten i Afrika og det rekordhøye antallet flyktninger i verden er to forskjellige prosesser, men i et utall artikler, bøker og kommentarfelt har denne kombinasjonen blitt utpekt som en slags overhengende fare for Europa, og ført til stadig mer drakoniske tiltak både i Sør-Europa, i Middelhavet og i Afrika. Mot slutten av 2017 ble temaet flere ganger diskutert i EU-parlamentet.Ved inngangen til 2018 uttalte Fabrice Leggeri, lederen for EUs grensebyrå Frontex, at presset på Europas sørlige grense (Middelhavet) fra Afrika øker.^{Se www.dailymail.co.uk/wires/ap/article-5412985/EU-border-chief-warns-migrant-pressures-stay-high.html.} Mens antallet syrere som forsøker å ta seg ulovlig til Europa har gått kraftig ned, økte antallet mennesker som tok seg fra Vest-Afrika mellom 2015 og 2017. Leggeris advarsler er blitt fulgt opp av politikere. I juni forsøkte Europas toppledere å komme opp med løsninger, blant annet å opprette mottakssentre i Afrika og å samarbeide med afrikanske land om kontroll før migranter når Middelhavet. Slike tiltak er allerede på plass.

Også her i Norge ser man engstelig mot Middelhavet. I boka Vi som elsket Afrika, som kom ut tidligere i år, fletter forfatter Gunnar Kopperud sammen krigsreportasjer fra forrige århundre med en slags advarsel mot massemigrasjon fra Afrika. Kopperud ser med svartsyn på Afrikas framtid, og med det også Europas. Som tittelen på boka antyder, har Kopperud mistet troa på et kontinent han en gang elsket, og ser nå bare trøbbel. Kopperud bruker bokas åpning og avslutning til å advare mot en masseinnvandring fra Afrika, en masseinnvandring som han ser som uunngåelig og umulig å stoppe. Også en annen tidligere afrikafarer, Terje Tvedt, er innom temaet i sin bok Det internasjonale gjennombruddet, som kom i fjor. Som Kopperud ser Tvedt et kontinent der ingenting har gått rett, på tross av årevis med bistand, og hvor den afrikanske kvinnens fruktbarhet nå truer med å gjøre vondt verre. Og til slutt skape en krise hos oss. Disse framstillingene har funnet atskillig resonans i den innvandrerkritiske bloggosfæren, på nettsider som document.no og rights.no.

Bøkene til den britiske sosialøkonomen Paul Collier, direktør for Centre for the Study of African Economies, blir også hyppig referert til i debatten om afrikansk migrasjon. I boka Exodus. How Migration Is Changing OurWorld (2013) hevder Collier at migrasjon følger en slags naturlov, som går ut på at antallet flyktninger uvilkårlig vil vokse. Sammen med migrasjonsforsker Alexander Betts har Collier fulgt opp med Refuge. Rethinking Refugee Policy in a ChangingWorld (2017), hvor de argumenterer for et nytt system for å håndtere migrasjon og flyktninger.

Men selv om afrikanere figurerer i alle de nevnte bøkene, hovedsakelig som noen som er på vei hit, er de lite til stede med sine egne historier. Narrativet som dominerer her hjemme, tar også sjelden opp hva som egentlig skjer før migranter eller flyktninger kommer hit, altså mens de befinner seg i Afrika. Og undersøker man dette, vil man oppdage et langt mer nyansert bilde enn det dommedagsprofetene forfekter. For befolkningsveksten og migrasjonen i Afrika utspiller seg ikke helt slik vi tror. I forskningsrapporter fra blant annet FN og Pengefondet pekes det på helt andre følger enn det skremmebildet som tegnes opp her hjemme. Der vektlegges dynamikken innad på kontinentet selv, hvilken påvirkning intern migrasjon har på økonomisk vekst og politiske systemer. I mai i år slapp FNs konferanse for handel og utvikling (UNCTAD) en rapport som konkluderer med at migrasjonen, som i hovedsak fortsatt er intern i Afrika, bidro til den økonomiske veksten kontinentet for øyeblikket opplever.^{Se unctad.org/en/pages/newsdetails.aspx?OriginalVersionID=1761.} Det er alltid vanskelig å spå om framtida, uansett hvilke modeller vi bruker for framskrivning, både av befolkningstall og migrantstrømmer. Og, som nylig avdøde medisiner og statistiker Hans Rosling har påpekt, vi har en tendens til å velge å tro på de mest svartsynte framstillingene, og disse igjen er vanskelig å korrigere når vi først har latt dem feste seg. Så la oss se litt på tallene bak profetiene.

FØRST – FRUKTBARHETEN

Ettersom befolkningen på kontinentet sør for oss vokser, slutter mange av dette at flere vil komme hit. Den afrikanske livmoren er en tikkende bombe. Helt siden Thomas Malthus formulerte sin lov om befolkningsvekst i 1798, og som handlet om at befolkningen hele tiden vil vokse ut over ressursene som er tilgjengelig, har man sett på kvinners fruktbarhet som farlig. Og spesielt farlig er den fattige kvinnens fruktbarhet. Det som regulerer befolkningen, er ifølge Malthus periodisk kollaps, som pest og sult. Presten Malthus kom derfor til konklusjonen at å hjelpe dem som sultet, var umoralsk; sulten var naturlig, og hjelp ville bare føre til mer lidelse. Denne konklusjonen har gitt Malthus og de såkalte malthusianere et fortjent dårlig rykte.

Nå har det skjedd en del siden 1798, ikke minst har demografer kunnet slå fast at en befolkning som øker sin egen levestandard også får færre barn, i motsetning til premisset Malthus satt, at de bare ville få flere. Når barnedødeligheten synker, forsvinner også årsaken til at foreldre «sikrer» seg med mange barn. I tillegg sørger kvinners frigjøring og utdanning for at de får færre barn. Etter annen verdenskrig, da levestandarden økte i europeiske land og USA, ble plutselig den såkalte tredje verden problemet for malthusianerne. Og da spesielt Asia. I 1968 utga ekteparet Paul og Anne Ehrlich boka Befolkningsbomben – fødselskontroll eller undergang. For biologen Paul Ehrlich var det nettopp undergang han så i en ukontrollert befolkningsvekst, særlig i India og Asia. Siden da har fødselsraten gått ned også der, og i dag er snittet i en del asiatiske land det samme som i europeiske land, man har altså et lite fødselsunderskudd. Både Europa, Nordog Sør-Amerika og Asia har allerede vært gjennom en såkalt demografisk overgang, der fallende spedbarnsdødelighet en stund gir voksende befolkning før fødselstallene stabiliserer seg på et lavt nivå.

Men kvinners fruktbarhet oppfattes fortsatt som en trussel. For nymalthusianerne er det nå Afrika som er problemet. Det kontinentet er nemlig ikke gjennom overgangsperioden helt ennå. Mens fertiliteten har gått ned eller stabilisert seg overalt ellers, skiller Afrika seg ut. I verden som helhet er fødselsgjennomsnittet for kvinner 2,5 barn, ifølge tall samlet inn av FNs befolkningsfond (UNPF). I Afrika fødes det nesten dobbelt så mange barn per kvinne. Fem barn per kvinne var for øvrig det globale gjennomsnittet i begynnelsen av 1960-tallet.

Mens for eksempel Europa har et fødselsunderskudd, har altså Afrika en voksende befolkning. Det vil si, noen land har en voksende befolking, andre er på europeisk nivå for kort tid siden. I for eksempel Namibia, Sør-Afrika og Botswana får gjennomsnittskvinnen mellom 2,2 og 2,3 barn. I noen land, spesielt i Nord-Afrika, fødes det færre barn enn det man antakelig må ha for å opprettholde en stabil befolkning (det magiske tallet er 2,1). I Marokko, Tunisia og Libya er snittet to barnefødsler per kvinne.^{Alle tall her er fra UNPF og Verdensbanken, hele datasettet kan lastes ned hos: data.worldbank.org/indicator/SP.DYN.TFRT.IN} Men så har vi land som Niger, Mali og Somalia. Her er tallet mellom seks og sju barn per kvinne. Det er mange barnefødsler per kvinne i noen andre land også, som Den demokratiske republikken Kongo og Tsjad (rundt fem fødsler per kvinne). Felles for mange av landene hvor fødselstallene fortsatt er høye, eller rundt verdensgjennomsnittet fra 1960, er at de er preget av krig eller andre interne uroligheter, at mødrenes helse er dårlig, og at barnedødeligheten er høyere enn andre steder. I land som dette kan også store barnekull være med på å bidra til landets problemer.

Det er denne kombinasjonen som skremmer de mest ivrige nymalthusianerne. De samme landene som har store fødselsoverskudd, produserer også mange flyktninger. Et lite antall av disse igjen velger å ta seg til Libya, og deretter nordover mot Europa. Og akkurat nå er de svært synlige. Men i motsetning til på presten Malthus’ tid, eller på ekteparet Ehrlichs tid, vet vi nå en hel del om hva som skal til både for å få ned fødselstall, og for å stabilisere fattige land. Først må flere spedbarn overleve, mor må ha tilgang til rådgivning og prevensjon. Og utdanning og arbeid. Dette er altså noe man kan velge å gjøre noe med, på samme måte som verdenssamfunnet også kan velge å gjøre noe med konfliktene som herjer og flyktningstrømmene som følger. Driveren i fortsatt befolkningsvekst i Afrika er altså kaos, krig og kvinners utsatthet. Der Malthus kom til konklusjonen at å hjelpe de fattige var å gjøre dem en bjørnetjeneste – da ville det jo bare bli flere av dem – har historien vist at det viktigste tiltaket for å få bukt med befolkningsøkning, er å løfte folk ut av dyp fattigdom. Og vi ser allerede at dette skjer over store deler av Afrika.

Det er derfor demografer snakker om «overgang» og ikke «eksplosjon» når de omtaler det som skjer sør for Europa. Selv om kvinner i flere land, nå også i Afrika, har høyere utdannelse og føder færre barn, vil den afrikanske befolkningen vokse en stund til før veksten flater ut der som den har gjort på andre kontinenter. Men at også Afrika er på rett vei, tyder jo tallene fra de stabile delene av kontinentet på. Og i motsetning til hva man kanskje kan få inntrykk av ved å se på nyhetene, er de aller fleste land i Afrika stabile og fredelige, og de opplever økonomisk vekst. Landene som utmerker seg med fortsatt store fødselskull er altså unntakene, ikke regelen.

KOMMER ALLE «HIT»?

Men enn så lenge vokser befolkningen i Afrika, mens den har sluttet å øke andre steder. På kort sikt betyr det en stor og arbeidsfør ung befolkning det kan være vanskelig å absorbere i de eksisterende økonomiene. Det kan føre til at mange flytter på seg, slik store fødselskull i Europa flyttet på seg til USA i det nittende og tjuende århundret.

Men da europeere migrerte til USA, var blant annet mangel på jord en utløsende faktor. Afrikanske migranter ser ikke etter jord, de ser etter arbeid. Derfor er migrasjon i Afrika først og fremst lokal og regional, fra mer avsidesliggende strøk til byer (slik den for øvrig også var i Europa parallelt med utvandringen), fra land med få økonomiske muligheter, til land med større muligheter. Slik har det vært lenge, og afrikanere har i motsetning til for eksempel europeere eller asiater beveget seg lite ut av sitt eget kontinent (om man ser bort fra den tvungne migrasjonen kjent som den transatlantiske slavehandelen fra 1500-tallet til omtrent 1850). Men dette er i ferd med å forandre seg. Ifølge en rapport fra Pew Research Centre tidligere i år har minst én million afrikanere tatt reisen fra sør for Sahara til Europa siden 2010. Fra før har Europa en betydelig nordafrikansk befolkning, først og fremst fra tidligere franske kolonier.^{Tallene det vises til i dette kapittelet, er hentet fra www.pewresearch.org/fact-tank/2018/02/28/international-migration-from-sub-saharan-africa-has-grown-dramatically-since-2010/.} Men 68 prosent av migranter fra Afrika sør for Sahara oppholder seg fortsatt i samme region, ifølge Pew Research Centre. Det vil si at flertallet av migrantene sør for Sahara flytter til andre land sør for Sahara. Noen av disse migrantrutene er historiske. Helt sør på kontinentet har man i 150 år hentet arbeidskraft fra hele regionen til gruver i Sør-Afrika. Noe liknende skjedde ved plantasjer i Vest-Afrika. Intern migrasjon i dag går fortsatt i stor grad fra land med få muligheter til lønnet arbeid, til land der det finnes arbeidsintensivt jordbruk eller industri. Land med store mineralressurser er i en særstilling. Den typiske afrikanske migranten er ikke unggutten som går rundt i gatene i Europa, men en gruvearbeider i Sør-Afrika eller Kobberbeltet i Zambia.

En annen «tradisjonell» migrasjon er migrasjon fra en tidligere koloni til en tidligere koloniherre. Dette er ikke minst tilfellet for en del nordafrikanske land. I 2017 var det 5,2 millioner mennesker med nordafrikansk opphav i Europa, ifølge Pew Research Centre. Mange av dem befinner seg i Frankrike. Algeriere og marokkanere utgjør de to største befolkningsgruppene fra Afrika i Frankrike. Algerie var fransk koloni fram til 1962, og også etter Algeries selvstendighet fortsatte mange algeriere å reise til Frankrike. Fra 1974 ble adgangen gradvis begrenset. Ruten over Sahara og Middelhavet, som i dag betegnes som ulovlig, er dels en fortsettelse av en rute som tidligere var åpen og legal for nordafrikanere.

Et annet europeisk land som i årevis tok imot afrikanere fra sine egne «oversjøiske territorier», er Portugal. Men her har migrasjonen gått begge veier; Portugal var et av landene som ble hardest rammet av finanskrisen i 2008, noe som førte til en voldsom utvandring. For mange portugisere lå mulighetene til et bedre liv i de tidligere territoriene Angola og Mosambik – land som også på 1950og 60-tallet tok imot et stort antall migranter fra Portugal. I dag fortsetter migrasjonen begge veier mellom Portugal og de tidligere territoriene.

Mange afrikanere har dobbelt statsborgerskap. De kan være sørafrikanske og britiske, kongolesiske og belgiske, angolanske og portugisiske. Det er altså ikke slik at det er noe nytt at afrikanere kommer til Europa. Det som er nytt, er at det er vanskeligere å komme til Europa på lovlig vis nå enn tidligere, og at dette igjen gir grobunn for uregulert og ulovlig migrasjon.

Men det meste av migrasjon ut av Afrika foregår fortsatt for det meste under ordnete former, med pass og fly, ikke bare til Europa, men også til Midtøsten og Asia. De største mottakerlandene for migranter fra Afrika er fortsatt tidligere kolonimakter, som Storbritannia, Frankrike, Italia og Portugal. Ifølge Pew Research Centre befant nærmere tre av fire (72 prosent) av alle afrikanere i Europa i 2017 seg i disse fire landene. Denne typen migrasjon følger altså mønstre som ble lagt på den tiden europeiske hovedsteder var globale metropoler, og hvor mennesker fra koloniene ble trukket mot kolonimaktas sentrum for å skaffe seg jobb og utdanning.

I dag, som for tretti eller femti år siden, kommer flertallet av disse migrantene lovlig, med arbeidsvisum eller gjennom familien sin. Noen blir etter at visumet går ut. Tidligere kolonimakter har også aktivt rekruttert afrikanere i sektorer hvor de selv mangler arbeidskraft.Ved årtusenskiftet økte for eksempel antallet afrikanske sykepleiere i Storbritannia så kraftig at det ble advart mot en regelrett tapping av afrikansk helsevesen. Blant landene som var rammet, var Sør-Afrika og Botswana, som sto overfor en betydelig utfordring med mange AIDS-pasienter. Storbritannia måtte stramme inn politikken med å hente personell fra sine tidligere koloniland, ikke fordi det var nok sykepleiere i Storbritannia, men fordi det var for få i det sørlige Afrika. Opp og ned over ekvator, over Middelhavet både den ene og den andre veien, flyr dessuten hvert år hundretusenvis av studenter. Rundt 380 000 afrikanere studerer i et annet land enn hjemlandet, hver fjerde av dem i Frankrike. Mange studerer i Sør-Afrika, og en voksende andel i Kina. Disse studentene utgjør en ganske stor del av Afrikas migranter, men vies ikke den samme oppmerksomheten som dem som krysser Middelhavet i åpen båt.

JA, MEN FRAMTIDA DA?

Det er altså båtflyktningen som for oss er den mest synlige migranten. Men sjøveien er nå så farlig at dette kun er utveien for de mest desperate. I år er det som nevnt forventet at rundt 80 000 flyktninger vil ta seg over Middelhavet, en god del av disse via den vestlige ruta, fra Marokko til Spania, andre fra Libya til Italia/Malta, den sentrale ruten. Ikke alle disse er afrikanere. Det kommer fortsatt syrere via ruten fra Libya. Tiltak i Afrika etter 2015 har begrenset adgangen ytterligere. Ser man på landbakgrunn hos dem som er registrert ankommet over Middelhavet fram til 31. juli i år – til sammen i overkant av 63 000 et par måneder før sesongen er over – er 18 655 afrikanere.Tallet kan være litt høyere ettersom landbakgrunnen er noe usikker for en del av de ankomne, men svært mange av dem som finner veien over Middelhavet også i år, er fra Midtøsten, og da spesielt Syria og Irak.Tall fra FNs høykommissær for flyktninger viser altså at i underkant av hver tredje flyktning som finner veien over Middelhavet, er afrikaner.^{For en oversikt over hvem som kommer over Middelhavet og når, ta en titt på UNHCRs dataportal, som oppdateres jevnlig: data2.unhcr.org/en/situations/mediterranean.} Om dette tallet står seg ut 2018, kan et sted mellom 20 000 og 25 000 afrikanere ankomme Europa over Middelhavet i år. Dette er selvsagt langt færre enn dem som kommer på lovlig vis, og færre enn dem som kommer for å studere eller arbeide som sykepleiere. Og likevel er det denne gruppen vi er så opptatt av, og som legger grunnlaget for vår oppfatning av afrikansk migrasjon. Noen kommer fra Nigeria eller Den demokratiske republikken Kongo, der barnekullene som nevnt er høye, mens andre kommer fra land som Etiopia, hvor antall fødsler per kvinne nå er som i gjennomsnittet i resten av verden: 2,5. Noen kommer fra land i Nord-Afrika hvor fruktbarhetstallene er som i Europa, altså rundt to fødsler per kvinne. I flere av disse landene har fruktbarheten vært på vei ned i lengre tid. Det er altså ikke fertilitet i seg selv som driver denne gruppen afrikanske migranter.

Det finnes to historier om Afrika. Ifølge den ene er alt galt og ingenting løser seg. Ifølge den andre er kontinentet på vei opp i rasende fart, og det meste peker i positiv retning. Begge narrativene er selvsagt altfor generelle. Det finnes også to historier om befolkningsutviklingen og migrantstrømmen ut av Afrika. Ifølge den første, som følger av det mest svartsynte synet på kontinentet, er befolkningen i ferd med å eksplodere, og siden afrikanere ikke får skikk i eget hus, vil dette påvirke oss. I denne historien er afrikanerne en mørk masse, en trussel. Mot oss.

Den andre historien er ikke nødvendigvis bare positiv, men den er mer nyansert og handler om menneskene som faktisk befinner seg i Afrika, hva de faktisk gjør, hvordan de flytter på seg, og hvilke drømmer de har.

Det er denne siste historien som trer fram når man undersøker hva som ligger bak migrasjonsstrømmer innad i Afrika og ut av kontinentet. Ser man bortenfor den relativt beskjedne gruppen som legger ut fra kysen av Nord-Afrika, får man øye på et kontinent som er i endring, og i stor grad positiv endring. Befolkningsvekst har allerede forandret vårt eget kontinent; den var med på å legge grunnlaget for veksten Europa så gjennom 1800og 1900-tallet. En vekst som i sin tur drev fødselstallene ned. I dag vet vi mer om hvordan dette skjer, og vi vet også mer om hvordan vi skal gjøre noe med høye fødselstall og regulere migrasjon. Det er langt fra naturgitt at Afrikas demografiske overgang truer Europa. Først og fremst forandrer den Afrika. Og det er også der man kan være med på å påvirke utfallet av endringene. Men da må vi evne å se bortenfor Middelhavet.