Visjonsbrosjyre innbundet i Guds hud

­

«Jeg er kritisk til tankegangen om at mennesket er hevet over klodens artsmangfold, og den arkaiske retorikken som har lagt til rette for denne sjåvinistiske selvforståelsen. Den er for lengst videreutviklet fra sine religiøse opphav og har blitt en kulturell ryggmargsrefleks som må kobles om, så vi kjenner grunnen under føttene.»

-Espen Stueland

Mennesket råder over klodens liv og død. I mosebøkene grunnlegges verdensanskuelsen som setter mennesket i sentrum på bekostning av andre levende organismer: «Gud sa: ‘La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.’» Ordene etablerer ideen om at mennesket skal råde over det store mangfoldet av livsformer, over alle arter som hver især er tilpasset et økosystem, i havet, under himmelen og på landjorda, skapninger som alle har sin unike realitet.

Lenge besto religionens prioriterte oppgave i å rettferdiggjøre antroposentrismen. Man sammenliknet mennesket med dyrene og fant at håndens gripeevne var en særlig gave fra høyere makter. Hånden gikk for å være et redskapenes redskap, organum organorum, som mennesket beskyttet seg med i den farefulle verden. Mennesket kunne takke sin hånd for evnen til å hamle opp med de største farer: «the most contumacious and furious Brute: The Lion, the Bear, the Tiger, the Wolf, the Horse, the Elephant, the Bull are furnished with natural offensive and defensive Munition; but by the advantage of the Hand, Man is able to provide himself more serviceable Artillery, as Swords, Pikes, Arrows, Darts, Nets, Trapps, Toyls, and use them with greater security and advantage.» Prester artsbestemte dyreriket etter grader av urenhet, før de tullet sine loppebefengte gevanter tettere om kroppen og trakk seg tilbake for å knuse hedenske steintavler. Med tiden fant folk ut at de ikke trengte fullt så hellige ord og gjerninger. Religiøs, politisk og sosial makt ble fordelt på flere hender. Pasteurisering, mattilsyn, såpe og vaskemaskin tok seg av urenhetene. De foldede hender fikk annet å gjøre. Naturvitenskapen frembrakte nye beretninger om jordens skapelse og artenes utvikling. Seksuelle preferanser skapte en glidende genetisk overgang fra primater til mennesket. Det er et større sprang i mental kapasitet mellom en laverestående fisk og en høyerestående ape, enn mellom en ape og mennesket, og dette enorme spranget er fylt av talløse gradbøyninger, skrev Darwin. Også for ham kunne mennesket takke sine hender for alle små evolusjonære steg. Mennesket kunne gå på hendene: «Mennesket kunne ikke ha oppnådd sin nåværende, dominante stilling i verden uten hendene.» Skapelsesberetningens vertikalitet ble erstattet av sidestillende horisontalitet pluss hånd og spisse albuer ganget med eiendommens areal.

På kjøpesenteret sto statsråden og delte ut vareprøver på utslippstillatelser og gratis CO2-kompensasjon. Han var så glad i gåter, og kvitret til de forbipasserende: Hva veier tyngst, et kilo rødlistet kileblåvinge eller et kilo trygg vei hjem?

-Espen Stueland

Da boet etter religionen var gjort opp, sto det fortsatt klart at naturen ikke hadde noe å stille opp med der mennesket hevdet sin arverett og forsvarte sine interesser. Det fantes ingen steder utenfor håndens og redskapenes domestiserende teknikk, et sted bak et vrengt molekyl innerst i et fjell eller under ei tilfeldig fururot i skogen, hvor naturen kunne gjemme seg. Jo tydeligere det var at naturen og all verdens skapninger ikke maktet å stå imot redskapene, desto mer innbitt ble innsatsen for å utvikle nye. Etter et langt liv som jurist og rikskansler, forfattet Francis Bacon et skrift som pekte ut en ny vei for vitenskapen de neste århundrene: «Verken hånden eller forstanden i seg selv besitter særlig mye kraft. Først med redskaper og hjelpemidler, blir det skapt effekter, som fornuften har bruk for ikke mindre enn hånden».

Oppgaven med å råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden, ble enklere med tiden. Antallet gikk ned, oversikten ble større. For å motvirke svinn, ble det innført en prøveordning som bestemte at deler av den gamle naturen skulle forbli som før, bare mindre. Kvantifisert fauna skulle beskattes uavhengig av normer for liv.Tvangsflyttede arter fikk skylden da noen trådte ut av dansen: «Menneskets innførsel og etablering av nye arter anses i dag som en av de største truslene mot bevaring av det biologiske mangfoldet.» Alt henger sammen, men noen henger mer sammen. Gyteområder fikk status som sårbare havområder og ble verneverdige.Vern skulle sikre rammene for parringsleik og trekkruter brukt siden uminnelige tider. Mobile kirkegårder fikk navnet naturens tålegrense. Prøveordningen virket oppkvikkende for de som levde av eiendomsretten, siden forestillinger om sårbarhet og verdi for ettertiden truet deres inntektsgrunnlag nå. Det sto om å være anerkjent som den mest sårbare parten, om forgreninger til arbeidsplasser, ressurser og solide leveranser av energi gjennom kabler som strakte seg bortenfor sju blåner. Lokalsamfunnets overlevelse handlet om fight or flight. Det oppsto forhandlinger om rullebaner og desimering av flora og fauna. På kjøpesenteret sto statsråden og delte ut vareprøver på utslippstillatelser og gratis CO2-kompensasjon. Han var så glad i gåter, og kvitret til de forbipasserende: Hva veier tyngst, et kilo rødlistet kileblåvinge eller et kilo trygg vei hjem? Folk fikk i pose og sekk. Dispensasjoner fra varig landskapsvern gikk til minstepris. Skader på bestander og økosystemer skulle takseres og nedbetales av skadeforvolder, i rentefrie avdrag. Erstatningsbeløpet var kalkulert svinn i en langtidsinvestering. I myrer og våtmarker gikk arbeidet sin gang. Fiskerne fikk kompensasjon for å holde seg unna i et par uker, mens seismisk skyting fant sted i vernesonene. Det neste halvåret ville gi mye fritid, siden skytingen kunne permittere all fisk i halvår av gangen. I mellomtiden krysset en meitemark eiendommen i sitt eget tempo. En gråspurv falt til jorden. En marihøne fløy uforstyrret gjennom territoriet, en humle skjøv opp et gløtt av sola og en due landet på en utstrakt hånd.

Fra naturens side finnes intet fedreland. Bare gradvis trangere livsutfoldelse, mer kjemikalier og plast. Ta historien om torsken. Den bare fulgte strømmen inn i et kvotesund, men viste seg å være under minstemål og endte som krabbemat i stedet for som crabstic. Vi har sett at kalkylen over verdien av biers arbeid ikke sier folk noe, tallene blir for høye, eller lommeboka for smal. Vi har sett at den som har de korteste beina, blir innhentet av flammene. Vi har sett nok. Kattunger som danser i algoritmisk distribuerte snutter, virvler opp restempati. Litt ukontrollert følelsesliv må man kunne tillate seg. Men det grøvste arbeidet med dyra er unnagjort nå. Spamfilteret holder styr på utbryterkonger som reiser bust. Giftpil først, merking etterpå. Og så et par varme, tørre sokker. Hva er uklart med den prosedyren?

En ny livsform lar vente på seg, hvert hjerteslag, hver nerve og hver trevl i denne kroppen, ser med glede frem til at det skjer. Alt tatt i betraktning, veier mine største, mest tidkrevende og nødvendige bestrebelser mindre enn virvelen som fiskesporden etterlater i vannet.