Transformasjongenerasjonen

­

Jeg er en del av den generasjonen som har vært vitne til internettets fødsel, og som nå må takle konsekvensene. Her er det viktig å gjøre et skille. Min generasjon er også den siste som opplevde en barndom uten sosiale medier og innretninger som gjør at man kan være online 24/7. De som er født rundt og etter årtusenskiftet, har vokst opp i en virkelighet av mobiltelefoner og internett. Foreldre bruker iPads som barnevakter, og enkelte førsteklassinger eier smarttelefoner. På bakgrunn av dette har jeg valgt å kalle dagens unge for «transformasjonsgenerasjonen». Denne betegnelsen inkluderer begge gruppene nevnt ovenfor, men i ulik grad – alt ut fra når eksponeringen for sosiale medier og internett tok til. Transformasjonsgenerasjonen er mennesker, gutter og jenter, som hver dag utsettes for medienes jernhånd.

Sosiale medier gir unge muligheten til å nyte andres utseende i full anonymitet. Likevel kan ikke sosiale medier alene tillegges skylden for et økende kroppspress. Markedsførere og tv-produsenter må også inkluderes. Den menneskelige kroppen blir ikke bare eksponert på internett, det skjer overalt. Fra den dagen man begynner å se på tv, blir man eksponert for reklame. Dette kan selvsagt påvirke barn negativt. De lulles inn i en liksomverden, som senere bidrar til å forme hvem de blir.

DISNEY OG PORNO

Et eksempel på dette er Disneyprinsessene, Barbie og Bratz – lekedukker som figurerer på tv, og som man kan kle, sminke og frisere. De har også svært urealistiske kroppsfasonger og en uoppnåelig skjønnhet. Når jentene blir noen år eldre, blir deres kamp for å ligne rollemodellene stadig sterkere. De vil gjerne gå i samme klær, sminke seg likt og ha samme kropp. Fra tidlig alder lærer jentebarn hvordan de skal se ut for å være tiltrekkende. Denne reklametrenden seksualiserer jenter altfor tidlig, og kan dessuten bidra til at overgrep normaliseres. Klær og visuelle medieprodukter setter jenter inn i en voksen kontekst altfor tidlig.

Hvordan reklame påvirker gutter, finnes det ikke så mye forskning på, men det er likevel mulig å si noe om det. De eksponeres for samme reklame som jenter. Guttene lærer med andre ord hvordan kvinnekroppen skal se ut, og hva som gjør den tiltrekkende for andre menn eller gutter. Reklame lærer gutter at kvinner er objekter, og jentene lærer seg at de må være objekter for å være tiltrekkende.

Gutter blir også eksponert for et kroppspress, dette skjer også gjennom reklame og leketøysfigurer. Reklameog tv-bransjen presenterer alltid svært veltrente menn med velstelt (kjønns)hår.

Barns oppfattelse av kropp blir forsterket når barna begynner med å surfe på internett uten foreldres tilsyn. Mediene har størst påvirkning på barn før og i puberteten, og dette sammenfaller med tiden da mange av dem begynner å se på porno. Internett gjør det mulig å finne svar på all verdens spørsmål, uten at noen trenger å få vite om det. Barna trenger ikke lenger å spørre læreren om hjelp. Som oppslagsverk er internett en enorm ressurs, men dessverre fungerer det også som seksualundervisning. Barn kan søke på hva de vil, og sjansen er stor for at de videresendes til nettsteder som er beregnet for voksne.

I pornografien blir nok en gang kvinnen objektivisert; det fokuseres på hvordan kvinnen kan tilfredsstille mannen. Guttene lærer hva jenter tilsynelatende er villige til, og jentene blir vitne til hva de må gjøre for å tilfredsstille menn og gi dem orgasme. Alle ser på porno. Og siden vi alle vet hva det er, vet vi også at pornografi ikke er egnet for barn.

Alt jeg har nevnt til nå, kan bidra til å forklare hvorfor kroppspress utvikles i utgangspunktet. Fra mediene har transformasjonsgenerasjonen lært hva som er pent, deilig, muskuløst, tilfredsstillende og sexy. Det er tydelig at vi må gjøre noen grep for å beskytte barna våre fra det voksende medielandskapet. Et forslag kan være å lære barn om nettvett fra tidlig alder, samtidig som man skaper åpenhet om pinlige temaer hjemme. På denne måten kan man trolig unngå at barn går i internettets feller og havner på nettsteder som er beregnet for voksne.

JAKTEN PÅ DEN PERFEKTE KROPPEN

Men oppmerksomheten om kropp og utseende i mediene har også sammenheng med andre trender og tendenser. Livsstilsprogrammer på tv kan bidra til å bestemme hvordan vi skal leve våre liv. Det kan dreie seg om barneoppdragelse, matlaging, økonomi, mote eller oppussing. Fellestrekkene ved disse programmene er at de presenterer en mulighet til forbedring eller større og mindre forandringer. Altså hvordan vi som mennesker kan bli bedre utgaver av oss selv eller få et bedre liv. Programmene visualiserer en konstruksjon av hva «det gode liv» innebærer. En særlig undergruppe av disse programmene oppsto på begynnelsen av 2000-tallet og ga støtet til en ny trend: visualisering av kirurgi.^{Raun 2009} På bakgrunn av den økte fokuseringen på kropp og utseende ved årtusenskiftet skrev den britisk-australske sosiologen Bryan S. Turner at vi levde i et somatisk samfunn.^{Raun 2009, s. 287} Visualisering av kirurgi har ikke kun innvirkning på personene de handler om, de påvirker også dem som ser på. Jeg vil påstå at kroppspresset vi ser i dag, er en konsekvens av den økte sendeflaten slike tv-programmer fikk tidlig på 2000-tallet. Det foreligger også bevis for dette, ettersom økt sendeflate korrelerer med økt antall kirurgiske inngrep gjort på vanlige mennesker.^{Raun 2009, s. 287} Det vi ser på tv, forsøker vi å realisere i det virkelige liv. Medisinske bilder blir en visuell attraksjon, og vi begjærer å se alt av kroppen. Slik gjør tv-programmene om kirurgi oss til kikkere i sfærer vi vanligvis ikke har innsyn i, som operasjonssaler. Det som av transformasjonsgenerasjonens foreldre ble ansett som absolutt privat, er i ferd med å bli normalisert, også via sosiale medier, filmer og blogger.

Instagram, Facebook og blogger tilbyr oss alle å se på hverandre i full anonymitet. Det er ingen begrensninger på hvor mye man kan manipulere et bilde man legger ut. Ulike teknikker for manipulering inkluderer ikke bare Photoshop, men også ulike måter å ta bildene på. Resultatet er en filtrert virkelighet. Transformasjonsgenerasjonen tilpasser seg dette, og mange gjør mye for å realisere medienes kroppsidealer. Dette kan være gjennom bildefiltre, sminke og/eller trening, og enkelte gjennomfører også større og mindre kirurgiske inngrep.

DET RADIKALE NORMALISERES – DET NORMALE BLIR UNORMALT

Hovedproblemet med kirurgiprogrammene er at de visualiserer at misnøye med egen kropp kan endres, enkelt og greit. Dette bidrar til å normalisere radikale inngrep. Kirurgien visualiseres ved hjelp av nærbilder – som bidrar til å minske distansen man har til kroppens indre. Dette bidrar til å forme og omstrukturere hvordan vi oppfatter den menneskelige kroppen. Nærbilder av for eksempel organer og blod bidrar til å definere kroppen som et teknologisk modifiserbart objekt som kan konstrueres som et designprosjekt. Visualiseringen av modifiserte kropper kan bidra til at den umodifiserte kroppen oppfattes som unormal.^{Jerslev 2009, s. 88-90} Problemet med disse programmene er at de ofte utelater den lange og smertefulle rekonvalesenstiden. Dette gir tv-seerne et inntrykk av at kirurgi er enklere enn det faktisk er, og at kroppen enkelt kan endres i den retningen man ønsker.

Kirurgiprogrammene underbygger meninger om hvordan man bør se ut for å bli akseptert i samfunnet.Vi blir slaver underlagt et begrenset kroppsbilde.Tv viser oss at den vakre kroppen er den konstruerte kroppen. Dette trenger ikke kun å handle om kirurgi, men også om kosthold, trening og sminke. Transformasjonsgenerasjonen ønsker å se bra ut, de vil ha respekt og likes. Enkelte tar det lenger enn andre. Kroppen er i dag en markør for den personlige indre orden, eller uorden. Kroppen er et symbol på sjelens tilstand.

ER VI MAKTESLØSE?

Mediene forsterker kroppslige forandringer, og det har de gjort siden begynnelsen av 2000-tallet. Det skjer gjennom vår filtrerte virkelighet på sosiale medier, på blogger og i motemagasiner. Det siste året har flere norske bloggere mottatt mye hets på grunn av sine kirurgiske inngrep. Men selv om disse personene er viktige forbilder, er det ikke dem vi bør gi skylden for transformasjonsgenerasjonens kroppslige selvbilde. Bloggere er bare symptomer på dypereliggende trender, som at medisinteknologi konvergerer med medieteknologi. Enkelte bloggere mottar dessuten sponsede behandlinger, noe som viser at bildet er sammensatt og aktørene mange. I stedet for å skylde på Sophie Elise må vi se på hva slags holdninger vi selv har og gir uttrykk for. Dessverre er det slik at de er sterkt påvirket av hva vi eksponerer oss selv for hver dag. Det er enkelt å tenke at vi ikke påvirkes, men det blir vi – ubevisst.

Vi kan ikke slutte å se på tv eller å være på internett, da blir vi ekskludert fra den sosiale gruppen vi ønsker å være en del av i utgangspunktet. Drømmen om skjønnhet vil eksistere til evig tid. Bloggere vil fortsette å legge ut bilder av seg selv, det samme vil du og jeg.Vi bidrar alle til at det fokuseres på utseende, uavhengig av om vi har gjennomgått plastisk kirurgi eller ikke.Verden vi lever i, er på vei i en retning vi ikke forstår. Derfor er det vanskelig å si noe om framtiden. Personlig merker jeg at kroppspresset blir stadig mindre med alderen. Jeg har innsett at det viktigste ikke nødvendigvis er å få et høyt antall likes, men å akseptere meg selv.

Du og jeg, transformasjonsgenerasjonen, må lære oss at ikke alt handler om utseende.

INSPIRASJON

Dokumentaren «Sexy for tidlig» – sendt på TV2 Livsstil 9. juli 2017
Visuel kultur – viden, liv, politik fra 2009 av Hans Dam Christensen og Helene Illeris

LITTERATURLISTE

Jerslev, Anne. 2009. «Cut flesh.» I Visuel kultur – viden, liv, polik, Hans Dam Christensen og Helene Illeris, 86–105. Multivers.
Raun, Tobias. 2009. «Operationsteater i den bedste sendetid! – Et kritisk blik på kødets konstruktion i Extreme makeover.» I Visuel kultur – viden, liv, politik, av Hans Dam Christensen og Helene Illeris, 285-302. Multivers.