Spør Kari og Thomas om alt du vil

­

I en undersøkelse gjennomført av Opinion, oppgir over 8 av 10 nordmenn at de tror de kommer i julestemning i forbindelse med julen. Hvorfor er julestemningen så viktig for oss, og hva er egentlig julestemning? – John Lauring Pedersen, adm. direktør i Opinion Julestemning er eit positivt lada eintalsord. Om ein snakkar om dårlege julestemningar, har ein ikkje skjønt den kulturelle koden: Julestemning er eit ideal som ofte er basert på minnet om vår barndoms jul. Lukta av sigar, smaken av akkurat den kjøttretten eller den kaka, kombinert med snøen som sikrar kvit jul, gir til saman julestemning. Eller gjer det? Problemet er at alle slike forsøk på å skaffe seg julestemningas rekvisittar, ikkje nødvendigvis gir det ønska resultatet. Eg har spurt fleire vener om saka. Ikkje få seier at det dei i heile juletravelheita ser fram til, er å sette seg ned i ro og fred og lese i ei bok. Altså nøyaktig slike ting ein med mindre oppstyr kan gjere heile resten av året. Problemet er at sjølv nøyaktige kopiar av det vi har opplevd før, ikkje i seg sjølv gir den ønska julestemninga. Det er heller inga hjelp i å auke mengda av gåver, kaker eller julerusmiddel. For nokre av vennene mine er jul meir eit prosjekt enn ferie, ikkje sjeldan forbunde med einsemd og/eller familiekonfliktar. Difor: Spør du meg, så spør eg deg: Kva er ei god jul akkurat for deg? For min del er julestemning at folk les juleevangeliet, gjerne på fleire språk, eller syng julesongar, gjerne i rørsle rundt eit tre. Sikre soundtrack for julestemningsforsøk i stova er Chieftains juleplate The Bells of Dublin og den årlege konserten Source of Christmas. Kari Jeg kommer rent i julestemning selv av dette hyggelige spørsmålet. Selve eksistensen av julestemning er jo et bevis på at ikke alt som betyr noe her i verden, kan måles. Men det betyr ikke at bare litterater kan si noe meningsfylt om julestemningen. For det første er julen et fullassortert ritual som inneholder både lukter, smaker, særegne synsinntrykk, musikk, nærhet til noe som er større enn oss selv (Jesus eller Coca-Cola-nissen), gaveutveksling, familie og utvidet slektskap. Julen er rik og tykk, og dekker en stor del av spekteret for menneskelig erfaring. Dessuten – og dette er vesentlig for vellykkede ritualer – gjentar den seg noen lunde uforandret fra år til år. Det er derfor nygifte risikerer å få sin første alvorlige konflikt i forbindelse med julefeiringen; begge får sjokk over å oppdage at de kommer fra ulike planeter. Ribbe eller pinnekjøtt? Fruktsalat eller riskrem? Kirke eller Donald? Gaver før eller etter middagen? Dine eller mine foreldre?

Jeg vil anta at de fleste ektepar finner kompromisser, for i en verden som forandrer seg i rasende fart – der fremtiden er usikker og livet stressende – er julen det sentrale familieritualet, omtrent slik eid fungerer for muslimer og postmuslimer.

Thomas

Islam splitter og forener. Mest splitter, kan det virke som, hvis man følger med i media og sosiale medier. Når kommer vi dit at islam ikke er et issue lenger? Hvordan kommer vi dit? – Ada Pettersen Så vidt eg skjøner, dreier spørsmålet seg ikkje om indre splitting i islam, men at førestillingar om islam splittar (norske) ikkje-muslimar: «Min muslimske nabo er eit veldig fint menneske». «Men min muslimske nabo oppfører seg som ein drittsekk». «Eg veit om ein som blei radikalisert». «Eg synest det er skummelt å møte nokon med nikab».

Dei fem prosent av befolkninga som dette gjeld, er ei mangfaldig gruppe. Mange av dei er det ikkje lett å identifisere som muslimar. Muslimar er svært ulike menneske med forskjellige meiningar om det meste, også om religion. Straks ein blir kjent med eit enkeltmenneske, enten det skjer gjennom personlege møte, gjennom fortellingar som i boka Skamløs, eller seriar som Skam, oppdagar ein at islam er eit hav, og ikkje ein sekk. Kanskje eit nyttårsforsett kan vere å bli kjent med fleire muslimar?

For kjenner vi fleire muslimar, er det på same måten som når vi kjenner fleire kristne eller humanetikarar. Da veit vi at slike omgrep ikkje viser til noko einsarta og eintydig. Islam sluttar nok ikkje å vere «et issue» før alminnelege menneske tenkjer på ulike folk dei kjenner, når dei høyrer ordet.

Kari

Hvilken retning vil høyrepopulismen ta de neste ti årene, er det sannsynlig at den vil vokse og anta mer voldelige former? – Iselin Shumba Hvis vi forutsetter at utviklingen vi har sett de siste ti årene fortsetter, er det grunn til å tro at disse bevegelsene vil fortsette å styrke seg. Den umiddelbare årsaken er en opplevelse av økende avstand mellom de som styrer, og de som blir styrt, der de som kaller seg «folk flest», føler at de ikke har innflytelse over sin situasjon. Imidlertid er det mange land som nå regjeres av ledere med klare høyrepopulistiske trekk, for eksempel: USA, Polen, Ungarn, India. Og så skal vi ikke glemme FrP i regjering her hjemme heller. Min spådom, for hva den er verdt, er at stadig flere land vil gli i retning av nasjonalistisk eller religiøs grensesetting, relativt uavhengig av hvem som styrer. Og fremdeles er det bare noen få som ser elefanten i rommet, nemlig den voksende ulikheten og de multinasjonale selskapenes økende makt. Det er dette som rent faktisk skaper avmakt, ikke innvandrere eller kosmopolitiske intellektuelle.

Thomas