Spør Frank & Thomas om alt du vil

­Ved etableringen av nye, jomfruelige sivilisasjoner for menneskeheten, for eksempel ved en kolonisering av Mars, hva bør stå øverst på side 1 av samfunnskontrakten?

– Thomas Fjeld Heltne, Oslo

T: Har vi lært noe vesentlig om det gode samfunn, etter årtusener med krig og fred, fattigdom og velstand, imperiers vekst og fall? Filosofen John Gray vedgår at vi har gjort ubestridelige fremskritt innen teknologi og vitenskap, men mener at vi har stått på stedet hvil siden antikken på områder som politikk og moral. Skal man sette opp en ny samfunnskontrakt, er det uansett ingen dårlig idé å undersøke tidligere innsats først. Platons filosofstyrte stat, i Republikken, er kanskje det eldste forsøket i vår del av verden. I dag er det få som forsvarer Platons modell, men noen gode tilløp har den, spesielt vektleggingen av utdanning som nødvendig kilde til innsikt. Et annet berømt innspill er Rousseaus radikale tanke om jevn fordeling av plikter og rettigheter.

Senere kom Kardemommeloven: Du skal ikke plage andre, du skal være god og snill – og for øvrig kan du gjøre som du vil. I motsatt ende av spekteret, men fra samme historiske epoke, finner vi FNs menneskerettighetserklæring. Men ingen av dem holder mål i denne sammenhengen. Kardemommeloven er tilpasset livet i småskalasamfunn, mens menneskerettighetene er for omfattende og diffuse til å gi konkret retning.

Men noe har vi tross alt lært av historien og kanskje evolusjonen. Skal du sette opp en helt ny sivilisasjon, må du prioritere konstruktivt og målrettet samarbeid. Min første setning ville derfor vært den urkommunistiske «Fra enhver etter evne, til enhver etter behov».

F: Det kommer an på en rekke faktorer, som muligheten for toveis kommunikasjon med Jorden, muligheten for å få tilsendt forsyninger, og om klimaet er fiendtlig for mennesker. Og ikke minst: Hvor mange skal utgjøre kolonien og hvilke konsekvenser har antallet? La oss si at 50 mennesker utgjorde en første koloni på Mars. Jeg vil tro at bare det antallet ville forandret radikalt hvordan vi tenker om, la oss si, eutanasi. For eksempel vet vi at i små inuittsamfunn har det vært vanlig for eldre å begå selvmord – samfunnene hadde ikke kapasitet til å ta vare på dem. Også på Mars ville nok helse og dermed kroppsfiksering blitt ekstremt viktig – det ville vært krevende å frakte syke tilbake til Jorden – og det kan gå utover rettsprinsipper. Ta Johaug-saken. Alle vet at hun var uskyldig. Likevel ble hun dømt, fordi man er enig om å stoppe doping. Men på Mars kunne det fort blitt en forbrytelse ikke å holde seg i form. Jeg tror også man hadde måttet gi opp monogamiet, med de konsekvensene det har for seksualitet. Av hensyn til diversitet, og for å unngå barnløshet. Sannsynligvis ville man operert med banker med stamceller. Da kunne man vite hvem som har gode gener og dermed hvem som får lov til å føre menneskeslekten videre. Men for å svare helt konkret på spørsmålet: Min første setning i den nye samfunnskontrakten ville vært omtrent som Thomas sin – men med en vri: «Dine evner er viktige, dine behov må komme i andre rekke.»

Hvilket land i verden er det beste å bo i?

– Signe, Trondheim

T: I Norge får vi stadig høre at dette er det beste landet å bo i. Men det er uklart om slike ting overhodet lar seg måle. Det var neppe bare jeg som drømte om vaiende kokospalmer og blomstrende mandeltrær da jeg så ut av vinduet 10. mai i år og konstaterte at plenen var blitt dekket av snø i nattens løp. Spørsmålet må nok presiseres: «For hvem?» Norge er kanskje verdens beste land for patriotiske skientusiaster, men ikke nødvendigvis for asylsøkere.

Forskningen om livskvalitet i ulike land tyder på at det ikke er en direkte sammenheng mellom materiell levestandard og livskvalitet. I den mye diskuterte boken The Spirit Level (2009) viste de to epidemiologene Wilkinson og Pickett at folk jevnt over er mer fornøyd jo mindre de sosiale ulikhetene er. I min bok Storeulvsynd­ romet (2008) anfører jeg flere kriterier: En opplevelse av rettferdighet er viktig. Likeledes at arbeiedet du gjør, anerkjennes. Og, interessant nok, et høyt og stigende forbruk er ikke nødvendig. Man kan godt se for seg at verdens lykkeligste land er CO2-nøytralt i en ikke altfor fjern fremtid.

Hva er forskjellen på Oslo og Bergen?

– Torbjørn Tumyr Nilsen, bergenser i Oslo

F: Fenomenet «Second City Syndrome» er utbredt i Europa. Spenningsforholdet mellom Oslo og Bergen er litt det samme som mellom Stockholm og Göteborg, Amsterdam og Rotterdam, Moskva og St. Petersburg, for ikke å snakke om Madrid og Barcelona. De heftigste oppgjørene mellom slike byer finner ofte sted på fotballbanen! Bergen var Nordens største by på 1500-tallet, en handels- og kulturby. På den tiden var Oslo ingenting. Først på slutten av 1800-tallet gikk Oslo forbi Bergen i antall innbyggere. Det er en mentalitetsforskjell mellom bergensere og Oslo-folk. I Bergen er vi nok åpnere. La meg ta forholdet til nynorsk. I begge byer snakkes et konservativt riksmål, men bergensere ville aldri funnet på å brenne nynorske ordbøker.Vi vil jo ikke fornærme strilene, som vi driver handel med. Eller ta flaggstridene på 17. mai.Vi har alltid tillatt utenlandske flagg i 17. mai-toget; her er vi mindre firkanta enn dere i hovedstaden. Men bak åpenheten og stoltheten ligger det en frustrasjon over å være by nummer to, så klart.