Spansk litteratur -fanziner, feminisme og finanskrise

­

Da finanskrisen slo inn over Europa i 2008, var Spania et av landene som ble hardest rammet. Landet måtte be The European Stability Mechanism om en redningspakke på 100 milliarder euro, men det var ikke nok til å motvirke massiv økonomisk nedgang, økende arbeidsledighet og en rekke konkurser av flere store selskaper. I dag er Spania ute av resesjonen, men kulturfeltet sliter fortsatt som en følge av finanskrisen.

Paradoksalt nok har det i løpet av de siste par årene dukket opp flere artikler, blant annet i engelske The Guardian og danske Politiken,^{www.theguardian.com/culture/2011/apr/01/spain-publishing-sector-population-books} hvor det motsatte blir hevdet: nemlig at Spania i løpet av finanskrisen opplevde en voldsom oppblomstring i blant annet forlagsbransjen. I Morgenbladet i januar i år ble det presentert en nylig studie over spanske leservaner. Ifølge undersøkelsen leser om lag halvparten av de spurte aldri så mye som en bok i løpet av et år.^{politiken.dk/kultur/boger/ art5525199/Bøger-i-Madrid-»Krisen-har-været-skidt-for-megetmen-god-for-kunsten«} Men dersom spanjoler leser mindre enn tidligere, og i tillegg har en hardt presset økonomi, hvordan kan det ha seg at forlagsbransjen i landet tilsynelatende opplever vekst?

Elvira Navarro, Elena Medel og Rosa Moncayo har vokst opp i et Spania uten diktatur, og med tilsynelatende større personlig og kulturell frihet enn deres forgjengere. Hvordan er det å være en ung kvinnelig forfatter i Spania i dag?

KWW: Dere har alle vært nødt til å etablere dere i kjølvannet av forfattere som Enrique Vila-Matas, Javier Marías, Rosa Montero, Juan José Millás og Felix de Azúa. Disse markerte seg under La Transición, gjeninnføringen av demokratiet etter Francos død i 1975, og fremsto utad som en tydelig forfatterenhet. For meg virker det som om den nye generasjonen spanske forfattere er mer fragmentert enn tidligere. Stemmer det? EM: Ja, absolutt, og det gjelder skrivemåten også. Den yngste generasjonen, som har vokst opp med internett og sosiale medier, skriver veldig fragmenterte eller korte tekster for at det skal passe på Twitter eller Facebook. Det de skriver, er ofte sentimentalt, ofte preget av følelser og gjerne påvirket av pop og rock. Mange av dem har hundretusenvis av følgere. Dette har ført til at store forlag som Grupo Planeta har valgt å utgi dem. I min generasjon, og blant de litt eldre, synes jeg for øvrig det skjer noe interessant, i den forstand at vi i større grad orienterer oss mot eldre kvinnelige forfattere.Typisk nok var det få av disse forfatterne som fikk noen særlig oppmerksomhet eller suksess da de skrev, men som i større grad opplever nettopp dette nå. Et eksempel er Elviras siste bok, hvor hun tar for seg den forholdsvis glemte forfatteren Adelaida García Morales, mens jeg har skrevet om den baskiske poeten Ángela Figuera Aymerich.

ELENA MEDEL
 

(f. 1985) har utgitt flere diktsamlinger og har mottatt flere prestisjefylte litteraturpriser for bøkene sine. Kroppen, og særlig den seksualiserte kvinnekroppen, blir gjentatte ganger diskutert i diktene til Medel. Hun har vært opptatt av å bryte med de gjengse oppfatningene av hvordan kvinner skal skrive poesi, i tillegg til at hun har arbeidet for å hente frem glemte kvinnelige forfattere og presentere dem i en ny kontekst. Diktene hennes har blitt over- satt til et dusin språk. I tillegg til sitt virke som poet driver Medel sitt eget forlag, La Bella Varsovia, som hovedsakelig utgir poesi.

EN: Tidligere har vi kunnet snakke om en generasjon forfattere som en ekstralitterær enhet, det vil si at de ikke hadde noe til felles i det de skrev, men at de ble knyttet sammen på en annen måte, nemlig gjennom avisen El Pais, som på den tiden var et veldig viktig medium i offentligheten. Der var det flere forfattere som fikk plass fordi de støttet oppunder den nye sosialistiske regjeringen etter diktaturet. Etter internett har vi bare et fåtall aviser hvor man har muligheten til å komme til orde, og det er trolig grunnen til at de siste forfattergenerasjonene fremstår som så fragmenterte.

RM: Jeg tror heller ikke at vi kan snakke om en samlet generasjon forfattere på samme måte som tidligere, for eksempel Generación del 98, altså spanske forfattere, poeter og filosofer som var aktive under den spansk-amerikanske krigen i 1898. Eller Generación del 27, de innflytelsesrike avantgarde-poetene – med Fredrico Garcia Lorca som den mest kjente – som fikk sitt gjennombrudd i årene mellom 1923 og 1927. Kanskje skyldes det at vi henter mer inspirasjon fra andre land og andre forfattere, eller at det politiske landskapet ikke er så polarisert som tidligere.Videre tror jeg at unge forfattere i dag har mindre til felles enn før, og at vi muligens kjenner på et sterkere behov for å skille oss ut fra de andre. Du ser det særlig innenfor romansjangeren. Her finner du ingen klare trender, og bøkene som utgis, er veldig forskjellige når det gjelder temaer og innhold.

Innenfor poesien eksisterer det derimot en mer enhetlig retning, spesielt blant dem i millenniumsgenerasjonen. Mange av dem skriver veldig enkelt, om typiske tenåringstemaer. Akkurat nå virker det som om det er denne formen for poesi som hypes blant tenåringer og unge voksne. Om det de skriver, kan kalles «ekte» poesi, er en annen sak. Her kunne jeg gitt deg en rekke navn, men jeg merker at det er ubehagelig å navngi dem på grunn av den veldige makten de besitter gjennom høye følgertall, for eksempel på Instagram.

KWW: Det kan virke som om forfatterne som slo gjennom etter overgangen fra Franco til demokratiet, har opprettholdt sine sterke stemmer i offentligheten. Hvordan forholder unge spanske forfattere seg til disse stemmene i dag? EM: Det er først og fremst disse forfatterne fra La Transición som fortsetter å prege mediebildet. I og med at de regelmessig utgir bøker, har de fremdeles en naturlig plass i offentligheten. Det er nesten umulig for en ny forfatter å komme til orde. Det er først og fremst de eldre forfatterne som får spalteplass. Dersom en generasjon tilsvarer et tiår, finnes det to generasjoner før meg som heller ikke har sluppet til. Mange kommunikasjonskanaler og aviser måtte legges ned etter den økonomiske krisen, noe som medførte at viktige plattformer for andre forfattere forsvant. Generelt er det lite plass, og den plassen som finnes, er allerede tatt av de eldre forfatterne. For noen kan det se ut som at det er viktig å begå et «fadermord», i den forstand at de enten ignorerer dem som har skrevet før dem, eller gjør det stikk motsatte av hva de «gamle» har gjort, men jeg mener at som forfatter er det helt fundamentalt å være nysgjerrig på dem som har virket før deg.

ELVIRA NAVARRO

(f. 1978) har siden debuten i 2007 utgitt ytterligere fire romaner. Bøkene har blitt tildelt flere priser og er oversatt til en rekke språk. I 2010 ble Navarro inkludert i tidsskriftet Grantas liste over de 22 beste spanskspråklige forfatterne under 35 år. Hun har tidligere arbeidet som redaktør og journalist for flere store spanske aviser og magasiner. I sitt forfatter- skap viser Navarro en tydelig politisk brodd, enten ved å gi stemme til en kinesisk immi- grant i Spania, eller ved å vise hvordan en lutfattig og psykisk ustabil kulturarbeider presses ut av sin opprinnelige bydel, til byens ytterkant.

EN: På samme måte som avisene har mistet sin viktige rolle i offentligheten, har også litteraturen gjort det. Delvis fordi vi ikke lenger har avisene som plattform for meningsutveksling, delvis fordi de unge verken kjøper eller leser aviser. Det er bare de eldre som leser forfattere som Javier Marías, mens de unge uttrykker seg via sosiale medier. Der pågår det hele tiden en mengde debatter, og det finnes også elektroniske aviser hvor forfattere fra min generasjon skriver, men jeg tror mange kjenner på en frustrasjon over at vi ikke har en sterkere plattform å agere på.

RM: Det er mange av oss som ikke identifiserer seg med disse forfatterne i dag. Temaene de skriver om, virker mindre forlokkende. Av de forfatterne du nevner, er Javier Marías den eneste som snakker til meg. Selv om de andre er veldig kjent, oppleves de ikke som nyskapende forfattere. Da leser jeg heller andre kjente, franske forfattere på deres alder, som Emmanuel Carrère og Annie Ernaux, fordi de skriver litteratur som i større grad samsvarer med hva jeg selv er opptatt av, for eksempel sammenblandingen av fiksjon og virkelighet.

KWW: Men hvordan responderer de unge på den manglende plassen? Betyr det at de for eksempel i mindre grad engasjerer seg i dagsog samfunnsaktuelle saker? Hva har i så fall dette å si for forfatterens posisjon i dagens Spania? EN: Det kommer an på forfatteren. Noen er aktive, mens andre ikke er det. Derfor er vi nødt til å snakke om konkrete tilfeller. Blant annet har Pablo Iglesias Turrión – lederen i det venstreorienterte protestpartiet Podemos, som oppsto i 2014 – innledet et samarbeid med yngre poeter og forfattere. Det har blant annet ført til at poeten Sofía Castañón nå er nestleder i partiet, mens poeten Raul Quinto tidligere var en del av det.

EM: I løpet av de siste ti årene har forfattere mistet mye av sin innflytelse. Jeg tror dette har å gjøre med en generell nedvurdering av kulturen, særlig etter 2011, da vi fikk en ny regjering i Spania, med utspring i Partido Popular. De gjennomførte store kutt i kulturstøtten, som har ført til en generell nedvurdering av hva kunstnere kan bidra med.

I Spania er skatter og avgifter knyttet til kultur generelt høye. Det gjør at det blir dyrt for folk å benytte seg av ulike kulturtilbud, i tillegg til at disse innskrenkes, men det har også blitt vanskeligere å arbeide innenfor kulturfeltet, som igjen fører til at det skapes mindre. Det spanske kulturfeltet er absolutt inne i en vanskelig periode.

ROSA MONCAYO

(f. 1993) debuterte tidligere i år med romanen Dog Café på det uavhengige og nyetablerte forlaget Expediciones Polares. I romanen skriver Moncayo om millenniumsgenerasjonen og debatterer flere tabu-belagte temaer i det spanske samfunnet, som abort og ensomhet. På bakgrunn av det upubliserte manuskriptet til Dog Café ble Moncayo plukket opp av det velrenommerte byrået Carmona Literary Agency.

RM: Når det gjelder min generasjon, har jeg inntrykk av at forfattere i mindre grad engasjerer seg, sammenlignet med forfattere som Elvira Navarro. Unntaket må i så fall være dersom det er snakk om feministiske temaer. Dette er det mange kvinner som skriver om. I og med at det er så vanskelig for unge forfattere å få spalteplass i de store avisene, har antallet fanziner vokst veldig den siste tiden. Dette er et medium de unge benytter seg av. Det eneste som er synd, er at disse ikke leses av en bred offentlighet. De eksisterer bare for en liten gruppe innvidde. Sånn sett spiller de ikke en veldig stor rolle, og blir heller ikke tatt alvorlig av et mer voksent publikum.

KWW: Likevel kan man lese artikler i flere store utenlandske medier om hvordan den spanske forlagsbransjen er inne i en vekstperiode. Hvordan kan det ha seg? EM: Tja, men her er det også en bakside. Det verken selges eller leses mer nå enn før krisen, men det blir utgitt like mange bøker nå som da.Veldig mange av disse bøkene er undervisningsbøker, og ikke skjønnlitteratur. Dessuten har det blitt lettere enn noensinne å starte et forlag, så lenge du er villig til å gjøre alt selv. På forlaget jeg driver, er trykkingen det eneste som ikke blir gjort eller organisert av meg. Men selv om det er slik at mange nye forlag etableres, er det vel så mange som forsvinner. Jeg har for eksempel utgitt bøkene mine på fire ulike forlag. Forlaget som utga den første boken min, ble nedlagt for fem år siden, det ble mitt andre også.

De fleste av småforlagene ble startet før krisen, da vi opplevde en liten økonomisk boost. Flere av disse har overlevd. Den spanske forlagsbransjen består på den ene siden av enorme konglomerater som Grupo Planeta og Random House, og på den andre siden av en mengde småforlag. Det finnes ikke noe midt imellom. Dessuten er det som regel de store forlagene som mottar det meste av statlig støtte eller får bøkene sine inn i innkjøpsordninger for bibliotekene, siden disse søkeprosessene er både omfattende og tidkrevende. Jeg må for eksempel jobbe i flere dager med en slik søknad, mens de store forlagene har ansatte som jobber utelukkende med dette.

EN: Jeg vil si at det ikke stemmer, eller at det er en relativ sannhet. På 80og 90-tallet gikk industrien veldig bra, i den forstand at det ble både solgt og utgitt en mengde bøker og mange forfattere kunne leve av å skrive, selv om de ikke var veldig kjente. I dag har vi det ikke slik. Det kan kanskje virke som om det er like mange forlag i dag som den gangen, men de gir ut færre bøker, og det har blitt gjort store kutt. Aktiviteten er derfor mindre, og forfatterne får mindre honorarer og kortere levetid. En del forlag kan overleve på å utgi gamle klassikere, i tillegg til at forlagene nå og da utgir det som blir en ny bestselger, men jeg vil ikke kalle en leser av bestselgerlitteratur en ordentlig leser, eller en litterær leser.

For min del er det helt umulig å leve av litteraturen. Selv holder jeg skrivekurs og samarbeider av og til med pressen ved å skrive artikler eller lede litterære samtaler. Det er klart at noen få kan leve av det de skriver, men de skriver også veldig kommersielt. Jeg er sikker på at en forfatter som Javier Marías ikke lever av bøkene han skriver, men av artiklene han skriver for El Pais, som jeg tror betaler veldig godt.

RM: Mange av disse forlagene er drevet på idealistisk grunnlag. Jeg får for eksempel ikke noe forskudd for romanen min. Forlaget er nødt til å vente og se hvordan salget går, før de kan betale meg. Når det er sagt, er det bra at nye forlag starter opp. Det betyr at flere unge forfattere får muligheten til å slippe til.

KWW: Hvilke strukturelle utfordringer står den spanske forlagsbransjen overfor i dag? EM: Med utgangspunkt i min situasjon kan jeg for eksempel ikke investere ett hundre prosent av meg selv i dette arbeidet, fordi jeg er nødt til å ha andre jobber. Jeg kan heller ikke utgi så mange bøker som jeg ønsker, eller si sikkert når de ulike bøkene vil bli utgitt. Kunne jeg levd av forlagsvirksomheten, ville dette vært enklere, men fordi det ikke går, oppstår en ond sirkel.

EN: For det første at folk ikke leser. Analfabetisme har vi hatt i Spania lenge, dessuten la diktaturet en demper på folks lesevaner, så det har egentlig aldri blitt lest veldig mye i Spania. Fra regjeringshold føres det en form for krig mot kultureliten i landet, særlig etter at en rekke prominente kulturaktører tok til motmæle da Spania var med på invasjonen av Irak i 2003. Etter dette har det blitt foretatt en mengde kutt i kultursektoren.

For det andre at det i dag pågår en voldsom piratvirksomhet av kulturen. Filmer, men også bøker, kopieres og spres over nettet, og for veldig mange er dette den eneste kilden til kultur man benytter seg av. Dette henger sammen med regjeringens antikulturelle holdning. Det sprer seg mentalt at kulturen ikke er verdt å betale for.

RM: Det er en veldig trang bransje. De uetablerte er hele tiden nødt til å kjempe om oppmerksomheten som gis til dem som allerede er godt etablert. Et annet problem er statlige støtteordninger. Forlaget som utgir min første bok, får ingen subsidier fra staten. Kanskje var den minkende støtten til kultur et resultat av krisen, men den er over nå, og vi sitter igjen med en mentalitet om at det er greit å ikke bry seg om kultur.

KWW: Står de mindre forlagene i en slags opposisjon til de store konglomeratene? EM: Når det gjelder poesi, befinner vi oss i en litt pussig situasjon. Inntil ganske nylig utga ikke de store konglomeratene diktsamlinger. Grupo Planeta har for eksempel bestandig publisert bestselgere, de har aldri publisert poesi før nå. Sånn sett har vi en delt poetisk plattform i dag: De som utgis på små uavhengige forlag, som leses av svært få, og de som Planeta utgir, som kan bli lest av tusenvis. Men disse to gruppene leser ikke hverandre.

For forfatterne som befinner seg i oppstartsfasen, er situasjonen kanskje bedre forsøker hele tiden å stramme inn denne. Den forrige ministeren gjorde et forsøk, men gikk av da han ikke fikk det til, men det er stadig vekk forsøk på å gjøre denne loven strengere.

Men først og fremst mener jeg vi ser machismoen hver eneste dag gjennom små ord og gester. Som kvinne opplever jeg dessuten at menn ikke tar meg seriøst som forlegger, og de forsøker hele tiden å forklare meg hvordan man driver et forlag, til tross for at jeg har drevet med dette i 13 år. Blant dagens unge forfattere ser vi derimot en ny interesse eller oppvåkning knyttet til feminismen. Kanskje tenkte vi på et tidspunkt at ting var løst, men så ser vi jo at det overhodet ikke er det, og det får de unge til å reagere. I løpet av det siste året har vi for eksempel sett flere og flere kvinner som ikke er redd for å si høyt at de er feminister, et ord som kanskje tidligere har blitt sett på som noe negativt.

RM: Til en viss grad, men det er fremdeles mye som gjenstår. Blant annet lik lønn, fødselspermisjon, som her er tilsvarende null, men det største problemet er diskriminerende holdninger. Det går fremover, men sammenlignet med resten av Europa har vi en jobb å gjøre. Særlig gjelder dette for abortspørsmålet, som langt på vei er tabubelagt å snakke om, og vold i hjemmet. Å snakke om disse tingene i offentligheten fører ofte til stigmatisering, som igjen fører til at færre våger å diskutere problemene. Feminisme i Spania er ikke minst et generasjonsspørsmål: En stor del av fanzinene som utgis, handler om feministiske temaer og spørsmål knyttet til LHBT-kulturen. Men jeg tror nok at dette først og fremst er noe som opptar yngre folk.

EN: Det kommer an på hvilke land vi sammenligner oss med. Sammenlignet med Afghanistan lever vi i et paradis. Fra mitt ståsted kan likhet mellom menn og kvinner bare oppnås ved at kvinner inntar maktposisjoner og ikke er redd for å utvise makt.

KWW: Situasjonen for spanske forfattere som dere har beskrevet til nå, fremstår ikke som veldig optimistisk, snarere tvert imot. Hvorfor fortsetter dere å skrive? Hva er det som driver dere? EN: Jeg fortsetter å skrive fordi det å skrive er et kall, hinsides alt som har med forleggeri og bokbransje å gjøre. Jeg ville fortsatt å skrive uansett om jeg hadde vært nødt til å utgi bøkene mine selv, sydd sammen ved hjelp av sengetøy. Det er et uttrykksbehov som ikke kan tilfredsstilles på noen som helst annen måte.

RM: Å skrive gir meg tilgang til andre følelser, det er en form for psykoanalyse, min egen psykoanalyse. Jeg mener å huske at jeg har lest eller hørt følgende setning: «Å skrive er som å ta notater av en selv mens man er en annen person». Dog Café er en roman ladet med mye psykologisk stoff, som tar for seg traumer og andre grusomme hendelser. Jeg skriver, men på samme tid eksperimenterer jeg, og opplevelsen av det er voldsom og intens. Mine interesser knyttet til å skrive dreier seg om ensomhet, skam og smerte, og hvis jeg kan få leseren til å føle noe av dette når han eller hun leser romanen, er jeg fornøyd.

EM: For meg er skriving nær forbundet med å lese. Så lenge jeg leser og blir inspirert av det jeg leser, fortsetter jeg å skrive. Det er en organisk prosess som ikke påvirkes av ytre faktorer. Litteratur er mer enn selve skriveprosessen, for meg er litteraturen alt det som skjer før jeg skriver, alle tankene rundt det jeg vil skrive. Dessuten ønsker jeg å interagere med samfunnet, og å beskrive det vi ikke vil se eller snakke om.