Skilsmissespråket

­

Da Nelson Mandela døde i 2013, gråt jeg. Nyheten nådde meg som et pushvarsel på mobilen. Like plutselig som den lyste opp med den korte beskjeden, kom tårene strømmende. Da jeg var liten, kjente jeg ikke Mandela primært som den sørafrikanske frihetsforkjemperen resten av verden kjente han som. I barndomshjemmet på Bislett hang et bilde av Mandela som holdt armen rundt min sørafrikanske stefar, Douglas. Jeg ble fortalt at den fengslede apartheidmotstanderen og senere presidenten var en god, rettferdig, stødig og klok mann, akkurat slik min bonuspappa også var det. Derfor forble de rammet inn sammen, ikke bare i barndomshjemmet, men også i barnesinnet mitt. Fra tidspunktet mamma og Douglas skilte seg, til mobilen min erklærte at Mandela var død, hadde jeg rukket å bli ung voksen. Jeg hadde levd hele livet mitt som skilsmissebarn; jeg hadde opplevd det én gang som toåring og én gang til som trettenåring. Og likevel røsket meldingen om Mandelas død opp skilsmisseerfaringen på nytt: Mandela fantes ikke lenger, og det gjorde ikke Douglas heller.

Etter Mandelas død tenkte jeg at en skilsmisse aldri går helt over. Den har definert meg, slik den har definert både min generasjon og generasjonen før det. Kanskje var det da at jeg for alvor begynte å lete etter et språk. Fra Henrik Ibsen til Monica Isakstuen er relasjonsbrudd godt dokumentert og formulert i skjønnlitteraturens hjerteskjærende prosa, og bak fortellingene finnes mange skilsmissebarn. I det virkelige liv varierer skilsmisseerfaringene fra lettelse til sorg. Men, til tross for at vi er mange, er taushet og fortielse kanskje den vanligste reaksjonen til skilsmissebarn. Språket har ofte ikke utviklet seg nok til å kunne beskrivelse følelser som tap, sorg og ensomhet. Da skilsmisseerfaringen vellet opp ti år senere, forstod jeg imidlertid at jeg hadde savnet et språk for det hjemløse og ensomme som oppsto for meg i kjølvannet av skilsmissen.

SKILSMISSELITTERATUREN

På slutten av 60-tallet økte skilsmissetallene kraftig i Norge, og økningen bare fortsatte de neste tiårene. Barn født mellom 1960 og 1985 er blitt kalt «Generasjon skilt», «Generasjon skilsmisse» og «Generasjon brudd»^{Jf. Gudmund Skjeldals reportasje «Generasjon brudd» i Morgenbladet 19.09.2013.}. Senere skulle samlivsbrudd bli nesten like vanlig som giftemål; erfaringen var ikke lenger unik for bare én generasjon.

Skilsmissebarna fra 60-tallet og utover dukker også opp i skjønnlitteraturen, blant annet i bøkene til Linn Ullmann, Karl Ove Knausgård, Tore Renberg og Hanne Ørstavik som ble gitt ut rundt årtusenskiftet. I 1999 skrevTom Egil Hverven i essaysamlingen Å lese etter familien at en familiebølge slo inn over unge samtidsforfattere. De gjorde opprør mot 68-foreldrene og skrev frem barnet som offer i vanskelige familiekonstellasjoner. Hverven, som selv var skilsmissebarn, tok seg til å lese etter familien, men fant hovedsakelig isolerte individer og subjektive erfaringer – skilsmissebarn uten familien som bånd til samfunnet: «Kjære familie, det finnes ingen familie», som et av essayene i boka heter.

Nesten tjue år etter Hvervens bok har antallet skilsmissebarn i litteraturen ikke blitt mindre, og blant dem som nylig har tatt til orde på vegne av den ekspanderende «Generasjonen skilt», er Ingvild H. Rishøi, Kjersti Bronken Senderud, Jens M. Johansson, Karine Nyborg og Pedro Carmona-Alvarez. To ferske eksempler er danske Olga Ravns roman Celestine (2015), som kom på norsk tidligere i år, og Helga Flatlands roman En moderne familie, som ble sluppet i august i år.

IRONI SOM OVERLEVELSESSTRATEGI

Ravns roman handler om læreren som blir besatt av historien om Celestine; jenta som ble muret inne i veggen av sine foreldre som 16-åring, og som siden gikk igjen som gjenferd. Læreren er et voksent skilsmissebarn, som bærer foreldrenes brudd med seg som to blylodd rundt anklene. Men gjennom historien om Celestine finner hun et språk for erfaringene i barndommen hun helst skulle vært foruten. Bokas fragmentariske barndomsscener viser blant annet en rekke «skyggefamilier», der stesøsken driver usentimentalt inn og ut av hverdagen.

Slik læreren i Celestine har levd to forskjellige liv: et hos mor og et hos far, gjorde jeg det samme. Jeg levde mest hos mamma, litt hos pappa, og begge hadde sin måte å drive barneoppdragelse på. Stabiliteten i livet ble lik kofferten jeg levde i: alltid rotete og lukket for omverdenen. Å være enebarn i slike ulike familiekonstellasjoner kan gi en følelse av utenforskap. Da jeg var barn, hadde jeg ikke et språk jeg kunne bruke da stefaren og stesøsknene mine ble til en av disse skyggefamiliene som Ravn omtaler. Jeg festet aldri noen ord til erfaringene mine, men ordløst begynte håret å falle av i store mengder da jeg vasket det. Kroppen lagde sitt eget midlertidige språk.

Skilsmissebarnet i Celestine lærer tidlig at kjærligheten er utskiftbar og tilfeldig. I vår tid, der brutte kjærlighetsløfter nesten er blitt normalen, er det ikke uvanlig å tenke på oss som ble født på 90-tallet, som en «Generasjon hjemløs». Vi har tilknytningsvegring og halvgarderer oss, og den ironiske distansen til tosomheten og forpliktelsen er vår fremste forsvarsmekanisme. Læreren i Ravns roman trenger å se seg selv gjennom andre og søker erstatninger for familien hun mistet, men gjennomskuer seg selv. Hun vet at kjærligheten ikke varer:

Gjennom Celestine tematiserer Ravn hvordan ustabile familieforhold kan rokke ved en følelse av identitet og eksistens lenge etter at barndommen er over. Læreren holder en ironisk distanse til livet, fordi hun ikke klarer å forankre seg i virkeligheten. På leting etter et hjem og en familie er hun redd for å bruke språket på forpliktende vis. I Hvervens essaysamling Å lese etter familien skriver han at ironien er det motsatte av nostalgien, at den er en litterær måte å overleve hjemløsheten på. Dette er en treffende beskrivelse av Ravns antihelt. Følelsen av hjemløshet hjemsøker både kjærligheten hennes og det ironiske språket – som spøkelset Celestine selv.

NOSTALGI SOM OVERLEVELSESSTRATEGI

I Helga Flatlands En moderne familie skjer det motsatte. Romanen handler om hvordan tre godt voksne barn ikke takler at sine foreldre på 70 år skiller seg. Akkurat som Ravns lærer kjenner de seg hjemløse i verden når foreldrenes ekteskap, og dermed mye av grunnlaget for deres egen identitet, rakner. Men i motsetning til i Ravns roman, der ironien stanser ønsker om å inngå nære relasjoner på nytt, søker de tre barna i En moderne familie uten forbehold etter relasjoner som kan holde ensomheten på avstand: Sønnen Håkon finner fred i et forhold han trodde han var grunnleggende imot, datteren Ellen finner det viktigere enn noen gang å stifte familie, mens den eldste datteren Liv klamrer seg til forholdet hun allerede har.

Flatland er ikke redd for nostalgien, og i sin ferske roman bedriver hun et grundig minnearbeid. Der Ravns lærer ikke klarer å bryte ut av barndommen og inn i voksenlivet, skjer det motsatte hos Flatland. I En moderne familie viser hun at skilsmissen kan virke ødeleggende, uansett hvor barna er i livet. Språklig står alle søsknene sterkt, de setter ord på reaksjonene sine og staver ut krisen i klartekst. Slik er prosjektet til Flatland tydeligere. Likevel møtes både Ravn og Flatland i budskapet om at stilt overfor våre foreldres kriser vil vi alltid forbli barna deres.

Å LETE ETTER SITT EGET SPRÅK

I lesningen av disse romanene tar jeg meg i å gjøre det motsatte av det Hvervens tittelvalg impliserer: Når jeg leser, leter jeg ikke etter familien. Jeg leter etter de voksne barna som heller ikke vet hvordan en kjernefamilie skal se ut. Jeg leter etter dem som opplever barndommen som nær, som har problemer med å være ensomme, og som til gjengjeld har det språket jeg så lenge ikke hadde.

Å lete etter sitt eget språk i litteraturen er et forsøk på å gjøre hjemløsheten mindre hjemløs. Litteraturen har vært et sted å finne forankring, finne gjenkjennelse – i tillegg til relasjonene som tross alt gir tilhørighet i det oppløste hjemmets sted: mor, far, venner, og i mitt tilfelle stesøsken som trådte ut av skyggene og kom meg i møte.

I lesningen av Ravn og Flatland blir jeg læreren og de voksne barna på samme tid: Også jeg hater å være alene. Jeg fyller hjemmet mitt med venner, og jeg tenker at én dag, hvis jeg er heldig, skal også jeg bli til et vi. Kanskje er det ettervirkningene av skilsmissen som gjør meg rastløs og ensom i eget selskap. De dagene jeg helst vil være uten personlig ansvar, tenker jeg i alle fall dét.