Russland på randen av nervesammenbrudd. Viljeløshetens triumf.

­

I Russland ønsker ikke opposisjonen å være opposisjon. Borgerne ønsker ikke å være samfunnsborgere. De lider at et offerkompleks og tror at ingenting avhenger av dem, at de ikke er i stand til å endre noe som helst. «Slik har det alltid vært», sier de med en unnskyldende mine – og skriver slik under på sin egen manglende handlekraft som samfunnsborgere. Kollapsen i 90-årene, de håpløse, dystre «nullårene», og nå Putin-styrets jernhånd, med avlyste valg, gjennomkorrupt byråkrati, mediemonopol, politiske rettssaker og et faktisk forbud mot protestdemonstra- sjoner, har ført til at russerne nå føler seg totalt hjelpeløse overfor staten. De har mistet troen på at de har noen som helst makt til å endre det som skjer i samfunnet. De stemmer ikke ved valg: «De velger for oss uansett!» De møter ikke opp til demonstrasjoner: «Vi blir bare jagd hjem uansett!» De kjemper ikke for sine rettigheter: «Vi er i live, og gudskjelov for dét.» 140 millioner mennesker har sunket ned i en søvngjengertilstand, de har nesten mistet overlevelsesinstinktet. De hater myndighetene, men har en patologisk frykt for forandring. De føler seg forsvarsløse og urettferdig behandlet, men kan ikke fordra rettighetsforkjempere.

De hater byråkratene og regjeringen, men forsvarer at staten blander seg inn og bestemmer på alle livets områder. De er redd for politiet, men ønsker at politiets kontroll i landet må styrkes. De føler at de blir bedratt, men tror på det de hører på tv.
Den amerikanske psykologen Martin Seligman har beskrevet et syndrom som kalles «lært hjelpeløshet». Han utsatte to grupper med hunder for elektriske støt: Hundene i den første gruppen kunne skru av strømmen ved å trykke snuten mot et panel, mens hundene i den andre gruppen ikke kunne kontrollere støtene. Hundene ble deretter plassert sammen i en innhegning omringet av et lavt gjerde, og igjen ble de utsatt for støt. Hundene fra den første gruppen hoppet over gjerdet for å komme unna ubehaget, men hundene fra den andre gruppen foretok seg ikke noe som helst. Det russiske folk er blitt som denne andre gruppen med hunder.
En gang bodde mannen min og jeg halvannet år i Kaluga fylke, 30 mil fra Moskva, et sentralt område der velferden ikke var så verst. Folkene i landsbyen var støyende og kranglevorne, det skulle ikke mye til før
de grep til kniven eller høygaffelen. Det lød stadig skrik og leven utenfra: Snart hadde noen blitt frastjålet en høne eller fått hunden sin forgiftet, noen hadde opplevd at kona var utro, noen hadde blitt banket opp – og nå løp den fornærmede av sted med øksen i hånden for å straffe de skyldige. Dette var energiske, stolte mennesker.Vannforsyningen i denne landsbyen besto av rør som folk selv hadde lagt fra vannpostene, men det var ikke alle som nøt en slik «luksus» − mange hentet vann i bøtter, slik de hadde gjort bestandig. Så hendte det, en trist og kald november måned, at vannet plutselig forsvant fra vannpostene
i landsbyen. Den nærmeste vannkilden var
nå en brønn nede i et lite dalsøkk, og dit var det vanskelig å ta seg frem på denne årstiden, for skråningen var glatt og farlig. Og disse pågående, høyrøstede landsbyboerne, som villig startet krangler og slåsskamper for den minste ting, dro seg underdanig av gårde ned
i dalsøkket med bøttene sine. Da jeg spurte hvor lenge vannet ville bli borte, fikk jeg til svar: «Til våren kommer.» Mannen min og jeg var overbevist om at de lokale innbyggerne visste best, så vi begynte å pakke for å dra, men dagen før vi skulle reise, ringte jeg likevel til nødtjenesten for å sjekke. Oppringningen min var en overraskelse for dem. Det viste seg at ikke én av innbyggerne (og det var telefon
i nesten hvert eneste hus) hadde gitt beskjed om skaden. Dagen etter kom det arbeidere og reparerte vanntårnet, og vannet kom tilbake til landsbyen. Hadde ikke jeg ringt, ville landsby- boerne sannsynligvis blitt gående og vente til våren kom. Hele landsbyen var gjennomsyret av det klassiske «lært hjelpeløshet»-syndromet.
Hovedstaden er forresten ikke stort forskjellig fra denne landsbyen. Da regjeringen begynte å stenge sykehus og stanse helse- prosjekter, deriblant det nasjonale kreftpro- grammet, ble alle opprørt. Dette var faktisk noe som angikk alle. I tillegg fikk moskovit- tene problemer med å skaffe medisiner og kvoter for operasjoner, og helsetjenester som hadde vært gratis, var ikke lenger noe alle hadde råd til, siden statlige sykehus gikk over til å bli klinikker der man måtte betale. I løpet av ett år ble 7000 helsearbeidere i Moskva sagt opp, og 28 helseinstitusjoner ble stengt. De oppsagte legene samlet seg til demonstra- sjon. De fikk imidlertid ingen støtte verken fra andre leger eller fra pasienter. En av naboene
i oppgangen min måtte selge datsjaen sin for
å betale behandling for sin syke sønn. Hver gang vi møttes utenfor heisen, forbannet hun både myndighetene og helsereformen. Men da jeg foreslo for henne at vi kunne gå sammen
med legene i demonstrasjon mot sykehus- nedleggelsene, ristet hun bare på hodet: «Hva skulle jeg gjøre dét for?»
Og sånn tenker alle: «Hva skal vi gjøre dét for? Det blir uansett ingen forandring på noe som helst ...» Når jeg spør folk jeg snakker med, om det finnes noen vei ut av situasjonen som er oppstått, får jeg ett og samme svar: «Eneste utvei er å emigrere.» Og selv om dette for de fleste bare er tomme ord, er det faktisk mange som forlater Russland. I første rekke er det opposisjonelle som har deltatt i de senere års protestaksjoner. De reiser ikke fordi de frykter å bli straffet eller forfulgt; de reiser vekk fra den tunge, uutholdelige følelsen av håpløshet som har grepet hele nasjonen.
Myndighetene bruker målbevisst alle mulige midler for å gjøre samfunnet medgjørlig og manipulerbart. Hjernevask
er blitt hovedverktøyet for å undertrykke
en allerede sterkt svekket vilje til å hevde borgerrettigheter og rykke opp fri tenkning med roten. Alle våre informasjonsmedier er underlagt myndighetene. De er enten indi- rekte kjøpt opp eller ganske enkelt forskremt, og kan deles inn i de som åpent taler maktens sak, og de som later som de er uavhengige. Derfor er det egentlig riktigere å kalle dem desinformasjonsmedier. Konstruerte reporta- sjer, politikerutsagn som motsier hverandre, persondyrkingen av presidenten, falske og fabrikkerte nyheter og ditto dementier, ord som går helt på tvers av det som faktisk gjøres, idiotiske lovforslag og sinnssyke initiativ fra dumamedlemmene: Alt dette styrter folk ut
i en evigvarende stressituasjon, som blir til en livsstil. Det å se en nyhetssending kan sammenlignes med å få en hjerneskade, og sitter man stadig foran tv-en, er det som å la seg lobotomere frivillig.
Russland er motsetningenes land. For eksempel forteller presidenten oss at han kjemper mot oligarkene, og deretter tildeler han dem utmerkelser for deres «fortjenester for fedrelandet». Eller regjeringen lover at prisene ikke skal stige, og så fyker de i været til det dobbelte bare på en måned. Eller kirken lærer at grådighet er en synd, og at det er lettere for en kamel å passere gjennom et nåløye enn for en rik å komme til himmelen
− mens patriarken kjører omkring i bilkortesje med vaktstyrke omkring seg og kysser denne verdens mektige. Eller myndighetspersoner forteller oss at det ikke er russiske soldater
i Ukraina, og samtidig snakker de i alle mediene om Russlands fremgang på Ukraina- fronten. Folk som konstant blir utsatt for
en slik påvirkning, kan til slutt ikke skjelne mellom det bokstavelige og det metaforiske, de mistenker at det er sammensvergelser der slikt ikke finnes, og omvendt, de mister evnen til å lese mellom linjene. Slik blir det umulig for de troende å kritisere prestene («Herren vet best»), for skattebetalerne å kritisere regjeringen («ministrene vet best»), og kritikk av Putin er i dag å regne for landsforræderi. Dessuten er det i Russland en rekke repre- sentanter, kirkefolk, regjeringsmedlemmer og kulturpersoner som med hensikt fremsetter meningsløse forslag eller redselsfulle initiativ som sender sjokk gjennom samfunnet, og
som deretter blir nådig avverget av høyere instanser. Det har vært lagt frem slike lov- forslag om forbud mot abort, om gjeninn- føring av paragrafen om straff for homofili, om verneplikt for kvinner som ikke har født barn før de er 23 år, om å frata mennesker som er gift med utlendinger, statsborger- skapet, om ti års fengsel for kvinner som reiser til feriesteder med barn, men uten mann, om å begrense dårlige nyheter i nyhetssendingene til ti prosent av sendetiden, om å forby skolen å undervise i evolusjonsteori og så videre. Når folk aldri vet hva myndighetene egentlig har for hensikter, og konstant forventer at slike nye lover kan bli vedtatt, blir de nedtrykt og likegyldige overfor sin egen skjebne.

PATRIOTISME MED LØKKEN OM HALSEN

Den som skammer seg over nåtiden og frykter for fremtiden, har ett å gjøre, nemlig å være stolt av fortiden. Når det ikke finnes grunner til å elske sitt eget land, kan man hate nabo- landene. Når du er ute av stand til å endre ditt eget liv, kan du ødelegge andres. I Russland er det et skarpt skille mellom folket og statens anliggender. Den lille herskende klassen disponerer over landets ressurser som om det var deres private eiendom. I tillegg forsøker man å erstatte folks følelse av egen verdighet, som nå blir trampet ned i sølen, med nasjonal stolthet, og i stedet for kamp for egne rettigheter blir man tilbudt krig. Hvordan har det vært mulig for russerne å glemme så lett
at ukrainerne er vårt broderfolk? Hvorfor drar mannfolk av sted for å «skape orden» i et annet land istedenfor å ordne opp på egen jord? Fordi det i dag er det samme for russerne hvem de skal hate – amerikanerne, ukrainerne, kineserne eller tyskerne: Den allestedsnær- værende oppfordringen til hat fyrer opp folk og trekker oppmerksomheten bort fra deres egne umiddelbare problemer og mot illusjoner om at Russland igjen skal bli et imperium.

Den som skammer seg over nåtiden og frykter for fremtiden, har ett å gjøre, nemlig å være stolt av fortiden. Når det ikke finnes grunner til å elske sitt eget land, kan man hate nabolandene.

Propagandamakerne i Kreml har øyensynlig forstått den gåtefulle russiske sjel. De har klart å forene manipulasjonsteknologi og nasjo- nale stereotyper. Hjernevasken i vårt land

når det dreier seg om utenrikspolitikk, preges av motsetningen «vårt eget–det fremmede»: «vi–de andre», «patrioter–landsforrædere», «Russland–Europa». Denne formelen blir basis for den nasjonale ideologien og gir eliten carte blanche til å utrydde all selvstendig tenkning.

Et annet symptom i Russland er «fortreng- ningshandlinger». Dette begrepet ble innført av den nederlandske atferdsbiologen Nikolaas Tinbergen: handlinger som letter trykket i en situasjon uten å løse problemet som foreligger.

En aggressiv patriotisme er blitt det psykologiske grunnlaget for en hel nasjon.

For eksempel når en sjef som har kranglet med kona, bruker kjeft på en underordnet,
og denne i sin tur er redd for å ta igjen, og
i stedet lar det gå ut over sin kone når han kommer hjem. Slikt opplever russerne hver dag. Når prisene stiger og arbeidsløsheten øker som resultat av handlingslammelse hos våre myndigheter, og folket ikke har mulighet til å skifte ut regjeringen eller få den til å gjøre noe, retter de alt sitt hat mot USAs president eller det ukrainske folk. Når en innbygger i en liten provinsby opplever at fabrikken, syke- huset og skolen blir nedlagt, drar han av sted for å krige i Donbass.

Fortrengningshandlinger er eneste mulighet for et folk når det blir bombardert med Kremls propaganda, som fyrer opp under aggresjon og gjør oss avstumpet overfor frem- medfrykt, forvrenger vårt bilde av virkelig- heten og fremelsker fysisk og verbal vold. Eller man kan alltids finne avkobling i tv, vodka, narkotika og krig. Landet ligger på topp i Europa når det gjelder dødelighet, på verdens- basis har de bare Afghanistan og 16 afrikanske land foran seg. Hver tredje russiske mann
dør før oppnådd pensjonsalder. 8 prosent av russerne lever under fattigdomsgrensen. Og dét i et land som har 131 milliardærer og 180 000 dollarmillionærer. Men dette hører vi
ikke noe om i nyhetene. Hvorfor skulle vel de fordømte høre om skjebnen som venter dem? Trinnene i den sosiale stigen er revet bort, til gjengjeld fungerer en negativ utvelgelse som skyver de verste av de verste mot toppen. Økonomien går til bunns i rekordfart, men det er bare banker, statskorporasjoner og kretsen om Kreml som har fått utdelt rednings- vester. Hvert år forsvinner byer og landsbyer

fra russlandskartet, ungdommen har ingen fremtidsutsikter, de voksne har ikke arbeid, de gamle har ikke en pensjon de kan leve av. Ute i provinsen lever millioner uten innlagt vann og kloakk, i landsbyene står det skakke hus med utedo, akkurat som for hundrevis av år siden. Folk har ikke sentralfyring,

men vedovner, innlagt gass er for mange av innbyggerne i dette «olje- og gassimperiet»
en uoppnåelig dagdrøm. Men sivilisasjonen har selvfølgelig gjort sitt inntog også på disse stedene: På hvert eneste hus rager en tv- paraboltallerken frem som et utstående øre. Og innbyggerne i fattigslige byer og utdøende landsbyer sitter klistret til skjermen og hører på statsvitere, økonomer og andre «eksperter» som forteller om hvordan hele verden hater russerne bare fordi de er russere.

SADOMASOCHISME I NASJONALT OMFANG

En aggressiv patriotisme er blitt det psykolo- giske grunnlaget for en hel nasjon og kompen- sasjon for det mindreverdighetskomplekset borgerne har utviklet. Arbeidsløshet, krise, fattigdom? Vi er da en storslått nasjon! Har ikke økonomien tålt sanksjonene? Men hele verden frykter oss jo! Ligger vi på 91. plass, mellom Guatemala og Laos, i levestandard? Men Russland har jo en helt egen vei å gå! Helsevesenet ligger nede for telling, og vi

må sende tiggerhatten rundt i verden for å hjelpe syke barn? Men den russiske hæren er den sterkeste av alle! I løpet av disse årene med Putins «stabilitet» har landet mottatt
3,5 trillioner oljedollar, men ingen aner hvem det er som har fått disse pengene inn på sine bankkonti. Putin har rundlurt alle sammen! Den fornedrede nasjonen, plyndret av sin egen «elite», har tydd til psykologisk kompensasjon gjennom imperialistisk ideologi og militaristisk retorikk.

I psykologien finnes begrepet «depressiv realisme». Det er en tilstand der mennesker blir mer objektive i sine vurderinger av det som foregår, og mindre godtroende. Det er vanskelig å manipulere dem, og de er bedre i stand til å finne en vei ut av kriser. Men det er ikke lett å være depressiv realist, det er mye mer behagelig å være lykkelig idiot. Hva føler en depressiv realist når han ser de milliard- formuene Putins venner har, bankkontiene deres, yachtene og slottene? Kraftløshet, håpløshet, indignasjon? Det ville jo bare
tære på psyken og øke folks lidelser. Derfor blir forsvarsreaksjonen å finne en «rasjonell» begrunnelse for at ting er som de er. Den jevne borger begynner å beundre «eliten», og forklarer den arrogante rikdommen politi- kere, byråkrater og forretningsfolk slår om seg med, som et resultat av disse menneskenes fremragende egenskaper. Du kan jo ikke gå og ergre deg konstant over at en eller annen skurk har kjøpt seg en yacht til en milliard dollar, og du selv må betale for en opera- sjon. Eller bli indignert over at kona til en minister leier et helt hotell i Europa, mens fødeavdelingen i din egen by blir nedlagt.

Det er mye enklere og psykologisk langt mer behagelig å forsone seg med at man selv er
et annenrangs menneske. Hvis «eliten» er så klok og så slu at den klarer å vekke opp hat til «fienden» (hvem nå den offisielle propagan- daen til enhver tid måtte utpeke som fiende), da er det ikke noe skammelig i at gasjen til

en toppleder i et statsforetagende er høyere enn det en lege tjener sammenlagt i hele sitt liv. Hvis presidenten er så mektig at hele verden skjelver for ham, finnes det ikke noe fornedrende i at vi selv er ufrie som slaver.
Av samme grunn ser vi på europeiske politi- keres beskjedne hus med skadefryd, vi lar falle nedsettende replikker om disse «fattiglusene» iVesten.Vi liker å tenke på at «våre» hus er større, yachtene på flere fot, elskerinnene yngre. Fattige mennesker kan føle uforfalsket stolthet over en kommunal byråkrat som har et høyere forbruk enn et medlem av Europa- parlamentet. Denne flyktige samhørigheten med de rike og mektige gir fattigfolk en falsk følelse av betydning, en følelse som tar bort syndromet av nasjonal fornedrelse. Den russiske «eliten» holder fest i pestens tid, for

å si det med Pusjkin. De viser gladelig frem de inntekter de har fra tvilsomme kilder, og de brisker seg med en livsstil som står noe
i motsetning til deres egen patriotiske reto- rikk. Og det skjer ikke ubemerket, men i fullt offentlig lys, stundom direkte utfordrende. Det er som om de tester folket for å se hva det tåler. «Eliten» har en sadistisk fornøyelse av å demonstrere sitt dolce vita for folket den plyn- drer – ikke så mye for å skryte, som for å vise

dominans og demonstrere at de selv tilhører en kaste som ikke skal røres.

Sadomasochistiske forhold tilfredsstiller forresten ikke bare sadistene. For masochis- tene er det ikke nok å forsone seg med situasjonen, de idealiserer sine egne lidelser, nyter dem og søker å finne en hellig grunn å tufte dem på. Et slikt grunnlag er det tjukt av i patriotisk og ortodoks litteratur: Det russiske folk tåler sine lidelser, det russiske folk er martyrer, det russiske folk er det mest tålmo- dige og ydmyke av alle folk, det lever under Guds mors slør, men lider samtidig for sine store synder. Den russiske ortodokse kirke mener i dag at de 70 årene med sovjetmakten var noe i nærheten av arvesynden, og at den sitter i hver og én av oss, også de som er født etter 1991. Dette er årsaken til religiøsiteten, også den eksalterte gudeligheten hos folk, og til at kirkens menn har fått så stor innflytelse og gjort ydmykhet og anger til en kult.

Et sadomasochistisk samfunn skyver fra
seg dem som opponerer. Det knuser alle som er stengt inne der, men får dem likevel til å
stå sammen i forbitrelsen de føler. Et slikt samfunn er temmelig motstandsdyktig mot politisk uro, til tross for økonomisk og kultu- rell krise, for det trues verken av regimeskifter eller dyptgående politiske reformer. Men dessverre, dette samfunnet kunne ikke vært bedre rustet til å ta imot autoritær ideologi, aggressive militaristiske kampanjer og nasjonalistiske ideer om hevn.

Teksten sto opprinnelig på trykk i Moskovskij Komsomolets tidligere i år. Oversatt fra russisk av Marit Bjerkeng.