Revolusjon! Nå!
I 1992 REISTE JEG TIL ST. PETERSBURG OG RUSSLAND FOR ALLER FØRSTE GANG. Bare noen måneder tidligere hadde Sovjetunionen gått i oppløsning. Blant de obligatoriske stoppene i revolusjonsbyen var Leninmuseet.
I bakgården tronet «Kapitalens fiende», Lenins karakteristiske militærkjøretøy, på sokkel. Fra toppen av denne doningen holdt revolusjons- lederen mange av sine flammende taler.Ved inngangen til selve museet ble jeg stanset av en kvinne med rødt hår, blå leppestift og stemte s-er: – Leninmuzeet er ztengt. Nå bygger vi buzinezzenter her.
To år senere var jeg tilbake i St. Petersburg som student ved byens universitet. En dag jeg befant meg i nærheten av det tidligere Lenin- museet, gikk jeg inn i bakgården: «Kapitalens fiende» var vekk. I stedet ruvet en Porsche i granitt på sokkelen. Symbolikken kunne ikke vært tydeligere om så en gullkalv var plassert der.
Jeg ønsket å forevige denne brå overgangen i russernes overbygning som tilsynelatende hadde materialisert seg der i bakgården,
men hadde ikke med meg kamera. Noen
uker senere kom jeg derfor halsende inn i bakgården med fotoapparatet parat, og ... Porschen var vekk. Den var erstattet av en massiv rytterstatue av tsar Aleksander 3 (1845–94), som etter at faren Aleksander 2 opphevet livegenskapet og generelt lot seg påvirke av liberale reformister, igjen strammet grepet, for ikke å si tøylene, om Russland
– noe som på mange måter ledet til revolu- sjonen i 1917.
Hundreårsjubileet for den russiske revolu- sjonen er den ytre foranledningen for dette nummeret. Men i stedet for å undersøke revolusjonens historiske arv, retter vi blikket
mot samtiden og spør: Hva er i dag vilkårene for radikal forandring? Ikke bare i form av regimeendring – og ikke bare i Russland – men på flere andre viktige områder som i sum bidrar til å forme morgendagens samfunn.
PASS FOR DØRENE – DØRENE LUKKES
Vi som studerte russisk på 90-tallet, gjorde det kanskje med et visst håp om at Russland skulle åpne seg. At vårt gigantiske naboland skulle glida inn på ein våg det historisk ikkje hadde visst um. Forandringens vinder blåste over verden. Muren hadde falt. Apartheidregimet hadde falt. Historien var slutt – les: Det liberale demokratiet og markedsøkonomien sto igjen som dominerende og eneste farbare vei etter kommunismens fallitt – hevdet den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama famøst. Dørene sto på gløtt også for russiske reformer.
I dag må vi skuffet konstatere at dørene
er lukket. På telefon forteller mine russiske venner at de har gitt opp å håpe på forandring i sin levetid. «Kanskje barna våre vil oppleve det», sier de – slik foreldrene deres sa det om dem for en generasjon siden. Og fortsatt står rytterstatuen av Aleksander 3 – på folkemunne kalt «flodhesten» og av skulptøren selv omtalt som «et beist oppå et annet» – i bakgården til det tidligere Leninmuseet, som et symbol på også dagens autokrati.
Men det er ikke bare i Russland at demo- kratiske krefter er truet. Ifølge The Economists årlige demokratiindeks kan USA etter at Trump kom til makten, ikke lenger kalle seg et fullverdig demokrati.Tyrkia nærmer seg dikta- turet. I Polen og Ungarn – de to østeuropeiske landene som var de første til å melde seg inn
i Europarådet, samme år som Sovjetunionen kollapset – foregår det nå en demontering av demokratiet innenfor demokratiets rammer.
I begge land har den lovlig valgte regjeringen lagt kraftig press på både den dømmende makt og den fjerde statsmakt. Dette skjer parallelt med høyrenasjonalismens fremmarsj
i en rekke europeiske land, inkludert Tyskland. Idet jeg skriver denne lederen, demonstrerer 60 000 mennesker i gatene i Warszawa, under paroler som «For et hvitt Europa» og «For
et islamsk holocaust». «Kontrarevolusjonen» kaller den tyske kommentatoren Thomas Assheuer denne utviklingen i en artikkel i Vagant (04.11.16).
Kanskje ville nynasjonalistene selv kalt seg revolusjonære. De kjemper for å sikre sine interesser og mot det de opplever er en stor urettferdighet (innvandring og islam), noe
alle revolusjonære har gjort opp gjennom tidene. Dette viser bare revolusjonsbegrepets kompleksitet. Slik historiens utvikling ikke er lineær, er heller ikke revolusjonenes historie en beretning om stadig økende frihet og fremskritt. Opprinnelig innebar begrepet
noe sirkulært, slik Nicolaus Copernicus anvendte det da han i De Revolutionibus Orbium Coelestium (1543) beskrev hvordan jorda kretser rundt solen. Eller vi kan tenke på revolusjonens etymologiske (og i mange andre henseender) fetter revolveren som bilde på noe som dreier og kommer tilbake. For historien er ikke slutt og kampene må tas igjen og igjen.
VI MÅ REVOLUSJONERE OSS SELV
«Hva er det mest revolusjonerende man kan eller bør gjøre i dag?» har vi spurt bidrags- yterne i dette nummeret, og kanskje ett svar kan være at vi aldri må slå oss til ro. At vi aldri må slutte å bedrive systemkritikk eller utfordre vårt eget tankesett, selv om vi tilsynelatende lever i den beste av alle verdener og alle ismer tilsynelatende er prøvd ut. Dette er kanskje den fremste appellen og kraften som fortsatt ligger i revolusjonsbegrepet. Selv i Norge,
som innehar førsteplassen på indeksen til The Economist, er ikke velstanden og velferden gitt, og vi vet innerst inne at den til en viss grad baserer seg på utnyttelse av mennesker, dyr og natur på den andre siden av kloden. Om vi ikke giljotinerer Erna eller Jonas i morgen, er det nok å revoltere mot.
For parallelt med den politiske verdikampen i vår del av verden, som på sett og vis kan utlegges som en kamp for eller imot forand- ring, er jorda og miljøet i ferd med å endres ubønnhørlig. En like rask omveltning finner nå sted i naturvitenskapene og teknologien, og i dette nummeret ser vi også på denne
–Vi må aldri slå oss til ro. Vi må aldri slutte å bedrive systemkritikk eller utfordre vårt eget tankesett ... Dette er kanskje den fremste appellen og kraften som fortsatt ligger i revolusjonsbegrepet.
typen «revolusjoner»: Slik den kopernikanske revolusjonen i sin tid bidro til å forandre vårt verdensbilde, hva er det i dag som utvider fag- og erkjennelsesgrensene? Og hvordan kan utviklingen innen områder som for eksempel genforskning og robotteknologi virke sammen for å løse fremtidens utfordringer, i en økonomisk og politisk ustabil verden? Det siste spørsmålet er så komplekst at kanskje
en ny form for tverrfaglige råd – sovjeter – burde opprettes, slik at eksperter på ulike felt kan bringes i enda tettere dialog med hver- andre. I mellomtiden kan dette nummeret av Samtiden, i all beskjedenhet, være et sted å starte hvis du vil ha oversikt over noen av de viktigste revolusjonene som er i emning i dag.
I tillegg kan du få orakelhjelp av Kari Veiteberg (som erstatter Frank Aarebrot) og Thomas Hylland Eriksen, i spalten på side 148–149, også har vi spurt ti skrivende og tenkende mennesker om å skrive hvert sitt manifest (se side 59).
Leve revolusjonen!