Respons: De andre empatiske dyrene

­

Du gjør et dykk, slik du har gjort titusener av ganger før, men allerede idet du bryter havoverflata, merker du at noe er veldig feil. Selv om evolusjonen har gitt deg en kropp perfeksjonert for svømming, glatt og strømlinjeformet, har du ikke lenger kontroll. Havbunnen farer imot deg for fort. Så smeller det. Heldigvis var du ikke alene, og enda mer heldig: Du er en av flere ikke-menneskelige arter som utøver en type hjelpeatferd som tilsynelatende er empatisk motivert. Du er en delfin. To andre medskapninger kommer til unnsetning. De støtter deg fra hver sin side og hjelper deg til overflaten. På denne måten får du frisk luft, til du våkner til og kan svømme igjen.

Slik, om enn noe mindre poetisk beskriver forskerne J.B. Siebenaler og David K. Caldwell hjelpeatferd hos en ikke-primat-art i artikkelen «Cooperation Among Adult Dolphins» fra 1956 (Journal of Mammalogy). En skadet delfin ble hjulpet opp til overflaten av to andre delfiner, og de fortsatte å hjelpe helt til den skadede kunne bevege seg selv.

Som Dag O. Hessen skriver på de foregående sidene, krymper avstanden mellom dyrene og menneskene etter hvert som vi får mer og mer kunnskap om dyrenes kognitive og emosjonelle ferdigheter.Vi må selvfølgelig ta dette med en klype salt. Det er tross alt lett å antropomorfisere: Å tilegne dyr menneskelige egenskaper de ikke har. Det kan lede til feilaktige konklusjoner. Men mer og mer forskning tyder nå på at det er veldig lite av våre menneskelige trekk som vi ikke deler med noen andre dyr.

Det kommer ikke overraskende på den nederlandske primatologen Frans de Waal. Han mener det finnes en motsats til antropmorfismen: antropodenial, en slags blindhet ovenfor dyrs menneskelignende trekk. Jeg vil si meg enig i dette, i hvert fall når det gjelder trekk og emosjoner som har et biologisk fundament – som empati.

Det biologiske fundamentet for empati har man oppdaget gjennom flere såkalte fMRI-studier, som går ut på å skanne og registrere hjerneaktivitet til noen som blir bedt om å gjøre en oppgave. I disse studiene fant man at områdene som er aktive i hjernen, når man betrakter andre som har det vondt, hos veldig mange er identiske. Når den menneskelige hjerne i tillegg likner veldig mye på hjernen til andre pattedyr, er veien plutselig ikke så lang til å anta at også dyr kan være empatiske. Om ikke annet bør det undersøkes.

Og selv om empatien ikke råder i dyreriket til enhver tid, trenger ikke dét være et motargument mot at dyr også er empatiske. I så fall kunne menneskets krigshistorie hinte om at vi er de minst empatiske av alle dyr. En empatisk art er en art som verdsetter fellesskap og samhold. Livet har ikke bare verdi for dets eier. At dette gjelder de tidligere nevnte delfinene i tillegg til for eksempel elefanter og primater, overrasker ingen. Det er ikke kontroversielt å hevde at disse avanserte artene burde behandles humant. Faktisk har India tatt dette et steg videre og erklært at delfiner er «non-human persons», med de etiske og juridiske implikasjonene dette har. Delfinene får altså menneskerettigheter. Men hva om vi blir nødt til å inkludere også helt andre arter i dette svært så lukrative fellesskapet av sosiale dyr? Som for eksempel rotter og mus?

Gnagere ses på som skadedyr. Å være rottelignende er en svært negativ betegnelse på andre mennesker. Nå viser imidlertid forskning at rotter ikke bare hjelper hverandre, men at de er hjelpsomme på en måte som minner om oss. I Chicago plasserte en forskergruppe en rotte i et plastrør som kunne åpnes fra utsiden. De plasserte en annen rotte, som hadde delt bur med den første, utenfor røret. Den frie rotta gikk bort til døra, snuste litt rundt, og bestemte seg raskt for å slippe den fengslede kompisen fri. Dette betyr kanskje ikke så mye i seg selv, men når man legger til at rottene fortsetter å slippe hverandre fri selv om de ikke kan sosialisere, at noen av dem faktisk slipper hverandre fri heller enn å spise masse sjokolade, begynner det å danne seg et bilde. Årvisse studier på mus med henblikk på såkalt emosjonell smittsomhet (engelsk «emotional contagion»), er også verdt å merke seg. Emosjonell smittsomhet handler om at når en mus ser en annen mus fryse til, reagerer den med lik atferd, selv om den ikke er utsatt for noe skremmende eller smertefullt. Den fryser til fordi den ser en medskapning fryse til, og til tross for at den selv ikke er i fare – såkalt affektiv empati.

Hvordan disse gnagerne klarer å kommunisere at de trenger hjelp eller har det vondt, er ikke kartlagt. Det kan være ved hjelp av høyfrekvente lyder, ved hjelp av feromoner (en gruppe lukter som mange arter bruker som en form for sosial kommunikasjon), eller observasjon av spesifikk atferd som uttrykker emosjoner eller smerte. Oppsummert er affektiv empati, altså empati som er tuftet på mer instinktiv emosjonell respons, noe forskning har funnet hos flere gnagerarter. Den lille moralske sirkelen som vi så vidt slapp avanserte pattedyr med større hjerner inn i, burde kanskje utvides.

Menneskets posisjon som tilsynelatende rettferdig eier og forvalter av jorden er vanskeligere og vanskeligere å forsvare. Human behandling av dyr er ikke forenlig med et høyt forbruk, som innebærer at dyr i all hovedsak er mat, eller i veien, for den menneskelige populasjonen. Og selv denne beskrivelsen bærer preg av en falsk dualisme arvet fra blant andre Descartes: Det finnes ikke mennesker og dyr. Det finnes bare dyr. Vi må godta at mennesker ikke er unike. Vi er bare litt annerledes enn andre dyr, og overgangen er mer glidende enn vi ofte antar.

Ta et lite steg tilbake med meg helt til sist. Jeg bryr meg mest om min nærmeste familie, mine to små barn og forloveden. Dette er selvsagt helt naturlig. Men kanskje burde vi også bry oss mer om noen av de siste uten egen stemme i politikken, nemlig de andre dyrene? De ser faktisk ut til å være mer som oss enn vi tror. Selv den enkleste lille rotte.