Postklassisk musikk. Den klassiske musikkens redning eller død?

­«Jeg kan håpe på en økt bevissthet hos noen lyttere. Hvordan låter postklassisk musikk, og hvilke bånd har den til den klassiske tradisjonen? Og hvorfor er det så viktig å snakke om tradisjon?»

POSTKLASSISK MUSIKK

Akustisk og elektronisk musikk som kan minne om eller siterer fra kjente klassiske verker. Samtidig har den tette bånd til populærmusikk, og kjennetegnes av sin langsomme og repetitive form.

Det skvulper lett, og jeg kjenner jeg liker det. Lyd som repeteres, om og om igjen. Det går ganske sakte framover. Men jeg skal ikke noe sted, så jeg blir med i de sakte svingene. Jeg er alene med musikken til den islandske komponisten Jóhann Jóhannsson. Orkestermusikk, badet i ganske mye klang. Noen akkorder som forteller at han har en signatur. Musikk for mange, i en slags klassisk stil. Jeg kjenner jeg klarer å lese, tenke på andre ting, gå en liten sirkel rundt på stuegulvet – uten at musikken forstyrrer meg. Den bare er der og fyller tomrom som måtte oppstå.

Det kunne jo fint stoppet her. Hva mer er det å vite? Musikk kan lyttes til på mange måter, og man må ikke alltid plukke den fra hverandre. Men de siste ukene har jeg hørt ganske mye på Jóhann Jóhannsson. Det begynte med at jeg så den Oscar-nominerte filmen The Arrival, med originalmusikk skrevet av Jóhannsson. Det vil si, det skulle vise seg at en annen komponist hadde skrevet noen toner i starten og slutten av filmen, nemlig den tyskfødte britiske komponisten Max Richter. Og disse komponistene har definitivt noe til felles, utover at de begge gir ut platene sine på Deutsche Grammophon. Så jeg lot den behagelige musikalske tilstedeværelsen fare, for å forsøke å finne ut mer om hva det var jeg lyttet til.

ENERGI FRA HISTORIEN

Postklassisk musikk. Det høres kanskje litt pretensiøst ut, men begrepet blir brukt som beskrivelse av sjangeren Jóhann Jóhannsson og Max Richter tilhører. Ganske lite kjent i Norge, men definitivt mer etablert rundt omkring i Europa og USA. Opprinnelig var det Jóhannssons verk Fordlândia fra 2008 som førte til at jeg ble oppmerksom på sjangeren. Her gjør komponisten et forsøk på å iscenesette, med musikk, Henry Fords idé om å skape en amerikansk fristat og gummiproduksjonsanlegg i Amazonas på 1920-tallet. Og ofte er det sånn. Den postklassiske musikken henter energi fra andre historier, gjerne de som fortelles på filmlerretet.

Foreløpig vil jeg holde på at jeg liker det jeg hører, selv om musikken ikke nødvendigvis er så interessant. Som musikkanmelder skriver jeg ofte om musikalsk friksjon – en slags mulighet for folk til å delta aktivt i lyttingen, eller en invitasjon til lytteren til å bli med på noe som ikke kan forutses. Den postklassiske musikken virker ferdigtygd. Den er polert til en jevn og skinnende overflate som sakte vender seg i det lyse og det mørke. Det er i hvert fall inntrykket jeg får når jeg lytter til Jóhannsson. Asbjørn Blokkum Flø, lydkunstner og komponist, mener Jóhannsson må ha lyttet til plater med innspillinger av senromantisk musikk, og latt orkesteroverflatene i sin egen musikk skinne litt på samme måte. Han karakteriserer tonene som popmusikk med et ferniss av klassiske instrumenter på toppen.

Den postklassiske musikken virker ferdigtygd. Den er polert til en jevn og skinnende overflate som sakte vender seg i det lyse og det mørke.

VANSKELIG Å DEFINERE

Når jeg tar et skritt tilbake, ser jeg at den postklassiske topografien ligger i tåka. Det kan være vanskelig å få øye på helt konkrete former. Sjangeren kan være både elektronisk og akustisk, ofte i kombinasjon. Den er komponert, lite improvisert. Ofte byr den på naturlige og konkrete lydopptak – stemmer som forteller noe, vann som renner, kirkeklokker som klinger. Den postklassiske komponisten vil skrive sine verker på en måte som kan minne om musikalske forløp og strukturer brukt i renessansen, barokken eller romantikken. Det hender jeg hører konkrete sitater fra kjente verker, og musikken har gjerne en slags minimalistisk form med referanser til komponister som Phillip Glass eller Steve Reich. Som du skjønner: Postklassisk musikk er en slags ny rett rørt sammen med ingredienser du har smakt før.

TRADISJONELL NEDFALLSFRUKT

Jeg har satt på musikk av den meksikanske elektronika-artisten Murcof, som blir omtalt som postklassisk. Han har i mange år latt musikken sin absorbere etablerte sjangre som konkret musikk, minimalisme, eller kjente perler fra barokkmusikkens store mestre. Henry Purcell og François Couperin har gått gjennom fingrene og datamaskinene til Murcof. Hans elektroniske versjon Marche pour la Cérémonie Turque, av Jean-Baptiste Lully, er et godt eksempel på hvordan postklassiske musikere siterer fra tradisjonen. Eller hva med fjorårets bearbeiding av Gnosienne No. 3 av Erik Satie, sammen med den franske pianisten Vanessa Wagner? At Erik Satie dukker opp som en inspirasjon for postklassiske komponister, er ikke overraskende. Satie lanserte i sin tid begrepet møbelmusikk, musikk som best fungerer i bakgrunnen. Komposisjonene hans er ofte korte, enkle og repeterende.

Også har vi islandske Ólafur Arnalds, blant annet kjent for filmmusikken han skrev til den britiske kriminalserien Broadchurch. Den er stille, neddempet. Også han har vært latt seg inspirere av musikkhistoriens menn. På plata The Chopin Project, som han har laget sammen med den tysk-japanske pianisten Alice Sara Ott, lar han noen av Frédérics velkjente komposisjoner for solo klaver få sveve sammen med ganske atmosfæriske postklassiske klanger. Joda, det er vakkert.

Lytt også til Max Richters tolkning av Antonio Vivaldis fiolinkonserter De fire årstidene. Richter skrur på den opprinnelige musikken, spisser den, trekker ut noen partier, framhever og demper. Lite fantasifullt etter min mening, og et godt eksempel på hvordan postklassiske musikere plukker fra den klassiske musikkhistorien. Det er vel også fra dette fenomenet sjangeren har fått navnet sitt.

UTEN KUNSTNERISK KJERNE

For å forstå mer av den postklassiske musikken, har jeg snakket med en håndfull mennesker som kan gi meg motstand i lyttingen. Komponisten Marcus Paus understreker at en komponist som Vivaldi baserte sitt virke på solid håndverk, og mener det er viktig at komponister i dag forstår at kulturen de forvalter handler om kontinuitet av tradisjonen. Han hevder det finnes et potensial i den postklassiske musikken, men om stilen kun består av sjablonger, vil den stagnere. Den må ta mål av seg å være en del av noe større.
I dag kan enkelte aspekter ved uttrykket, som harmonikk og formtenkning, virke infantiliserende og sløvende, hevder Paus. Det er ikke lenger så lett for lytteren å høre hvem som kan og ikke kan.

Komponist og rektor ved Norges musikkhøgskole, Peter Tornquist, mener at det viktigste er hvilken bagasje lyttere har for å kunne forholde seg til uttrykkene og klangverdenen som kommer ut av tradisjonen. Den klassiske musikken må kunne snakke med publikum, og det vil den kunne gjøre gjennom klang, strukturer, stemningsleie. Musikk er i seg selv i stand til å fortelle deg noe du egentlig ikke kan sette ord på. Om den postklassiske komponisten derfor siterer ukritisk fra tradisjonen, er det lik en som bare forholder seg til tekniske virkemidler. Plutselig tror komponisten at han har et helt nytt uttrykk. Men på den måten vil det ikke være mulig å nå kunstens kjerne.

Resirkulering av musikk er det mye av opp gjennom historien. Asbjørn Blokkum Flø minner om at slikt gjerne omtales som musikalske parodier, som kan være både dårlige og gode. Et eksempel på det siste er hvordan renessansekomponisten Carlo Gesualdo er blitt bearbeidet, særlig i siste halvdel av det 20. århundret, blant annet av den italienske komponisten Salvatore Sciarrino. Flø mener Sciarrino, for eksempel i verket Infinito Nero, har jobbet seg inn til Gesualdos kjerne. Han hører en studie av en komponist og en epoke, og han hører at Sciarrino med utgangspunkt i sine funn har skrevet musikk som går i dybden. Den typiske postklassiske resirkulering framstår som en lettvint øvelse sammenlignet med Sciarrinor metoder, hevder Flø.

Når jeg tar et skritt tilbake, ser jeg at den postklassiske topografien ligger i tåka. Det kan være vanskelig å få øye på helt konkrete former. Sjangeren kan være både elektronisk og akustisk, ofte i kombinasjon.

IKKE KITSCH

Den postklassiske musikken har etter hvert fått et stort publikum, og mange av komponistene i sjangeren lever godt av mulighetene markedet gir. Men sjangerbenevnelsen kan også være stigmatiserende, som noen har hvisket meg i øret. I Norge kan det virke som begrepet ikke har satt seg helt, og jeg måtte lete litt for å finne en komponist her som føler seg bekvem med den postklassiske merkelappen. Men jeg fant ham i Kristiansand. Nicholas Sillitoe. Opprinnelig engelsk, komponerer først og fremst for film, og fikk blant annet en Amanda for musikken han skrev til filmen Dirk ohm i 2015. Postklassisk musikk er ikke kitsch eller New Age, sier han, men en seriøs form, med seriøse komponister og musikere. Sillitoe var alene med sin musikk i mange år, men begynte å lytte til Max Richter, og med bakgrunn både fra klassisk og elektronisk musikk, følte han seg umiddelbart hjemme i det han hørte. Han mener samtidsmusikken har skjøvet publikum fra seg. Det er blitt for mye teori. Men den postklassiske musikken har kvaliteter som kan få publikum tilbake igjen. Fantastiske ting kan skje med denne musikken, sier han. Den søker seg også framover i måten den absorberer populærkulturen på, og er en døråpner for et helt nytt publikum. Den kan gi det klassiske musikkfeltet en hjelpende hånd.

FORMIDLING OG FORDERVELSE

Den klare gule logoen på platene til Deutsche Grammophon får det til å rykke lett i meg. Jeg har mange av dem i hylla. Ikonisk musikk, ikoniske musikere, ikoniske dirigenter, store lytteropplevelser. Deutsche Grammophon har pengene, og de har folka. Men som de fleste andre plateselskaper over hele verden, har de merket nedgangen. Derfor har de tatt noen grep. Postklassiske komponister som Max Richter og Jóhann Jóhannsson er invitert inn. Og målet er opplagt: Nye lyttere skal nås.

Det klassiske musikkfeltet opplever utfordringer fra mange hold. Publikums gjennomsnittsalder er for høy, de tradisjonelle sjangrene har ikke lenger samme status jevnt over. Nei, det er ikke like mørkt overalt, men aktører i bransjen har gjort noen fantasifulle forsøk på å nå ut til et yngre publikum. Deutsche Grammophon har blant annet invitert publikum nærmere utøverne og musikken gjennom klubbkonseptetYellow Lounge. Det startet i Berlin for mer enn ti år siden. DJ-er pisker opp stemningen, og på gulvet kommer gode klassiske musikere. Repertoaret er klassiske svisker, men også musikk av de postklassiske komponistene. I dag arrangeres Yellow Lounge mange steder i verden, også i Norge.

Er dette redningen for den klassiske musikken? Jeg tror ikke det. Det kan like gjerne være bøddelen som har kommet opp på podiet. De siste årene har samtidsmusikk fra den modernistiske tradisjonen fått lite spillerom og -tid hos norske orkestre. Snarere har lyttervennlige og tilgjengelige, senromantiske komposisjoner dominert programmene. Hvis i tillegg de postklassiske komponistene blir trukket mer inn i varmen, kan det bidra til at den klassiske musikken beveger seg i en enda mer lettvint retning. Dessuten har sjangeren feil navn. Kunstnerisk har den lite å tilføre den klassiske musikken, og må derfor betegnes som et tilbakeskritt, like mye som et framskritt.

Er dette redningen for den klassiske musikken? Jeg tror ikke det. Det kan like gjerne være bøddelen som har kommet opp på podiet.