Polariserte identiteter. Unge polakker i Norge

­

For ti år siden flyttet jeg til Norge sammen med mine foreldre. Jeg var ni år gammel, og allerede da skammet jeg meg. Jeg skammet meg fordi jeg skjønte at vi sleit med å leie leilighet på grunn av fordommene mot polakker. Jeg skammet meg fordi jeg ikke ønsket å bli assosiert med å være billig arbeidskraft uten noen annen verdi. Jeg var verken en jordbærplukker, håndverker, alkoholiker, tyv eller noe annet av det som av nordmenn ble oppfattet som typisk polsk. Jeg gråt da vi gikk på butikken og moren min snakket polsk, fordi jeg ikke ville at noen skulle skjønne hvor vi egentlig kom fra. Jeg var en niåring som fikk livet snudd på hodet da foreldrene mine ville gi meg muligheter som jeg ikke kunne få i mitt hjemland.

NY GENERASJON, NYE UTFORDRINGER

Unge polakker i Norge i dag møter en annen virkelighet enn våre foreldre gjorde, den gangen de tok valget om å flytte til Norge. Det er ikke lenger kun økonomisk trygghet som er målet. Vi trenger ikke lenger å klebre oss fast til svarte og dårlig betalte jobber for å få endene til å møtes. Vi ble en del av det norske systemet da vi begynte på skolen. Dermed har vi både språket og mulighetene som våre foreldre bare kunne drømme om. Så, burde ikke alt egentlig være fint?

Til tross for et bedre utgangspunkt er våre fremtidsutsikter begrenset av to faktorer: for det første møtet med det norske storsamfunnet, for det andre arven fra en foreldregenerasjon som har hatt vansker med å integrere seg.

En stor utfordring for unge polakker i Norge i dag er at vi så enkelt kan bli usynlige i det norske samfunnet. Vi skiller oss ikke nevneverdig ut, enten det gjelder hudfarge, fremmed religion eller radikaliseringstendenser, og dermed er vi heller ikke en prioritet for integreringskampen. Vi sklir rett inn og rett gjennom systemet, uten å møte for mange vansker, men heller ikke med noen særlig hjelp til videre etablering eller realisering av fremtidsplaner. Nettopp derfor er det svært lett for unge polakker å falle for denne fristelsen: enten å la seg assimilere fullstendig i det norske samfunnet, uten kontakt med sin polske arv, eller å isolere seg helt i de polske miljøene, uten noen gang å finne sin rette plass i det norske samfunnet.

IKKE «GOD NOK», MEN «NORSK NOK»

I sin bok The Social Guidebook to Norway har den kanadiske forfatteren Julien Bourrelle tatt nordmenn på kornet. Boka illustrerer hvor vrient det kan være å tilpasse seg det norske samfunnet dersom man sleper på en annen kulturell bagasje. Som ung polakk i Norge blir man møtt med de samme fordommene som vår foreldregenerasjon ble møtt med, til tross for at vi og vår virkelighet ofte er helt annerledes enn deres. Som del av å etablere et nytt liv i det nye landet lærer vi oss språket og forsøker å gli inn i samfunnet. Likevel, når vi endelig har klart å motbevise fordommene som møtte oss tidligere – når vi med stolthet kan si at vi er polske, uten lenger å føle skam over det – blir vi ikke møtt med økt forståelse eller jubel for vår multikulturelle identitet. Tvert imot, reaksjonene er de stikk motsatte: «Du er jo mer norsk enn polsk» eller «Du er ikke helt polakk, da». Er nordmenn så begeistret for sin kulturelle identitet at det de egentlig ønsker, midt oppi alt snakket om fargerikt fellesskap og et multikulturelt samfunn, er at innvandrere skal fornekte og fortrenge mest mulig av sin arv? Går det ikke an å lykkes i Norge uten å måtte gi avkall på polakken i seg?

Etter å ha bodd elleve år i Norge skjønner jeg at nordmenn ikke mener noe vondt med måten de applauderer de unge polakkenes «norskhet» på. Å si at noen er blitt mer norsk enn polsk, er ment som en kompliment, et tegn på at integreringen har vært vellykket. At de ønsker oss velkommen i sitt samfunn og ser oss som likeverdige.

Dette er lett å se i ettertid, men ikke like lett å takle dersom man er midt i en kulturell identitetskrise – som ofte inntreffer parallelt med og forsterker den generelle identitetskrisen det kan sies å være ung og skulle «finne seg sjæl». Og det gjør det ikke enklere at foreldrene, som fra før av har sine fordommer mot nordmenn og bærer nag til nordmenn, sliter med å integrere seg eller kanskje ikke ser verdien av å integrere seg.

Det er her mellomgenerasjonen kommer i skvis. Man blir ikke god nok før man er norsk nok, og likevel kan vi ikke bli for norske og risikere ikke å føle tilhørighet til dem som står oss aller nærmest.

POLAKKENES POLARISERING

Polakkene i Norge polariseres, og spriket mellom foreldreog mellomgenerasjonen har et stort potensial for stadig å utvide seg. Eugene Guribye ved Agderforskning deltar i det store forskningsprosjektet TRANSFAM og studerer polske familier i Norge. Forskningen hans viser tydelig at polske fedre og mødre har en tendens til å isolere seg i polske miljøer, til tross for at de har bestemt seg for å bli værende i Norge. De foretrekker polsk tv, mat, aviser, høytider og venner, og dermed fortsetter de isolasjonen som forhindrer dem i å skape forbindelser til det norske samfunnet, som vår unge generasjon så sårt trenger. Foreldrene våre kom til Norge med ett ønske: å sikre vår generasjon økonomisk stabilitet og nye muligheter. Mange valgte å gi slipp på sine yrker og universitetsgrader, og sa seg fornøyd med å forbli helt nederst i det norske samfunnet, «på moppen» – et uttrykk som ofte benyttes av polakker i Norge. Men nettopp ved å ta til takke med å forbli på moppen og isolere seg, ødelegger de for mellomgenerasjonens fremtidsutsikter.

Ettersom mange i foreldregenerasjonen er fastlåst i midlertidige stillinger og på grunn av manglende språkkunnskaper forblir i sine polske miljøer, er vi i mellomgenerasjonen nødt til å go with the flow og bli norske nok, for i det hele tatt å skjønne hvordan vi skal lykkes i det norske samfunnet. Slik isoleres foreldregenerasjonen, og vi unge ender ofte opp med å bli tilsynelatende totalt assimilert, ikledd et ferniss av «vellykket integrering».

FORELDREGENERASJONEN SOM HOLDER OSS IGJEN

Polakker bærer på en tyngre kulturarv enn nordmenn.Tidligere okkupasjoner har gjort oss svært skeptiske til myndighetene, og egentlig til ethvert system eller statsapparat. Under det sovjetiske styret lærte polakkene å manøvrere rundt regelverket og finne egne løsninger. I Norge er mellomgenerasjonen fastlåst mellom den polske systemskepsisen og det norske samfunnets holdninger om at myndighetene er til å stole på, og at regler er til for å følges.

Ikke bare er møtet med det norske storsamfunnet utfordrende, foreldregenerasjonens fordommer mot nordmenn gjør integreringen vrien for oss unge. Hjemmefra blir vi ofte fôret med at det er typisk norsk å være lite løsningsorientert, ikke gå utenom systemet og alltid holde seg helt og holdent til reglene, selv om de av og til er meningsløse. Vi blir fortalt at nordmenn er diplomatiske, men at bak alle «mmm» og «njaaa» er avgjørelsene tatt på forhånd, og at diplomatiet egentlig bare er tomt pisspreik som skal få alle til å føle seg verdsatt i det homogene samfunnet. At ingen klager fordi en konfrontasjon er uhøflig, ubeleilig og i veien for den norske, fredfulle livsstilen. Nordmenn oppfattes som skjulte rasister når de bekymrer seg for arbeidsmiljø, men selv ikke har noe imot å utnytte polakker. Igjen er resultatet en skvis for unge polakker, som har som oppgave å etablere seg i et samfunn de også advares mot.

VÆR MER AKTIVE, LÆR OSS SPILLEREGLENE, GI OSS MULIGHETENE

Mine norske venner spør meg ofte hvilke utfordringer jeg har som polakk, som de ikke har. Svaret er enkelt og brutalt: Jeg og resten av den polske mellomgenerasjonen har vært nødt til å finne ut av og dra nytte av mulighetene som Norge kan by på, helt på egen hånd. Vi har ikke sikkerhetsnettverket med slektninger og kjennskap til hvordan det norske systemet fungerer fra før av. Vi er ungdommer med foreldre som ikke har kjangs til å kjenne det norske systemet innenfra slik som foreldrene til våre jevnaldrende har.

Å knekke de norske sosiale kodene vil alltid forbli mellomgenerasjonens oppdrag.

Oppdraget ville imidlertid vært tusen ganger lettere dersom de polske foreldrene kunne vise vei, ta aktivt del i det norske samfunnet og lære oss de norske spillereglene. Ofte er det snakk om små steg: å delta på fellesavslutninger og sette seg sammen med de norske foreldrene. Det handler om at måten å takle diskriminering på i Norge ikke er å forsterke fordommene mot nordmenn, men heller å gå i dialog med dem. Det handler om å være interessert i å lære om det norske systemet og ikke sitte igjen i den polske boblen. For foreldregenerasjonen er det kanskje ikke så klart – men vi har alle tatt et valg, et valg om å forbli i Norge, og da holder det ikke å bare bo her fysisk; man må ta skrittet fullt ut og også flytte mentalt. Skaffe seg nettverk. Bli kjent. Og starte et nytt liv.

EN VELLYKKET BALANSEGANG

Balansen mellom å være både polsk og norsk nok er ikke enkel. Unge polakker i Norge kan deles inn i flere kategorier. Enten er de helt assimilert; assimilert, men med fortsatt interesse for Polen; eller totalt isolert. Oppveksten i et land der man blir møtt med diskriminering, kan gjøre at mange mister interessen for en multikulturell identitet. For meg tok det mange år før jeg ønsket å vedkjenne meg min polskhet. Det er her vi alle har et ansvar – et ansvar for at ingen flere barn skal måtte skamme seg over egen etnisitet, men at vi heller drar nytte av mangfoldet. Dersom ingenting endres, vil polakkene som er godt integrert, kunne klare seg bra, men vi risikerer å gå glipp av potensialet til alle dem som fortsatt ikke føler tilhørighet til det norske samfunnet, men som har tatt valget om å forbli her. Da kan vi stå igjen med en mellomgenerasjon som kan utvikle forakt for både det norske samfunnet og sine foreldre. Fordi de til enhver tid føler at de ikke passer inn, at deres væremåte blir kritisert, og at de ikke lykkes sosialt, verken på hjemmebane eller i samfunnet. I så fall sløser vi bort potensialet til ungdom som det norske samfunnet kunne dratt nytte av på så mange måter.