Pan-psykismen

­

Det er skremmende lett å bli voksen og miste det friske, nysgjerrige og barnlige blikket på verden. Dette gjelder ikke bare i naturvitenskapene, men også i filosofien, som er blitt mer og mer spesialisert de siste hundre årene. En stadig økende spesialisering sammen med et mer og mer presset akademisk arbeidsmarked er ingen god kombinasjon verken for nytenkning eller den store filosofiske undringen. Dette er selvfølgelig særlig uheldig hvis man har havnet i et feilspor. I slike tilfeller må det rett og slett en liten revolusjon til for å komme videre. I det følgende vil jeg rapportere fra fronten av det som kan være begynnelsen på en slik revolusjon innen filosofien, med sprengkraft langt utover fagets snevre grenser. Utgangspunktet er forståelsen av bevissthet, som i vår tid ser ut til å ha havnet i et fysikalistisk feilspor.

HVA ER BEVISSTHET?

Med «bevissthet» mener jeg den egenskapen som til enhver tid forteller meg hvordan det oppleves å være i den tilstanden jeg er i. Når jeg for eksempel sitter og skriver dette, oppleves det på en bestemt måte, og den opplevelsen er bevissthetsegenskapen min akkurat nå. Mac-en jeg sitter og skriver på, derimot, har ingen slik opplevelse – den opplevelsen finnes ganske enkelt ikke. Sagt på en annen måte kan det å være meg oppleves fra innsiden, i et førstepersonsperspektiv, mens det samme er ikke tilfellet for Mac-en.

I snart hundre år har det vært opplest og vedtatt både i naturvitenskapen og fagfilosofien at alle mentale tilstander, inkludert bevissthet, er et resultat av fysiske prosesser. Det antas at virkeligheten først og fremst er noe materielt, og at bevissthet i beste fall oppstår som et resultat av bestemte fysiske forhold. Men det hefter prinsipielle problemer ved fullt ut å forklare bevissthet i kraft av noe fysisk alene. Faktisk er det overraskende vanskelig bare å definere hva det å være «noe fysisk» egentlig er. Antar vi at det innebærer å være noe som kan / en gang vil kunne beskrives gjennom fysikkens teorier, og ikke altfor fjernt fra dagens fysikkfaglige oppfatninger, blir «det fysiske» noe som defineres strukturelt i et tredjepersonsperspektiv. Bevissthet er imidlertid, slik vi så ovenfor, ikke av den art, men heller en iboende førstepersonsopplevelse. Å hevde at en fysisk teori er tilstrekkelig, blir derfor det samme som å benekte at bevisstheten slik jeg nettopp omtalte den, finnes. Er vi enige om eksistensen av en slik bevissthet, må vi derfor se utover en rent fysisk teori. Dersom førstepersonsopplevelsen er essensiell, må vi ha denne med fra begynnelsen av.

Noen tapre filosofer – blant annet australieren David Chalmers og briten Galen Strawson – har den siste tiden tatt frem igjen vårt århundres tilsidesatte tanke om bevissthet som virkelighetens grunnleggende prinsipp: I stedet for at bevissthet oppstår som følge av fysiske strukturer, er de elementære fysiske bestanddelene selv bevisste størrelser.Vel og merke uten en like kompleks bevissthet som vår – men ideen er at disse minste byggesteinene på en eller annen enkel, ikkeneglisjerbar måte har en slags opplevelse av seg selv. Håpet er at et slik oppfatning kan gi en mer komplett fortelling om vår bevissthet.

Denne ideen, som går under navnet «panpsykisme», er ikke av ny dato. Mange viktige filosofer opp gjennom historien har ment noe liknende, deriblant Leibniz og Berkeley. Ikke desto mindre er panpsykismen i dag en revolusjonær idé, da den går fullstendig på tvers av den fysikalistiske tendensen som har dominert fagfeltet det siste hundreåret.

Et annet tegn på dens revolusjonære kraft er latteren den vekker hos mange. Men da må vi huske at alle tankerevolusjoner, fra å flytte jorden vekk fra universets sentrum til å hevde at mennesket stammer fra apene, alle har blitt møtt med hånflir. Dette er en naturlig reaksjon på radikalt annerledes tanker som vi blir usikre på hvordan vi skal forholde oss til. Kanskje stilner latteren etter hvert, for panpsykismen er ikke så dum, hvis vi ser på teorien med åpne og undrende øyne.

PANSPYKISMENS KOMBINASJON

En måte å motiveres til å ta panpsykismen alvorlig på er ved å se på sammensetningen av følgende tre påstander: 1) Det fysiske er noe reelt; 2) Det bevisste er noe reelt; 3) Det fysiske og det bevisste samhandler og påvirker hverandre. Hvis vi tror på alle tre, er panpsykisme en god løsning. Fysikalisme (i tradisjonen etter Hobbes, og basisen for naturvitenskapenes suksess) – ideen om at alt til syvende og sist er noe fysisk – lar seg forene med den første påstanden, men ikke den andre og tredje. Dualisme (i tradisjonen etter Descartes) – ideen om at alt enten er noe fysisk eller noe bevisst – lar seg forene med den første og andre påstanden, men ikke med den tredje, da to elementært ulike typer natur vanskelig kan samhandle. Panpsykisme, derimot, lar seg forene med alle de tre påstandene. Dette taler for å ta denne filosofien alvorlig, i den grad vi tar de tre postulatene alvorlig.

Ikke desto mindre er panpsykismen i dag en revolusjonær idé, da den går fullstendig på tvers av den fysikalistiske tendensen som har dominert fagfeltet det siste hundreåret.

For å se litt nærmere på den tredje påstanden:Vi kan akseptere at det fysiske og det bevisste samhandler og påvirker hverandre ved at vår verden til syvende og sist både er bevisst (i seg selv) og fysisk (strukturert). Slik kan fysikken respekteres fullt ut uten at det påstås at den er den fulle og hele forklaring på verden, samtidig som bevisstheten forblir en viktig komponent i vår forklaring på og forståelse av verden. Tygg litt på denne ideen. Kjenner du den revolusjonære smaken – ikke bare når det gjelder verdens beskaffenhet, men hvordan vi bør leve i den?

PANPSYKISMENS KOMBINASJONSPROBLEM

Hovedproblemet med panpsykisme, i hvert fall ifølge mange av ideens egne talspersoner, er det såkalte kombinasjonsproblemet – påpekt av filosofen og psykologen William James allerede før den fysikalistiske metafysikkens inntog på begynnelsen av det forrige århundret. La oss for enkelhets skyld anta at de mest grunnleggende bestanddelene i verden er noen få fysiske partikler, med noen få fysiske relasjonelle egenskaper. Ifølge panpsykismen innehar disse partiklene en enkel form for bevissthet som realiserer de fysiske strukturene. Utfordringen blir å forstå hvordan vår komplekse bevissthet oppstår på grunnlag av de fysiske strukturene elementærpartiklene virkeliggjør. Hvordan oppstår en avansert bevissthet ut fra forhold mellom enklere bevissthetsformer? Det er dette som er «panpsykismens kombinasjonsproblem», som enkelte hevder er like vanskelig å svare på som spørsmålet om hvordan bevissthet oppstår ut ifra rent materielle strukturer.

Kombinasjonsproblemet må løses for at panpsykismens revolusjon kan sies å være vellykket. Men siden det ikke er det prinsipielle ved problemstillingen som vanskeliggjør svaret, er det grunn til håp. I panpsykismen har vi den riktige egenskapen – enkel bevissthet – tilgjengelig i verktøykassa. Det gjelder bare å sette disse «små» bevissthetene sammen på riktig måte for å skape et mer komplekst bevissthetssystem. Dette er fremskritt, i hvert fall filosofisk sett.

Så hva slags kombinasjon av primitive bevisstheter må til for at vår avanserte bevissthetsform skal bli en realitet? Å svare at det er fysiske strukturer hjerneforskningen en dag vil avdekke detaljene i, er fristende, men dette forklarer ikke hvordan disse mange enkle bevissthetene sammen kan skape hjernens høyt utviklede bevissthet. Det er også uklart hvorfor en kombinasjon av enkle bevissthetsformer nødvendigvis fører til kompleks bevissthet, siden det motsatte – at det ikke resulterer i slik avansert bevissthet – også ser ut til å være mulig.

Løsningen på kombinasjonsproblemet arbeides det stadig med å finne. Selv jobber jeg med en teori som bevarer motivasjonen bak panpsykisme, men likevel kan omgå hele kombinasjonsproblemet. Ideen postulerer komplekse bevisstheter direkte i pluraliteter av grunnleggende bestanddeler i verden, i stedet for en enkel form for bevissthet i hver enkelt bestanddel. I denne teorien blir bevissthet, i stedet for en iboende egenskap ved en enkeltpartikkel, en iboende egenskap ved en kombinasjon av slike. Ideen hviler på det som kalles distributive versus kollektive plurale egenskaper, der den distributive holder om en pluralitet av ting, men også om hver enkelt av dem, mens den kollektive holder om pluraliteten, men ikke om den enkelte. Det å ligge på gulvet er for eksempel en distributiv plural egenskap som en mengde bøker kan ha, som hver enkelt av dem da også har, mens det å omringe meg er en kollektiv plural egenskap som de samme bøkene kan ha, uten at hver enkelt av dem har den. Det å omringe er noe de gjør sammen, som et kollektiv, ikke hver for seg, individuelt. I min teori er bevissthet, som en grunnleggende egenskap ved elementære bestanddeler i verden, mer som å omringe enn å ligge på gulvet; den er kollektiv, ikke distributiv. Visse pluraliteter av grunnleggende bestanddeler har altså sammen en iboende bevissthet, som realiserer eller spiller ut en fysisk struktur. Slik unngår vi å måtte kombinere primitive bevisstheter for å oppnå mer komplekse; de sistnevnte er der fra bunnen av. Teorien samsvarer med nyere hjerneforskning. Jeg skal ikke her gå inn i en dypere disku- sjon av min egen teori, men heller fokusere på panpsykismens revolusjonære prosjekt, som i dag sprer seg raskt innen filosofien. I den interessante boka Consciousness and Fundamental Reality (2017) forsvarer Philip Goff – filosofiprofessor ved Central European University i Budapest, og en mann som har uttalt at «panpsykismen er galskap, men sannsynligvis også fullstendig riktig» – en form for panpsykisme som postulerer hele universet som grunnleggende bevisst.Tidligere nevnte David Chalmers skriver nå om metafysisk idealisme – ideen om at bevissthet ikke bare er like grunnleggende som det fysiske, men mer grunnleggende; det fysiske er avhengig av det bevisste heller enn omvendt. Begge ideene videreutvikler panpsykismen og er like interessante som vanskelige å avvise rasjonelt. Tenk om de har noe for seg – hva innebærer det for oss?

HVORDAN BØR VI LEVE HVIS ALT TIL SYVENDE OG SIST ER BEVISST?

Utover at vi da må tenke nytt om hva verden består i, vil spørsmålet komme opp om hvordan vi bør leve. Skal vi bare fortsette som før? Etter mitt syn er svaret nei – og det er her jeg mener panpsykismen har revolusjonær sprengkraft langt utover fagfilosofiens grenser.

Det virker rimelig å si at alt bevisst er noe vi har moralske forpliktelser overfor. Panpsykismen innebærer at vi har slike forpliktelser overfor alle verdens grunnleggende bestanddeler, at vi bør ta hensyn til dem for deres egen skyld. Hva slags hensyn er derimot høyst uklart. Men tenk tilbake på min teori om at kun enkelte pluraliteter av slike grunnleggende bestanddeler har bevissthet – i mer eller mindre kompleks form. Anta videre at disse pluralitetene er de som utgjør et hvilket som helst biologisk liv. Om alt slikt liv har bevissthet, og bevissthet har moralsk egenverdi, innebærer dette en moralsk forpliktelse overfor alt levende. Aksepterer vi disse premissene, har vi i samme øyeblikk lagt føringer for en forpliktende atferd overfor den biologiske naturen generelt og fått en bedre forståelse for hvorfor vi trenger en grønn revolusjon.

Det finnes også en annen interessant vei til samme revolusjon. Den går direkte til verdier, istedenfor til verdier via bevissthet som ovenfor. Det finnes nemlig et parallelt argument som tar hensyn til alt som har såkalt egenverdi. For akkurat slik det eksisterer et kategorisk skille mellom det bevisste (meg) og det ikke-bevisste (Mac-en min), som gjør det prinsipielt vanskelig å få noe bevisst ut av noe ikke-bevisst, eksisterer det et kategorisk skille mellom det normative (det som bør være tilfellet) og det ikke-normative (det som bare er tilfellet), som gjør det prinsipielt vanskelig å få noe normativt ut av noe ikke-normativt. David Hume påpekte et slikt skille: Av at noe er tilfellet (krig), følger det ikke at det bør være tilfellet, fra at noe bør være tilfellet (fred), følger det ikke at det er tilfellet.

Tenk deg så en ferdigstilt og komplett naturvitenskapelig fortelling om verden, som har svaret på alt som har vært og er tilfellet, og som til og med kan forutsi alt som kommer til å bli tilfellet. Hva kan den si om det som bør være tilfellet? Ingenting. Den kan i beste fall si oss hva vi har ment, mener og kommer til å mene bør være tilfellet, men av dette følger det altså ikke at det faktisk bør være tilfellet.Vi kan rett og slett ta feil om hva som bør være tilfellet.

Hvis vi tar normative egenskaper så alvorlig, på lik linje med bevissthet, dukker det opp en samme type problemstilling som når det gjelder bevissthet. Siden det virker prinsipielt umulig å slutte fra det ikke-normative til det normative, må det normative være med fra starten av, plasseres på bunnen, sammen med andre grunnleggende ting i virkeligheten. For da er ikke de grunnleggende bestanddelene bare fysiske og ikke-normative ting, men også bevisste og normativt ladede ting. Av dette følger et utvidet verdensbilde i forhold til det rent fysikalistiske som har dominert vitenskapen og filosofien de siste hundre årene. En slik større verdensanskuelse har utviklet seg parallelt i mange forskjellige miljøer de siste årene – også i filosofien, som jeg har forsøkt å vise. Sistnevnte har siden begynnelsen av forrige århundre dessverre lukket seg mer og mer om seg selv, med for lite engasjement utover egne faggrenser. Nå ses spirer til at denne perioden så smått kan være over, grunnet seriøse filosofer med dyp respekt for naturvitenskap, men som i sin søken etter sannhet ikke tar for gitt at naturvitenskapen kan gi svar på alt. Utviklingen bunner nok i at metafysikken generelt har blomstret opp igjen de siste femti årene, en gren av filosofien som lenge hadde vært fortrengt av positivismen. Metafysikkens tilbakekomst skyldes i stor grad filosofer som Saul Kripke, David Lewis og David Armstrong. Ingen av disse kan kalles panpsykister, men de skjønte at virkeligheten bedre lot seg forklare dersom man tok meta Det å erkjenne og tørre å tenke ut over naturvitenskapens grenser er fortsatt radikalt. Derfor bør det understrekes at dette ikke er det samme som å gå imot naturvitenskapelige funn. Det er det ingen god grunn til å gjøre, for ingen fag har vel hatt mer suksess gjennom århundrene enn nettopp naturvitenskapene. De har brakt oss til månen og gjort oss i stand til å kommunisere over enorme avstander, noe antikkens metafysikk eller religiøse tekster ikke har lykkes spesielt godt med. Men stor suksess på ett felt betyr ikke nødvendigvis suksess på alle. Kanskje tvert imot – det kan innebære at vi overvurderer fagets evne til å lykkes på andre områder. Den gryende revolusjonen jeg her forteller om, har utgangspunkt nettopp i vågemotet til å tenke ut over det som virker åpenbart. Mangelen på nettopp det kan ha hindret progresjon blant annet i vår forståelse av bevissthet eller verdier.