Ny Norsk humor
Da jeg ble bedt om å skrive et essay om «ny norsk humor», ble jeg umiddelbart skeptisk. For det første visste jeg ikke helt hvilke komikere som kunne sies å utgjøre den «nye norske humoren». Deretter slet jeg med å få grep om hva som er «typisk» for humoren i min generasjon – er vi ikke alle unike individer med helt enestående perspektiver? Sist, men ikke minst, fryktet jeg å ikke kunne brødfø meg selv, om jeg var for frekk eller kritisk innstilt til komikerne jeg skulle skrive om. Jeg livnærer meg nemlig som humortekstforfatter for tv – dette døende mediet –, og komikerne jeg ble bedt om å analysere er mine faktiske og potensielle sjefer. Dette vekket en refleksiv lyst i meg til å oppføre meg medgjørlig, gre unge komikere medhårs. Jeg ville være lydig. Men nesten umiddelbart etterpå vekket lysten til å være lydig en ny lyst i meg – lysten til å være ulydig. Ulydig overfor aversjonen mot å komme med en generasjonsanalyse. Ulydig mot angsten for å dissekere humor, for å finne en «mening».Frosken dør som kjent. Ulydig mot lydigheten.
For hva har egentlig unge norske komikere å si om et norsk samfunn hvor russegutter lager sanger om å voldta jenter, hvor det er overraskende stor mistro til flyktninger, hvor norsk ungdom føler seg syke, hvor somaliere selger dop langs Akerselva, hvor folk skal påpeke at de er «antirasister» og anklage andre for å være rasister, hvor mediebransjen approprierer enhver subversiv subkultur og forvirrer vår forståelse av virkeligheten? Tør vi å si noe nytt? Eller gjentar vi bare det tidligere generasjoner har sagt før? Dette essayet skal altså ikke handle om hvorvidt ny norsk humor er morsom eller ikke – komikerne jeg analyserer, er noen av de morsomste i landet –, men hva humoren til de unge prøver å si om vår tid og vårt land.
GENERASJON LYDIG
I august 2013 publiserte Gunnar Aakvaag, postdoktor i sosiologi ved UiO, den mye omtalte kronikken «Generasjon lydig» i Aftenposten, hvor det ble hevdet at dagens unge manglet et felles kollektivt og opprørsk prosjekt, i kontrast til tidligere generasjoner.www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/zLnJw/Hva-skal-dagens-unge-bruke-stemmeretten-til#.Ui2SM-OTsVc Aakvaag mente at unge nordmenn var for lydige i klasserommet, underkastet seg foreleserens autoritet og manglet et opprørsk prosjekt som kunne forene dem. Slik gjorde han seg til talsmann for det norske idealet om at ungdom må utfordre det bestående.
Parallellen til dette i norsk komediehistorie er Bård og Haralds «beske harselas» med 68-erne, Prima Veras vulgære sketsjer, Kristopher Schaus forfall på Karl Johan, Sigrid Bonde Tusviks innrømmelse av at hun ville tatt abort om hun var gravid med et barn med Downs syndrom, Otto Jespersens monologer der han rakket ned på jøder og samer, og Anne-Kats vitsing om fyllekjøring på Nytt på nytt. Det bør tilføyes at humoren til komikerne fra generasjonene før disse igjen – Wesensteen og KLM – aldri var verken spesielt politisk eller provoserende. Det bør også tilføyes at disse komikerne på sine eldre dager kritiserte den daværende «nye humoren» – den nevnte gjengen over – for å være kynisk og kald. Slik var de litt provoserende likevel, med sitt konservative syn på hva humor burde og skulle være. Og nettopp en slik generasjonskonflikt skaper en forventning om at også dagens unge komikere skal utfordre grensene som er trukket opp av tidligere generasjoner.
Men jeg har ennå til gode å komme på ett tilfelle der unge komikere i dag har klart å provosere nordmenn på en like demonstrativ måte som komikerne fra generasjonene forut for dem. Dette får meg til å tenke at et kollektivt prosjekt ikke nødvendigvis må være opprørsk, men heller et forsvar av noe bestående. For hva om de unge komikernes prosjekt er å lage satirisk humor som kritiserer alt som truer Norge med å være en liberal og inkluderende nasjon, slik H.M. Kongens tale under kongeparets hagefest i Slottsparken 1. september 2016 manet til:
Dette budskapet – om toleranse for alle, uavhengig av etnisk opphav, legning eller klasse – gikk antakeligvis rett i hjertene på de fleste moderne nordmenn, inkludert dagens unge komikere. Dessuten: Verden utenfor våre grenser blir stadig et farligere sted. Trump er president i USA, det er borgerkrig i Irak og Syria, miljøet går til helvete, EU er retningsløst i møte med massemigrasjonen, og en ekkel form for høyrepopulisme er på oppsving rundt omkring i verden. Så hvorfor skulle ikke unge humorister være lydige mot staten, moraliteten og autoritetsfigurene som beskytter oss fra dette kaoset?
FEMINISME OG KLIKKTIVISME
For meg virker det som den enkleste måten for en uetablert komiker å få oppmerksomhet på i dagens fragmenterte medielandskap er å «si noe viktig» om en debatt, og deretter surfe på bølgen av klikktivisme, slik at sketsjene som sprer seg i sosiale medier, ofte blir lest som hybrider mellom humor og en politisk ytring. Det kanskje tydeligste eksempelet på dette er Maria Stavang (f. 1994), en relativt ny komiker fra Bergen, som har fått mye oppmerksomhet for sin parodi på russelåter som oppfordrer til overgrep mot jenter, med tekster som: «Er du tretten, er du med / Når du suger, så gå ned». I Stavangs låt, som i skrivende stund har rundt 250 000 views på YouTube, er kjønnsrollene snudd på hodet og guttene blitt objektene: «Du er en guttehore / Slikk meg under bordet / For nå har du blitt tretten / Vis meg hakkespetten».www.youtube.com/watch?v=pjOeWWUi6oo Teksten er både morsom og frekk, og har sikkert provosert mange. Og likevel har det ikke kommet noen ramaskrik om at Stavang «gikk for langt», på sosiale medier eller i avisene. Det virker nemlig som om nordmenn er enige om at det er fint at jenter tør å ta igjen og gi faen. You go girl! Til Nettavisen uttalte Stavang at grunnen til at hun lagde låten, var at hun ble opprørt av årets russelåter: «Jeg var så forbanna at jeg måtte gjøre noe. Dette har gått altfor langt.»www.nettavisen.no/livsstil/maria-snur-kjnnsrollene-i-ny-russelat---sa-jvlig-at-jeg-synes-det-var-ubehagelig-a-synge/3423338279.html Om vi skal tro Stavang, har altså låten hennes et feministisk budskap og et aktivistisk mål om å forandre hvordan russegutter omtaler jenter.Videre vil jeg påstå at Stavang peker på enda noen viktige problemer, blant annet at pornofiseringen flytter våre moralske grenser, og at russegutters machokultur er skremmende diskriminerende og sjåvinistisk. Poenget mitt er at humoren i Stavangs låt er akkurat slik vi unge komikere har blitt bedt om å lage: kritisk, provoserende og feministisk. Men nettopp fordi det ligger en forventning fra eldre generasjoner om at unge komikere skal være opprørske feminister, blir ikke resultatet spesielt provoserende. For alle er stort sett enig i Stavangs observasjon og budskap om at det bør være uakseptabelt å lage låter som oppfordrer til overgrep, noe denne saken i Dagbladet underbygger: «Fikk massiv kritikk for drøy russelåt. Nå har de endret teksten. Playboy 2017-gjengen legger seg flate».www.dagbladet.no/kultur/fikk-massiv-kritikk-for-droy-russelat-na-har-de-endret-teksten/67372810 Og er vi ikke enige om at vi trenger jenter som tør å være frekke, vulgære og stolte av seg selv, slik kommentator Namra Saleem oppfordrer til i VG: «– Jenter må gi mer faen.»?pluss.vg.no/2017/08/03/2886/ Forhåpentligvis oppnådde Stavang målet sitt om å få russegutter til å tenke seg om to ganger før de lager liknende låter igjen.
RASISME
Men det er ikke bare når det gjelder feminisme, at unge komikere fremholder at Norge bør være et liberalt sosialdemokrati. Det gjelder også innvandring, noe som ikke er like selvsagt lenger med Listhaug som innvandringsminister. Dette er noe Lars Berrum (f. 1988) og Martin Beyer Olsen (f. 1985) tar opp i Norske fordommer, et NRK-program som er strukturert som seks assosierende monologer om hvert sitt tema: rase, status, tro, utseende, seksualitet og sykdom. Programmet ble sendt i kjølvannet av flyktningkrisen, og jeg vil ta for meg to sketsjer fra programmet om rase som jeg mener best illustrerer Beyer Olsens og Berrums politiske standpunkt i saken. Først i episoden om rase møter vi Beyer Olsens karakter «Hverdagsrasisten», en haugesunder som alltid sier «jeg er ikke rasist, men ...», før eller etter at han sier noe tydelig rasistisk. Introduksjonen til sketsjen er at Berrum forteller til kamera at «jeg tror de fleste er enige om at det er bra at vi har flere etnisiteter i et land», før hverdagsrasisten dukker opp i bakgrunnen og påpeker: «Jeg er ikke rasist, men det er jo sant. Tøyen har blitt til rene Burka City!» Deretter klager han over at han har fått bot fra en parkeringsvakt som er innvandrer. Når Berrum anklager hverdagsrasisten for å være rasistisk, forsvarer hverdagsrasisten seg med at «det må være lov å komme med en observasjonsvits!». Berrum avslutter sketsjen med å si at det hverdagsrasisten sier, «ikke er innafor». Det implisitte budskapet er altså at «rasister» er egoistiske folk fra Utkant-Norge som ikke er klar over sin egen idioti, og som gjemmer seg bak «provoserende humor» for å komme med hatefulle ytringer, noe Berrum ikke mener er «innafor» i dagens Norge – og som vel er i tråd med hva flertallet av urbane nordmenn mener er moralsk akseptabelt.
Motvekten til hverdagsrasisten er forfatteren Rannveig Tjæklesett, også spilt av Beyer Olsen, som figurerer lenger ut i samme episode for å snakke om sin «kritikerroste bok Langt over grensa».Tilsynelatende handler boka om å bygge ned fordommer mellom folkeslag. Vitsen i sketsjen er at Tjæklesett egentlig bare vil snakke om alle samleiene hun har hatt med folk fra andre kulturer, og hvordan dette har gjort henne mer fordomsfri og håpefull: «I 92 e æ på ferie i Israel ... Æ blir penetrert av en palestiner og suger en israeler. Så ser æ ned og oppdaga at æ står midt på grensa mellom Israel og Palestina. Da slår det meg: Det er håp.» Samleiene Tjæklesett beskriver blir grovere og grovere, før sketsjen avslutter med at Berrum forteller forfatteren at alt hun har sagt, er blitt filmet, til hennes store overraskelse og misnøye. Det går opp for henne at hun sannsynligvis har gått for langt for å oppnå forståelse og forsoning – bikket over i eksotisering av den andre – men fordi hun har gått for langt i riktig retning (antirasisme), er hun en mer sympatisk karakter enn hverdagsrasisten.
HUMORNIUE
Morten Ramm (f. 1978) og Bjørn Asgeirssons (f. 1988) nettside humorniue.no er et relativt nytt tilskudd til den norske komediefloraen, men flere av komikerne som publiserer sine sketsjer der, har allerede etablert seg som noen av de ledende i landet, selv om publikumet fortsatt er relativt lite i forhold til tall vi er vant med fra tv-ens gullalder. I navnet humorniue – «ny humor» – ligger det et eksplisitt ønske om å bryte seg fri fra de tradisjonelle tv-kanalene, som oppleves som tungrodde og konservative, og lage en ny form for humor som er mer kompromissløs og særpreget.Til Natt og Dag uttalte Morten Ramm i 2014: «Når man har jobbet i tv-programmer og lignende hvor man har en redaksjon, er det ofte en lang vei fra din idé til tv: sketsjen skal innom flere steder, skribenter, produksjonsselskap og sensur på hva som skal bli vist.»www.nattogdag.no/2014/12/ukas-high-five-morten-ramms-nye-humornettsted/ Ramm vil altså la unge komikere komme til orde uten å legge seg opp i hvordan de vil lage sketsjene sine.
Ettersom Humorniue er en nettside der utallige komikere deltar, er det noe vanskelig å komme med sveipende generaliseringer, men jeg mener fortsatt å finne igjen den samme politiske korrektheten i sketsjene som har et tydelig politisk innhold – til tross for at Ramms ord tyder på at vi nå skal få se mer «politisk ukorrekt» humor. Et eksempel er sketsjen «Somaliér», skrevet av Erlend Mørch (f. 1993) og Steinar K. Hallert (f. 1993), som åpner med to nervøse hvite gutter som skuler mot en mørk mann som står under en bro. De skal kjøpe dop, men er usikre på hvordan de snakker til dealeren, spilt av Jonis Josef (f. 1992): «Jeg syns han ser litt creepy ut», sier den ene av dem. Når Hallert med skjelvende stemme spør dealeren om han kan «anbefale noe hasj», stirrer dealeren tilbake mens skummel musikk spiller høyt i bakgrunnen. I neste sekund drar dealeren ned glidelåsen på en bomberjakke, og vi ser at han har på seg et forkle. Deretter dukker det opp et bord med hvit duk foran guttene før dealeren kan opplyse at han er en somaliér (et ordspill på sommelier) og nå skal geleide guttene gjennom kveldens «dop-meny» bestående av hasj, mdma, kokain og ketamin. Sketsjen avslutter med at Ahmed fra Ahmeds Dopkasse forteller at guttene enten kan betale nå eller be om betalingsutsettelse: «Vi jobber med landets beste torpedo, som utelukkende praktiserer gamle mongolske torturmetoder fra Djengis Khans dager.» Guttene velger betalingsutsettelse, før de takker for seg mens innvandreren står igjen under brua. Dette er altså tydelig en sketsj om klasseforskjeller mellom etniske nordmenn og innvandrere, hvor somaliéren er en slags tjener for de hvite guttene, selv om tjenesten kan innebære at de kan bli banket opp.Det er også en sketsj om fordommer, og hvordan vi frykter innvandrere som selger oss det vi ikke tør å selge selv.
APATISKE PYSER
Kollektivet, humorprogrammet som gikk i seks sesonger på TV2 fra 2011 til 2015, er lagd av humorgjengen som har blitt gitt mest ressurser og tid til å lage humor for sin generasjon, noe som har resultert i flere hundre sketsjer, mange av dem hysterisk morsomme. Da jeg skulle skrive denne teksten, la jeg merke til at Kollektivet har laget påfallende mange sketsjer om ubesluttsomme og overfølsomme ungdommer som ikke vet hva de skal bruke livene sine til, sliter med angst eller er politisk apatiske.
En sketsj som illustrerer dette poenget, er «Kjøleskapet», der Jakob Skøyen (f. 1990) stirrer inn i et åpent kjøleskap mens han forteller en jente at han ikke vet hva han vil ha. Jenta, spilt av Kaja Aarseth Eide (f. 1990), svarer at han ikke kan forvente å vite hva han vil ha, bare ved å åpne kjøleskapsdøren: «Du må si hva du vil ha!» Til dette svarer en apatisk og fjern Skøyen: «Jeg vet ikke engang om jeg er sulten.» Som alle forstår, er dette en sketsj om norsk ungdoms beslutningsvegring i møte med overveldende valgmuligheter, her representert ved det åpne kjøleskapet.
Nevnes bør også sketsjen «Selektiv narkolepsi», hvor en blond gutt fra Stavanger ved navn TobiasEn karakter som er en blond gutt for Stavanger og heter Tobias forteller seeren at han sovner hver gang «noen sier noe smart til meg». Dette er illustrert ved at Tobias kollapser når kompisen spør om han har lest siste Klassekampen, altså at ungdom er selektive i sin oppmerksomhet og «skrur av» hodet sitt når de blir fortalt noe interessant.Til slutt vil jeg trekke frem Skøyens og Fritjof Josefsens låt «I can ́t get no erection from the election», en sang om ungdommers apati i møte med stortingsvalget. For kanskje er det den vellykkede velferdsstatens store problem at politikk fort blir kjedelig når ting går for bra: «It’s my duty as a citizen, but it does not turn me on.»
UNNTAKET SOM BEKREFTER REGELEN
Selv om unge norske komikere er ganske politisk korrekte eller provoserende på riktig måte, finnes det én komiker som går mot strømmen: Amir Asgharnejad (f. 1986), en norsk-iransk komiker som stilte med Hitler-bart som gjest på Trygdekontoret, der han med et lurt flir påsto at iranere var et overlegent folkeslag. Han har også lagd en tjueminutters film om 22. juli og Breivik, kun noen måneder etter at terrorhendelsen fant sted, og han har vært i Aserbajdsjan for å dekke Melodi Grand Prix, litt à la Borat, der han etter flere pranks ble lagt merke til av landets hemmelige politi og arrestert på vei hjem. Amir snakket senere ut om hendelsen på Dagsrevyen. Personlig synes jeg det er deilig frekt av Amir å provosere det hemmelige politiet tilstrekkelig til at han blir arrestert, og får belyst at slike ting faktisk skjer i Aserbajdsjan.
Siden har Amir laget meta-dokumentaren DRIB sammen med regissøren Kristoffer Borgli. DRIB påstår å være en dokumentar/ rekonstruksjon av hendelser som fant sted i 2015, da Amir ble invitert til LA av et reklamebyrå som skulle markedsføre drinken Drib, for å prøve å lage en viral reklamekampanje av en falsk video hvor Amir blir banket opp av dørvakter. Filmen spredte seg på internett etter at den ble lagt ut på nettstedet worldstarhiphop.com. Hvorvidt hele historien er kødd, vites ikke. Poenget mitt er at Amirs humor er vanskelig å klassifisere, og dermed føles mer uhåndgripelig og opprørsk.
HVORFOR SÅ LYDIGE?
Avslutningsvis vil jeg trekke inn kverulant og stipendiat Aksel Braanen Sterris svar til Aakvag i 2014 i Universitas, der han mente at vi burde døpe om «Generasjon lydig» til «Generasjon opplysning», fordi dagens unge sitter stille av respekt for kunnskap, ikke av ufornuftig autoritetstro.universitas.no/kultur/59149/er-vi-generasjon-lydig Dette tror jeg også gjelder for dagens unge komikere.For problemet med Aakvaags kritikk av «Generasjon lydig», slik jeg ser det, er at det er umulig å provosere liberale nordmenn med mindre man virkelig er rasist, islamofob, homohater, sjåvinist eller konservativ religiøs. Vi «unge» er vel stort sett enige om at vi trenger frekke og provoserende jenter, at Norge burde ta inn flere flyktninger og leve opp til våre humanitære idealer, at samfunnet er for klassedelt, at norsk ungdom burde være mer engasjert i politikk – er vi ikke? For hva har egentlig unge komikere å opponere mot når til og med monarken vår uttrykker det vi egentlig mener? Det er i hvert fall vanskelig å forestille seg at unge komikere skulle starte en bølge av høyrevridd humor i Norge, da disse politiske synspunktene ligger utenfor doxa – det sosiolog Harald Eia kaller «dei kollektive sanningane, om det som berre er sånn» i et intervju i Samtiden i 2003.Harald Eia om doxa i samtiden: www.idunn.no/file/ci/1868235/samtiden Det er bare ikke fett å være stand-up-komikeren som vitser om det kommende kalifatet – observasjonshumorens Fjordmann.
Kanskje finnes det likevel en vei ut over den nye norske humorens grenser – og det er å se ut over Norges grenser: å vedkjenne seg vår implisitte deltakelse i en militær og økonomisk verdensorden som dømmer milliarder av mennesker til fattigdom, å ta innover seg de moralske problemene med vårt kollektive massemord av dyr og vår blaserte likegyldighet i møte med en døende klode. Forhåpentligvis vil de unge komikerne ta disse utfordringene på strak og slank arm og skape en ny «ny, norsk humor».
Anyways, lenge leve Kong Harald!