Novelle: Skam

­

1

Noen ganger drømmer Narumi. Hun drømmer om da hun ennå levde. I drømmen har hun nettopp fylt seksten, magen hennes er flat som tegnepapir, armene og beina er slanke, og ryggraden og skulderbladene tegner et vakkert relieff ved den minste bevegelse. Kroppen hennes oser av spenst, kan løpe i timevis uten pause, er duggfrisk som et lite dyr om våren. Brystene svulmer naturlig. Brystvortene har akkurat passe farge og størrelse. Midjen er smekker. Musklene i lårene og overarmene er myke, liksom fylt av lys forventning, de stråler formelig. Hun kan bli hva hun vil, reise hvor hun vil. Hun puster inn og puster ut, og hun trenger aldri spørre seg hva det er, dette som veller opp fra dypet av brystet. Hun kan ikke såre, kan ikke bli såret. Hun er bare, ett med sin egen livskraft.

Og det var utvilsomt Narumis kropp, likevel hadde den aldri tilhørt henne. Alltid skulle menneskene omkring henne forklare henne hvor verdifullt, hvor fantastisk det var å være der hun var, ha det hun hadde, sanse det hun sanset. De gjorde det på så mange måter, fra det belærende til det omstendelige. Felles for dem alle var denne trangen til å insistere på dette fantastiske som noe spesifikt kvinnelig, og, som de ved enhver anledning minte henne om, hun var jo kvinne. Og hver gang de hamret inn disse verdiene, disse forestillingene om hva det fantastiske var, ble hun revet litt mer løs fra sin egen kropp. Før hun overhodet fikk sjansen til å lære at hun var menneske, at kroppen hennes var hennes egen og ingen andres, var hun blitt kastet i kvinnelighetens bunnløse brønn. Ikke noe menneske kunne puste i dette mørket av de andres evig vellende begjær. Og om hun noen gang skulle klare å kare seg opp, våt til skinnet, ville hun aldri bli tørr. Kroppen hennes forble alltid kald.

Narumi våkner fra drømmen, hun blunker noen ganger og blir liggende og spenne musklene i armer og bein i et par minutter, for å la kroppen venne seg til denne andre virkeligheten. Hamburgerne hun spiste rett før hun la seg, ligger liksom ufordøyd i magesekken ennå. Hun stekte altfor mange. De ville uansett ikke blitt spist om hun hadde spart på dem, og det var jo for galt å kaste dem. Med en skje skraper hun den tykke, søte sausen opp fra steikepanna mens hun lurer på om hun skal varme litt ris til. Hun kan allerede kjenne smaken bre seg i munnen. Men da må hun først ta risen ut av fryseren og tine den. Det gidder hun ikke. Hun slikker i seg sauserestene, rydder bordet og setter oppvasken i kummen.

Det er ti år siden Narumi for alvor begynte å legge på seg.

Som en deigklump under steikeovnens oransje lys este kroppen hennes ut, nesten foran øynene på henne. Folk ble pinlig berørt da de så forvandlingen, de kom med spydige kommentarer eller forkledde sin forakt som medlidenhet. Selv følte Narumi bare dyp lettelse når hun så seg i speilet, ute av stand til å huske hvordan kroppen hennes hadde sett ut før. Hun var trygg. Alt hun ønsket, var å øke avstanden mellom seg selv og verden, om så bare med noen millimeter. Hun ønsket seg noe som kunne la henne forbli uberørt, selv når de rørte ved henne. Nå har hun skaffet seg en kropp folk kan stirre etter i tre samfulle sekunder på gata, og dypt der inne lever hun, alene. Der innefra strekker hun hånden ut når situasjonen krever det, steller for ektemannen som nesten aldri er hjemme, eller den niårige datteren som er like fåmælt som henne. Hun gjør husarbeid. Hun speiler seg fra topp til tå for å sjekke at fettet sitter slik det skal. Hun spiser søtt, hun spiser sterkt. Hun sover.

2

Handleposene i hendene hennes er så stappfulle at bunnen holder på å revne idet hun går inn i kafeen foran stasjonen. Hun skulle ha bedt dem pakke varene i doble poser, tenker hun. Det var supertilbud på de største flaskene med brus i dag, hun kjøpte så mange hun kunne bære.

Varmen er uutholdelig, og svetten strømmer fra hver pore i kroppen hennes da hun setter seg på stolen. Hun holder svetten i sjakk med et frottéhåndkle mens hun ber om et glass kald melk og matcha-iskrem. Bestiller noe søtt å fylle magen med, enda hun ikke kjenner søtsug. Svetten strømmer uten stans.To kvinner kakler høylytt ved nabobordet, som om de kaster ordene i hodet på hverandre. De har ikke lenger små barn og går og trener tidlig om morgenen for å unnslippe de pensjonerte ektemennene sine som sitter hjemme hele dagen, og etterpå slår de i hjel timene fram til de må handle inn til middag, med å skravle med venninner. Den ene kvinnen slurper i seg restene av isteen gjennom sugerøret. Det blir alltid tomt så fort. Øyne sperres opp ved synet av Narumis svetteflom. Av hårtusten som klistrer seg til panna, de røde kinnene, de mørke flekkene under armene på t-skjorta og på brystet, den veldige kroppen. Alt vekker avsky hos dem. De skyver stolen skrapende tilbake og vrir seg på setet, som for å finne ut om stolene deres virkelig kan være de samme som den hun sitter på, denne kvinnen som er omgitt av slike uhåndterlige mengder fett. Ikke et øyeblikk stilner praten mellom dem. De snakker om en voldtektssak som var overalt på nyhetene her om dagen, men som det siden har blitt helt taust om.

Narumi finner fram mobilen og sjekker Twitter. Hun poster aldri noe selv. Hun har ingenting å skrive om. Men hun sjekker feeden iblant, noen sladreblader og kjendiser, folk som legger ut matbilder, anonyme husmødre som tvitrer om hverdagen sin, kattebilder. Hun overhører samtalen til kvinnene ved nabobordet. Hun kjenner til saken, har hørt om den på Twitter og i prateprogrammene på tv. Hun husker en kvinne med store øyne som satt og kjempet mot tårene på en pressekonferanse. En kjent journalist hadde skjenket henne sanseløs, tatt henne med på hotellet og voldtatt henne, det hadde blitt utstedt arrestordre, men etter politisk press rant saken bare ut i sanden. Alle mediene skrev om saken etter pressekonferansen, men bare noen dager etter var det dørgende stille overalt, bortsett fra på enkelte nettsteder.

«Det er jo helt forferdelig, hvis det er sant, da,» sa kvinnen lengst borte fra Narumi. «Men det var jo hun som ba ham ut, hun ville at han skulle hjelpe henne med kontakter til jobben eller noe. Hva er det de kaller sånt i spionfilmene, honning-et-eller-annet?»

«Ja, ikke sant, hun burde jo skjønt at hun ikke skulle ha gått ut med en sånn fyr alene. Det sier seg jo selv at han får forventninger. Men spør du meg, tror jeg hun visste hva hun gjorde. Hun er jo så pen, og hun var jo ute etter kontaktene hans.»

«Så sant. Og hun så ut som hun hadde bein i nesa, så det kunne jo ikke være så vanskelig å unngå det hvis hun bare hadde oppført seg litt profesjonelt.»

«Absolutt. Jeg ville i hvert fall aldri ha gått ut med en sånn fyr. Og så du hva hun hadde på seg på pressekonferansen? Blusen var jo kneppet opp til langt ned på brystet. Er ikke det litt spesielt, kanskje?»

Narumi tar en slurk av den iskalde melka og begynner å skave løs på den harde overflaten av matcha-isen med en skje av sølv.

«Men nå blir det ikke greit å være henne framover,» sier kvinnen nærmest Narumi. «For uansett hvem sin skyld det egentlig var, er det hun som må leve med skammen resten av livet.» Og så dreier samtalen over til åpningstilbudet til det nye renseriet i nabolaget.

Små smeltedråper dannes på overflaten av den ennå frosne iskremen. Narumi sitter med blikket festet til de ørsmå halvkulene. Jo lenger hun stirrer, desto mer viskes skillet mellom dråpene og hennes egen svette ut. Som byller formerer de seg foran øynene hennes, viser henne bilder. Narumi vil ikke se bildene. Hun sitter stille og venter på at fargene og formene skal miste sin klarhet, smelte sammen, bli borte. Hun lukker øynene og holder pusten mens hun ser for seg sin egen kropp, omgitt av tykke lag med fett. Jo tykkere fettlag, desto mer øker avstanden mellom henne selv og verden, tenker hun. Hun kjenner at hun selv blir mindre og mindre i den stadig esende kroppen. Ingen kan gjøre henne noe, ingen vet at hun er der. Hun er trygg.Til slutt er hun bare en liten prikk. Helst vil hun at også denne prikken skal forsvinne, men den lar seg ikke viske ut. Ennå er det noe der ute som ser på henne. Narumi klarer ikke å riste av seg blikket.

3

Detaljene er borte, hun husker ikke. Minner som burde være døde, lever, og minner som burde leve, er døde, og noen ganger overfalles hun brått, som om noen har tredd en sekk over hodet hennes bakfra, av minner hun ikke selv vet om hun burde ønske var levende eller døde. Uten forvarsel kan hun befinne seg et helt annet sted. Vinteren da hun var femten. Før opptaksprøvene til videregående, på den iskalde veien hjem fra puggeskolen. Hun syklet alltid, bare denne dagen hadde hun vært nødt til å gå. Frostrøyken fra munnen hennes var så hvit at hun nesten kunne ta på den. Hun syntes den lignet en sjel der den svevde, så hvit mot den dypblå nattehimmelen. Da dukket han opp bak henne. En arm skjøt ut av mørket fra høyre og grep henne om skuldrene, en diger neve dekket munnen hennes og trakk henne med seg inn på en parkeringsplass. Hun var så redd at hun ikke torde lage en lyd, ikke torde rømme. En halvtime senere slapp hun fri og gikk hele veien hjem.

Hun skrudde dusjen på fullt og lot varmtvannet strømme over hodet. Armene og beina skalv ukontrollert. Hun skylte munnen til hun ikke hadde følelse i kinnene, krøket seg sammen og bet jekslene hardt sammen, prøvde å roe pusten. Hun våget ikke røre ved sitt eget kjønn. Etter dette fikk ikke Narumi sove på tre dager. Hodet ble mer ullent for hver dag, til hun til slutt fortalte moren hva som hadde skjedd den kvelden. At en mann hadde trukket henne med seg inn på en parkeringsplass og befølt henne. Moren ble så forskrekket over datterens betroelse at hun ikke fikk fram et ord. Narumi registrerte reaksjonen hennes med lettelse. Enda godt hun bare hadde sagt at hun ble befølt, tenkte hun. Moren trøstet og stilte ingen spørsmål, og etter en stund innprentet hun datteren at hun for all del ikke måtte si noe til faren. «Og», la hun til og så bort fra henne: «Som du sikkert skjønner, må du aldri fortelle noen andre om dette. Glem alt så fort du kan. Får folk vite at du har blitt utsatt for en slik skam, kan det aldri gjøres godt igjen.»

Etter at Narumi begynte på videregående, ble hun utsatt for beføling regelmessig. Hun reiste med overfylte tog i halvannen time hver vei for å komme til skolen, og nesten hver morgen var det noen som befølte henne. De tok henne på rumpa, noen med hånden utenpå skjørtet, andre innenfor, de stakk fingrene opp i skjeden på henne. De trykket penisen sin mot henne, grep henne rundt brystene, og noen ganger skvettet de kroppsvæsker på henne. Pesing og begjær uten ansikt brøt ubønnhørlig ned de siste restene av Narumis vilje til å leve, til fortsatt å puste. Stedene de rørte ved på kroppen hennes, stivnet og ble misfarget, ble til verkende blåsvarte blemmer av puss. I løpet av noen ungdomsår tilhørte ikke Narumis kropp henne selv lenger. Og det var ikke bare henne. Så å si daglig opplevde jenter på kullet hennes lignende ting, og verken de selv eller de som befølte dem, hadde den minste formening om at det som skjedde, var kriminelle handlinger. I verdenen der Narumi levde, skrøt gutter av å ha tafsing som hobby og levde i full overbevisning om at voldtekt bare var en seksuell preferanse på linje med alle andre.

Narumi giftet seg etter foreldrenes ønske. Selv ville hun ingenting, og for henne var livet bare en langsom død uansett, så hun hadde ingen grunn til å motsi dem. Ektemannen var en kortvokst og fåmælt mann, to år eldre enn henne. Hun kunne aldri vite hva han tenkte, men for Narumi lettet dette faktisk litt på det trykket hun følte.Takket være ektemannens iboende tomhet, dette fraværet av håp om noensinne å kunne forstå eller bli forstått av sine medmennesker, kunne Narumi holde et minimum av avstand til sin egen altfor klare smerte og skyldfølelsen, eller hva det nå var, som den brakte med seg.

Hun var livredd første gang hun skulle ha sex med ham. Hun hadde forestilt seg sex som noe uendelig smertefullt, som å bli slengt på angstens dyp og ubønnhørlig etterlatt. For henne virket det ikke stort annerledes enn å la seg drepe med åpne øyne. Men Narumi var blitt overbevist om at dette var slikt som hendte henne, at det bare var slik det måtte være, så hun åpnet seg lydig på ektemannens befaling. Men det som fulgte, var overhodet ikke slik hun hadde forestilt seg. Sex stimulerte ingen følelser i henne, vekket ingen minner, var verken smertefullt eller lystbetont – det var bare bevegelser uten innhold. Når de lå sammen, følte Narumi seg som en riskake. En hvit riskake, uten armer, bein eller hode, knadd av talløse hender, stampet i en steinmorter med en diger støter og eltet til ugjenkjennelige former, før den ble revet opp i småbiter. Riskaken kjenner ingenting. Altså kjenner jeg ingenting. Ingenting overhodet. I det minste ikke smerte, tenkte Narumi, som i stedet for tomhetsfølelsen denne tanken kanskje burde vekket i henne, bare følte lettelse. Det var som om hun omsider hadde unnsluppet dette dødbringende som hadde forfulgt henne så lenge. Det fantes ingen glede. Ingen fryd. Ingenting. Men heller ingen smerte. Ingen lidelse. Og det – hun kjente halsen snøre seg ved tanken, og tårene presset på – var i det minste noe. Men en kveld etter at de hadde vært gift i noen måneder, luftet ektemannen sin frustrasjon: «Vet du ... jeg skulle ønske du var litt blygere. Jeg mener, du ligger der liksom så uanfekta at jeg nesten ikke får den opp ... kan du ikke bare være litt mer blyg? Jeg får ikke tenning når ikke dama skammer seg litt, skjønner du.»

4

De stappfulle bæreposene, som buler ut på grunn av brusflaskene, dasker mot flesket i knærne hennes for hvert skritt hun tar. Høyre, venstre, de dumpe klaskene er som tilrop fra en stemme som befaler Narumi å stanse, eller kanskje gå videre. Svetten siler for hver gang hun puster ut, mer og mer, som om det er smeltevann fra henne selv som renner over hudens overflate. Det forekommer henne med ett så merkelig at hun går her, akkurat slik, akkurat nå. Hvem er det som står bak denne bevegelsen? Hvem beveger egentlig kroppen hennes, og av hvilken grunn? Hvorfor svetter den sånn, hvorfor er den så tung? Hvor kommer all svetten fra? Hvorfor?

Idet hun er om lag ti minutter hjemmefra, går hun forbi en park og får øye på noen skolebarn. Datteren hennes er blant dem. Narumi pleier ikke å gå bort til henne når hun ser henne på gata. Men et av de andre barna har allerede oppdaget henne og peker.

«Det er mammaen din, jo.» Narumi slår blikket ned, går videre og later som om hun ikke har sett dem.

«Passer jo perfekt, du kan slå følge med henne hjem,» sier barnet og puffer datteren i ryggen.

«Ganske sykt, egentlig, hun ser nesten mer ut som en ting enn et menneske, en diger ball eller noe. Hadde sikkert gått mye fortere om hun rulla i stedet for å gå.» Barnet begynner å le, og et av de andre barna skyter inn: «Mammaen min sier at hun må være syk. Det finnes faktisk en sånn sykdom.Vanlige folk klarer aldri å bli så tjukke, det sier mamma, i hvert fall».

«Stakkars, er det sant? Men da er det vel arvelig, eller? Så det er ditt framtidige jeg? Kommer du også til å bli sånn, liksom? Som mammaen din?»

Datteren smiler brydd, hun vil ikke gå fra vennene sine, men noen puffer henne i ryggen igjen og sier kom deg av gårde nå, du kan dra. Hun har brukt så lang tid på å skaffe seg disse vennene. Hun stritter imot, knuger hendene om reimene på ryggsekken og planter føttene i bakken, men hendene som vil skyve henne ut av parken, er for mange. Hun ser ut som det minste vindpust kan blåse henne over ende der hun går med bøyd hode og leppene hardt sammenknepet. Som om hun hvert øyeblikk kan knuses til støv og spres for alle vinder. Og inne i munnen, der ingen kan se det, dirrer tungen blekt.

Narumi vet ikke hva hun skal si til datteren som sitter i sofaen og gjør ingenting, ikke rører seg. Datteren har alltid vært stille av seg, sitter ofte lenge om gangen helt stille. Et innadvendt barn som bruker lang tid på å sette ord på følelsene sine. Men hun er slik ei god jente. Narumi husker den gangen datteren var liten og de plukket småsteiner sammen og ga dem navn, en etter en. Hun tar en brusflaske og glass med seg bort og setter seg ned ved siden av henne. Datteren rikker seg ikke, stirrer bare ned på knærne sine.

«Vil du ha litt brus?»

Datteren rister langsomt på hodet.Tårene triller fra øynene idet hun beveger på hodet. Enda noen presser seg fram i glipen mellom øyeeplet og øyelokket. En etter en faller tårene, som for å unnslippe noe, som for å sette sitt merke på noe, ned på det mørkeblå skjørtet hennes og farger det mørkere. En, to, tre. Jeg hørte hva de sa, vennene dine, og jeg er lei for det, du skammer deg sikkert, over å ha en mor som meg – ordene kverner i halsen, men Narumi får dem ikke ut. Datteren sitter urørlig ved siden av henne, gråter uten lyd, men Narumi krummer bare den store ryggen, knytter nevene hardt, får ikke fram et ord. Datterens bein er så spinkle, som fyrstikker, knoklene i knærne synes så godt. Narumi sitter ved siden av denne kroppen utenfor sin egen og drømmer med åpne øyne. Hun drømmer om den gangen hun ennå levde. Da kroppen hennes aldri kunne såre og aldri kunne bli såret, da hun kunne bli hva hun ville, reise hvor hun ville. Kroppen hennes drømte om noe hun selv aldri skal få oppleve. Datteren gråter. Hun presser tårene ut av den lille kroppen, av all sin kraft, for å holde seg i live. Narumi tenker på alt som venter den lille kroppen. På alt den vil miste. Langsomt strekker hun armen ut og legger den rundt datterens skuldre. Det er så vondt å se hvor små, hvor sårbare de er. Narumi skulle ønske hun kunne gråte sammen med henne. Det er hennes dypeste ønske, at de kunne gråte sammen, høyt. Men det eneste hun utskiller, er strømmer av svette. Det er alt som renner av henne. Den pipler fram, på ryggen, under armene, mellom lårene, blokkerer åndedrettet hennes. Kapsler inn alt. Kroppen hennes er kald.

Teksten er oversatt fra japansk av Magne Tørring.