Nødvendigheten av å tenke en demokratisk kanon

­«Jeg ønsker at flere kommer i kontakt med det absolutt beste (kanon) som angår dem personlig, noe som resonnerer med dem (den de er), noe de vil forsvare og kjempe for. Og ikke at intellektuelle og akademikere styrer individets evne til å tenke selv, ut fra egne forutsetninger.»

En kanon har noen av de samme svakhetene som en selvbiografi: Man fremhever de sidene ved ens identitet og livsløp som man venter vil møte applaus, og springer over episoder som det er vanskelig å finne gode unnskyldninger for.

– Trond Berg Eriksen, Nordmenns nistepakke. En kritikk av den norske kanon.

Vær stolt av det norske! Kvikk Lunsj og brunost. Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen. Dugnad og grøt. Generasjoner har skapt det typiske norske. Ord, holdninger og verdier. Leser vi Ibsen og de andre gamle klassikerne så kjenner vi igjen dette.

– Kulturministerens julehilsen på Facebook.

Kanon har alltid handlet om eksklusjon og inklusjon, med påfølgende feider over hvem som er med og ikke – og hvorfor. Kan det i det hele tatt være annerledes? Det er i hvert fall hensiktsløst å innta en relativiserende holdning om at «alt er like bra», siden det i praksis umuliggjør diskusjon av kvalitet. Det som imidlertid er mulig, er å tenke kanon som noe i prinsippet alle kan være med på å diskutere og forme, ut fra sine forutsetninger, ikke bare noe ekspertene har tilgang til. Vi trenger å forestille oss en kanon som hviler på argumenter, overbevisningskraft og entusiasme, ikke tradisjon og respekt for autoriteter. Med dette mener jeg ikke at alle faktisk vil delta, men det er nødvendig å tenke til ende potensialet kanon har som demokratisk forestillingsrom. Denne artikkelen er en liten skisse til dét.

STYRKE GJENNOM SKJØRHET

Kanon beskrives gjerne som den kunsten eller litteraturen som «overlever» generasjoner av betraktere eller lesere, og blir «stående». En slik tankegang tilslører forhold som griper inn i hva som gir verkene status som kanoniske, og særlig for hvem de er best. Likevel trenger vi kanonbegrepet, siden det tvinger frem en gjennomtenkning av hva verdien av kunst i det hele tatt er. Men denne refleksjonen må være forankret i hva som reelt betyr noe for oss og i en pågående vilje til å argumentere for verdien av nettopp dét. Et slikt kanonisk forestillingsrom er risikabelt fordi vi kan finne ut av at det vi selv mener kanskje ikke holder mål. Men samtidig kan vi like gjerne ende opp med å forandre andres kanon i prosessen. Kanon tvinger oss ut av den subjektive smaken, hvor vi bare foretrekker noe fremfor noe annet, men tvinger oss også til å ta ansvar for det vi liker ved å finne frem til grunnene til preferansene våre, gjennom å gjøre dem transparente og begripelige for både oss selv og andre.

Den største vrangforestillingen når det gjelder kanon, er nemlig at den ikke skal preges av det subjektive, som om subjektivitet tærer opp argumentasjon og tenkning.

KANONISK MYNDIGHET

Det som forhindrer en slik åpen kanondiskusjon, er måter å tenke og snakke om kanon på som vi kanskje ikke alltid er like oppmerksomme på. Et par eksempler: Litteraturprofessoren Harold Bloom – kanskje den mest kanoniske (!) kanonforfatteren – skriver i Vestens litterære kanon: mesterverk i litteraturhistorien at «svært få lesere fra arbeiderklassen har hatt noen betydning for at tekster har overlevd, og venstreradikale kan ikke gjøre lesearbeidet for dem». Han fortsetter: «arbeidere har nok med sine egne plager og vender seg til religionen som trøst».^{Harold Bloom: Vestens litterære kanon: mesterverk i litteraturhistorien, Gyldendal, 1996, s. 42} Samtidig hevder han at kanon ikke er ideologisk, noe som skurrer ettersom påstanden i seg selv nettopp er dypt ideologisk i sitt forsøk på å renvaske kanon for klasse, på samme tid som den opprettholder sosiale og kulturelle distinksjoner. Påstanden er særlig vrien siden Bloom tilsynelatende ikke reflekterer over for hvem de kanoniserte verkene er best, og i den grad han gjør det, er svaret den utdannede elite.

En slik håndtering av kanon er giftig for enhver åpen og demokratisk diskusjon, fordi den inkluderer ved å ekskludere. Den plasserer den «vanlige» leseren eller kunstbetrakteren i en rolle som på forhånd er definert, i faderlig og nedlatende form, av Bloom himself.

Hvordan skal vi komme i kontakt med vår egen erfaring med kunst og litteratur når en sprenglærd person fremfører sin kanon med en myndighet som ikke har rom for mindre beleste og intellektuelle individer? Spørsmålet er viktig, så lenge vi mener at denne kontakten er viktig. For hvis kanon bare dreier seg om å akseptere ekspertenes dom, sperres muligheten til å legitimere et gitt verks plass i vår egen kanon. Da handler ikke kanon om den vanlige borger i det hele tatt, men er skrevet av en smal elite for (mer eller mindre) samme elite.

KULTURMINISTERENS KANON

Et annet, langt ferskere, eksempel er kulturministeren Linda Hofstad Hellelands (H) nasjonalistiske forestilling om kanon på Facebook. At hun ikke fremstår som en like klok estet som Bloom, er ikke overraskende: Dette er dårlig tenkt og flaut fremført. Samtidig er hun, som minister, i en maktposisjon i forhold til den vanlige borger. «Det norske», ser Hofstad Helleland ut til å mene, skal vi ikke skamme oss over, men for å tilhøre dette (norske) fellesskapet, må vi anerkjenne verdien av nettopp den kanonen hun lister opp. Her er de ideologiske interessene politiske og ikke akademiske. Bloom og kulturministeren forenes likevel i en implisitt konstruksjon av et «vi» som vi kun kan få medlemskap i om vi underordner oss deres kanon. Slike påkrevde fellesskap er nesten alltid – direkte eller indirekte – en stilltiende regel når en kanon fremføres, og det er her vi må finne frem til et annet grunnlag, et annet vi, om et kanonisk tankerom for alle skal være mulig.

KORRIGERENDE MOT-KANONER

Den av og til underkommuniserte distinksjonen mellom makt og avmakt, de som er innenfor og utenfor, kan noe og ikke, kan delvis bøtes på gjennom mot-kanoner som korrigerer hegemoniske maktposisjoner. Et paradigmatisk eksempel er Linda Nochlins Why Have There Been No Great Female Artists? (1971) som tematiserer måten kunsthistoriske problemstillinger i det hele tatt blir formulert på.

It is when one really starts thinking about the implications of ‘Why have there been no great women artists?’ that one begins to realize
to what extent our consciousness of how things are in the world has been conditioned – and often falsified – by the way the most important questions are posed. We tend to take it for granted that there really is an East Asian Problem, a Poverty Problem, a Black Problem – and a Woman Problem. But first we must ask ourselves who is formulating these ‘questions,’ and then, what purposes such formulations may serve.

Linda Nochlin Why Have There Been No Great Female Artists? (1971)

^{Sitert fra artikkelen boka er
basert på: http://www.artnews. com/2015/05/30/why-have-there-been-no-great-women-artists/}

Det er fornuftig å gjøre seg kjent med tenkere som Nochlin som utstyrer oss med spørsmål vi kan skrape de ideologiske hinnene vekk med. Men selv om maktmekanismene som reproduseres av Bloom og Hofstad Helleland korrigeres av Nochlin, opererer også hun med et – kunstpolitisk gjennomtenkt, feministisk betinget og riktignok langt mer sympatiske – «innenfor og utenfor». Jeg vil enda tettere inn på individet, stedet hvor vi berøres av kunsten, ikke bare tenker den. Jeg vil frem til stedet hvor personlig erfaring og kunst møtes og kan danne en ny kanon.

BERØRINGENS KANON

Den største vrangforestillingen når det gjelder kanon, er nemlig at den ikke skal preges av det subjektive, som om subjektivitet tærer opp argumentasjon og tenkning. Da må jeg spørre: Hva annet skal den preges av? Det er jo, tross alt, ikke annet enn subjekter som leser og ser, og selv om det er mange nok av dem til å danne en skole eller en dominerende tradisjon, er det likevel en mengde i utgangspunktet ulike subjekter det er snakk om. Den «objektivitet» en kanon målbærer, er summen av subjektive opplevelser, og de kanoniserte verkene har oppnådd kanonisk status gjennom gjentatte påstander om høy kunstnerisk verdi. Mer «objektivt» enn dette er det ikke.

Skal vi lage vår egen kanon uten å bli styrt av autoriteter, må vi ta med verk som virkelig har berørt oss. Det er dem vi er villig til å kjempe for, om noe i det hele tatt, er det ikke? Kvalitet uten denne valøren – verk som pliktskyldig nevnes fordi tradisjonen tilsier det – mister forankringen i oss som erfarende enkeltpersoner. Da reproduserer vi bare det som har berørt andre, og ikke oss.

SELVE ARGUMENTET

Ved å argumentere ut fra det som berører deg, synliggjøres subjektet. Noen vil sikkert hevde at argumentet da blir for relativistisk, men det er nettopp motstanden som ligger i dette den professorale og tradisjonalistiske myndigheten trenger. Dette betyr ikke at det objektive forsvinner, men at det avgjørende er argumentet i stedet for tradisjon og autoritet som opprettholder sosiale forskjeller. Tenker vi slik, er objektivitet ikke lenger alliert med sosial posisjonering eller politisk ideologi, noe som betyr at vi kan myke opp maktforholdet mellom amatør og ekspert – ikke fordi den første nå kan mer enn eksperten, men fordi han gjenkjenner underlegenheten han har befunnet seg i som hemmende for egen tenkning. Slik kan han strebe etter å argumentere for sin smak, fremfor å kopiere ekspertens. Frigjøringen som ligger i dette, opphever ikke verdien av tradisjon og kunnskap, men som Paulo Freire sier i De undertryktes Pedagogikk (1998), består det første skrittet i myndighet og selvstendighet i at man kan lokalisere undertrykkende mekanismer.

MISFORSTÅTT DANNELSESIDEAL

Det kan selvsagt tenkes at den kanon du ender opp med å formulere, nærmest er identisk med Blooms. Men i så fall er det din egen evne til å argumentere for et verks verdi, som har ført deg dit. Det viktige med en kanon er ikke hva som er den beste kunsten for alle, men hvordan den er objektivt best for den enkelte. Det er med dette som utgangspunkt at vi må diskutere kanon – og det er også slik det endelig kan ryddes plass til mennesket og dets hverdagserfaringer ved de lærdes bord. For når de først sitter der, er alle intelligente nok til å formulere sin egen kanon, de måtte bare forstå at de var det på sin måte.