Nedenfra og opp

­

Den tredje verden, u-land, sør, det globale sør. Betegnelsene på verdens fattige land er mange, og noen av dem høres verre ut enn andre. Begrepene har forandret seg over tid, og de siste høres nødvendigvis minst kjipe ut. Hvilken politisk sprengkraft har vår samtidige term for fattige land, «det globale sør»? Har den et revolusjonært potensial? Tallene refereres til med ujevne mellomrom, men her er en rask påminner for hvorfor disse spørsmålene er presserende: 1 prosent av verdens rikeste eier mer enn resten av verden til sammen, ifølge fjorårets Oxfam-rapport. Åtte av verdens rikeste mennesker eier mer enn den fattigste halvparten av verdens befolkning på 3,6 milliarder, ifølge den samme rapporten. Når det gjelder ulikhet mellom land, og man regner inntekt per innbygger, går den historiske utviklingen som følger (ifølge Verdensbanken): For 200 år siden var inntekten per innbygger i verdens rikeste land seks ganger høyere enn i verdens fattigste.Ved kolonitidens slutt i 1960 var gapet 33 ganger større. I dag er gapet rundt 118 ganger større. Så, en revolusjon – eller i hvert fall en gjennomgripende, global omfordelingsoperasjon (som kan sies å være det samme) – trengs om man er opptatt av at dette gapet ikke skal øke mer. Hvilken rolle spiller en sekkebetegnelse som «det globale sør» i denne prosessen? for å forstå hva begrepet innebærer, må vi se på dets opphav og politiske manifestasjoner.

REVOLUSJONÆRE RØTTER

Termen «den tredje verden» høres nedverdigende ut i dag, men hadde et bestemt revolusjonært mandat da den først ble introdusert av den franske samfunnsgeografen Alfred Sauvy i 1952. Sauvy trakk linjer mellom fattige folk i verdens kolonier, le tiers monde, og tredjestanden i Frankrike på 1700-tallet, le tiers état. Folk i koloniene hadde mulighet til å gjøre opprør mot sine koloniherrer på samme måte som den franske tredjestanden gjorde opprør mot geistligheten og adelen i 1789. For Sauvy hadde de det revolusjonære potensialet til felles: muligheten til å reise seg, endre strukturene og gjøre krav på det som urettmessig hadde blitt tatt fra dem. Bandungkonferansen i 1955 var også et forsøk på nettopp det. Da møttes ledere fra Afrika, Asia, Latin-Amerika og Midtøsten til det den daværende indonesiske presidenten Sukarno kalte «historiens første interkontinentale konferanse for fargede folk». Under konferansen refererte begrepet «den tredje verden» til en internasjonal motposisjon. De oppmøtte ville ta avstand fra femtitallets to knivende verdener: de vestlige landene med USA i spissen og Sovjetunionen med sine satellittstater. Konferansen ble forløperen til Organisasjonen av alliansefrie nasjoner, som med sin stiftelse i 1961 stilte seg i opposisjon til den kalde krigens supermakter. De fem initiativtakerne var alle uavhengighetseller opprørsledere fra den tredje verden: Indias første statsminister Jawaharlal Nehru, Indonesias første president Sukarno, Ghanas første statsminister Kwame Nkrumah, Egypts andre president Gamal Abdel Nasser og Jugoslavias leder Josip Tito. Den tredje verdens egen kamporganisasjon var født.

MOTNARRATIVER

Bandungkonferansen og dens konsekvenser har ofte blitt ignorert og nedvurdert i studiet av internasjonale relasjoner. Fagdisiplinen, med sitt arnested i USA, har viet lite oppmerksomhet til initiativene som skapte motnarrativer til den etablerte verdensordenen. Men selv om alliansen av fattige land ikke fikk den omveltningen de kjempet for, mye fordi de nettopp var fattige land, klarte de like fullt å utfordre supermaktenes retoriske hegemoni. Organisasjonen av alliansefrie nasjoners formål var ifølge Havanna-deklarasjonen – uttalt av Fidel Castro på Cuba i 1979 – å sikre medlemslandenes «uavhengighet, suverenitet, territorielle integritet og sikkerhet i deres kamp mot imperialisme, kolonialisme, nykolonialisme, apartheid, rasisme, zionisme og alle former for utenlandsk aggresjon, okkupasjon, dominans, innblanding eller hegemoni, og mot stormaktsog blokkpolitikk». Mandatet var revolusjonært, de alliansefrie nasjonene forsøkte å avkolonisere internasjonal politikk, fremme lokale fredsinitiativer og opprette økonomiske sør-sør-samarbeid. Organisasjonen kritiserte maktstrukturene i FN-systemet og Verdens handelsorganisasjon ved å peke på hvordan rike, mektige land får viljen sin på bekostning av fattige gjennom globale institusjoner som i teorien skal fungere likt for alle. De store, revolusjonære endringene av disse systemene har likevel uteblitt.

SPLITTET INNAD

Mangelen på de avgjørende, politiske resultatene av Organisasjonen for alliansefrie nasjoners arbeid, kommer delvis av interne stridigheter. Samtidig som organisasjonen utformet felles politikk, hadde medlemslandene svært forskjellige visjoner for hvordan en bedre verden så ut, og med generalsekretærer så forskjellige som Indonesias antikommunistiske president Suharto og sosialisten Nelson Mandela, var det store sprik i de politiske analysene. I tillegg lå flere av landene i konflikt med hverandre, som India og Pakistan, og mange var også direkte eller indirekte alliert med en av supermaktene, som Cuba. De interne stridighetene gjorde felles kamp mot internasjonal ulikhet vanskelig, og da den kalde krigen tok slutt og verdensbildet endret seg, mistet identiteten som ikke-alliert mye av sin mening. Likevel fortsetter organisasjonen å operere under samme navn. I dag representerer medlemslandene i organisasjonen 55 prosent av jordens befolkning, og nesten to tredjedeler av FNs medlemmer. Organisasjonen har imidlertid fått kritikk for også å tjene de sterkeste medlemstatenes interesser, og for å være en arena der autoritære ledere knytter vennskapsbånd. Under organisasjonens forrige toppmøte i et kriserammet Venezuela i 2016 møtte bare åtte statsledere opp, mot 35 i Iran i 2012. Zimbabwes Robert Mugabe, Irans Hassan Rouhani og Palestinas Mahmoud Abbas deltok, mens Indias statsminister Narendra Modi meldte avbud, som den første indiske statsministeren på over tretti år. Organisasjonen av alliansefrie nasjoner har kanskje utspilt sin rolle, men en internasjonal samling som forfekter fattige lands interesser, burde likevel være imperativ for global fattigdomsbekjempelse. Ligger det politisk håp i et samtidig, samlende begrep?

DET POLITISKE KARTET

I dag har vi byttet ut «den tredje verden» med «det globale sør». Etter slutten på den kalde krigen gikk man fra å snakke om den første, andre og tredje verden til å snakke om skillet mellom nord og sør. Nord representerer de rike, industrialiserte landene, mens sør representerer de fattige utviklingslandene. Ekvator som grense for verdens ulikhet er selvfølgelig kunstig. Hva med New Zealand, verdens sørligste land, og et av verdens rikeste? Hva med Mongolia, som ligger 50 grader nord, og er et av verdens fattigste? På grunn av disse innvendingene kan man ikke snakke om sør, men heller det selvmotsigende «globale» sør. Det finnes ingen streng inndeling for hvem som passer inn i kategorien og ikke, og sånn sett kan en innvende at begrepet er nok en vag sekkebetegnelse vestlige land bruker for å snakke om land som er fattige, land som ligger i periferien, land som ikke betyr noe – de som «den første verden» definerer seg selv i forhold til. Land som får rollen som den andre, og som ikke eksisterer i den offentlige bevisstheten utover flyktig nyhetsflimmer og prosentandeler i bistandsbudsjetter.

For hvilken mening gir det egentlig å sette rundt sytti land i samme bås, sytti land som ikke har annet til felles enn at de skårer lavt på FNs levekårsindeks? Bruken av «det globale sør» kan føre til at historiske, politiske og kulturelle forskjeller mellom landene viskes ut – viktige faktorer dersom opprør skal organiseres. Og burde vi ikke egentlig snakke om global fattigdom uavhengig av stater, all den tid vi vet at noen av verdens fattigste land også er dem med størst ulikhet innad? 45 millioner mennesker lever under fattigdomsgrensen i USA. Burde ikke også de være en del av det globale sør, selv om de befinner seg i «den første verdens» flaggskip?

ET FORSVAR FOR FORENKLING

Ethvert begrep som omfatter over halvparten av verdens befolkning, er dømt til å være selvmotstridende og upresist. Det globale sør er langt fra en perfekt term, og mest sannsynlig vil den bli erstattet når konnotasjonene til også den oppleves som negative. I dag har det globale sør ingen leder, ingen organisasjonsstruktur, ingen felles plattform. Bevegelsen som kom ut av modertermen, Organisasjonen av alliansefrie nasjoner, har ikke samme politiske sprengkraft som ved kolonitidens ende og under den kalde krigen. Men sekkebetegnelsens potensial, slik samfunnsgeografen Sauvy formulerte det, er der ennå. Hvorvidt potensialet i termen kan utløses, avgjøres av hvordan landene i det globale sør selv bruker termen og manifesterer den politisk. Da FNs nye bærekraftmål skulle vedtas for to år siden, kom termens forenende kraft til uttrykk. Diskusjonen om hvorvidt «mindre ulikhet» skulle inkluderes som bærekraftmål eller ikke, gikk heftig for seg. Målet innebar noe så uskyldig som å redusere ulikhet i og mellom land, likevel var mange stater i det globale nord skeptiske til hva det ville innebære. Den sørafrikanske politikeren Trevor Ngwane adresserte det globale sør som helhet da han oppfordret til kamp for målet: «Ikke tro at de som sitter på hauger av penger og makt, kommer til å tre til side, gjøre det riktige og dele med oss. Vi må organisere oss og tvinge de mektige sjefene og deres myndigheter til å sette progressive tiltak i verk», sa han.

Bærekraftmålet «mindre ulikhet» ble vedtatt og trådte i kraft i 2016. Målet, som skal være innfridd innen 2030, går blant annet ut på å vedta omfordelende skattepolitikk, forbedre reguleringen av finansmarkedene og sikre utviklingsland bedre representasjon i økonomiske institusjoner. Tiltakene vil føre til revolusjonære endringer om de faktisk blir innfridd, selv om det krever et kollektivt krafttak uten sidestykke. Et slikt krafttak trenger en term som «det globale sør». For til tross for alle ulikhetene har verdens fattigste land fortsatt det til felles at de blir utnyttet av rike – om enn i nye former. En samlende term som kan påpeke denne utnyttelsen, er derfor nødvendig hvis man vil gjøre noe med dem.