Klimarevolusjonen
Hver gang du starter en bensinbil, er du i ytterste konsekvens med på å endre grunnlaget for samfunnet. Bare bitte litt, og nesten umerkelig, men likevel sikkert og ubønnhørlig. Bilmotoren får energien sin fra fossilt karbon, suget opp av bakken i form av olje, og ut av eksosrøret kommer karbondioksid – en kraftig drivhusgass. Karbon er flyttet fra et millioner år gammelt lager, og opp i det aktive kretsløpet. Utslippet fra bilen din gjør drivhuseffekten sterkere, og dermed blir klimaet påvirket. Bilen din er kanskje ikke så stor, og utslippene nesten umerkelige. Men legger vi sammen alle biler, fabrikker, fly, hus, kraftverk og annet som har brukt fossile brensler siden den industrielle revolusjon, får vi noe som slett ikke er umerkelig. Jordoverflaten har i gjennomsnitt blitt en grad varmere de siste hundre årene, og den globale oppvarmingen bare fortsetter. Havet stiger, regnmønstre forandres, og vi ser stadig flere hetebølger og andre typer ekstremt vær. Klimaet vi har tatt for gitt, gjennom de mange tusen årene siden vi lærte oss å dyrke jorden og holde husdyr, er i dramatisk endring. Vi er i ferd med å våkne opp til den ubehagelige innsikten at vi har skapt et problem for oss selv, et det nå haster med å bestemme hvordan vi vil forholde oss til.
Både forskere, filosofer og aktivister har kalt klimaendringene en revolusjon. De påvirker selve grunnlaget for samfunnet vårt, og tvinger oss til å legge om både industri og dagligliv. Men ser vi nøyere etter, er revolusjonen både rikere og dypere enn selve de endringene vi opplever i naturen. Klimarevolusjonen handler om hvordan vi forstår vår egen rolle, hvilket ansvar vi innser at vi må ta, og hvilke muligheter vi har åpnet for oss selv. Uansett hvordan vi forholder oss til det som skjer, er moderne klimaforståelse noe av det viktigste naturvitenskapene har levert det siste hundreåret.
NATURVITENSKAPELIGE REVOLUSJONER
Grovt sett finnes det to typer naturvitenskapelige revolusjoner: de grunnleggende, og de nære. Og noen, som oppdagelsen av klimaendringene, som er begge deler. Tar vi en titt i historiens bakspeil, er det lett å få øye på de grunnleggende revolusjonene. Åpenbaringene som har gitt oss et nytt perspektiv på hvordan selve virkeligheten er skrudd sammen, og viser vei mot nye måter å dra nytte av naturen på. Klassiske eksempler er Albert Einsteins to relativitetsteorier. Da de kom, i 1905 og 1916, forklarte de kjente mysterier, og ga dessuten en lang rekke forutsigelser. Så forut for sin tid var Einstein at vi fortsatt jobber med å bekrefte enkelte av konsekvensene av teoriene hans. En av dem, oppdagelsen av gravitasjonsbølger, førte til en Nobelpris i fysikk tidligere i år. Teknologisk er relativitetsteorien nødvendig for at GPS-systemet skal fungere, ligger til grunn når Elon Musk planlegger sin kolonisering av verdensrommet, og mye mer. Einsteins forskning er grunnleggende naturvitenskapelige revolusjoner.Vi ser annerledes på naturen, nå som han har veiledet oss. Andre eksempler er kvantefysikken (som ga oss halvlederteknologi), Bohrs atommodell (som er et av fundamentene for moderne kjemi), og evolusjonsgenetikken (se egen artikkel om CRISPR i dette nummeret). Men det finnes også en annen type naturvitenskapelige revolusjoner: de nære innsiktene, som kommer oss tettere inn på livet ved å sette våre egne handlinger i et nytt – og tidvis foruroligende – lys. Oppdagelsen av at røyking forårsaker kreft, hører til her. Det endret ikke forståelsen vår av naturen på grunnleggende nivå, men betydde likevel enormt for enkeltmenneskers liv. Ozonhullet, forårsaket av gassene i kjøleskapene og sprayboksene våre, var også en slik nær revolusjon. Den tvang en hel industri til å legge om metodene sine, for vårt felles beste.Videre eksempler er antibiotika, vaksiner, kunstgjødsel og bensinmotoren. Listen over de nære revolusjonene er lang, og kan leses som en historie om menneskets moderne samfunnsutvikling.
KLIMAENDRINGENE: GRUNNLEGGENDE OG NÆRE
Oppdagelsen av menneskeskapte klimaendringer har trekk av begge typene revolusjon. Den er grunnleggende, fordi vi ser på naturen på en annen måte i dag enn før vi visste om forbindelsen. Den er også nær, fordi den griper inn i livene våre, enten vi vil eller ei. Men i motsetning til Einsteins teorier kan ikke revolusjonen tidfestes til et spesielt år. Den kan heller ikke tilskrives en enkelt forsker, eller engang en bestemt faggren. Klimaforskning, som har vokst frem siden midten av 1900-tallet, er et tidlig eksempel på et ekte tverrfaglig felt. Det startet som et møte mellom de klassiske disiplinene fysikk, kjemi, geofag, astrofysikk og informatikk. Siden har økonomi, samfunnsvitenskap, filosofi, historie og mye mer utvidet klimaforskningen.
Starten var likevel naturvitenskapelig. Det første steget kom alt i 1896, da svensken Svante Arrhenius regnet ut hva som ville skje hvis mengden karbondioksid i atmosfæren doblet seg. For ham var det en rent teoretisk øvelse, men resultatet var fundamentalt og banebrytende: Drivhuseffekten, for så vidt kjent siden 1820-tallet, kunne påvirkes. Skulle det skje i stor skala, ville temperaturen til jorden bli merkbart annerledes. Bare dette er en revolusjon, og peker i prinsippet på en mulig anvendelse: Klodens klima kan justeres. Med vilje, eller ved uhell. Selv om Arrhenius’ resultater er blitt forbedret gjennom de siste hundre årene, er de imponerende nær vår moderne forståelse av hvordan klimaet fungerer.
Neste steg i revolusjonen kom på 1950tallet. Amerikaneren Charles David Keeling ønsket å vite hvor mye karbondioksid det faktisk var i atmosfæren, noe ingen hadde målt med sikkerhet. For å unngå forurensing fra byer plasserte han nyutviklede målere på fjerne steder som i Antarktis og på vulkanen Mauna Loa i Hawaii. Etter bare et par år gjorde han en foruroligende oppdagelse: Mengden drivhusgasser økte raskt. Akkurat en slik endring som Arrhenius hadde beregnet. Og grunnen, viste det seg etter hvert, var vår bruk av fossile brensler. Siden Keeling startet målingene, har utviklingen bare fortsatt. I dag er det 40 prosent mer karbondioksid i atmosfæren enn før den industrielle revolusjon. Det er veldig langt fra en umerkelig endring.
Så langt er klimarevolusjonen grunnleggende – men herfra går den over til å bli nær. For hva er konsekvensen av at klimaet endres, og jordens temperatur stiger? I dag diskuteres dette fritt av både klimaforskere og politikere, men også her måtte det pionerer til. Amerikaneren James Hansen, som både er en bejublet forsker (tilknyttet Columbia University) og utskjelt aktivist med hang til sivil ulydighet, var blant de som først sa tydelig ifra: Fortsatt bruk av olje, kull og gass kan bli intet mindre enn katastrofalt. Selv om temperaturen til jorden bare endres med noen grader, er det likevel nok til å rive ut grunnmuren i det byggverket vi kaller det moderne samfunn. Vi har gjort oss selv avhengige av et visst klima, med matproduksjon der vi forventer passe mengde nedbør, og med byer lagt utenfor banene til det mest ekstreme været. Jorden har sett mange typer klima gjennom sin levetid. Mennesket også. Men samfunnet vi har i dag, har ikke det. Vi er både følsomme og sårbare for endringene som er satt i gang. Og løsningen, i den grad den finnes, hva er den? Vi må slutte å bruke fossile brensler, og det må skje raskt. Energien vår må hentes fra andre kilder, som ikke flytter karbon fra nede i bakken og opp i luften. I en verden hvor så å si all velferd til syvende og sist er basert nettopp på olje, kull og gass, er dette en bitter pille. Ingen liker denne nye kunnskapen, men den er der likevel. Naturvitenskapelig innsikt kan knapt blir mer revolusjonerende enn dette.
REVOLUSJONEN OG OSS
Sammen med noen tusen andre forskere har Arrhenius, Keeling og Hansen gitt oss kimen til en revolusjon. At den preger naturvitenskapene, er det ingen tvil om.Vi naturvitere har, som alle andre, litt for ofte tatt for gitt at verden rundt oss er konstant. At det primært er vi selv som endres – i hvert fall i løpet av så kort tid som våre liv. Slik er det ikke lenger. Med klimaet endres grunnlaget for samfunnet naturvitere forsøker å legge til rette for, gjennom kunnskap og teknologi. En fullt utviklet revolusjon får vi likevel først når den får påvirke bredere enn blant forskere, gjennom samfunnsdebatt, teknologi eller levesett. I dag gjør klimarevolusjonen alt dette også.
Det første tegnet ser vi i den såkalte klimadebatten. Selv i dag hevder sterke stemmer at klimaendringene ikke er reelle. Og om de er reelle, så er de ikke menneskeskapte. Og er de likevel menneskeskapte, så er de ikke alvorlige. «Naturen – ikke menneskene – styrer jordens klima» er den talende tittelen på en trykksak fra en av de norske organisasjonene som argumenterer mot klimafagets konklusjoner. Som om mennesket ikke var en del av naturen? Som om utslippene av karbondioksid ikke er reelle når det er vi som står for dem? I dag bærer den mest vokale kritikken mot klimaforskningen mer preg av å stikke hodet i sanden enn å ville se på de mange tiårene med forskning som innsikten bygger på. At forskning blir stilt til veggs og kritisert er både naturlig og riktig, og til en viss grad kan en måle hvor revolusjonerende ny forståelse er, ut fra hvor stor motstand den får fra fagfeller. Historisk har dette særlig vært tilfellet for de nære revolusjonene. Røyking, sur nedbør, ozonlaget, sprøytemidler og genmodifisert mat er alle eksempler på samfunnsrelevant forskning der eksperter står steilt mot hverandre. Men ingenting av dette har vært like betent som klimadebatten, særlig i perioden 2000–2010.
Det andre tegnet på at klimaendringene er en ekte revolusjon, finner vi på politisk hold. I 2015 vedtok ledere fra så å si alle verdens land at global oppvarming ikke må få overstige to grader celsius. Dermed la de, med åpne øyne, et teknologisk og økonomisk veikart for de neste hundre årene. Det grønne skiftet må innføres, raskt. Hvilken form det vil ta, er fortsatt åpent for debatt, men realiteten er der. Endringene vil kreve – og dermed drive utviklingen av – både ny teknologi og nye, internasjonale politiske løsninger. Dermed kan vi alt nå ane at ingen ny innsikt har fått så store ringvirkninger for samfunnet siden den industrielle revolusjon – som ironisk nok også var det som utilsiktet satte klimaendringene i gang.
Det tredje, og mest fundamentale, tegnet finner vi imidlertid hos oss selv, i hvordan vi tenker på vår rolle på planeten. Smak igjen på utsagn «naturen – ikke menneskene – styrer jordens klima». Gjennom hele vår historie har dette vært sant. Naturen har fulgt sine egne veier, og vi har føyet oss. Pløyet når sesongene tillot det, og der klimaet var passe. Bygget der det var trygt. Bosatt oss der det verken var for kaldt eller varmt. Og bestemte moder jord seg for å skjelve, fyre av en vulkan eller bygge opp en storm, så var det ingenting vi kunne gjøre med det. Frem til nå. Uansett hva vi måtte mene om alvorsgraden av de pågående klimaendringene, så er realiteten i dag en annen. Vi kan, om vi vil, gjøre jorden varmere. Eller kaldere.Vi kan, om vi vil, gjøre Sahara grønn og levende.Vi kan utrydde dyrearter eller redde dem, både fra oss selv og fra resten av naturens gang. Det sies at det er viktig å kjenne sin egen styrke. I dette tilfellet er det klimaendringene som har klasket oss mennesker i ansiktet, og gjort oss klar over vår egen påvirkningskraft.
En revolusjon er ikke alltid tydelig når du står midt oppe i den. At menneskeskapte klimaendringer er en revolusjon, både av grunnleggende og nær type, begynner nå imidlertid å bli klart for de fleste. Det er ikke et sekund for tidlig.