Klimaendringer truer norsk kultur

­

Kulturdebatten raser igjen. Og denne gangen er det regjeringen som ruller ut de store kanonene: Finansminister Siv Jensen, kulturminister Linda Hofstad Helleland og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, har alle vært ute og advart mot hvordan innvandring truer norsk kultur. Hofstad Helleland har advart oss i sosiale medier mot å «opptre nøytralt» i møte med andre religioner,^{Aftenposten 24.12.2016: Kulturministerens julehilsen på Facebook vekker reaksjoner}

Røe Isaksen sier vi må være «bekymret for hvordan høy innvandring kan påvirke norsk kultur»,^{Dagsavisen 1.3.17} og Jensen sier at «innvandring bidrar til økt ulikhet»^{Dagbladet 30.3.2017: Siv Jensen gir invandrerne skylda for at forskjellene i Norge øker.}.

Bakgrunnen er Brochmann-utvalgets rapport, og dens antydning om at det kan skade norsk kultur å ta imot mange flyktninger.^{NOU 2017:2: Integrasjon og tillitt. Langsiktige konsekvenser av høy innvandring.} Men nøyaktig hva det er ved norsk kultur kritikerne mener flyktningene truer, er det vanskeligere å få tak på. Da Røe Isaksen skulle utdype hvilke sider av norsk kultur han fryktet kunne gå tapt om innvandringen fikk fortsette på et høyt nivå, viste han til «taus kunnskap», eller «kunnskap som vanskelig lar seg fange med ord». Han snakket om normer, tradisjoner og praksiser og viste eksempelvis til hvordan alle nordmenn vet hva det innebærer å delta i julebord, håndhilse på både menn og kvinner og feire 17.mai.^{Morgenbladet 10.3.17: Dette er jeg bekymret for.} Hofstad Helleland viste i sitt omstridte Facebookinnlegg til Kvikk Lunsj, brunost, dugnad og det kristne verdigrunnlaget. Da Siv Jensen for noen år siden ble bedt om å forklare hva det var ved norsk kultur flyktningene truet, svarte hun med runde formuleringer som «vår kulturhistorie, vår identitet og vårt opphav».^{NRK (22.8.13): Siv Jensen sliter med å definere norsk kultur} Partikollega Christian Tybring Gjedde har snakket om «umistelige verdier».^{Dagsnytt 18 4.3.2013.} I en debatt på Dagsnytt atten tok han som eksempel fellesskapet vi føler når Norge vinner på ski og under 17. mai. Ikke engang ekspertene i Brochmann-utvalget har klart å komme opp med noen fornuftig definisjon på hva norsk kultur er, og hvordan innvandringen truer den. I stedet henviser de til antydninger om at innvandringen kan skape press på «likestillingen» og «likebehandlingen» her til lands.^{NOU 2017:2: Integrasjon og tillitt. Langsiktige konsekvenser av høy innvandring.} La det være klart, jeg er ingen relativist. Jeg mener det finnes klare kjennetegn ved norsk kultur. For det er jo ingen tvil om at det er noe eget med det å være norsk, akkurat som det er noe eget ved å være svensk. Vi vet at det finnes ulike fellestrekk hos ulike nasjoner og folkeslag. Men når vi blir bedt om å definere disse forskjellene, henfaller vi ofte til klisjeer som at tyskere liker pølser, mens franskmenn liker froskelår. Så hva er unikt ved norsk kultur? Når politikere og eksperter sliter med å finne svar, kan det være greit å høre hva folk flest har å si.

NATUR ER KULTUR

Da Aftenposten i 2013 spurte sine lesere om hva som var typisk norsk, fikk de noen interessante svar: Et overveldende flertall pekte ikke på 17. mai, likestilling, bunad, eller den kristne kulturarven, men på norsk natur. Nordmenn er «friluftsmennesker» som trives «når vi får gå på tur i skog og mark». Dette var fellestrekket ved oss nordmenn som flest respondenter framhevet.^{Aftenposten 9.3.2013: 11.800 har talt: – Naturen gjør oss til ekte nordmenn} For å underbygge poenget, trakk mange frem skisport, langrenn og andre vinteridretter. Også eventyrene og mytene våre om tusser og troll, mente mange var viktige. Først på 3. plass kom 17. mai og alt vi forbinder med det. Så der politikere og meningsbærere liker å trekke fram bestemte verdier som typisk for norsk kultur, er menigmann altså mer opptatt av noe så jordnært som naturen, vinteridrett og norske eventyr.

Ved første øyekast virker kanskje slike generaliseringer dumme? Men sannheten er at også sosialantropologene mener natur spiller en helt avgjørende rolle for hvordan ulike kulturer utvikler seg. Helt siden den amerikanske antropologen Julian Steward utviklet sine teorier om kulturell økologi på midten av 1950-tallet, har disse sammenhengene vært anerkjent som viktige. I ett av sine hovedverk, The Methodology of Multi­ linear Evolution, skriver Steward, litt forenklet sagt, om hvordan mangfoldet i kulturer kan tilskrives mangfold i naturen.^{Steward, Julian H. (1955): Theory of Cultural Change: The Methodology of Multilinear Evolution. University of Illinois Press, 1955.} Hans metode var å studere de ulike teknologier mennesker brukte for å skaffe seg et levebrød av naturen, for så å se på hvilke mønstre for menneskelig samhandling som var assosiert med denne bruken, for til slutt å vurdere hvor mye disse mønstrene påvirket andre aspekter ved kulturen. Sagt på en mer billedlig og forenklet måte, så har sesongvariasjonene og steppene i Mongolia vært avgjørende for hvordan folket der utviklet en nomadisk tradisjon med bruk av hester. Denne måten å livnære seg på har igjen påvirket kulturen og identiteten deres. Enda mer forenklet har befolkningen rundt Middelhavet utviklet en matkultur knyttet til vin, ettersom de lever i en temperert sone som lenge har vært egnet for vindyrking. I Norge har vi tradisjonelt ikke hatt noen kultur for vin, siden vi ikke har hatt klima for vindyrking.

SNØEN SOM IKKE FALT I FJOR

Så hvordan har norsk kultur blitt formet av naturen? Riksantikvaren peker på den lange kysten vår som viktig.^{Riksantikvaren (8.8.2016): Kystkultur. (online): www.riksantikvaren.no/Tema/Fartoey-og-kystkultur/Kystkultur (sist lastet ned 20.4.2017).} I generasjoner har nordmenn livnært seg av havet. Kysten knyttet oss sammen til ett rike, handel med tørrfisk forbandt oss med Europa, og fremdeles er fiske og sjøliv helt sentralt i vår kulturarv. Norge betyr «veien mot nord» og veien mot nord gikk langs kysten – med båt. Mytene våre er også henter fra havet, helt fra Tor fikk Midgardsormen på kroken, til Johan Bojer som skrev om den siste viking. Da NRK viste «Hurtigruten minutt for minutt», fikk de seerrekord.

Ved siden av havet og kysten er det kanskje fjellet som har definert oss mest. Høye fjell har skilt bygd fra bygd og skapte et land med uvanlig mange dialekter, bunader og tradisjoner. Symboler er viktige for å dyrke fram fellesskap og identitet, og da nasjonalromantikken bredte om seg på 1800-tallet, var det naturlig for malere å hente motiver fra fjellet og seterdriften der. Vill natur og snødekte fjell definerte norsk identitet i motsetning til kongeveldet nede i København. I Brudeferden i Hardanger rager snødekte fjell med voldsomme isbreer mot himmelen over fjorden.

Snø er også viktig for norsk identitet. Vi har ski, kanefart og hopprenn. Birkebeinerne tok på seg ski da de skulle redde Håkon Håkonsson over fjellet. Nansen og Amundsen er nasjonale ikoner. Og da Norge skulle arrangere OL i 1952 ble ikke OL-ilden tent i Olympia, men i Morgedal. I et uvanlig stunt for å befeste Norge som vintersportens vugge, ble OL-ilden tent i grua til Sondre Nordheim. Også Dag O. Hessen peker på hvordan vår nasjonale identitet vokste fram i skisporet.^{Dag O. Hessen (2016): Landskap i endring. Pax Forlag A/S, Oslo, 2016} Selv gikk jeg mitt første skirenn før jeg var tre år. For selv om jeg var født i lavlandet nede i Østfold, var det aldri noe spørsmål om det ble snø om vinteren. Vi hadde flere måneder med snø hver vinter. Snøen skapte et fellesskap: Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven? Påskeferiene ble tilbrakt til fjells, og selvfølgelig gikk vi på ski og skøyter, vi ungene også.

Nå er alt dette under press. Ikke på grunn av innvandring og islamisme, men på grunn av klimaendringer. For å ta norsk ski- og vinterkultur: Jeg tviler på om mine egne barn og barnebarn noen gang vil oppleve slike vintre som jeg gjorde da jeg var liten. Vinteren 2016–17 er kanskje den dårligste vinteren noensinne her til lands. Desember måned var av de varmeste som er målt i landet som helhet, med temperaturer som ifølge Meteorologisk institutt lå 4,6 grader over normalen. Januar var ikke bedre. Da lå middeltemperaturen i Norge 3,7 grader over normalen. I Hedmark og indre strøk av Trøndelag og Nordland var det avvik på 6–7 grader. I februar lå gjennomsnittstemperaturen i Norge 2,7 grader over normalen og i mars ble det rekordtidlig målt 20 grader i fem fylker. Mange skiglade osloborgere har stusset over snøens fravær. Den kom først i midten av februar, før den forsvant igjen i midten av mars. Men det befolkningen i Oslo har opplevd denne vinteren, har befolkningen langs kysten i Østfold og Vestfold kunnet observere i en årrekke. Situasjonen er den samme langs hele kysten. Nordmenn vokser ikke lenger opp med ski på beina.

TRUET TORSKEFISKE

Enn så lenge kan vi se ski på TV. Snøkanoner og sponsorinntekter holder verdenscupen i gang. Verre er det om fisket skulle forsvinne. Mens jeg skriver denne teksten, vises en dokumentarfilm på norske kinoer om hvordan ungene i Lofoten og Vesterålen vokser opp med å skjære torsketunger. Det har ungene i den delen av landet gjort i århundrer. Men om klimaendringene får fortsette, kan vi vinke farvel til hele det enestående Lofotfisket. For skreien fiskerne henter opp i februar og mars, er biologisk knyttet til næringskjeden lenger nord. Og der er miljøet i stor forandring. De siste årene har isen i Arktis trukket seg kraftig tilbake. Det kan få konsekvenser også for det norske Lofotfisket. I bunnen av den arktiske næringskjeden finner vi de såkalte isalgene. Dette er mikroorganismer som lever under isen. Disse er viktig føde for Ishavsåta (en type dyreplankton), som igjen er viktig føde for større fisk, som spises av større dyr og mennesker. Ishavsåtas livssyklus er perfekt tilpasset oppblomstringen av isalgen, viser undersøkelser fra Universitetet på Svalbard og Norsk Polarinstitutt.^{Forskning.no (20.7.10): Følsomt liv under isen (online): forskning.no/klima-biologi-okologi-arktis/2010/07/folsomt-liv-under-isen (sist lastet 17.4.17).} Om isalgene forsvinner, eller sesongen for oppblomstring av planteplankton forskyves, kan det få store konsekvenser for resten av næringskjeden. Og skal vi tro forskerne er det nettopp det som nå er i ferd med å skje. Isalgene trenger en temperatur på –1,8 til –1,7 grader celsius for å leve. En liten stigning i vanntemperaturen er nok til at de dør. Når isen forsvinner, forsvinner derfor også isalgene, og med dem dyreplanktonet som fiskene beiter på. Undersøkelser fra Havforskningsinstituttet viser at mengden dyreplankton i havet utenfor Norge og Finnmark er mer enn halvert på 15 år. Sammen med fallet i dyreplankton har bestanden av småfisk som lodde, ungsild og kolmule falt kraftig. Etter hvert som havisen og algene forsvinner, vil også torsken trekke lenger nordover. Hvordan det til slutt vil gå med torskebestanden som helhet, er vanskelig å si. Men at den kan forsvinne fra norskekysten for godt, er ikke usannsynlig.^{Wessmann, Paul (18.11.11): Gir et varmere Polhav økt produktivitet? Forskning.no 18.11.11} Det ikoniske lofotfisket kan bli borte.

Hvilke konsekvenser vil dette få for kulturen vår? På starten av 1990-tallet kollapset den nord-vestatlantiske torskebestanden. For befolkningen på Newfoundland, som hadde levd av og i samspill med bestanden i mer enn 500 år, var det en kulturell katastrofe. De aller fleste familier var knyttet direkte eller indirekte til fisket, enten som fiskere eller i andre deler av fiskerinæringen. Da regjeringen i 1992 ble tvunget til å innføre fullstendig stans i torskefisket, innebar det den største industridøden i Canadas historie. Mer enn 35 000 fiskere og fabrikkarbeidere i mer enn 400 kystsamfunn ble arbeidsløse. 60 000 mennesker flyttet fra Newfoundland. 25 år seinere har torsken ennå ikke kommet tilbake og kulturen og tradisjonen knyttet til torskefisket, er dødd ut.

HVA MED FJELLET?

Hovedtendensen er at fjellet gror igjen. De siste årene har trær og busker virkelig begynt å spre seg oppover det norske snaufjellet. På Finnmarksvidda vokser det i dag langt flere trær, busker og mosearter enn det gjorde for 100 år siden.^{Tømmervik, H., Johansen, B., Riseth, J.Å., Karlsen S.R, Solberg, B. & Høgda, K.A. (2009) Above ground biomass changes in the mountain birch forests and mountain heaths of Finnmarksvidda, Northern Norway, in the period 1957–2006. Forest Ecology and Management 257: 244-257} Om vinteren pakker snøen seg hardt rundt trær og busker, noe som skaper problemer for reinsdyrene, som ikke klarer å skrape fram mat. Det samme skjer i høyfjellsområdene i Sør-Norge. Planter som i dag ikke kan overleve i fjellet, fortrenger planter og dyr som er avhengig av høyfjellet. Fjellreven, snøugla og snøspurven er bare noen av dyrene som kan forsvinne. Samtidig har rask strukturrasjonalisering innenfor landbruket, ført til avfolking av mange bygder og småsteder. 9 av 10 gårder er forsvunnet siden 50-tallet. Seterkulturen, som utviklet seg som en konsekvens av hvordan landbruket vårt måtte tilpasset naturen, er nesten helt vekk. Dette fører til at fjellet gror enda raskere igjen. Landbruket krever dessuten stabilt vær. Klimaendringene gir oss mindre av det. Både i 2008 og 2009 sviktet hveteavlingene i Norge etter mye nedbør. Mer enn 70 prosent av mathveten ble ødelagt av vann, råte og sopp etter mye nedbør i 2008, rapporterte Statens Landbruksforvaltning.^{Statens Landbruksforvaltning (25.07.12 og 21.12.12)} Etter flommen i 2011 økte andelen ødelagt mathvete til 80 prosent.^{Norsk Landbruk (21.9.2011)} Sommeren 2015 satte ekstreme mengder nedbør jærbøndene ut av spill. Settepotetene kom ikke i jorda før i juni. Det var ny rekord.^{NRK (4.5.15): Jærpotentene drukner i nedbør} Slik tørre somre kan gjøre slutt på vinproduksjonen i Italia og Spania, kan våte somre og mye nedbør ta knekken på både korn- og potetavlinger i deler av Norge.

HVA BØR VI FRYKTE?

Får klimaendringene fortsette og de verste spådommene slår til, vil sentrale deler av norsk kultur forsvinne. Borte blir de pittoreske småbrukene i norske fjellsider, borte blir fjordingen og brunosten, borte blir marsjen med flagg over Hardangerjøkulen 17. mai, borte blir det fantastiske Lofotfisket, borte blir skikulturen og breen på Galdhøpiggen. Om vi bruker Tybring Gjeddes ord, er det tale om umistelige ting.

Mennesker kan tilpasse seg nye kulturer. I dag er det ikke primært mennesker med norsk pass som fileterer fisken ved norske fiskemottak.Verdier som likhet, likestilling eller sosial tillitt – i den grad dette er unike norske verdier – kan også tilegnes. Norske fiskeritradisjoner er det imidlertid ingen andre som besitter, og om fisken forsvinner, forvitrer kystkulturen. Den er unik på samme måte som norsk seterdrift, norsk landbruk og norsk skikultur. Derfor finner jeg det underlig at de som er så bekymret for påvirkningen våre nye landsmenn har på norsk kultur, ikke viser samme bekymring for hvilke konsekvenser klimaendringer og urbanisering vil ha. Tvert imot har nettopp kulturforkjemperne i FrP liten eller ingen forståelse for at klimagassutslippene må ned. Strukturtilpasning av norsk fiskeri- og landbruk og konsekvensene det har for bosettingsmønsteret og kulturen her til lands, virker heller ikke å bekymre regjeringspartiene nevneverdig. I stedet ivrer de for raskere rasjonalisering.

Det er mange eksempler på at innvandring har beriket norsk kultur. Forskning som viser at den kausalt har skadet vår kultur, er det lite av. At klimaendringene vil skade vår kultur, er det imidlertid liten tvil om.