Kims kamp

­

I september ble den åttende runden med FN-sanksjoner mot Nord-Korea vedtatt. Målet er at de nye sanksjonene i resolusjon 2375 skal klare det elleve år med tidligere sanksjoner og utfrysning ikke har klart: å tvinge det nordkoreanske regimet i kne. Enda mindre olje og forbud mot både tekstilhandel og bruk av nordkoreanske gjestearbeidere i utlandet skal omsider få diktatoren Kim Jong-un til å føye seg etter verdenssamfunnets krav om stans i landets atomog missilprogram. Det kinkige er at det ikke bare er Kim Jong-un som avgjør hvor hardt de nye sanksjonene rammer; det skjer nemlig mye i riket som diktatoren selv ikke er herre over.

Endring kommer til Kim Jong-uns NordKorea enten han vil det eller ikke – spørsmålet er om dette vil skje på grunn av eller på tross av ham. Derfor befinner diktatoren seg i et skjebnekappløp med seg selv så vel som i et rustningskappløp mot egne innbyggere. Det eneste som ikke kan komme på plass fort nok for ham, er langtrekkende atomvåpen. Utviklingen for øvrig må bremses, slik at den skjer i et tempo han kan holde tritt med.

DEN NYE GENERASJONEN

Enn så lenge er forandringene bare for små, knapt merkbare krusninger i overflaten å regne. Nye ord har krøpet inn i vokabularet, tatt i bruk av en ny, selvbevisst generasjon som kaller seg Jangmadang, som betyr «marked». Det snakkes om donju, et koreansk ord for «pengemestere» eller «rikfolk», og hovedstaden har fått navnet «Pyonghattan». Kostbare, strengt forbudte Samsung-smarttelefoner blir stukket ned i dype lommer eller gjemt i fjellhuler, og minnebrikker med sørkoreansk såpeopera, popmusikk og Hollywood-filmer à la Men in Black eller Titanic bytter hender i det stille. Radioapparater med ulovlige frekvenser forkles som nordkoreanske smarttelefoner, og Adidas-klær, tegneserier, hårfarge og sminke er ikke lenger fremmed for folk. Hver for seg er disse materielle endringene helt tilforlatelige og ikke noe som kan velte et snart 70 år gammelt familiedynasti. Men i sum, og om de skulle tilta i omfang, kan disse små erosjonene komme til å endre landskapet såpass at de forrykker den balansen Nord-Koreas leder er så avhengig av for at folket skal holde ut med ham.

EN TVUNGEN METAMORFOSE

Paradoksalt nok kan kimen til disse endringene, dette farlige innsiget av goder, spores tilbake til årene da nøden var som størst blant nordkoreanerne. Om du skal forstå Nord-Korea av i dag, er det avgjørende å gå tilbake til sultkatastrofen som rammet landet på 1990-tallet. Det skjebnesvangre øyeblikket i historien da det nordkoreanske samfunnet holdt på å bryte sammen – sant å si brøt det sammen – tvang frem en varig endring av landet. De offentlige rasjonene, som hadde vært på et absolutt minimum, stoppet helt opp. Importen av billig råolje fra det som nylig hadde vært statens sovjetiske velgjører, stupte. Gatelys ble slukket, godstogene stanset, og kullgruvedriften opphørte. Fiskebåter forlot ikke havna, og vanningssystemene som prøvde å holde liv i den utarmede jorda, ble strupt. Og som om prøvelsene ikke hadde vært store nok, herjet flommer av bibelske proporsjoner landet og la de skrinne avlingene under vann. De to amerikanske demografene Daniel Goodkind og Lorraine West kom i sin studie av hungersnøden i Nord-Korea fra 2001^{Population and Development Review: «The North Korean Famine and Its Demographic Impact». Juni 2001: onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/j.1728-4457.2001.00219.x/full} med et sobert anslag om at katastrofen tok livet av mellom 600 000 og én million nordkoreanere. Andre anslag har nærmet seg det tredobbelte. Likevel: Mer enn dødstallene i seg selv var det sulten som skulle bore seg inn i innbyggernes DNA og endre måten nordkoreanerne tenkte på.

Kim Il-sung, den karismatiske geriljakrigshelten som Sovjet utpekte som sin marionett etter andre verdenskrig, hadde innbilt folket at han utgjorde Nord-Koreas hjerne, mens partiet var statens nervesystem. Folket var statens skjelett, muskler, armer og bein. Og siden ingen orga- nisme kan fungere uten hjernen, i dette tilfellet Kim Il-sung, ga maktfordelingen – eller snarere maktkonsentrasjonen – seg selv. For at hjernen og de øvrige delene av kroppen skulle spille på lag, krevde diktatoren folkets fulle lojalitet. Behov for selvstendig tenkning fantes ikke, siden dette var noe hjernen tok seg av. Og folket gjorde som Kim Il-sung forlangte.

Men gjennom de harde 90-årene måtte nordkoreanerne lære seg kunsten å tenke selv, ettersom hjernen og sentralnervesystemet i landet var satt ut av spill. Fra Juche, den nordkoreanske statsbærende ideologien og «den evige presidenten»s kongstanke, hadde de fått prentet inn hvor viktig det var å være selvhjulpen. Direkte oversatt var det nettopp «selvberging» juche betød. Kim Il-sung brukte ordet for første gang i en tale i 1955, og fikk siden Hwang Jang-yop til å spinne en hel ideologi rundt begrepet. Dermed kunne Kim erstatte marxisme-leninismen med noe han hadde kommet opp med selv – en ideologi med innslag av stalinisme og asiatisk konfutsianisme som muliggjorde landets isolasjon gjennom å overbevise innbyggerne om at de var et suverent folk som ikke trengte omverdenen.

Sultkatastrofen tvang imidlertid nordkoreanerne til selvberging i helt bokstavelig forstand: De måtte klare seg selv. Noen måtte ta turen over elva til Kina, for å smugle varene de trengte. Folk ble nødt til å kjøpe eller bytte til seg det staten ikke lenger kunne forsyne dem med.Tøy og bruksgjenstander skiftet eier. Noen foretok reparasjoner og fikk en kopp ris som gjenytelse. Alle i nabolaget, det være seg fabrikkarbeideren eller universitetsprofessoren, fant sammen på disse provisoriske markedene som oppsto i veikryss og bakgater. I hovedsak var det kvinnene som tok grep. Politi og interne sikkerhetsmyndigheter som ellers ville slått hardt ned på et slikt åpenbart tilløp til kapitalisme, så en annen vei – fordi de mottok bestikkelser, eller fordi de selv søkte seg til markedene. Kanskje begge deler.

TENKE SJÆL OG MENE

Folk begynte å stole på seg selv – og dette er den utfordringen Kim Jong-un møter i dag: Han er satt til å ivareta en organisme som er blitt skjørere enn den var før katastrofeårene. «Hjernen» kan ikke lenger ta for gitt at armene, beina og musklene lystrer. Nordkoreanske avhoppere i dag har ofte helt andre begrunnelser for flukten enn sine forgjengere: Det er ikke lenger sult og akutt nød som har drevet dem, men søkenen etter frihet – det ene Kim Jong-un ikke kan gi dem.

Hungersnøden på 90-tallet – også kalt «Den besværlige marsjen» – utløste den første bølgen av nordkoreanere som trosset farene og tråkket ut i den kalde Tumen-elva som skiller Nord-Korea fra resten av verden. Den påfølgende perioden lå antallet avhoppere stabilt på rundt 3000 per år. Flyktningene kunne fortelle om matmangel og undertrykkelse – enkelte også om livet på innsiden av landets beryktede konsentrasjonsleirer. Disse historiene skulle komme til å danne bildet av den typiske nordkoreaner: en utmagret, kuet og hjernevasket skikkelse.

Ikke at elendigheten på noen som helst måte har opphørt – lyden av skudd høres oftere nå, forteller de som har dratt sin vei. Formuleringen er ikke ment bokstavelig, men henspiller på henrettelsene det ryktes om. Underforstått: Folk snakker om hvordan Kim Jong-un dreper deler av sitt folk. Regimet går heller ikke av veien for å la innbyggerne sulte, samtidig som en fjerdedel av landets BNP går med til å ruste opp landet militært. Senest i år ble det meldt at Nord-Korea var rammet av den verste tørken siden 2001. De allerede smålige rasjonene på 400 gram fødevarer per dag, snaue 200 gram under minstemålet staten selv har satt, ble redusert med ytterligere 100 gram.^{NK News: «N. Korean government reduces food rations to 300 g a day: UNOCHA». 25.07.2017: www.nknews.org/2017/07/n-­korean-­govern­ment­reduces­-food­-rations­-to­-300g­-a-­day-­unocha/} Norges Røde Kors roper varsku om den kronisk dårlige matvaresituasjonen.^{NRK: «Har møtt folk i Nord­Korea som ikke har spist kjøtt på sju år». 27.09.2017: www.nrk.no/urix/har­-mott­folk-­i-­nord­-korea-­som-­ikke-­spist-­kjott-­pa-sju-­ar-­1.13708681} Viljen til å sende matforsyninger til Nord-Korea skranter nå som regimet turer frem med atomog missiltesting. Fra før av regner Verdens matvareprogram med at over 25 prosent av barna i landet lider av feilernæring.^{NK News: «Child malnutrition rate most acute in Ryanggang Province, WFP says». 03.07.2017: www.dailynk.com/english/read.php?cataId=nk00100&num=13970} Og merk: Dette er rapporter fra områdene der hjelpeorganisasjonene har tilgang. I tillegg kommer alle de mørkene lommene av landet hvor ingen slipper inn, og hvor det er langt til smuglervarene og svartebørshandelen som blomstrer i grenseområdene.

Den store forskjellen er likevel at nordkoreanerne nå har lært å ta vare på seg selv. De har erfart at de verken kan leve på statens matrasjoner eller lønna. Etter den katastrofale devalueringen av nordkoreanske won i 2009, hvor myndighetene over natta fjernet to nuller fra ethvert beløp, har det vært meningsløst å spørre folk hva de tjener. Lønningene har i praksis ingen verdi. Som forfatterne Daniel Tudor og James Pearson skriver i boken North Korea Confidential (2015), er det derfor ikke uvanlig at folk uteblir fra jobbene sine i lengre strekk av gangen for å drive handel; de er simpelthen nødt til å ha et levebrød utenom sin offisielle jobb. Og de som skal passe på at slike avvik ikke finner sted, har funnet en ekstra inntektskilde i form av bestikkelser.

JANGMADANG OG «PYONGHATTAN»

«Du er en idiot hvis du sulter i hjel i dag», sier gjerne unge, selvsikre nordkoreanere som har flyktet fra diktaturet – representanter for «Generasjon Jangmadang». Ofte forteller de at bosituasjonen var langt bedre i Nord-Korea, når de inviterer hjem til sine mer beskjedne leiligheter i Seoul.^{Fra egne intervjuer og research til kommende bok.} De hadde større tv-er og egne dvd-spillere. På skolen pugget de fortsatt Kim Il-sung-hyllester, og de lærte om de amerikanske imperialistjævlene. Men til forskjell fra foreldrene har de har vokst opp med det kapitalistiske grunnprinsippet om at alt kan kjøpes for penger. For denne generasjonen – om vi tar utgangspunkt i avhopperne – handler ikke jangmadang om å overleve, men om hva de har lyst på. Surfebrett, riskoker, laptop eller moderne klær – ikke noe problem. Donju-begrepet brukes om de selvstendig næringsdrivende som har skapt seg store rikdommer over de siste to tiårene, som oftest gjennom gruvedrift eller ved å drive statlige virksomheter i bytte mot leieavgift, bestikkelser og beskatning. I hovedstaden, landets stolte utstillingsvindu, har det til og med vokst frem et fenomen som populært refereres til som «Pyonghattan». Med dette siktes det ikke bare til det galopperende eiendomsmarkedet med leilighetspriser på opp mot to millioner won, men også til fremveksten av restauranter, shoppingsentre og kafeer – alt som forbindes med vestlig dekadanse. Selv narkotikamisbruk har de «rike kidsa» begynt med, forteller en innsidekilde, utstyrt med Samsung-mobil for å kunne rapportere.^{Fra eget intervju med Kang Ji­-min og kilder inne i Nord­-Korea. 17.05.2017.} En slik telefon er noe av det gjeveste nordkoreanere kan eie, og for dette er de villige til å strekke seg langt. «Hadde jeg ønsket meg en kinesisk telefon, kunne jeg skaffet meg den selv», sa en av dem som hemmelig rapporterer for at resten av verden skal få vite hva som rører seg i det lukkede landet.^{Fra eget intervju med Kang Ji­-min og kilder inne i Nord­-Korea. 17.05.2017.} Først da han ble tilbudt en Samsung-mobil, var han villig til å ta risikoen som sannsynligvis følger med: et lengre opphold i en arbeidseller konsentrasjonsleir. En vanlig nordkoreansk smarttelefoner som kun fungerer i hjemlandet, koster fra 3,5 til 5,5 millioner won. Den høyeste summen tilsvarer noe sånt som 1126 kilo ris med de gjeldende markedsprisene.^{The Daily NK: «The Current Status of Jangmadang». 03.02.2017.} Likevel ofrer studenter og husholdninger nesten hva som helst for å ha en smarttelefon å vise frem.

INVADERT AV HOLLYWOOD OG SÅPEOPERA

For Kim Jong-un illustrerer mobiltelefonen det utmattende dilemmaet han er stilt overfor. Diktatoren står i en spagat, med én fot i det ideologiske arvegodset han skal videreføre, og den andre i den teknologiske og økonomiske utviklingen som driver anakronismen inn i en uviss fremtid. Post hunger-generasjonen har fått et innblikk i hvordan verden utenfor har det, og kommer ikke til å holde ut med kronisk strømmangel og bakevje for alltid. Nord-Korea er ikke lenger så lukket at Kim Jong-un kan innbille borgerne at de bor i et sosialistisk paradis, og komme unna med det. To undersøkelser som er gjennomført de siste årene, av henholdsvis Instituttet for fred og gjenforening i Seoul^{The New York Times: «North Korea's Forbidden Love? Smuggled, Ilegal Soap Operas». 24.01.2015: www.nytimes.com/2015/01/25/world/ north­-koreas-­forbidden-­love­-smuggled­-illegal­-soap-operas.html?_r=1} og amerikanske InterMedia, viser at over halvparten og opp mot åtte av ti nordkoreanske avhoppere har vært eksponert for utenlandsk underholdning i hjemlandet.^{«Compromizing Connectivity: Information dynamics between the state and society in a digitized North Korea». www.intermedia.org/wp­-content/uploads/2017/02/ Compromising-­Connectivity-­Final-­Report_Soft­-Copy.pdf} Selv om det høye tallet ikke er representativt for befolkningen som helhet, ettersom flyktningene i all hovedsak kommer fra de mer porøse grenseområdene, sier det likevel noe om hvor mange dvd-er og minnepinner som er i omløp. Når stadig flere har sett sørkoreanske såpeoperaer og Hollywoodfilmer og hørt såkalt K-pop – sørkoreansk popmusikk – løsner Kim Jong-uns jerngrep om befolkningen.

EN DIKTATORS BEKJENNELSER

Kanskje er det derfor talene han har holdt den siste tiden, skiller seg fra farens og farfarens. Ved inngangen til 2017 gjorde Kim Jong-un noe så uvanlig som å snakke om egen utilstrekkelighet. Han sa det «falt ham tungt for brystet» å tenke på alt som må gjøres for Nord-Koreas innbyggere: «Gjennom hele året som gikk, kjente jeg på skuffelsen og selvbebreidelsen over ikke å klare å holde tritt med mine egne ambisjoner»,^{Chosun Ilbo: «Kim Jong­-un Admits Shortcomings in New Year’s Speech». 02.01.2017: english.chosun.com/site/data/html_dir/2017/01/02/2017010201240.html} sa Kim, og lovet at han i året som kom skulle vie seg mer til å tjene sitt folk. Borte var også de hyppige referansene til farens forhatte songun-politikk, det vil si «militæret først»-doktrinen.^{NK News: «Kim Jong Un’s New Year’s Day Speech: What did we learn?». 02.01.2017: www.nknews.org/2017/01/kim­-jong­-un­-new­-years-day­-speech­-what­-did­-we­-learn/?t=1483360688629} Dette taktskiftet kan ha like mye å gjøre med at Kim Jong-un prøver å sette sitt eget særpreg på politikken. Men det er påfallende, også om man tar for seg talen på partikongressen i mai 2016, at Kim Jong-un fortsetter å snakke om de yngre generasjonene.Vel vitende om det paradoksale i tilnærmingen både appellerer og advarer han, og sier rett ut at ungdommen er et problem. Det er åpenbart at lederskapet er bekymret for hvordan de såkalte imperialistiske kreftene, representert ved USA og «deres forlengede arm» Sør-Korea, infiserer det ellers så ideologisk rendyrkete samfunnet med sin forbrukerteknologi, underholdning, mote og informasjonsflom.

ET TEKNOLOGISK RUSTNINGSKAPPLØP

Derfor ruster regimet seg til kamp. For samtidig som Kim Jong-un snakker om å gjøre livet bedre for folk, har han iverksatt en rekke tiltak for å stramme inn. Siden han kom til makten, har antallet avhoppere falt jevnt og trutt og er nå på rundt tusen per år. Flyktninger kan fortelle at det er satt opp strømgjerder og spikermatter i grenseområdene. For å minimere risikoen for bestikkelser av grensesoldatene skiftes de hyppigere ut. Det gjennomføres husransakelser og såkalte sengerazziaer for å bokføre befolkningen. Jammere – apparater som sender ut forstyrrende signaler – benyttes for å hindre at kinesiske og sørkoreanske mobiltelefoner kan koble seg på det kinesiske mobilnettet. I tillegg tas det i bruk avansert teknologi for å spore mobilsignaler. Som en konsekvens har folk begynt å gjemme utenlandske mobiltelefoner i fjellene.^{Fra egne intervjuer og research til kommende bok.} I kampen mot K-pop og såpeopera er det vanlig fotarbeid som gjelder. En kilde som inntil nylig jobbet i landets omfattende overvåkningsapparat, forteller at tjenestemenn simpelthen går fra dør til dør. Allerede i august 2012, åtte måneder etter at Kim Jong-un kom til makten, endret han straffeloven slik at det å se amerikanske og sørkoreanske filmer ble likestilt med spionasje og forræderi. «Utenlandske tv-serier og filmer er direkte knyttet til nedbrytningen av det sosialistiske samfunnet. Det er kapitalistisk innflytelse, og undergraver ideologien. Myndighetene er derfor veldig opptatt av å avdekke denne type aktivitet», sier kilden.^{Fra eget intervju med nordkoreansk avhopper. 19.04.2017.}

Den skjerpede innsatsen mot illegal tv-titting betyr ikke nødvendigvis skjerpede straffer. Straffene varierer, avhengig av om man har sett film alene eller sammen med andre. Men blir du tatt i å smugtitte på James Bond-filmer, som anses som svært amerikanske og kapitalistiske, er du verre stilt. Den nevnte kilden kjenner til ferske eksempler på at folk er blitt sendt i fengsel for å ha sett Men in Black. Det kan imidlertid virke som om rapportene om henrettelser for å ha oppsøkt ulovlig underholdning er overdrevne. Dvd-er er noe «alle» gjør bruk av, hvilket gjør det vanskelig for regimet å slå altfor hardt ned på denne ulovlige praksisen. Som regel har også noen med forbindelser til partiet eller politiet latt seg lokke.

FØRER IKKE TIL KOLLAPS

En skulle kanskje tro at påvirkningen nordkoreanere blir utsatt for når de lar seg rive med av actionfilmer eller følelsesladde såpeoperaer, ville føre til et skred av avhoppere: at oppdagelsen av å ha blitt ført bak lyset i årevis ville få dem til å vende seg mot regimet. Denne tankegangen tar ikke høyde for at det å se på eksempelvis en sørkoreansk såpeopera i utgangspunktet ikke er en politisk motivert handling. Nordkoreanerne søker underholdning av samme årsak som oss andre: for adspredelsens skyld. Og selv om de åpenbart ser at samfunnet i sør er langt mer utviklet, har ikke nordkoreanerne forutsetninger for å forstå hvorfor det er blitt sånn. Det er ikke gitt at inntrykk utenfra umiddelbart blir omsatt i kritisk tenkning og analyse, som igjen kunne ledet til opprør. Dessuten er nordkoreanere, som alle andre, utstyrt med en viss pragmatisme. Gitt at de faktisk har erkjent hvor dårlig landet deres er stelt, kan de likevel komme frem til at de har det bedre med status quo. Alternativet er å risikere alt gjennom en farefull flukt, til fordel for en trøstesløs tilværelse som drosjesjåfør i Seoul – uten den sosiale tilhørigheten de nyter godt av i nord.

IKKE FORBRYTELSE OG STRAFF

Et annet interessant perspektiv på utviklingen i Nord-Korea er å se på hvordan regimet forholder seg til donju – de nyrike. Avhoppere forteller om hvordan virksomheter blir ekspropriert – regimets åpenbare forsøk på å ta kontroll over næringsinitiativer og inntekter. «Enten måtte du gi 80 prosent av inntektene til staten, eller så måtte du betale med livet»,^{Fra eget intervju med nordkoreansk avhopper. 20.04.2017.} sier én. Men andre historier tyder på at det faktisk skjer en tilpasning mellom regimet og donju, gjennom bestikkelser, donasjoner og en overføring av 30 prosent av inntektene til staten mot å få fortsette. En slik utvikling minner til forveksling om fremveksten av jangmadang, markedene.^{The Diplomat: «Will Marketization Bring Down the North Korean Regime?». 18.04.2017: thediplomat.com/2017/04/will-marketization-­bring­-down­-the­-north­-korean­-regime/} I dag teller de over 400^{UiO: «See the changes: North Korea is opening the door». www.hf.uio.no/ikos/studier/voices­from­-east­-asia/see­-the­-changes.­-north­-korea­-is­-opening­-the­-door..html} og er blitt en institusjonalisert del av økonomien. Spørsmålet om endring i NordKorea skal derfor ikke bare forstås som et spørsmål om forbrytelse og straff. Det er tegn på at regimet innser at de trenger både markedene og fremveksten av rike for å få til den nødvendige økonomiske veksten. Med andre ord skjer det reformer og endringer.

DEN STORE KRIGEN

Enn så lenge krummer landets innbyggere nakken for nok en runde med sanksjoner som allerede merkes godt. Den hyppige skipstrafikken mellom den kinesiske havnebyen Dandong og Nord-Korea har stilnet. Merkbart mindre olje er tilgjengelig – og den som finnes, selges til dobbel pris. Kineserne har blokkert smuglerrutene med sand og stein.

Regimets svar på den lange vinteren de nå går i møte, er å henge opp propagandaplakater som oppildner til «Den store og avgjørende krigen mot Amerika». Men kanskje foregår den vanskeligste striden på innsiden?