Kampen om byen. São Paulo i litteraturen.

­

Så verden er et annet sted, tenker jeg idet jeg ser utover São Paulo fra tjueåttende etasje. Høye, rektangulære byggeklosser er stablet ved siden av, oppå og etter hverandre på alle kanter, som om en hær forvokste unger har gått berserk med hvit og brun lego, og ingen har funnet det for godt å stoppe dem. De neste dagene skal jeg ta meg i å sitte og bare stirre utover dette golde landskapet gjennom de originale 50-tallsvinduene som så vidt skiller rommet der jeg bor fra byen utenfor. Det hele er et overveldende skue, et både fascinerende og skremmende glimt av det som kan være menneskehetens urbane fremtid. Eller i det minste fremtiden til et gitt sosialt sjikt.

En av de første dagene i São Paulo satt jeg godt beskyttet bak høye elektriske gjerder, i toppleiligheten til forfatteren Luiz Ruffato i middelklassebydelen Perdizes rett vest for det historiske sentrum.Vi snakket om romanen De var mange hester (2001), hans ambisiøse og eksperimentelle forsøk på å gi São Paulo en litterær form. Romanen beskriver tankene, handlingene, språket og følelsene til et sekstitalls personer i millionbyen en dag i år 2000. Her fanges byen inn fra skuret til narkomane i det sørøstlige utkantstrøket Jardim Irene, via uteliggere og vekkelsespredikanter på den sentrale Sé-plassen, overdådig overklasseliv i bydeler som Higienopolis, og den gale moren som har mistet sin datter i Paraisopolis-favelaen vest i byen. Fra innsiden av menneskets erfaring er det byens sosiale geografi Ruffato skriver frem, og avdekker samtidig hvordan fremveksten av det postindustrielle og nyliberale São Paulo siden 1980-tallet har organisert byen rundt prinsippene separasjon og sosial ulikhet. «São Paulo er en by som må beskrives lagvis», forklarte han meg. «Disse lagene eksisterer på samme tid, men møter hverandre aldri».

Hvor grov sidestillingen er i en av verdens største byer, fremgår av FNs indeks over menneskelig utvikling, som konkluderer med at flere av de bedrestilte og primært sentrumsnære bydelene i São Paulo er på linje med Canada og Sverige når det gjelder livskvalitet, mens flere av de dårligerestilte, i periferien, befinner seg på nivå med Aserbajdsjan og Guyana.^{São Paulo: A tale of two cities, UN-Habitat, 2010} Resultatet er volden som gjennomsyrer Ruffatos roman, fra det konstante trusselbildet

i gatene til væpnede angrep i hjemmene og drap på arbeidsplassen. «Vi kjenner ikke hverandre», konstaterte Ruffato. «Hvis du ikke anerkjenner den andre som medmenneske, vil heller ikke den andre anerkjenne deg.Vi blir usynlig for hverandre, og man kan drepe hverandre som man vil.»

LUIZ RUFFATO
 

(f. 1961). Brasiliansk forfatter, bosatt i São Paulo. Særlig kjent for romanen De var mange hester, som gjennom 70 fragmenter beskriver livene til nesten like mange mennesker, en dag i São Paulo i 2000.

SKRIFTEN PÅ VEGGEN

Når jeg nå stirrer ut på det hvitskurte sentrumsområdet, som med den økonomiske veksten de siste tiårene har blitt til en stadig rikere borg av velstand, begynner jeg uvegerlig å se etter tegn på noe annet, etter sprekker i dette ulikhetens festningsverk. Og plutselig får jeg øye på dem: først langs mønet på en høyblokk midt imot, langs den øverste, mest utilgjengelige kanten. Det jeg først tror er striper av skitt, viser seg å være tegn som peker mot en annen virkelighet, en runeliknende skrift som slynger seg elegant langs byens høye marg. Og når jeg først har begynt å se denne skriften på veggen, får jeg øye på den overalt. Bare i min nære synsrand teller jeg et dusin hustak med det jeg vagt begynner å gjenkjenne som et slags alfabet. Noen må ha tatt store sjanser for å skrive inn denne teksten i en verden ellers forbeholdt svømmebasseng og helikoptre: holdt i beina av en medsammensvoren, hengende opp ned utenfor kanten av de farlig høye boligtårnene.

Pixação kalles denne hustakenes kalligrafi, og dens vågale utøvere blir kalt pixadores. De fleste bor i periferien, og i motsetning til sentrums overveiende hvite befolkning, har mange et afrikansk opphav. Den lange, slanke skrifttypen som de sprayer på byens fasader er inspirert av norrøne runer, vel og merke filtrert gjennom det internasjonale black metal-miljøet. Og som tagging generelt handler det om å få sitt navntrekk på så mange og usannsynlige steder som mulig. Det er kampen om byens rom som blir symbolsk utkjempet på sentrumsfasadene. Dette konstante angrepet har som mål å degradere den lille sirkelen som lenge har vært det privilegerte åstedet for statens investeringer. «Pixação er refleksjonen av statens fravær i livet til den som har valgt å bli en pixador», som en fremtredende utøver sier det.^{Jf. «Pixação: the story behind São Paulo's 'angry' alternative to graffiti» av Marcio Siwi i The Guardian 6. januar 2016}

FERRÉZ

(egentlig: Reginaldo Ferreira da Silva, f. 1975): brasiliansk forfatter, ræpper og politisk aktivist bosatt i São Paulo. Leder for den litterære bevegelsen Literatura Marginal, med utspring i byens periferi.

HAT SOM SNARVEI

Oppe i tårnet mitt i den samme sirkelen blir det stadig klarere for meg at jeg trenger et annet utsiktspunkt. Og jeg vet hvor jeg må: Capão Redondo. Noen dager senere skifter jeg derfor fra tog til metro i Santo Amaro, omtrent der høyhusenes by stopper. Hadde jeg fulgt toglinjen til siste stopp, hadde jeg kommet til Grajau helt i sør, der mange av São Paulos pixadores kommer fra. Men jeg tar heller metrolinjen vestover, og snart begynner favelaens lave, røde og frittvoksende mursteinshus å bekle åssidene og dalsøkkene i det langt mer kuperte terrenget på den andre siden av Pinheros-elven. Det er noe med måten vognene beveger seg langs åssiden her, omtrent som en saktegående berg-og-dal-bane, som får meg til å tenke at jeg er på vei inn i en slags voldens temapark.

For voldsnivået i det lille triangelet Capão Redondo, Campo Limpo og Parque Santo Antônio er blant de høyeste i verden. Året før var området, ifølge som regel sterkt underrapporterte polititall, åstedet for tusenvis av ran, 199 voldtekter og 129 drap.^{Jf. «Ten murders in five hours: one deadly night in São Paulo's dangerous triangle» i The Guardian 6. mai 2015} Og ifølge en bok jeg kom over i mitt lille krypinn, har 15 prosent av innbyggerne på et tidspunkt oppgitt at de har en venn eller et familiemedlem som har dødd i løpet av de siste 12 månedene.^{DNA Paulistano, Folah de São Paulo, 2009} Det er med andre ord nærmest snakk om en krigssone.

FERNANDO BONASSI

(f. 1962). Brasiliansk forfatter, dramatiker og filmskaper bosatt i São Paulo. Har skrevet to romaner om arbeiderklassen i byen.

Når jeg kommer til Capão Redondo, er det et høyt sikkerhetsoppbud på stasjonen. Jeg passerer tungt bevæpnet politi. Like ved utgangen får jeg øye på en bokautomat: religiøse bøker, selvhjelpsbøker og Sun Tzus Kunsten å krige. Ingen titler av Ferréz. Han kaller seg bare det: «Ferréz», men egentlig heter ræpperen, aktivisten og bydelens store litterære sønn Reginaldo Ferreira da Silva. Jeg venter på ham i butikken han driver, knappe ti minutter fra metrostasjonen. I det lille lokalet selges kæps og hip hop-klær med forfatterens eget klesmerke 1dasul, hans forsøk på å koble Capão Redondo av den globale økonomien. Alle plaggene er produsert i bydelen og inntektene går til en lokal hjelpeorganisasjon. Den rørslige forfatteren som en halvtime senere kommer inn døren, er den fremste representanten for den litterære bevegelsen Literatura Marginal, som skriver fra periferien, mot sentrum.

«Volden her er den samme som den som begås av store internasjonale selskaper», sier han når vi har satt oss rundt et bord i en liten dagligvarebutikk som også fungerer som kafé. Han legger hurtig ut om hvordan narkotikahandelen kapitaliserer på fattigdommen, og hvordan politivolden som gjennomsyrer nabolaget er en del av det profittbaserte systemet. «Når en ungdom fra periferien dør, tjener staten mer på det enn på om han var i live, i form av alt papirarbeidet, dokumentasjonen og begravelsen. Selv døden er profitabel», sier han dystert. Dette er stedet Ferréz skriver fra: Et sted der avkastningens logikk alene råder grunnen.

Ferréz’ romaner og fortellinger er breddfulle av gangstere og voldsmenn som etteraper det de fortolker som byens brutale, underliggende etos. «São Paulo tilgir aldri dem som ikke tjener penger», sier en raner i romanen Hat – en praktisk manual (2003) og legger denne logikken til grunn for sine stadig mer voldsmettede handlinger. Forfatterens konsekvente forsøk på å skrive innlevende fra de kriminelles ståsted, tas stadig vekk for å være en provokasjon som i seg selv nærmest er kriminell. Ferréz forteller om hvordan han for en tid tilbake ble arrestert etter en polemikk mot en kjent tv-personlighet. Sistnevnte
ble ranet i en bilkø i São Paulo, og skrev et innlegg der han klagde over sikkerhetssituasjonen i megabyen. Ferréz svarte med å spørre hvordan en mann kan forsvare at han går med en gullklokke mange ganger mer verdt enn et hus i favelaen. Periferiens selverklærte talsmann ble umiddelbart tauet inn og beskyldt for å oppfordre til kriminelle handlinger.

«Folk føler for lite hat mot dem som utbytter dem», sier Ferréz rett ut. «Jeg er ingen moderator. Konflikt er nødvendig.» Han forteller om hvordan han som barn ble med moren sin på jobben som hushjelp for en bedrestilt familie i sentrum. «Hun måtte skjule meg for å kunne arbeide», sier han. «Og når arbeidsgiverens sønn spiste brød med ost, spiste jeg brød med olje for å late som om det var det samme». Men Ferréz’ fortellinger har likevel ikke klassebevissthet som sitt mål. «Det er noe som krever masse hardt arbeid og mye informasjon, hvilket nettopp er hva systemet ikke gir oss rom til her», sier han. «Så hat er en snarvei.»

Og det er altså snakk om periferias hat mot sentrum, som i flere av Ferréz' fortellinger kan synes å legitimere forbrytelsen. En nærlesning av Hat – en praktisk manual gjør det likevel klart at forfatteren innerst inne setter litteraturens etikk over tyvens etterligning av ulikhetens kapitalistiske logikk. For i boken finnes det også en ivrig leser av Maksim Gorkij som uten å falle for fristelsen til å etterape systemet ser tingene rundt seg som et produkt av en sosial urettferdighet det er mulig å gjøre noe med. «For meg handler litteratur om å forandre liv», bekrefter Ferréz om sin egen rolle i lokalmiljøet. «Når jeg ikke lenger kan forandre folks liv, vil jeg slutte å skrive».

BYEN I BYEN

Men utveiene synes å være få. Et annet tema i Ferréz’ romaner og fortellinger er nemlig det gjennomkorrupte og voldelige politiet, som beskrives som en bande på linje med bandittene de forfølger. «São Paulos guvernør har fullstendig mistet kontrollen over politiet,» sier forfatteren. «Unge mennesker får seks måneders opplæring og så slippes de løs på gatene, uten adekvat trening. Politiet er drapsmenn.» Og de har ingen spesielt varme følelser for en forfatter som stadig vekk hardnakket skriver fra den kriminelles ståsted. «De truer meg hele tiden», sier han. «De forteller meg at hvis jeg blir stoppet for et eller annet, vil de drepe meg på stedet. De vil ikke engang ta meg inn til avhør.»

For syv måneder siden måtte forfatteren flykte fra Capão Redondo til et hemmelig sted etter at noen skjøt mot huset hans om natten. «De traff nesten datteren min og meg», forteller han. «Kulene suste forbi oss.» Han vet ikke om politiet sto bak. «Det er mange høyreekstreme rundt her. Folk som er her for å skyte tyver og den slags. De liker ikke meg heller, verken tekstene mine eller vennene mine. Så det kan egentlig ha vært hvem som helst», konstaterer han. Truslene hindrer likevel ikke Ferréz i å tilbringe mye av tiden i nabolaget. «Min forbindelse til dette stedet er absolutt», sier han og løfter opp T-skjorta. «CAPÃO REDONDO», står det tatovert over store deler av overkroppen, sammen med portretter av døde venner.

I sin nyeste bok med kortfortellinger, De rike dør også (2015), bringer Ferréz litteraturen om mulig enda nærmere gatene i nabolaget. «Jeg har forsøkt å nærme meg måten folk snakker på», sier han. «Jeg har villet representere det karakteristiske som bare folk som lever her kan forstå, og gjennom mange forskjellige stemmer og karakterer undersøke hva det vil si å tilhøre denne andre byen i byen.» Forfatteren synes dermed å etterstrebe en stadig mer unik utsigelsesposisjon: en litteratur så dypt forankret i en spesifikk sosial geografi at den i bunn og grunn knapt blir oversettelig utenfor bydelens grenser; en slags litterær separatisme.

BROER OG HØYE GJERDER

De neste dagene går jeg mye rundt i São Paulos sentrumsgater. Jeg tar meg gjennom det beryktede «Cracolandia», området rundt togstasjonen Luz, der de optimistiske slagordene på politibilene («Kampen mot crack kan vinnes!») umiddelbart motsies av rusmisbrukere som uten blygsel fyrer opp pipene sine på ethvert gatehjørne. Men det er ikke her, i gater og på plasser hvor menneskemengdene langt på vei gjør meg usynlig, at jeg egentlig føler meg utrygg.

Det skjer først i den velstående bydelen Higienopolis, etter at jeg har lagt bak meg folketette gater der joggende forretningsmenn, raffinerte damer med pudler, høytidskledde jøder, sikkerhetsvakter med skuddsikre vester og en og annen aggressiv tigger befolker de smale fortauene rundt det eksklusive kjøpesenteret i hjertet av bydelen. Det er her, helt alene i folketomme bakgater med høye murer rundt luksusboligene, som skiller ut og definerer det offentlige som farlig, at jeg for alvor begynner å føle på en slags frykt.

Etter en stund kommer jeg til et bakeri.
En tv står på i lokalet, og nyhetssendingen viser bilder fra et overvåkningskamera. En bevæpnet gjeng har tvunget en mann ut av
en bil, og sannsynligvis tar de ham med til en bankautomat og tømmer kontoen hans. Ingen av gjestene i bakeriet leer på øynene av de grovkornete bildene som holder min fascinasjon fanget, kanskje fordi de har liknende bilder rullende bak øyelokkene det meste av tiden. Idet filmsnutten stopper, kommer nyhetsankeret til syne i et utestudio. Han står på toppen av en høyblokk, med en ultramoderne bro i bakgrunnen. Jeg har lest om dette landemerket. Broen ble bygget mellom et av byens nye finansdistrikter og et nabolag som grenser mot en favela på den andre siden av Pinheiros-elven. For å hindre toveistrafikk ble den bygget uten gangfelt og sykkelsti. Ingen fra den fattige venstre bredden skal kunne ta seg over til den velstående høyre bredden. Slik bygger man broer i São Paulo.

ARBEIDERKLASSENS BEGJÆR OG DØD

I en typisk høyblokk i Higienopolis, utstyrt med bevoktede sikkerhetssluser som leder inn bak høye elektriske gjerder, bor forfatteren Fernando Bonassi. Han har foretatt litt av en klassereise: Som ung tok han en yrkesutdanning som tidlig ga ham jobb i São Paulos den gang enorme bilindustri. «Det er en scene i min siste roman som jeg opplevde selv, i -78 eller -79», forteller han etter å ha ledet vei gjennom den lekre toppleiligheten og skjenket opp en lokal snaps. «Fyren som eide fabrikken hadde nettopp kjøpt inn en ny maskin, den første som hadde en type innebygd computer til å gjøre jobben. Så ber han oss komme over for å se maskinen, alle tre hundre ansatte eller så. Og idet han slår på maskinen, innser vi umiddelbart at vi kommer til å miste jobben, for den gjorde alt på en mye bedre måte. Mens eieren sto og lo, skjønte vi at vi var en gjeng med dinosaurer som var i ferd med å dø ut.»

Nettopp den industrielle byens langtrukne rigor mortis er temaet for Bonassis gjennombruddsroman Suburbio (1994). Det São
Paulo som dør mellom bokens permer er den samme byen som vokste frem fra 1950-tallet av takket være en statlig industrialiseringspolitikk og den første globaliseringen av verdens bilproduksjon. Frem til 1980 jobbet nærmere halvparten av byens arbeidsstokk innen industrisektoren, og São Paulo sto for omtrent samme andel av Brasils totale bruttonasjonalprodukt. Men fra og med 80-tallet skulle en mer maskinell produksjon og nyliberale strukturtilpasninger føre til et kraftig fall i antallet industriarbeidsplasser, som i dag utgjør bare litt over ti prosent av byens jobber.

Bonassis roman fanger naturalistisk inn São Paulos nye postindustrielle landskap, dominert av drikkebuler og lotterier, arbeiderklassehus som jevnes med jorden og lange sosialkøer for de arbeidsledige. Forfatteren måler opp byens sosiale endringer ved å ta for seg hovedpersonens avvikende begjær: En aldrende fabrikkarbeider, som går av med pensjon etter å ha produsert den samme motordelen i trettisju år, voldtar og dreper til slutt en mindreårig jente fra nabolaget, og legemliggjør dermed det absolutte motstykket til den sosialrealistiske litteraturens arbeiderklassehelt.

Som tittelen indikerer, er romanens sted helt sentralt for handlingen: Suburbio viser til den tradisjonelle arbeiderklasseforstaden som, da den forsvant, ga støtet til den nye ulikhetenes by, med et polarisert sentrum og periferi. Det er denne nye byen som er temaet i Bonassis nyeste roman Begjær (2015), der handlingen foregår i en av São Paulos fjerne forsteder. Hovedpersonen i denne boken er en inkarnasjon av en ny klasse forbrukere, de som i dag gjerne kalles «den lavere middelklassen», en gruppe som har vokst seg stor i Brasil de siste to tiårene. «Du har en bra tv og en god bil, og du bor i et veldig lite hus veldig langt fra alle de bra stedene», oppsummerer Bonassi. «Du har ikke et sted å sette bilen din og ofte har du ikke penger til å bruke den. Samtidig blir du fortalt at du må kjøpe for å bli lykkelig. Men retten til kreditt er strengt tatt bare retten til å bli tatt bakfra av banken.»

Også i denne romanen skriver Bonassi om perverteringen av den gamle arbeiderklassens begjær som en målestokk på byens nye sosiale forandring. En fabrikkarbeider som bor i et identitetsløst byggefelt helt ute i periferien, bestemmer seg for å bygge et svømmebasseng på den lille hageflekken bak huset. Oppildnet av alle fra presten til presidenten, gjør han dette som del av et patriotisk prosjekt som går ut på at Brasil skal bli verdens absolutte stormakt når det gjelder antall svømmebasseng per innbygger. Men når han mister jobben, og gjelden etter bassengbyggingen blir for tung å bære, skyter han sin familie og seg selv.

Begjær er en disseksjon av perioden under det brasilianske arbeiderpartiet, som frem til i fjor ledet landet. For forfatteren var det et sjokk å se hvordan partiet, som endelig kom til makten i 2002 etter flere høyredreide demokratiske regjeringer på 1990-tallet, langt på vei videreførte en nyliberal agenda – og det til tross for at Lula da Silva, partiets første president, selv hadde bakgrunn fra fagbevegelsen i São Paulos bilindustri, fremholder Bonassi. «Ideen om rettferdighet er blitt fullstendig fremmed for oss», sier han.

Bonassi skriver altså beksvarte samtidsromaner uten mye håp. Så hvor kan håpet komme fra? Hvor kan motstanden mot de dype strukturelle ulikhetene komme fra i den nye postindustrielle megabyen? Er periferiens separatisme og Ferréz’ flørt med forbrytelsen de eneste mulige utgangene i en by der ikke engang klassekamp virker samlende? Det er det vanskelig å svelge for Bonassi: «Jeg forstår at Ferréz ikke kan tro på staten. Men jeg vet også at barbariet er verre en sivilisasjonen, selv om jeg ikke mener det vi har i Brasil i dag egentlig kan kalles 'sivilisasjon'. Men forbrytelsens lov er ikke bedre enn lovens lov.» Så hvilke utveier finnes? «Selv om du bor i en toppetasje her i Higienopolis, vil du før eller siden måtte bevege deg ned på gateplan og forholde deg til virkeligheten», sier Bonassi – som selv har tjent gode penger på manus til store tv- og film-produksjoner. «Der nede passerer biler verdt 100 000 dollar folk som tjener 50 dollar i uka. Det er klart at slike forskjeller fører til spenninger og at samfunnet tidvis eksploderer i vold.»

MULIGHETENES BY?

Den siste dagen i São Paulo tar jeg en taxi ut til Immigrantmuseet i den gamle arbeiderklassebydelen Brás. Etter å ha beveget meg fra rom til rom fylt med historiske artefakter, kommer jeg endelig til en liten sal der en videoskjerm spiller av levende bilder fra det moderne São Paulo. I samme sal finner jeg denne teksten, som synes å uttrykke museets ideologiske kjerne:

Sjelden har vel en bys offisielle diskurs stått mer i åpen konflikt med den litterære. «Den globale byen» og «dens kosmopolitiske karakter» har kanskje gjort underverker for den øvre middelklassen, men elitens retorikk og de litterære stemmene som siver ut av periferien synes å befinne seg på to helt forskjellige frekvenser.