«Hvordan har dere det egentlig?» Som man spør, får man svar

­

Jeg har lenge interessert meg for sammenhengen mellom samfunnsutviklingen og politiske ideologier på den ene siden og subjektets utfordringer på den andre siden. Opplært som jeg er i sosialfilosofien, fra G.W. Hegel til Zygmunt Bauman, og i en kritisk samfunnspsykologisk tradisjon, tilsier enhver analyse at den enkelte aktørs livsførsel alltid må sees i overensstemmelse med samtidens økonomiske, politiske og historiske strukturer. For et par år tilbake bidro jeg eksempelvis med en tekst i tidsskriftet Agoras temanummer om «nyliberalisme», der jeg drøfter om subjektet nå gjennomgår en mutasjon med markedet som sin eneste «Gud», som tilsier at en forstyrret identitet og fragil psyke blir regelen framfor unntaket framover.^{Ole Jacob Madsen (2011). Nyliberalismens sosialpsykologi. – Dany-Robert Dufours kritikk av nyliberalismen. Agora. Journal for metafysisk spekulasjon (1): 94-117.} Slik sett burde de siste årenes intense offentlige oppmerksomhet om «generasjon prestasjon» passe perfekt inn i en slik samtidsbeskrivelse, der ungdommen nå alt mer ser ut til å lide under kravene om å realisere og forvalte seg selv på enhver arena – på skolen, på trening og på sosiale medier som Snapchat, Instagram og Facebook. I det nevnte arbeidet diskuterer jeg eksempelvis hvordan «det nevrotiske subjektet» under Freuds storhetstid i overgangen mellom 1800og 1900-tallet er i ferd med å bli historie til fordel for «det postmoderne subjektet», som ikke lenger føler noen langstrakt tvangspreget skyld til en tredjepart, men en umiddelbar lammende skam, i fraværet av noen andre å skylde på enn seg selv. Den franske sosiologen Alain Ehrenberg har sågar tatt tempen på samtiden og definert depresjon som skammen ved å utholde vissheten om at «alt er mulig», mens man samtidig erkjenner at man selv ikke makter å oppnå alt. Og nu, jävlar, ser vi det storstilte resultatet: en hel generasjon født på 2000-tallet som ikke bare sliter med depresjon, men med angst, spiseforstyrrelser, selvskading, stress og kroppsrelaterte plager!

I dag er det blitt heller vanlig å anta en slik intim sammenheng mellom de ytre rammene, eller snarere fraværet av dem, og den oppvoksende generasjonens skjøre psyke. Nærmest daglig slår Aftenposten,VG, Dagbladet og andre medier opp lettvarianter av denne subjektiveringstesen. Ironisk nok er selv samtidsdiagnoser blitt gjenstand for varefetisjisme – omsettbare som slike oppslag åpenbart er i den mediale klikkøkonomien. Og dermed blir denne påtagelige refleksiviteten om den oppvoksende generasjonens ve og vel selv kanskje en vel så viktig del i tilstandsbildet som realiteten i nyliberalismen, senkapitalismen og individualiseringens menneskelige herjinger.

STRESS OG PRESS

Tidligere i år viet Bergens Tidende førstesiden til et tidstypisk oppslag for trenden det her skal handle om.^{Bergens Tidende 28. juni 2017: Jenter engster seg mer enn gutter. BT lot seks skoleelever fortelle om hva som stresser dem i hverdagen.} Seks sunne og friske tenåringsjenter var avbildet, mens overskriften lød: «Jenter engster seg mer enn gutter. BT lot seks skoleelever fortelle om hva som stresser dem i hverdagen.» Reportasjen tok utgangspunkt i en nylig gjennomført spørreundersøkelse fra Uni Research Helse blant 1719 elever ved 18 ulike ungdomsskoler i Hordaland. Resultatene viste at 22 prosent av ungdomsskoleelevene er engstelige. Og sjansen for å utvikle angstsymptomer er fem ganger større for jenter. Hva må så gjøres?

En av forskerne bak undersøkelsen, psykologspesialist Solfrid Raknes, anbefaler å «sette tanker og følelser på dagsordenen til alle barn allerede i tre–fireårsalderen, slik at ungene kan lære seg å oppdage når de er redde, og fortelle det til de voksne». Hun anmoder dessuten foreldre om å fortelle barna sine om ting de har gruet seg for, men som de har øvd seg på å mestre.

Ingen av de seks jentene BT har snakket med, har deltatt i undersøkelsen, men de er ikke ukjent med problemet.Til avisen tilkjennegir en av dem, Ida Aarestrup Haugland, at stress er et hyppig diskutert tema også blant de unge selv: «Vi prater mye om flink pikesyndromet. Mange jenter skal prestere på mange måter og flere nivåer enn før. Alle kjenner på stress i hverdagen.» Selv forteller hun at hun ringer en god venninne dersom hun en sjelden gang er stresset foran en tentamen. Og selv om jenter rammes hardest, tror hun det sitter lenger inne for guttene å åpne seg.

«Å SNAKKE OM DET»

Ser vi hele saken under ett, er det påfallende hvordan alle de involverte partene beskriver varianter av «å snakke om det». Ekspertisen anbefaler å gjøre tanker og følelser til et obligatorisk moment allerede i barnehagen. Og i tillegg anmoder psykologen alle foreldrene om å bli mer åpne overfor barna sine om hvordan de selv engstet seg. Den ene av jentene har tilsynelatende en velfungerende strategi der hun kan «snakke om det» med en nær venninne, men antyder at «de tause» guttene med fordel kunne bli flinkere til «å snakke om det». Og overordnet gir BT alle aktørene en mulighet til «å snakke om det» – det poengteres til og med i selve overskriften: «BT lot seks skoleelever fortelle om hva som stresser dem i hverdagen.»

I klinisk psykologi er det godt dokumentert at «å snakke om det» kan ha en terapeutisk virkning, ettersom intensiteten ved vonde tanker og følelser ofte avtar idet man setter ord på dem og deler dem med en fortrolig annen. Denne terapeutiske erkjennelsen har tilsynelatende materialisert seg i den norske offentligheten under visjonen om «den nye åpenheten», som utelukkende hyller kjendiser, bloggere og andre som står fram med sine psykiske plager.

En mindre anerkjent side ved forskeres, medias og foreldregenerasjonens iver etter å spørre ungdom «Hvordan har dere det egentlig?» er smitteeffekten det kan ha. Det er i grunn merkverdig, da det er godt kjent fra spørreundersøkelser at uansett hvilket tema man spør om, er det en fare for overrapportering blant informantene – ettersom mange potensielt blir bedt om å ta stilling til noe de ikke hadde tenkt på før undersøkelsen startet, men nå kan relatere seg til. I den nasjonale Ungdata-undersøkelsen ber man eksempelvis ungdom rangere hvor relevant utsagn som «Bekymret deg for mye om ting» og «Følt at alt er et slit» er for dem.^{Anders Bakken (2016). Ungdata. Nasjonale resultater 2016, NOVA Rapport 8/16. Oslo: NOVA: 72.} Og utsagn som dette, som innbyr til å føle og kjenne etter, kan igjen vekke emosjonell aktivering som resulterer i overrapportering av plager, eller at enkelte simpelthen svarer slik de fornemmer at omgivelsene vil de skal svare.

Enda et aspekt ved de mange medieoppslagene om stress og press blant unge de siste årene er at de tar i bruk bestemte måter å snakke om ungdommens tilværelse på som kan bli selvoppfyllende. Informantene i morgendagens undersøkelser som er på vei inn i tenårene, og deres foreldre, har vokst opp med alarmistiske medieoppslag om ungdomsgenerasjonen, der antakelsen om at forventningspresset til å prestere kommer med en betydelig risiko for å utvikle psykiske lidelser som stress, depresjon og angst aldri er langt unna. I BT-oppslaget meddelte eksempelvis 15-årige Ida som nevnt over at de snakker mye seg imellom om det såkalte «flink pikesyndromet».

FLINKE PIKER OG ALTFOR FLINKE FORELDRE

Mediehistorisk ble «flink pike»-begrepet opprinnelig brukt som et ideal om pliktoppfyllende unge, kvinner. Etter hvert gikk begrepet over til å dekke omgivelsenes forventninger til hvordan kvinner skulle være, som mange i likestillingens navn opplevde som en belastning. Bare så sent som på 2000-tallet handlet de fleste offentlige diskusjonene i Norge om «flink pike» om mødrene til dagens tenåringsjenter – og hvordan de strevde for å leve opp til et ideal om å både ha styring på hjem og familie og forfølge en selvstendig karriere. Her hadde begrepet antagelig også en feministisk funksjon, som et vrangbilde på et menneske som lever for mye styrt av ytre forventninger.

På 2010-tallet ble imidlertid «flink pike» innlemmet i ungdomsdiskursen, og da gjerne som et symptom som rammer unge jenter. «Flinkheten» blir nå primært internalisert som en indre kroppslig og sjelelig trussel som man selv er bærer av i tråd med medisinsk tankegang. Derfor er det kanskje ikke så overraskende at «flink pike» stadig oftere omtales i patologiske termer som et symptom der presset om å prestere truer med å tippe velfungerende jenter over i utbrenthet og kroppslige lammelser. Psykologekspertisen melder sin ankomst, det dukker opp nett-artikler med sjekklister som «Har du et ‘flink pike’-syndrom?»^{Marte Korsbrekke (2014, 28. oktober). Er du flink pike? Klikk.no (online): www.klikk.no/kvinneguiden/ penger/er-du-flink-pike-2653849}, og private psykologtjenester inkluderer «flink pike-syndrom» i sitt behandlingsrepertoar på linje med andre sykdomstilstander.^{HelpLink psykologsenter (2015, 2. februar). Spørsmål og svar om flink pike-syndrom. Help link (online): helplink.no/flink-pike-syndrom/} Selv om det ikke er noen anerkjent diagnose, sementeres «flink pike» dermed som en sykdomskategori som i likhet med en medisinsk eller psykiatrisk diagnose kommuniserer en årsak og et symptombilde til omverdenen. Og dermed er veien kort til at også symptomene press, stress og utmattelse blir høyst reelle tilstander – for som Thomas-teoremet lærte oss lenge før sosial konstruksjonisme kom på og gikk av moten: «Situasjoner som oppfattes som virkelige, blir virkelige i sine konsekvenser».^{William I. Thomas & Dorothy Swaine Thomas (1928). The child in America: Behavior problems and programs. New York: Knopf, 1928: 572.} Den feministiske backlashen er også påtakelig: Dersom flinkheten blir et problem, har jentene tilsynelatende ingen andre å skylde på enn seg selv.

En lærdom vi kan ta av dette, er å slutte å tenke på forekomsten av psykiske plager og lidelser blant unge som en uavhengig statistikk upåvirket av våre undersøkelser. Da får man fort vanvittige «fakta», som for eksempel 73 prosent økning av alvorlig stress i skolen siden 1997.^{Miriam Lund Knapstad (2013, 17. august). Sykt flinke. Aftenposten: 22-25.} Snarere er det kanskje snakk om en oppadgående spiral der både forskningen, medieomtalen og den allmenne bekymringen inngår i og driver fram resultatene.

Et kretsløp der ungdommen selv bare er en ingrediens, og vi – den velmenende voksengenerasjon – er en underkjent bestanddel. Jeg tør i hvert fall påstå at det aldri har eksistert en ungdomsgenerasjon som er viet så mye intens oppmerksomhet som dagens. «En sykt seriøs ungdomsgenerasjon» er de blitt kalt.^{Kristinn Hegna, Guro Ødegård & Åse Strandbu (2013). En «sykt seriøs» ungdomsgenerasjon? Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 50(4): 374-377.} Men kanskje burde vi heller diagnostisere betrakterne? «En sykt bekymret foreldregenerasjon»? Og nå som diagnosen er stilt, hva er så behandlingen for overengstelige voksne?

En av de få som har interessert seg nevneverdig for «de eldre» de siste årene, er den norske filosofen Kaja Melsom. Hun hevder at mange fra generasjonen født på 70og 80-tallet i Norge, som vokste opp med masseutdanning og den kulturelle forestillingen om å realisere seg selv og bli hva de selv ville, flykter fra dette slitsomme imperativet når de får barn, og i stedet går fullstendig opp i foreldrerollen.^{Kaja Melsom (2017). Den fordømte friheten. Et oppgjør med dagens selvrealiseringstyranni. Oslo: Gyldendal.} Og vips, så blir både deres urealiserte forventninger til seg selv, og bekymringene for hinder på veien for utfoldelsen, overført til barna deres. Slike tilfeller hører vi stort sett om fra barneidretten, gjerne gestaltet av den overivrige faren eller moren som vil at poden skal få den proffkarrieren man selv aldri fikk. Men kanskje er problemet vel så stort utenfor banen? Og da ikke primært i form av for stor innblanding på barnas veier – i betydningen «Jeg vil at du skal bli psykolog, Kari!». Noe slikt vil de fleste foreldre i dag reagere på som for diktatorisk. Men snarere en bekymring for at barn skal bli utsatt for hindre, særlig indre stengsler når de ytre begrensningene er ryddet av banen, i selv å komme frem til erkjennelsen «Jeg vil bli psykolog!».

I MANGEL PÅ MORAL

Et sentralt element i forholdet mellom voksne og barn har pleid å være overleveringen av en moral fra en generasjon til en annen. En av de viktigste komponentene i voksenrollen har vært å oppdra barna til et sett av religiøse eller etiske regler for hvordan de skulle leve. Det er imidlertid mye som tyder på at vi har en berøringsangst for moral i dagens kulturelle klima, ettersom forskjellen mellom «moral» og å være «moralistisk» er i ferd med å bryte sammen. Og å være «moralistisk» vil ingen være i dag. «Angsten for oppdragelsen» har pedagogen Per Bjørn Foros og filosofen Arne Johan Vetlesen kalt denne utviklingen.^{Per Bjørn Foros & Arne Johan Vetlesen (2015). Angsten for oppdragelsen. Et samfunnsetisk perspektiv på dannelse (2. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.} Ikke slik å forstå at dagens foreldre unnlater å involvere seg i barna sine, snarere tvert imot, men akkurat den delen av oppdragelsen som handlet om å overlevere en moralsk kjerne fra en generasjon til den neste, tror jeg er i endring. Autoriteten er ikke lenger selvfølgelig, og dermed har noe annet tatt dens plass. Og en opplagt kandidat til dette «noe» er det anti-autoritative terapeutiske blikket som med empatisk mine spør «Hvordan har du det, egentlig?» og «Vil du snakke om det?».

Av og til kan man også observere at ungdommen selv fornemmer og fortviler over moralens fravær. I fjor beskrev den 22-årige studenten Johanna Holt Kleive i Dagens Næringsliv hvordan hun som 13-åring ville protestere mot foreldrene og i sinne malte hodeskaller på klesskapet sitt, bare for å bli møtt med forståelse av moren: «Så fint at du får utfoldet deg litt, jenta mi.»^{Johanna Holt Kleive (2016, 20. april). Forbanna på følelses-tv. Dagens Næringsliv (online): www.dn.no/etterBors/2016/04/20/1130/Psykisk-helse/ forbanna-p-flelsestv} Kleive avslutter med den betegnende bønnen: «Jeg vil at generasjonen før meg skal kalle meg en drittunge.»

HVORDAN HAR KIDSA DET EGENTLIG?

En realitetsorientering kan også være til hjelp her. For det første er hovedkonklusjonen i den siste Ungdata-undersøkelsen at «de aller fleste norske ungdommer har det bra, og at de fleste lever aktive liv der vennskap, familieliv, skole, trening og digital fritid står sentralt i hverdagen. Resultatene fra Ungdata viser at vi har med en nokså hjemmekjær ungdomsgenerasjon å gjøre, som sammenliknet med tidligere generasjoner blir stadig skikkeligere og mer og mer veltilpasset».^{Anders Bakken (2016). Ungdata. Nasjonale resultater 2016, NOVA Rapport 8/16. Oslo: NOVA: 2.} Kort sagt: The kids are all right. Ikke alle, selvsagt, men hoveddelen av dem som ikke har det så all right, er ikke primært dem man leser om i media. Prosjektlederen for Ungdata, Anders Bakken, påpekte nemlig at ungdommen som sliter mest med psykiske plager, ikke er de ambisiøse jentene, men snarere dem som trives dårlig på skolen, gjør mindre lekser, skulker mer og ikke sikter seg inn mot høyere utdanning. Disse har også gjerne dårligere forhold til foreldrene, færre venner, blir oftere utsatt for mobbing og har mer erfaring med kriminalitet og rusmidler enn gjennomsnittet. Bakken legger til at:

«Det finnes også velintegrerte og ambisiøse ungdommer som sliter, men det spørs om ikke denne gruppen har fått litt for mye medieoppmerksomhet de senere årene».^{Nina Eriksen (2016, 26. september). Ikke de ambisiøse jentene som sliter mest psykisk. Høgskolen i Oslo og Akershus (online): www.hioa.no/Aktuelle-saker/ Ikke-de-ambisioese-jentene-som-sliter-mest-psykisk} Det hører til sjeldenhetene at forskere går ut for å korrigere mediebildet deres egen forskning har gitt opphav til. Flere kunne med fordel ta lærdom av Bakken her.

Men hva da med dem det tross alt handler om her: de flinke ungdommene som sliter. Er det ikke engang synd på dem? Ja og nei. Ja, i den forstand at enhver epoke og generasjon vil ha sine helt unike utfordringer som opplagt fortjener å tas på alvor. Her kommer utvilsomt den nevnte sosialfilosofiske og samfunnspsykologiske tradisjonen til sin fulle rett, siden dagens unge antakelig føler på kroppen på en mer radikal måte enn noen annen generasjon før dem hvordan de selv er ansvarlige for å realisere og forvalte sin identitet 24/7, på et utall fysiske arenaer og virtuelle plattformer. Globaliseringens tentakler snor seg ubønnhørlig inn i soverommene deres i form av bredbåndskabler. Og her er det bare rimelig å forvente oppkomsten av en rekke nye sosiale patologier som overveldelse, digital avhengighet, spaltet oppmerksomhet, søvndeprivasjon og identitetsforstyrrelser, og så videre.

Samtidig må spørsmålet over besvares med et klart nei. Som kjent: «There is no such thing as a free lunch.» Bauman har påpekt at skiftet mellom moderniteten og postmoderniteten er kjennetegnet av at der man tidligere ofret frihet for trygghet, er tilbøyeligheten i kulturen i dag å ofre trygghet for frihet.^{Zygmunt Bauman (1997). Postmodernity and its discontents. Cambridge: Polity Press.} Dermed er mye av mistrivselen borte som oppsto i trygghetens navn når man fikk sine utfoldelsesmuligheter begrenset, men prisen å betale ved å ofre tryggheten for friheten er økt utrygghet, usikkerhet og utmattelse når det gjelder både hva man skal velge, og om man har valgt rett. Ikke bare valg av utdanning og yrke, men bosted, partner, om man skal ha barn eller ikke, selv om man ikke engang har partner, flytende eller fast rente, bredbånd eller fibernett, elbil eller hybrid, og så videre. Vi både vinner noe og taper noe annet i stedet. Men dette er i hovedsak en villet utvikling. Hvis ungdommen vil noe annet, må de, lik alle generasjonene før dem, forsøke å påvirke samfunnsutviklingen i den retning de selv ønsker. Kanskje er nettopp dette fremtidens ungdomsopprør – å gjøre akkurat som foreldrene og bli på fødestedet og fortsette slektens livsbane? Trolig er en mindre mobil og mer jordbundet eksistens dessuten tvingende nødvendig gitt klimakrisen.

Dersom du fortsatt er plaget av overdreven bekymring for den oppvoksende generasjon, er dette mitt aller siste tips – inspirert av en veletablert selvhjelpsteknikk, som forskningen riktignok har avdekket virker mot sin hensikt: Stå foran speilet og si til deg selv om og om igjen: «Enhver generasjon tror den neste blir den siste ... Enhver generasjon tror den neste blir den siste ...»