Hvor unikt er mennesket? Dyrenes status i antropocen

Ny forskning krymper avstanden mellom mennesker og dyr. Hva innebærer det for hvordan vi ser på dem?

Publisert: 11. august 2022 kl 16.20

Oppdatert: 11. august 2022 kl 16.20

ANTROPOCEN

(av gresk antropo = «menneske») er foreslått som benevnelse på den geologiske tidsepoken vi nå er inne i. Tanken er at mennesket nå setter så tydelige spor på jorden (artsutrydning, forurensning, enorme landskapsendringer, osv.) at vi rett og slett må snakke om en ny epoke. Begrepet ble foreslått i 2000 av den nederlandske atmosfæreforskeren og nobelprisvinneren i kjemi Paul Crutzen. Det er hyppig brukt, men omdiskutert, og ikke offisielt godkjent av Den internasjonale kommisjonen for stratigrafi. Skjer det, vil antropocen avløse holocen, epoken som strekker seg fra den siste istid og frem til i dag.

Om vi kan snakke om et slags menneskelig prosjekt de siste 10 000 år, altså fra landbrukets begynnelse, så har det vært å få kontroll over naturen, samt å fjerne oss fra dyrene: sjelløse, uintelligente og amoralske som de var. Å være bestialsk – altså dyrisk, er synonymt med våre nedrigste egenskaper, men innebærer både en grov urett mot dyr – og mot vår egen natur, siden empati og moralske følelser definitivt er en del av vår evolverte natur.

La oss se på noen særlig sentrale vendepunkter i historien om forholdet mellom mennesker og dyr. Det første inntreffer på 1600-tallet med Descartes’ postulat om et fundamentalt skille mellom mennesker og dyr. Mennesker tenkte, altså eksisterte de, mens dyr mer var å betrakte som sjelløse legemer eller roboter. Dette harmonerte også med den bibelske herskerdoktrinen og den teleologiske idé som Carl von Linné forfektet på 1700-tallet: Alt var skapt for oss. Det andre vendepunktet kom med Charles Darwin og hans evolusjonsteori i Artenes opprin nelse (1859). Darwins påpekning av slektskapet mellom dyr og menneske sprengte den kartesianske dualismen. Tidsepoken vi nå er inne i, av flere kalt antropocen, kjennetegnes av at et stort mangfold arter er i ferd med å dø ut. Parallelt med dette har likhetene mellom mennesker og dyr blitt stadig klarere. Høyerestående pattedyr har et rikt følelsesliv basert på de samme hormonene og signalsubstansene vi har, og dermed også i betydelig grad evnen til å føle glede, hengivenhet, sorg, omsorg og savn.

Dette siste er det tredje dreiepunktet. Parallelt med denne erkjennelsen har det skjedd en betydelig humanisering i vårt forhold til dyr og dyrehold. Dyrevern har begynt å prege rettspraksis, pelsdyrfarmer er under press, og det er bevegelser som arbeider for human rights også for menneskeapene. Dette sammenfaller med en generell humanisering i den vestlige verden som en følge av opplysning og globalisering, slik blant andre Steven Pinker viser i sin bok The Better Angels of Our Nature: Why Violence Has Declined (2011).Vi er blitt mindre «bestialske» både overfor hverandre og dyr. Samtidig har det moderne landbruket, dels på grunn av markedspress, dels på grunn av økt etterspørsel etter kjøtt, beveget seg mer i retning av nettopp et robotisert og automatisert husdyrhold der massebesetninger vanskelig kan ses som annet enn industrielle produksjonsenheter. Om Descartes’ instrumentelle syn på dyr er historie, så er praksisen på dette området i pakt med kartesiansk ånd.

HVORFOR SKAL VI BRY OSS?

Det er flere grunner til at spørsmålet om dyrs status, biologisk og moralsk, bør stå på samtidens agenda. Og det handler ikke bare om det industrialiserte landbruket. For det første er ville dyrebestander under sterkt press. I løpet av 40 år har verdens dyrebestander blitt halvert, ifølge Living Planet Report 2016. Mange av disse er arter med åpenbart velutviklede kognitive egenskaper. 60 prosent av verdens primatarter er nå truet av utryddelse, og situasjonen er aller mest prekær for våre nærmeste slektninger som de to sjimpanseartene, gorilla og orangutang. Det er godt mulig at Homo sapiens direkte eller indirekte sto bak utryddelser av neandertalerne og andre menneskearter som rakk å sameksistere med oss, og nå risikerer vi å bli enda mer ensomme på den lille greinen av livets tre som representeres av primatene.

For det andre, og på sett og vis noe av premisset for å diskutere dyrevelferd med en ny seriøsitet: En stadig strøm av ny kunnskap krymper avstanden mellom dem og oss. Det er særlig dette siste punktet jeg skal ta opp her, men det har klare implikasjoner for de to andre punktene.Vår behandling av dyr, både tamme og ville, må forankres etisk i vår kunnskap om dyr.Tar vi likheten inn over oss, får utryddelsen av de siste store primatene vi nå er på vei mot en ekstra dimensjon, nær folkemord.

HVOR UNIKT ER MENNESKET?

Også før Darwin var det oppdagelser som pekte i retning av at skillet mellom mennesker og dyr neppe var så fundamentalt som Descartes hadde. De store menneskeapene ble oppdaget utover på 1600-tallet, og allerede i 1699 fastslo den britiske anatomen Edward Tyson at hjernen hos de høyere aper var forbausende, ja nærmest foruroligende, lik vår egen, selv om den var mindre.

Det skulle likevel gå 300 år før vi fikk grunnleggende innsikt i genetiske og kognitive likheter mellom dyr – i særdeleshet høyere primater – og mennesket. Selv om hjernen og den indre hjernestrukturen er svært lik hos mennesker og andre høyere primater, er forskjellen påtakelig rent kvantitativt. Mens vår hjerne har en gjennomsnittlig vekt på nær 1,3 kilo, må sjimpansene nøye seg med 0,4, og gorillaen 0,5.

Nå skal man som kjent ikke forveksle kvantitet og kvalitet. Dyr som elefant og store hvaler har naturligvis større hjerner enn oss i vekt og volum (men ikke i forhold til kroppsvekten). Det er også åpenbart at dette er dyr med stor kognitiv kapasitet, men allikevel uten vår abstraksjonsevne og evne til normativ refleksjon. Vi har også en høyere nevrontetthet i hjernen og større grad av myelinisering (isolasjon) omkring nevronene, noe som gir mer effektiv signaloverføring. Den største forskjellen ligger imidlertid i de evolusjonært sett nyere hjerneavsnitt (neocortex) og fremfor alt «pannelappene».

Mye av vår «jeg»-følelse og evne til moralsk sanksjonering av lyster og laster befinner seg i dette området. Det finnes også andre klare forskjeller og andre hjerneavsnitt som er koblet til sosiale ferdigheter, som er påfallende velutviklet hos oss og definitivt bidrar til karaktertrekkene vi oppfatter som utpreget menneskelige. For eksempel amyg dala, to mandel-liknende strukturer som ligger symmetrisk plassert dypt i hjernen, og som er involvert i en rekke prosesser relatert til emosjonell atferd (som del av det som gjerne omtales som det limbiske system). Hos oss spiller amygdala er spesiell rolle ved å forbinde det limbiske, «gamle» hjerneavsnittet sammen med det rasjonelle eller intellektuelle. Dette innebærer at emosjoner kan underkastes en intellektuell sanksjon. Alt fra mikroskopiske og nevrologiske studier av hjerneavsnittenes struktur til responsstudier på ulike sansestimuli (ved for eksempel PET-skanning) lærer oss stadig mer om både likheter og forskjeller, men i stadig større grad vil genetiske studier gi oss innsikter i det vi vil kalle det unikt menneskelige.

Det er særlig høyere primater som sjimpanse og gorilla som genetisk sett er svært like oss selv. All den tid det bare er omtrent 6–7 millioner år siden våre egne og sjimpansens forfedre skilte lag, er dette ikke så underlig. Det er lite i en evolusjonær historie som strekker seg nær 4 milliarder år tilbake, eller 60–70 millioner år om vi begrenser oss til primatenes historie. Vi deler om lag 98 prosent av vårt genetiske materiale med sjimpansen, og for sjimpansene er mennesket en nærmere slektning enn gorillaen.

Det virkelig unikt menneskelige er den kognitive kapasitet som har utstyrt oss med evnen til normativ sanksjonering av impulser før de omsettes i handling, til analytisk tenkning og til sannhetssøken. Evnen til å føle ikke bare fysisk, men det man kan kalle eksistensiell smerte, samt å erkjenne at vi skal dø, har gitt oss et behov for mening med tilværelsen som også må antas å være et ganske unikt menneskelig trekk, og som igjen har gjort oss til planetens mest irrasjonelle dyr. Mye av det vi inntil nylig har trodd var unikt for vår art, viser seg imidlertid ikke å være det, det er snakk om gradsforskjeller i følelsesliv, ikke fundamentale forskjeller.

FØLELSER OG RASJONALITET

Følelser er strengt tatt dypt rasjonelle, de er evolusjonære kompass for «riktig» adferd. Våre gode og dårlige sider er i store trekk ulike nevrotransmitterer eller signalstoffer som utspilles innenfor et sosiokulturelt rammeverk. Grunnleggende empati, hengivenhet, trofasthet er nært forbundet med stoffene vacopressin og oxytocin, som vi finner i nesten like utgaver ikke bare hos pattedyr, men alle ryggstrengsdyr. Den primære effekten er sosial binding, spesielt mellom mor og barn, men også med hele grupper. Det innebærer ikke at for eksempel hunder og mennesker opplever disse følelsene likt, men interessant nok kan oxytocin hos hund og eier stimuleres gjensidig. Det er mange eksempler som tyder på at omsorg kan stimuleres gjensidig på tvers av artsgrenser hos dyr, selv om det neppe er vanlig i naturen. Innenfor arten har disse signalstoffene samme effekt som hos oss, og det er trolig mulig å snakke om empati hos avanserte sosiale dyr, i alle fall en proto-empati, kanskje også en proto-moral, selv om bare vi har etisk refleksjon.

En lang rekke forsøk viser at avanserte pattedyr har et utstrakt talent for samarbeid, at de har elementer av rettferdighetssans. Det er alltid en risiko for å overtolke og antropo morfisere dyrestudier nettopp fordi vi må tolke responser ut fra våre egne følelser, men all empiri peker i retning av at mange høyere dyr har et bredere og dypere følelsesregister enn vi har trodd tidligere. Primatologen Frans de Waal gir en god og oppdatert oversikt over feltet i sin nye bok Are We Smart Enough to Know How Smart Animals Are? (2016). Det samme gjør for så vidt Peter Wohlleben i Dyrenes indre liv. Kjærlighet – sorg – omtanke (på norsk i år) – allerede en bestselger, skjønt den i noen grad er både anekdotisk og antropomorfiserende.

ETISKE OG PRAKTISKE KONSEKVENSER

Hvilke konsekvenser bør de nye innsiktene og erkjennelsene ha? I noen grad ser vi dem allerede i praksis når det gjelder økte krav til dyrevelferd. Dyrehager av den gamle sorten er heldigvis på vei ut. Har man sett et rovdyr i manisk trav fram og tilbake i sitt fengsel, eller i passiv resignasjon i betongbunkere under hordenes blikk, må man mane fram Descartes’ postulat for å få sjelefred. Lover om husdyrhold og faunakriminalitet er i ferd med å skjerpes. Samtidig har markedsstyring og prismekanismer i landbruket ført til et stadig mer industrielt husdyrhold med lover som for eksempel gir kyr rett til å ligge på madrasser og bevege seg fritt i fjøset – prisverdig nok i seg selv, men de forblir altså produksjonsenheter. I dag produserer gjennomsnittskua godt over 20 liter om dagen, og idealkua i produksjonssammenheng ligger inne i fjøset hele året, fôres (automatisert) med kraftfôr i den ene enden og ut kommer melk (også automatisert) i den andre enden. De mest effektive kyrne tappes for nær 40 liter i døgnet, og kan vanskelig betegnes som noe annet enn en produksjonsenhet i en fabrikk. Trolig er griser mer sensitive dyr enn kyr, og grisehold er sånn sett en enda større dyreetisk utfordring, mens dyrehold for luksusvarer som pels ikke lar seg forsvare.

Mennesket er en empatisk art, og vi har åpenbart også empati med dyr. Den eneste måten vi kan holde ut med vissheten om et industrielt dyrehold på er å stenge tanken på deres sannsynlige misere ute. Da nobelprisvinner i litteratur John M. Coetzee ble invitert til Norsk Litteraturfestival på Lillehammer i 2013, krevde han at det skulle arrangeres en debatt om dyrevelferd. Coetzees sentrale spørsmål i denne debatten gjaldt både dyr og mennesker: «Er det bedre å leve et miserabelt liv enn ikke noe liv i det hele tatt?» Svaret er ikke selvsagt. Man kan hevde at i rent utilitaristisk forstand, er summen av lykke tross alt større hos 1000 griser i et tettpakket fjøs enn 10 lykkelige griser i det fri. Det er allikevel ikke noe godt argument.Vi bør rett og slett være innstilt på også å betale for mer dyrevelferd, for egentlig slipper vi ganske billig unna. Selv om vi klager over høye matvarepriser, bruker vi langt mindre av vår samlede inntekt på mat enn tidligere generasjoner, og sammenhengen mellom vårt kjøttkonsum og vårt generelle fotavtrykk på planeten er udiskutabel.

Oppsummert er det klart at mennesket har noen særtrekk som er ganske unike, selv om vi er en del av et evolusjonært kontinuum. Imidlertid er det nettopp våre erkjennende og etiske refleksive særtrekk som innebærer at det påhviler vår art et spesielt moralsk ansvar i forhold til resten av naturen. Både etisk og juridisk har vi forpliktelser overfor alle arter, uavhengig av deres kompleksitet og lidelsespotensial. Vern av biologisk mangfold fokuserer primært på arten. I alle fall pattedyrene har et følelsesspekter som ligger tettere opp til vårt enn vi har ant – og dette må få konsekvenser.

Både forskjellene og likhetene taler altså til fordel for en mer bevisst dyreetikk. Et sted å begynne, er å revurdere hva vi spiser, hva vi har på oss og hvilke uskyldige fanger vi har dømt til livstid fordi vi fortsatt har et instrumentelt syn på andre arter, der vi har gitt oss selv nær ubegrensede fullmakter. Det holder simpelthen ikke å lukke øynene, og til syvende og siste handler dette også om egen verdighet og selvrespekt.