Hva med mødrene til de skamløse jentene?

­

Nylig hørte jeg historien om ei «tante». La oss kalle henne for Habaryar, som betyr «tante» på somali. Habaryar var en selvstendig kvinne før hun kom til Norge. I hjemlandet jobbet hun som hjemmehjelp og vaskedame for flere familier før hun hadde spart nok penger til å reise til Europa og Norge. I Norge fikk hun to barn og ble gift for andre gang. Habaryar hadde ikke annen familie i Norge, hun flyktet fra Somalia på egen hånd. Den nye mannen behandlet henne dårlig, han slo henne ved flere anledninger. Barna respekterte henne ikke. Hun var avhengig av ektemannen til alt det praktiske i livet, og det tæret på selvbildet hennes.

HVEM ER INNVANDRERKVINNENE?

Mange kvinner har kommet til Norge med store drømmer. De har gjennomført reiser jeg ikke ville ha klart, men har mistet motet og livsviljen allerede etter få år i landet vårt. De har følt seg alene og kan fortelle om mennesker de har truffet her, som har virket kalde og ikke hjalp dem, som verken forklarte dem hvordan ting fungerte eller ga dem viktige råd de trengte. Forventningene til hva det norske livet kunne by på, ble ikke møtt.

Hvorfor har disse kvinnene blitt oversett? Hvorfor snakket man ikke med dem om hvilke ressurser, drømmer og behov de kom hit med?

Hvorfor forble de fremmede og stemmeløse så lenge? Å bli oversett og ikke inkludert i samfunnet kan føre til store psykologiske skader. Ikke å bli anerkjent for sine ressurser og evner kan gjøre friske mennesker syke.

Disse kvinnene har reist halve kloden rundt og kommet til et samfunn som er like fremmed for dem som en somalisk bygd er for den jevne nordmann. Det er mange regler, både skrevne og uskrevne, som er vanskelige å forstå uten språkkunnskaper og gode brobyggere. Disse kvinnene har manglet brobyggere. Derfor har mange av dem blitt sittende igjen, uten en farbar vei inn i storsamfunnet. Men for å kunne bygge broene som gir dem en vei inn, må vi være i stand til å se hvor de kommer fra, og hvilke behov de har.

HVILKE HINDRINGER MØTER DE?

Mange av disse innvandrerkvinnene har lite eller ingen skolegang fra hjemlandet, og det kan være vanskelig for dem å tilegne seg ny kompetanse. Introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger møter ikke deres behov. Programmet er et toårig løp, et tredje år kan vurderes avhengig av om veien til arbeidslivet er kort eller ikke.

Forskning viser at det kan ta opptil fire år for en analfabet å bli en analfabet som kan fungere i samfunnet. Kvaliteten på kvalifiseringsprogrammene må diskuteres. For kvinner med liten skolebakgrunn som kommer til Norge, handler det ikke om hvor mange timer de deltar i norskundervisningen, men om hvordan opplæringen tilrettelegges, og hvilke metoder som brukes for at nettopp denne gruppen skal kunne tilegne seg norskkunnskaper.

Tidligere fikk noen av disse kvinnene muligheter på arbeidsmarkedet selv om de ikke kunne lese og skrive. De jobbet på hoteller, i barnehager og med renhold. I dag er det norskkrav i samtlige kommuner i landet for å jobbe som barnehagemedarbeider og med renhold, enkelte steder er det også krav om fullført grunnskole og fagbrev.

Forstå meg rett – språkkunnskap er nødvendig på norske arbeidsplasser – men det høye formelle språkkravet må ikke forhindre folk fra å få jobber de evner å gjennomføre med kompetansen de besitter. Er vi så rigide at vi skaper unødvendige barrierer med firkantede krav til formalisert kompetanse? I så fall forblir kvinnene på utsiden av samfunnet, og vi går glipp av deres ressurser, og gjør starten på livet vanskeligere enn den burde være for deres barn.

De siste årene har det vært diskutert om innvandrere spekulerer i trygdeordninger. I stedet burde vi snakke mer om introduksjonsprogrammet, og det oppfølgende kvalifiseringsprogrammet, og undersøke hvordan de kan forbedres. Ikke minst må vi skaffe oss mer kunnskap om situasjonen og behovene til innvandrerkvinnene som aldri får en fot innenfor det ordinære arbeidslivet.

I 2010 ble Østberg-utvalget oppnevnt, i 2011 Brochmann-utvalget. Disse har forsøkt å kartlegge den nevnte kvinnegruppens muligheter til å inkluderes i arbeidslivet. Begge har kommet med konkrete forslag om forkurs og differensiert voksenopplæring, uten at dette har blitt satt ut i praksis. Det er ikke tvil om at kunnskapen om voksne analfabeter, og hvordan de best kan lære, må økes. Samtidig må vi erkjenne at mange av dem som kommer til Norge, og som aldri har sittet på en skolebenk før, aldri vil tilegne seg kunnskap gjennom «skolering». Det må opprettes nye og praktiske tiltak for denne gruppen. Det må investeres i et lengre løp i stedet for at de blir sendt på tiltak etter tiltak av NAV, som er dyrt for Norge AS, og ikke minst veldig demotiverende for kvinnene selv.

KRIGEN ER IKKE OVER FØR MAN HAR BEARBEIDET DEN

Mange kvinner kommer til Norge etter tunge opplevelser i krig og på flukt.Vi vet at kvinner og barn er utsatt for vold og seksuelle overgrep. For å få kvinner som har levd under forferdelige forhold, på beina, for å komme dem i møte med de dype traumene de har med seg, skulle man forvente et mottaksapparat som var fullt kvalifisert og utstyrt til å møte den dypt alvorlige virkeligheten mange kvinner kommer bærende med. Det har vi ikke.

Blant dem som kommer fra disse reisene og bosetter seg her, finner vi både løvetannbarn og løvetannkvinner, men vi kan ikke forvente at det skal være regelen. Vi må sørge for at alle får oppfølgingen vi vet er nødvendig for at de skal kunne bearbeide hva de har vært igjennom. Å lykkes i sitt nye hjemland kan minske risikoen for sammenbrudd og å falle inn i fortvilelse og utenforskap.

Hvorfor glemmer vi kvinnekamp når vi snakker om integreringstiltak, hvorfor glemmer vi at mange kvinner kommer til Norge som ofre for menneskehandel, at de er voldsofre eller analfabeter? I juli i år publiserte Justisog beredskapsdepartementet rapporten Status for regjeringens integreringstiltak. Men her står det ingenting om hvordan man skal bistå dem som har vært utsatt for vold.

FLERE BETALER PRISEN

Den norske institusjonen som veldig mange unge norske minoritetskvinner har dratt nytte av, er skolen – enhetsskolen og sosiale nettverk i form av venner på tvers av økonomiske og etniske skillelinjer. Aspirasjoner og store forventninger fra foreldre som har ofret mye, skaper drømmer hos døtrene om å knuse glasstak i både etnisk norske miljøer og minoritetsmiljøer. Jenter med minoritetsbakgrunn ser kvinnekampen med egne briller, og ser at verdikonservative menn i alle leirer frykter skamløsheten deres. De siste årene har vi sett generasjonskampen utspille seg i det offentlige rom: Jentene har fortalt hva deres ønsker og drømmer er. Men vi har ikke lyktes med å høre hva mødrene har sagt.

Ikke alle barna til disse kvinnene klarer å knuse glasstak.Ti prosent av norske barn lever ifølge tall fra Barne-, ungdomsog familiedirektoratet i lavinntektsfamilier, og halvparten av disse er barn av innvandrere. Mange lever i familier med kun én foresatt. Når muligheten for ordinær jobb er nesten ikke-eksisterende, skjer det lett at også barna til enslige kvinner forblir i lavinntektsyrker. Og når mor ikke får innpass i arbeidslivet, lærer hun ikke kulturen å kjenne, hun får ikke utviklet en identitet utenfor hjemmet, og kanskje forblir hun den tradisjonelle mammaen i mangel av nye impulser.

Når mor er i arbeid, derimot, får hun større økonomisk handlingsrom. Dette gir barna hennes tilgang på flere opplevelser, flere fritidsaktiviteter, flere steder å dra til: Verdenen deres blir større. Familien kan få en klassereise som ikke bare betyr mer å rutte med, men også større nettverk og høyere sosial kapital i det norske samfunnet. Når foreldre er i arbeid, synker risikoen for at barna havner i utenforskap; barna kan mest sannsynlig gjennomføre skole med bedre karakterer og lettere etablere seg i arbeidslivet. Når man har bakgrunn fra land der det er uvanlig at kvinner er i arbeid utenfor hjemmet, blir endringen enda mer markant. Kvinnen får ikke bare jobb – barna hennes får også et mer likestilt utgangspunkt.

HABARYAR BLE SETT

I 2012 uttalte Jens Stoltenberg at «kvinnejobber er mer verdt enn oljen»^{www.aftenposten.no/ norge/i/3JOEv/Kvinnejobber-mer-verdt-mer-enn-oljen}. Jeg mener at å få flere minoritetskvinner i arbeid er det viktigste vi kan gjøre for deres livskvalitet, for deres barns framtid – og for at de blir integrert i det norske samfunnet. Derfor er det underlig at vi legger stadig flere hindringer i veien for dem. Ofte er det de ressurssterke minoritetspersonene det fokuseres på i offentligheten. Det er sant at de fleste av innvandrerne til Norge er godt integrert, bidrar til samfunnet og i det hele tatt klarer seg godt. Samtidig vet vi at mange mennesker med bakgrunn som flyktninger har store utfordringer med å etablere seg. Dette kan handle om migrasjon, men mye tyder på at det også handler om å få tid, rom og ressurser til å komme seg på beina i et nytt samfunn.

Det er mange bra folk der ute, i både NAV, frivilligheten, arbeidslivet og mottaksapparatet, som jobber for å følge opp kvinner. Habaryar fikk hjelp. Gjennom NAV fikk hun mulighet til å ta praksis på et sykehjem, der de ikke krevde norskprøve, og på dette ikke-kommunale sykehjemmet fikk hun etter hvert fast jobb. En avdelingsleder gjorde en selvstendig vurdering og så at denne kvinnen i praksis behersket språket godt nok til å kunne arbeide. Slik fikk Habaryar muligheten til å frigjøre seg. Hun kastet ut den mannen som truet henne og utsatte henne for psykisk vold. Hun fikk seg fast jobb, kjøpte egen bolig og reiser nå hvert år på ferie med sine barn, som hun er hovedforsørger for.