Hva er en revolusjon?

­

Et av de mest ikoniske bildene i verden i dag, er ansiktet til Che Guevara, revolusjonshelten fra Latin-Amerika som først bidro til revolusjonen på Cuba og så mistet livet i forsøket på å kjempe frem en revolusjon i Bolivia.

Det sterke blikket til Che formidler sinne overfor urett, overfor dem som lever godt på å utbytte andre. Men utenfor Cuba strandet Che Guevaras innsats. Hvorfor har revolusjoner noen ganger lyktes, på visse steder til visse tider, men ikke andre?

Opprør mot en diktator er bare én blant flere faktorer som kan lede til revolusjon. Fattigdom og sosial ulikhet er heller ikke avgjørende elementer. Overraskende nok har revolusjoner ofte oppstått der vilkårene alt er i ferd med å bedres, og omveltningene ledes alltid av utdannede og forholdsvis velstående mennesker (Che Guevara var selv lege). Så hvilke kritiske faktorer er det som leder til revolusjon?

HVORDAN OPPSTÅR EN REVOLUSJON?

Revolusjon betyr mer enn at et folk eksploderer i protestuttrykk. Det er en kompleks sosial prosess som innbefatter myndigheter, militære, revolusjonære ledere, sammenslutninger på tvers av klasse og organiserte folkegrupper.

For at en regjering skal kunne beholde makten, er den avhengig av en kombinasjon av lojalitet, tvang og innfrielse av løfter. Den kan undergraves sakte gjennom befolkningsendringer, for eksempel perioder med befolkningsvekst eller urbanisering, eller perioder med vekst innen en bestemt etnisk/religiøs befolkningsgruppe. Den kan undergraves av statspolitikk som favoriserer en bestemt gruppe, som lener seg for mye på støtte fra andre land, som forfølger visse samfunnsgrupper, eller som hindrer andres økonomiske fremgang. Den kan svekkes av økonomiske problemer knyttet til finanskriser eller dyp gjeld. Og myndighetene kan raskt miste elitens og folkets lojalitet gjennom notorisk korrupsjon, maktovergrep mot egen befolkning eller grov inngripen i valg som skulle ha vært rettferdige.

De fleste regjeringer klarer å unngå slike problemer det meste av tiden. Om de er militærregimer, partistater eller republikker, kan de takle utfordringer og få aksept hos størstedelen av befolkningen dersom de klarer å opprettholde en sterk økonomi, har en solid administrasjon, bedriftsledere som støtter regjeringen, samt lojale militære.

Likevel kan slike regimer også være sårbare for revolusjon. Særlig om én person blir dominerende og skaper et «personalistisk» regime, kan denne lederen bli altfor selvsikker, se gjennom fingrene med at militærvesenet svekkes av omfattende korrupsjon, og misbruke elitens lojalitet. Et slikt regime kan også ty til vold mot sine motstandere og vedta en økonomisk politikk som er gunstig for lederne, men medfører høyt nivå av gjeld, inflasjon eller annen økonomisk risiko. Selv i et samfunn som er på vei mot større velstand, kan slike ledere tviholde på sin dominans og hindre en mangfoldig og fremgangsrik middelklasse tilgang til makt og medbestemmelse.

Det militære spiller alltid en stor rolle under revolusjon. Et militærvesen som er profesjonelt, lojalt og disiplinert, kan alltid slå ned folkeoppstander. For at en revolusjon skal få utvikle seg, må det militære miste viljen eller evnen til å forsvare regimet. Det kan skje ved splittelse i den militære ledelsen, om regjeringen ikke klarer å sikre befalets velferd, eller om det militære tar folkets side og går imot regimet. Om de militære på egen hånd forsøker å styrte regimet, har vi et statskupp. Men om en opposisjon fra eliten og folket ønsker å felle regjeringen, og det militære forholder seg passive eller store fraksjoner fra militærstyrkene deltar på folkets side, har vi en revolusjon.

Revolusjonsledere er katalysatorene som snur en sårbar periode til en faktisk revolusjon ved å mobilisere støtte og utfordre regjeringens autoritet. Disse lederne gjør to viktige ting: Først skaper de ideologisk og emosjonell støtte for revolusjonen ved å fremme fortellinger som betoner det sittende regimets ondskap, og ved å benytte nasjonalistiske, religiøse og historiske idealer om rettferdighet og moral for å berettige opprør. Så organiserer de befolkningsgrupper og utvikler en handlingsstrategi, enten gjennom fredelige demonstrasjoner eller væpnet kamp, for å bekjempe motstand og felle regimet.

Revolusjonære ledere, som Che Guevara, men også Fidel Castro,Vladimir Lenin og Lev Trotskij, Ayatollah Khomeini, Mao Zedong og Nelson Mandela, er i hovedsak idealistiske unge akademikere fra middelklassen som til andre tider ville ha besatt de politiske stillingene innenfor sitt eksisterende regime, men som ble radikalisert gjenno

et dramatisk møte med regimets urett eller undertrykkelse. De kan lykkes om de ønsker å lede en revolusjonær bevegelse på en tid da regimet er sårbart – på grunn av korrupsjon og økonomi, eller fordi regjeringens politikk har ført til at de har mistet elitens lojalitet og vendt store befolkningsgrupper mot regimet. Men om de forsøker å lede en revolusjonær bevegelse når de fleste innen eliten er regjeringstro og det meste av folket godtar den eksisterende orden, vil de sannsynligvis mislykkes og utestenges. Dette ble Guevaras skjebne i Bolivia, der han møtte sitt endelikt.

Om det er mulig å bygge en koalisjon mellom flere eliteog folkegrupper mot et regime, er imidlertid vanskelig å forutsi. Selv om en regjering er svak, er det ikke sikkert det er tydelig for motstanderne hvor skjør lojaliteten til det militære er, eller hvor dypt splittelsen går i forretningslivet eller den politiske eliten. Lokale befolkningsgrupper, arbeidere og bønder kan være frustrerte, men ikke tørre å uttrykke motstanden sin åpenlyst med mindre de ser tegn til at regjeringen er svak, eller at de har støtte for endring hos eliten.

Derfor begynner ofte revolusjoner som eksplosive hendelser, som til og med overrasker selv lederne. Geriljastyrker har kanskje forsøkt å bygge opp støtte på landsbygda i mange år, eller til og med tiår, før styresmaktenes svakheter eller uklok politikk plutselig gir økt rekruttering. Sammen med avhoppere fra det militære blir det plutselig mulig for de revolusjonære å triumfere. Arbeiderne har kanskje gjennomført sporadiske

streiker gjennom mange år, eller opposisjonsgrupper har forsøkt å stille med motkandidater ved valg uten hell, helt til demonstrasjoner plutselig tiltrekker større masser, mens regjeringsstyrkene undereller overreagerer, så hundretusenvis av mennesker strømmer ut i gatene. Om landets leder så forstår at han ikke kan regne med at troppestyrkene kan slå ned de nå omfattende protestene, vil han kanskje flykte og overlate hovedstaden i de revolusjonæres hender.

Hva får folk til å risikere å gå ut i gatene i protest mot regimet? Ofte gjelder det kamp for rett til landområder, for bedre lønn eller mot økt husleie eller skatt, som har pågått gjennom flere år og angår mange av innbyggerne. Det kan også være kamp mot urettferdige forhold og en tro på at om makthaverne byttes ut, vil uretten ta slutt. Revolusjonære ledere må kunne tilby en tro på at det er mulig å endre verden ved å handle, og at de forskjellige gruppene i samfunnet vil støtte opp om saken.Vellykkede revolusjoner har nesten alltid bestått i samarbeid mellom forskjellige samfunnsaktører: gruvearbeidere og fabrikkarbeidere sammen med bønder; urban middelklasse og studenter sammen med religiøse annerledestenkende – ofte støtter også alminnelige soldater opp om saken.

Disse gruppene får igjen sine signaler fra en rekke revolusjonære ledere hentet fra elitene: studenter og intellektuelle, embetsmenn som har mistet troen på regimet, og avhoppere fra det militære, opposisjonspolitikere og religiøse ledere samt en økonomisk elite som har vendt seg mot statsmakten. Det er slike mangfoldige sammenslutninger, som virker på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå på tvers av klasse, som gjennom samhandling klarer å styrte etablerte regimer.

HVORDAN UTVIKLER EN REVOLUSJON SEG?

Om revolusjoner bare oppstår når flere grupper samler seg for å gjøre opprør i sårbare samfunn, betyr det ikke at de oppstår med et brak så snart de riktige vilkårene foreligger. Som alle komplekse prosesser i naturen vokser revolusjoner frem på varierte og uforutsigbare måter.

Det revolusjonære samarbeidet kan begynne med bare én eller noen få små grupper som opererer i utkanten av samfunnet, i fjerntliggende landsbyer eller kanskje et bestemt dalføre. Etter som de revolusjonære får stadig flere tilhengere og vinner mer grunn og den militære styrken deres vokser, kan de få oppslutning blant arbeiderne eller fra lokale folkegrupper, som så innlemmer sine streiker og protestaksjoner i den voksende revolusjonære bølgen. Slik var mønsteret for den kubanske revolusjonen ledet av Castro og Che Guevara, for den kinesiske kommunistiske revolusjonen ledet av Mao Zedong og for revolusjonen i Nicaragua ledet av sandinistene.

Eller revolusjon kan begynne med demonstrasjoner i byene, særlig hovedstaden. Demonstrasjonsbølgen vokser kanskje raskt i løpet av dager eller uker, til det er tydelig at myndighetene ikke er sterke nok til å klare å stanse dem med tvang. Så kan herskeren flykte eller fortrenges slik at kontrollen over hovedstaden overlates til de revolusjonære, som så må bygge sin egen hær og administrasjon for å fortsette å ta kontroll over resten av landet. Dette mønsteret fulgte den franske revolusjonen i 1789, den russiske revolusjonen i 1917, den islamske revolusjonen i Iran i 1979, og i senere tid den egyptiske revolusjonen i 2011 og Maidan-opprøret i Ukraina i 2014.

I andre tilfeller igjen pågår konflikter mellom revolusjonsstyrkene og det herskende regimet i mange år. Om regimet er en kolonimakt, kan press fra hjemlandet føre til at koloniherren trekker seg ut og forhandler frem uavhengighet i den nye staten under revolusjonær ledelse. Det skjedde i USA i 1781, Algerie i 1962, Sør-Vietnam i 1972 og India i 1947. Eller regimet kan velge å forhandle frem en maktdelings-/maktovergangsavtale med de revolusjonære styrkene, som i Polen med Solidaritet, i Sør-Afrika med ANC og i Chile da Pinochets militærregime nådde sin ende.

I mange tilfeller oppstår revolusjoner når myndigheter eller kolonimakter er lammet av nederlag etter internasjonale kriger, slik at det finnes et maktvakuum som revolusjonskreftene kan fylle. Det skjedde i uavhengighetsrevolusjonene i Latin-Amerika i årene fra 1810 (etter Spanias nederlag i napoleonskrigene), den russiske revolusjonen i 1917, novemberrevolusjonen i Tyskland fra 1918, den nasjonale revolusjonen i Tyrkia ledet av Atatürk i årene 1922–23, uavhengighetsbevegelsen i India i 1947 og den indonesiske nasjonalrevolusjonen i 1945.

Til slutt er det viktig å nevne at noen revolusjoner begynner og fortsetter på fredelig vis, når de første demonstrasjonene fører til et ikke-voldelig maktskifte og fredelig oppbygging av det nye regimet gjennom institusjonelle reformer. Slik foregikk de antikommunistiske revolusjonene i Øst-Europa og Baltikum, «fargerevolusjonene» på Filippinene, i Serbia, Georgia og Ukraina, og sjasminrevolusjonen i Tunisia (2010–11). Likevel utløser altfor mange revolusjoner, også der det innledende regimeskiftet var fredelig, store sosiale skiller og medfølgende vold. Det kan ta form av revolusjonær «terror», med radikale reformfiendtlige eller konservative krefter, som fører til utrenskninger og henrettelser. Revolusjon kan også skape borgerkrig, der revolusjonsmakten fører krig mot krefter og områder som setter seg imot det nye regimet.

Mange slags koalisjoner har understøttet revolusjoner, avhengig av de historiske forholdene i samfunnet som er i endring. Under biskopskrigen (1639–40) slo religiøse radikale fra Skottland og England seg sammen med en gryende nasjonalistbevegelse i Irland og bønder fra The Fens for å konfrontere det britiske monarkiet. Etter hvert fikk de oppslutning fra kjøpmenn fra byene og arbeidere fra London, som finansierte og kjempet for puritanerne. Under den franske revolusjonen var det opplyste folk fra byene, dissidentprester, opprørssoldater og juniorbefal, bønder og reformvennlige adelsfolk som samlet seg mot kongen og de konservative aristokratene. Under den islamske revolusjonen i Iran var det sekulære intellektuelle, marxistiske oljearbeidere, tradisjonalistiske bønder og basarkjøpmenn pluss det religiøse sjia-hierarkiet som sto sammen mot sjahens korrupte og pro-vestlige regjering. Under de antikommunistiske revolusjonene (1989–91) var det streikende gruvearbeidere og fabrikkarbeidere, annerledestenkende akademikere, byfolk med tro på fredelige demonstrasjoner, kunstnere og intellektuelle som allierte seg mot de stadig mer splittede og beslutningsudyktige kommunistpartiregimene.

Fordi revolusjoner historisk sett har vært så mangfoldige, er det ikke mulig å trekke noen klare slutninger om hvem som blir involvert, eller hvordan revolusjon utvikler seg. En bred definisjon kan være en masse­ mobilisering (militær, sivil eller begge deler) hvor en regjering felles for at man angivelig skal oppnå større sosial rettferdighet og skape nye politiske institusjoner. Definisjonen er presis nok til å utelukke borgerkriger som er rene maktkamper uten mål om å skape nye institusjoner, til å utelukke statskupp som oppstår uten massemobilisering, og til å utelukke reformbevegelser som ikke omfatter tvungen maktutskifting gjennom slik mobilisering. Likevel er den bred nok til å romme revolusjoner som er både voldelige og ikke-voldelige, som startes og støttes av en rekke samfunnsgrupper, og som fører til en rekke forskjellige resultater.

HVA KAN EN REVOLUSJON FORANDRE?

Vår oppfatning av revolusjon formes av de største og mest dramatiske revolusjonene i verdenshistorien. Den amerikanske og franske revolusjonen skiftet ut gamle monarkier og kolonimakter som krevde lojalitet fra sine undersåtter, med republikanske regimer som anerkjente borgernes frihet. Revolusjonen i Russland og Kina erstattet enorme historiske keiserdømmer med kortlevde republikanske regjeringer og etter hvert med nye kommunistregimer.

Likevel er ikke alle revolusjonære endringer så dramatiske – og i ettertid virker selv de mest dramatiske endringene mer som evolusjon enn revolusjon. Den amerikanske revolusjonen beholdt for eksempel mye fra den britiske regjeringen de styrtet, blant annet tokammersystemet, begrenset stemmerett og slaveri. Dette ble bare gradvis endret gjennom 1800og 1900-tallet. Frankrike fikk ikke en stabil republikansk regjering før etter omtrent femti år med revolusjoner og eksperimenter med forskjellige regimer (Napoleon, gjenoppretting av Bourbon-monarkiet da Napoleon ble beseiret, og så videre). Russlands revolusjonære ateistiske og marxistiske kommunistregime varte i mindre enn 75 år og ble erstattet av et nytt autoritært regime som vektla tradisjonelle russiske samfunnsverdier med støtte fra den russisk-ortodokse kirken. Og selv om Kinas kommunistregime fremdeles sverger troskap til Mao Zedongs og kommunismens idealer, er kommunistpartiets absolutte dominans det eneste som er igjen fra Maos tid. Maos radikale egalitarisme er forkastet, og fellesskapets kontroll over landbruk og eiendom er erstattet med en «ny sosialistisk markedsøkonomi» som ligner ganske mye på 1970-årenes sosialistiske økonomier i Europa.

Likevel vil det være feil å si at revolusjoner endrer lite. Revolusjon medfører faktisk enorme endringer, men ofte er disse endringene like synlige på en internasjonal arena som i nasjonal politikk. De britiske revolusjonene i årene 1640–60 og 1688–89 ga parlamentet mye sterkere kontroll over statens inntekter. Dermed kunne Storbritannia låne mye større summer enn andre europeiske land, noe som bidro til en politisk dominans til lands og vanns i Europa og resten av verden i de neste to århundrene. Den amerikanske revolusjonen i 1776 satte i gang en prosess gjennom de neste femti årene, der nesten hele Den nye verden skulle løsrive seg fra Europa og bli uavhengige. Kommunistrevolusjonene i Russland og Kina skapte en global kald krig og et rustningskappløp som ansporet til utvikling av stadig større og mer presise atomstridshoder, romkappløp og

økte militærbudsjetter. Europas verdensmakt begynte å krympe med revolusjonene mot koloniherrene i Sørog Sørøst-Asia og Afrika sent på 1900-tallet. Og antikommunistrevolusjonene (1989–91) satte en stopper for både Sovjetunionen, deres militærallianser og den kalde krigen og førte i en kort periode til at USA hadde et globalt hegemoni som nå kan nærme seg sin slutt, både på grunn av Kinas fremvekst under kommunistisk ledelse og utviklingen av jihadistrevolusjonære og terroristiske bevegelser verden over.

Den internasjonale og nasjonale effekten av en revolusjon, uansett hvor viktig den er, er likevel vanskelig å forutse. Revolusjoner er komplekse prosesser der mange aktører med forskjellige mål samarbeider. Derfor kan de også skifte retning og ende på uventet vis.

De arabiske revolusjonene (2010–11) sprang for eksempel ut av nærmest identiske forhold. I Tunisia, Egypt, Libya, Syria og Jemen hadde noen få familier sittet lenge med makten og var etter hvert blitt svært korrupte. Flere ønsket å tildele maktposisjoner til familiemedlemmer, som om de prøvde å gjenopplive et arvelig monarki. I alle landene økte frustrasjonen hos en voksende gruppe utdannede unge på jakt etter et meningsfullt virke, samt hos akademikere og i middelklassen, som, selv om de klarte seg greit økonomisk, var misfornøyd med at de lukkede diktatoriske regimene ikke slapp dem til i politikken. Islamistgrupper bekymret seg over manglende respekt for tradisjonell muslimsk moral og praksis, samt for myndighetenes svekkede velferdsordninger, mens myndighetene hevdet at byrden av den økte matvareimporten reduserte budsjettene som var tilgjengelige, til subsidier. Lokalt politi og informanter begikk i økende grad overgrep mot befolkningen, særlig mot dem som befant seg i nedre fjerdedel av inntektsskalaen, de som fortsatt var fattige på tross av middelog overklassens generelle fremgang. I tillegg oppsto stadig større splittelser blant de militære, mellom grupper med sterk personlig lojalitet til makthaverne, de som ville sikre det militære en ledende plass i samfunnet, og de som var mest opptatt av å sikre egne økonomiske interesser.

Derfor er det ikke overraskende at en ny bølge av demonstrasjoner fikk støtte i alle disse landene, som i de siste tiårene hadde opplevd sporadiske streiker blant arbeidere og demonstrasjoner i befolkningen. Bølgen vokste seg sterk nok til å utfordre regimene i 2010 og 2011. Selv om andre gikk foran, var det likevel vanskelig å forutse hvordan revolusjonen ville utvikle seg i hvert enkelt tilfelle, og hvor forskjellige resultatene skulle bli.

I Tunisia så vi hovedsakelig fredelige demonstrasjoner som respons på politiets maktmisbruk, særlig utløst av at en fattig grønnsakshandler gjentatte ganger ble tyrannisert av det lokale politiet, og endte opp med å sette fyr på seg selv.Ytterligere konfrontasjoner og demonstrasjoner brakte de største fagforeningene og yrkesorganisasjonene ut i gatene, i så store antall at politiet ikke klarte å undertrykke dem. Protestene var rettet mot det korrupte Ben Ali-regimet. Da det ble tydelig at hæren ikke ville gripe inn mot demonstrantene, flyktet Ben Ali og familien hans. Selv om det var spenninger mellom de forskjellige gruppene som ønsket revolusjon, særlig mellom sekulære og islamistgrupper, ble de løst gjennom omfattende forhandlinger. Til tross for enkelte voldshandlinger utført av islamske ekstremister, bredte ikke volden om seg, og grunnlovsreformene har fortsatt.

Etter en forholdsvis lik start utviklet derimot revolusjonen i Egypt seg annerledes.

Det begynte med store gatedemonstrasjoner som vokste raskt, og som hæren nektet å undertrykke, som igjen førte til at Hosni Mubarak besluttet seg for å trekke seg tilbake. Det muslimske brorskap hadde søkt tilgang til makten under tidligere valg. Nå vant de det første valget. Etter at de kom i regjering, innførte brorskapet et autokratisk styresett og påberopte seg enerett til å utarbeide den nye grunnloven og kontrollere regjeringen. Som et mottrekk egget militære ledere folkeopinionen til støtte for et kupp som skulle få en ende på brorskapets tilsnikelse av makten. Med god støtte i folket klarte de militære å gjøre slutt på brorskapets regjering. Men også dette regimet viste seg å være overraskende strengt, med utrenskninger og massearrestasjoner i større skala enn under Mubarak.

Om resultatet i Egypt har vært sørgelig, står det enda verre til etter revolusjonene i Libya, Jemen og Syria. Etter å ha vært vitne til endringene i Tunisia og Egypt besluttet utenlandske stater med sterke interesser i Midtøsten – hovedsakelig USA, Europa, Russland, Iran og Saudi-Arabia – at de ville involvere seg aktivt i disse regionale konfliktene, og hva som siden har skjedd – ikke minst i Syria – er vel kjent for de fleste.Vi har dermed fem revolusjoner som begynte omtrent likt, men som endte i én fredelig demokratisk maktovergang, én relativt fredelig revolusjon etterfulgt av en motrevolusjon og tre uttrukne og blodige borgerkriger som det ennå ikke er mulig å vite utfallet av.

REVOLUSJONENES FREMTID

Selv om taktikkplanleggere og forståsegpåere gjerne vil kunne forutse revolusjoner, er det faktisk ikke mulig.Vi kan identifisere tilstander som er mer eller mindre sårbare for regimeendringer, men om det vil komme revolusjonære ledere som klarer å forene ulike grupper mot regimet, og om regimets eliter og militære tilhengere så vil komme regimet til hjelp, forholde seg passive eller slutte seg til opposisjonen, kan ikke vites på forhånd. Når det ikke engang er mulig å forutse resultatet av en fotballkamp – en konkurranse der ikke flere enn et par og tjue mennesker beveger seg på et lite område og forholder seg til klare regler – hvordan skal man da kunne forutse når en revolusjon vil oppstå, eller hvordan den vil ende, med tusenvis av aktører som deltar i en rekke hendelser i en hel by eller stat, og uten å følge noen regler?

Men litt må det gå an å kikke inn i fremtiden. For det første virker det sannsynlig at revolusjoner vil fortsette å være en viktig faktor i global politikk. Overalt hvor et autoritært regime oppfattes som urettferdig eller korrupt, foreligger det en risiko for at regimet vil vedta en politikk eller stå overfor en demografisk eller økonomisk utvikling som vil svekke folkets lojalitet, både i eliten og i andre folkegrupper. I dag er antallet slike regimer på vei opp, ikke ned. Det er ikke bare Russland og Kina som har herskere som er opptatt av å sikre seg makt og unngå å stå til ansvar for befolkningen, men også Tyrkia, Venezuela, Algerie, Egypt, Thailand, Kambodsja og mange sentralasiatiske og afrikanske land.Verdensøkonomien har vært på vei opp igjen i de siste ti årene, men en ny stor konjunkturnedgang kan oppstå når som helst, og nå som folketallet synker kraftig i Russland og Kina, samtidig som det stiger raskt i Afrika, kan mange flere land oppleve både økonomisk krise og ugunstig befolkningspress samtidig. Mange av disse landene ser ut til å vippe mot personalistiske styresett, som alltid er risikabelt, og stor gjeldsvekst. Råmaterialet til revolusjon ser derfor ut til å være til stede i store deler av verden.

For det andre kan vi si at revolusjoner som har oppstått de siste tjue årene, har vist oss to hovedmønstre.Vi har hatt de fredelige «fargerevolusjonene», som med varierende grad av hell har forsøkt å fremme overgang til et demokratisk styresett, som på Filippinene, i Georgia, Øst-Europa, Ukraina, Serbia, Tunisia og Kirgisistan. Felles for disse er at de oppsto i land der befolkningens gjennomsnittsalder er høy. Så har det vært voldelige revolusjoner som har ført til motrevolusjon og borgerkrig. Disse omfatter Øst-Timor, Sentralog VestAfrika, Libya, Syria, Jemen, Afghanistan og Irak (Det islamske kalifatet). Alle disse oppsto i land med en relativt ung befolkning.

Dette funnet er konsistent med forskning på sosial vold som finner høyere nivåer av voldelig konflikt i land med større andel unge mennesker. Det som er bra, er at om det skulle

oppstå revolusjon i Russland eller Kina – som begge er land med en relativt moden befolkning – vil det trolig foregå forholdsvis fredelig og føre landene i retning av et demokratisk styre. Det bekymringsfulle er at landene som strekker seg som i en bue fra sør for Sahara gjennom Midtøsten og inn i Sør-Asia, har en svært ung befolkning. I disse områdene kan vi godt komme til å se voldelige revolusjonære konflikter i tiårene som kommer.

KONKLUSJON

Den kanskje viktigste innsikten om man studerer verdens revolusjoner, er at historien og fremskrittene ikke beveger seg langs en rett linje. Revolusjoner er i hovedsak menneskeskapte: Med alle sine variasjoner og konflikter har de ført til det aller beste menneskeheten kan by på, i dokumenter som USAs grunnlov eller Frankrikes Erklæring om menneskets og borgerens rettigheter. De har også ført til menneskehetens verste forbrytelser, massehungeren i Stalins Russland og Maos Kina eller det grusomme folkemordet til Røde Khmer i Kambodsja.Vi kan ikke beskrive våre fremskritt som en fortelling om gradvise endringer. I stedet har det vært gjennombrudd og tilbakefall, der tilfeller av begge arter har fått merkelappen «revolusjon». Det finnes nesten ingen land eller internasjonale samarbeid som har vært uberørt av revolusjoner. Det er en arv alle land må forholde seg til, som viser veien fremover for alle samfunn som ønsker endring.

Teksten er oversatt fra engelsk av Inger Sverreson Holmes.