Horror og virkelighet. Intervju med den argentinske forfatteren Mariana Enríquez.

­

MARIANA ENRÍQUEZ
 

(f. 1973) regnes som en av Argentinas fremste forfattere i sin generasjon. Hun har skrevet tre romaner, og i fjor kom novellesamlingen Ting vi mistet i brannen på norsk, som et av over 20 språk. Tidligere i år ble hun inkludert på Hay litteraturfestivals liste over de 30 skribentene og tenkerne som vil forme verden i årene som kommer.

Det blir ettermiddag, og det styrtregner i Buenos Aires. Saavedra er en av de få bydelene som fremdeles har lave hus, tett inntil hverandre, alle med identiske 8,66 meter brede fasader (i kolonitiden skulle tomtene være ti varas brede; én varas var 0,86 meter), men de strekker seg innover i alle tenkelige lengder. Bak fasadene, som ikke viser særlig mye, skimter man mystiske korridorer som fører inn til eldgamle patioer og hemmelige treklynger, portaler til et parallelt og skjult Buenos Aires. Dypt inne i denne byen møter jeg Mariana Enríquez.

Hun ankommer stedet gjennomvåt og litt irritert med en ustyrlig paraply. Jeg sier det ikke til henne, men jeg synes været egner seg perfekt til å entre den mørke og gotiske verdenen i Ting vi mistet i brannen, novellesamlingen hennes som nylig kom ut i Norge i Kristina Solums oversettelse fra spansk. Boka er for øyeblikket en verdenssensasjon, publisert i over 20 land, med strålende kritikker i The New York Times, NYRB, Le Figaro og andre prestisjetunge medier.

Enríquez, som er kulturjournalist og universitetslærer, har siden 1994 publisert romaner, essays, kronikker og biografier, men det er disse novellene som har åpnet dørene til verden for henne. Noen av dem har stått på trykk i publikasjoner som McSweeney’s og The New Yorker, og dette, sammen med overstrømmende ros fra forfattere som Dave Eggers og George Saunders, har gjort boka til en suksess. Det viser seg ikke bare i salgsstatistikkene (den har vært på bestselgerlistene i Spania og flere latinamerikanske land), men også i form av priser, som Ciutat de Barcelona-prisen, som den 43-årige forfatteren ble tildelt for noen måneder siden.

Enríquez er kledd i heldekkende svart, og minner svært lite om de andre enfants terribles fra den nye argentinske kvinnelige eksportlitteraturen, som Pola Oloixarac og Samantha Schweblin (sistnevnte ble nylig nominert til Booker-prisen og oversatt til norsk). Om disse ser ut som glamorøse popstjerner, likner Enríquez mer på vokalisten i et gothband. I novellesamlingen hennes er det horroren som dominerer, og dette radikale sjangervalget gjør henne også til en sjelden fugl.

– Novellenes sjanger kan defineres som «horror-realisme». Den forener to litterære tradisjoner jeg er veldig interessert i. Én er horror-litteratur, som jeg er fan av. Og den andre er realisme, den dominerende formen i Argentina. Politisk realisme kan man vel kalle det. Men jeg liker forfattere som argentineren Ricardo Piglia, som er veldig politisk, like mye som Stephen King. For meg er begge like interessante. Jeg hadde lyst til å fortelle om den sosiale situasjonen i Argentina, og gjennom det, om den sosiale situasjonen i hele Latin-Amerika. Jeg ville skrive om temaer som er typisk latinamerikanske, for eksempel ulikhet og vold mot kvinner, og ikke kun behandle materialet realistisk, men blande inn elementer fra klassiske horrorhistorier: spøkelseshus, hekser, besatte tenåringsjenter, som i Carrie eller Eksorsisten – fordi jeg mener at også virkeligheten vi lever i, er horrorpreget.

At Enríquez fletter inn sosiale og svært konkrete politiske temaer i horrorsjangeren, er et modig og merkbart grep i boka.Videre er det et politisk grep å la historiene fortelles av kvinner.

– De er ikke perfekte eller mektige kvinner; jeg synes den demagogiske feminismen er idiotisk og uinteressant. De er komplekse og forvirrede kvinner, lite pålitelige, men de fører likevel ordet.

KVINNELIGE HEKSER, MANNLIGE MONSTRE

Den siste tiden har den nye generasjonen unge, kvinnelige forfattere i Argentina fått mye oppmerksomhet, både i hjemlandet og i utlandet. Hva tenker Enríquez om det?

– Jeg tror folk er nysgjerrig på nye stemmer og på kvinner som tar opp temaer som mannlige forfattere, særlig i Latin-Amerika, tidligere hadde enerett på å behandle. Dét er selvsagt svært annerledes i Europa og USA. Tekstene våre er både uforutsigbare og tar for seg opprørende temaer på én gang. I romanen Feberdrøm skriver for eksempel Samantha Schweblin om forgiftning av åkrene med glyfosat i land der jordbruket er preget av monokultur. Men i tillegg tror jeg kvinner og det kvinnelige er et viktig tema på den globale dagsordenen, i den globale samtalen, og da går også vi inn gjennom den døren.

Andre kvinnelige forfattere Enríquez sier hun kjenner slektskap til, er Lina Meruana, den chilenske forfatteren av Sangre en el Ojo, en roman som blander selvbiografi og medisinsk-sosial essayistikk; argentinske Mariana Eva Pérez, hvis roman Diario de una Princesa Montonera forteller nærmest humoristisk om hvordan det var å vokse opp som datter av en av «de forsvunnede» – geriljamedlemmer som ble kidnappet eller drept på 70-tallet; og bolivianske Liliana Colanzi, som skriver mer sci fi-aktig. Enríquez mener hun har mye til felles med disse forfatterne, ikke bare fordi de er kvinner, men på grunn av den litt skrudde måten de innlemmer egne opplevelser og behandler virkeligheten på i fiksjonene sine.

– Hos alle disse forfatterne merker man påvirkningen fra tiden etter diktaturene, som hele kontinentet har til felles: hvordan de økonomiske forskjellene øker i avskyelige proporsjoner, og hvordan andre kunstformer påvirker litteraturen. Interessant er det også at det dukker opp forfattere fra de laveste sosiale lagene, som tidligere forekom sjeldent.

Den kanskje mest minneverdige novellen i boka til Enríquez er tittelnovellen. Den er nærmest forutseende med tanke på eksplosjonen av tilfeller av vold mot kvinner som har rystet Argentina i nyere tid, og som har mobilisert befolkningen til å ta til gatene i et enstemmig rop om rettferdighet.

– «Ting vi mistet i brannen» er en historie om kvinner som reagerer på volden fra menn. I novellen brenner mennene dem, så kvinnene begynner å antenne seg selv – ikke for å dø, men for å overleve, merket for livet. En variant av heksebrenning. Her går heksen frivillig til bålet. En vansiring, men også en forvandling. Samtalen penser inn på en jente som alle snakker om i Argentina for tiden: en jente som ble voldtatt og drept i en rolig provinsby, av en mann som hadde vært i fengsel for en tidligere voldtekt, og som en dommer løslot før mannen hadde sonet ferdig.

– Rettssystemet viser seg å være urettferdig og utdatert. Kvinner opplever en veldig sterk form for omsorgssvikt fra staten. Dette i tillegg til volden fra menn, som er kulturelt betinget og muligens vanskeligere å forandre. Men for å oppnå en kulturell forandring må det først skje en endring i måten staten takler vold mot kvinner på. Det er dét alle novellene i boka mi har til felles: bekymringen for en stat som svikter, og et samfunn som tillater at det skjer. For meg er det der den virkelige horroren ligger.

MER ENN MAGISK REALISME

Enríquez spør meg nysgjerrig om norske lesere. Jeg svarer at mange fortsatt assosierer latinamerikansk litteratur med magisk realisme og «boomen» på 60og 70-tallet.

– García Márquez var alltid en mektig satellitt som endte med å gi hele kontinentet stempelet «magisk realisme». Men den latinamerikanske litteraturen har forandret seg veldig siden da, og forfattere i dag opplever den magiske realismen som veldig utdatert. Dette har med politiske prosesser å gjøre. Vi har opplevd hvordan diktaturer har blitt etterfulgt av demokratier preget av betydelige problemer, spesielt med statsinstitusjonene. Og mange forfattere fra de senere generasjonene reflekterer over denne virkeligheten. Stilen deres er helt annerledes enn for eksempel Borges’, som skrev en litteratur som tok avstand fra politiske og sosiale hendelser.

Hun forklarer at forfatterne i hennes generasjon er mye mer knyttet til den sosiale virkeligheten, og at de ikke er redd for å eksperimentere med sjangere.

– Vi vender tilbake til en litteratur som kanskje er mindre pompøs. Man kan fortelle om gatebarn, om kvinner som opplever vold og blir radikalisert, om diktaturene, om de som er forsvunnet, og om de voldelige statsinstitusjonene, med en Lovecraft-vri, uten at det blir banalt.

Som i hennes egen novelle «Under det svarte vannet», der en ansatt i rettssystemet går inn i en slum i utkanten av Buenos Aires for å nøste opp et tilfelle av politivold og møter en rase av vesener som er blitt forvandlet gjennom kontakt med vannet fra en forurenset elv. Eller i «Patioen til naboen», der en gutt holdes i lenker av en nabo som om han var et vilt dyr. Men ikke alle de tolv novellene i boka til Enríquez har direkte med horror å gjøre. «Den møkkete gutten» er en fortelling preget av urban realisme. Den beskriver forholdet mellom en middelklassekvinne og en gategutt. Og «Rød Grønn Oransje» handler om en mann som på grunn av sin internettavhengighet er blitt isolert fra verden og holder kontakt med sin mor og ekskjæresten via chat. En av de mest bemerkelsesverdige novellene i samlingen er «Spindelvev», der Enríquez beskriver landskapet i det argentinske litoral (deltaområdet hennes familie kommer fra) med samme esoteriske mørke som staten Louisiana er beskrevet med i tv-serien True Detective.

– Jeg vil at novellene skal ha samme tyngde som romaner. At de kan ha plass til mange karakterer, at de antyder et større univers enn det som de faktisk skildrer, og jeg vil unngå de klassiske sluttpoengene som er typisk for den tradisjonelle novellen. Det blir kunstig for meg. For i det virkelige livet slutter ting egentlig aldri, alt skjer uventet. Det typiske sluttpoenget kjeder meg.

SPØKELSER OG GJENFERD

Enríquez har vært uortodoks helt fra begynnelsen av. Hun utga sin første roman som 20-åring, uten noen form for litterære studier.

– Jeg leste mye, hadde en historie i hodet, skrev den, og den ble utgitt. Det var ikke planlagt, sier hun.Verken stipender eller litterære turneer tiltrekker henne særlig. – Jeg liker ikke det nomadiske forfatterlivet, langt vekk fra hjemmet mitt og kulturen. Hun har valgt å forlate Buenos Aires så sjelden som mulig, fordi alt hun skriver, på en eller annen måte er knyttet til denne byen. – Jeg kunne ikke ha skrevet det samme noe annet sted.

Det Buenos Aires Enríquez skriver om, er skittent, trist og truende. Men også vitalt og hallusinatorisk, og denne energien vises sterkt i tekstene, gjennom sanselige beskrivelser koblet til rytme, hørsel og lukt. Ikke engang spøkelsene som bor i byen, er immaterielle.

En utlending som leser novellene til Enríquez, vil sannsynligvis ikke få lyst til besøke Buenos Aires som turist, men kan muligens bli tiltrukket av ideen om å bo der en stund.

Den argentinske forfatteren tar avstand fra den selvbiografiske tendensen, som lenge har dominert det litterære landskapet i Norge.

– I tekstene mine er de virkelige elementene så fordreide at de blir helt fiktive. For en stund siden skrev jeg en bok med reiseskildringer fra ulike kirkegårder rundt om i verden (Alguien camina sobre tu tumba, «Noen går på graven din», 2013) som inneholder selvbiografiske elementer, men bare fordi det var helt nødvendig for historiene. Men selvbiografien som sådan tiltaler meg ikke, enda mindre når det blir en narsissistisk øvelse, som i det siste har blitt en slags merkevare. Det er kjedelig å skrive om livet mitt; jeg er ikke så interessant.

Forfatteren vet at suksessen hun har opplevd med novellene, skaper forventninger om mer av det samme. Men også her bryter hun mønsteret. I Argentina er nettopp Este es el Mar («Dette er havet») utkommet, hennes nye kortroman, som har lite til felles med Ting vi mistet i brannen. Det måtte i så fall være sjangerblandingen: Boka nærmer seg tegneserien og Neil Gaiman-fantasier, gresk mytologi blandes med rockemytologi. I det hele tatt karakteriseres nye forfattere som Enríquez av en kulturell mobilitet, en sømløs veksling mellom høykulturelle og mer folkelige og tilgjengelige arenaer, som fjernsyn og sosiale medier. I denne støpeskjeen formes gradvis en kult knyttet til en forfatter som snarere tiltrekker seg følgere og fans enn lesere. Enríquez interesserer seg for den fetisjistiske delen av kulturen, som tydelig er til stede i Ting vi mistet i brannen, og som i Este es el Mar antar avgudsproporsjoner. I universene hennes nærmer fetisjismen seg på en eller annen måte det esoteriske og overnaturlige, og når vi kommer inn på temaet, forteller hun meg overraskende nok (eller kanskje ikke) om et møte med et gjenferd:

– Det var hjemme hos bestemoren min. Jeg lå i sengen og leste. Bestemors hus var et typisk gammelt hus, der man kunne gå fra rom til rom. Jeg vet ikke hvor hun befant seg. Pappa var i et annet rom. Jeg så en fyr som passerte på vei til badet. Det var nok lys til at jeg kunne skimte litt mer enn en skygge, og det var en mann. Høy og skallet. Og det var ikke pappa, som er lav og har hår. Jeg var nesten tretti år gammel, og jeg ble ikke redd. Til slutt sovnet jeg. En del av familien min er svært overtroiske og tror på det overnaturlige. Det gjør ikke jeg, men denne kvelden så jeg altså et gjenferd, og jeg lurer på hvordan jeg skal forholde meg til det.

Det har sluttet å regne. Enríquez vinker og forsvinner inn i gatene i den andre byen, det lysende Buenos Aires der skumringen knapt merkes.