Grisehalekorall i tall

­

På en helt vanlig dag oppleves økonomen i panelet, enten det er sentralbanksjefen eller professoren fra Blindern, som en konservativ stemme: Han (iblant hun) forteller oss hvilke reformer vi ikke har råd til, og minner oss om at markedene liker stabilitet, forutsigbarhet og sentrumspolitikk. Men det hender økonomene utløser revolusjoner som strekker seg langt utover lærebøkene deres. På 1930-tallet viste eksempelvis britiske John Maynard Keynes hvorfor ikke økonomien på egen hånd fant veien ut av kriser. Keynes’ arbeid la grunnlaget for en periode med sterk tro på offentlig innblanding i alt fra valutahandel til seksualopplysning. En motsatt bevegelse, som skulle overbevise stadig flere, ble satt i gang av amerikaneren Milton Friedman mot slutten av 1960-tallet. I hans modell var menneskene fornuftige og fremtidsrettede aktører, og frie markeder visste bedre enn byråkrater. På 1980-tallet viste den indiske økonomen Amartya Sen at fattigdom handler om mye mer enn mangel på penger. Sen revolusjonerte mange fagmiljøers syn på utviklingspolitikk - blant annet i FN.

Trenger økonomifaget av i dag en ny revolusjon for bedre å kunne ta vare på en natur i krise? Ja. Og modellen for en slik omvelt- ning finnes. Den er utviklet av biologen og økonomen Sabine O’Hara, og ser temmelig enkel ut: tre sirkler utenpå hverandre – innerst økonomien, i midten samfunnet og ytterst naturen, som altså omslutter det hele. Noe av det inspirerende med økonomifaget er at modellene våre har konsekvenser. Faget har metoder for å finne verdien av alt fra fremtidig lofotfiske til prisen på helseskader grunnet luftforurensning. Slik kan politi- kerne veie ulike størrelser opp mot hver- andre: fiskerinæring mot oljenæring, verdien av ørretvann fritt for sur nedbør mot prisen på renseanlegg i fabrikkene. Iblant gir faget også praktiske løsninger på miljøproblemene: Ideen om utslippskvoter for klimagasser er for eksempel hentet rett ut av min gamle lærebok i miljøøkonomi. For å skjønne behovet for O’Haras økonomimodell, må vi ta en titt på teorien som i dag setter rammene for miljøpolitikken, og spørre om den egentlig er egnet til å analysere all sårbarheten som følger med vår økonomiske virksomhet.

TEORI: ALLMENNINGENS TRAGEDIE

Som generasjoner av studenter i samfunns- økonomi verden over, har jeg sittet i et oksygenfattig auditorium og forsøkt å se for meg et jorde i gamle dagers England. På jordet er det mange kyr, men lite gress. Kyrene knuffer, mauler søle, rauter og stirrer på elendigheten med triste øyne – eller hva nå kyr gjør når de er sultne. Foreleseren forklarer at bildet illustrerer «allmenningens tragedie». Alle bøndene i landsbyen har lov til å sende dyrene sine på beite der – men om en omtenksom bonde holder kua si hjemme for å spare gresset, risikerer han at naboens ku spiser det i stedet. Derfor sender han heller hele bølingen sin ut på jordet – førstemann til mølla. Og siden alle tenker slik, blir det kollektive godet – allmenningen – ødelagt. «Allmenningens tragedie», først beskrevet av økonomen William Forster Lloyd i 1933, har vært utgangspunktet når økonomene har gitt seg i kast med «vår tids største miljøproblem»: menneskeskapt global oppvarming. For hvordan få alle som slipper ut klimagasser til å ta hensyn til konsekvensene for kloden? Det var ikke gitt at akkurat økonomisk teori skulle spille noen rolle.

PRAKSIS: KYOTO-AVTALEN

I utgangspunktet gikk både Stortinget og de norske forhandlerne inn for at alle land skulle kutte en like stor andel av sine klimagass- utslipp. I en slik verden ville staten, når den ga konsesjon til oljeboring, også være nødt til gjøre utslippskutt andre steder i landet. Men så oppdaget Finansdepartementet at slike «proporsjonale» kutt ville bli dyre for Norge, ifølge historiker Kristin Asdal i Poli­ tikkens natur. Naturens politikk (2011): Siden strømmen vår alt var fornybar, hadde vi ikke så mange billige måter å kutte klimagass- utslipp på, tenkte byråkratene. Dessuten ville en slik forpliktelse hindre utviklingen av oljenæringen. Heldigvis arbeidet norske økonomer, blant annet i Statistisk sentralbyrå, allerede med en annen modell for å skåne atmosfæren for klimagasser: handel med utslippskvoter. Sammen med USA og Canada gikk Norge inn for denne modellen.

På papiret er løsningen med kvoter og kvotehandel helt genial: Kvotene sørger for at det totalt ikke slippes ut mer CO2 enn klimaet tåler. Og når det er lov å handle med utslippskvotene, vil kuttene skje der det er billigst å sette inn rensetiltak. Men i praksis ble utslippskuttene mindre enn det som var nødvendig. Noen land nektet å undertegne avtalene, og blant dem som ble med, var summen av lovte utslippskutt for små. I den ferske antologien Global Carbon Pricing.The Path to Climate Cooperation (2017) angriper kremen av verdens økonomer teorien bak klimaavtalene. Her finner vi gamle pensumtravere som Joseph Stiglitz og Jean Tirole, samt Ottmar Edenhofer, tidligere medformann i arbeidsgruppe 3 i Det internasjonale klimapanelet (IPCC). De er alle inspirert av økonomen og statsviteren Elinor Ostrom, som har påvist hvor viktig avtaledesignen er for at partene skal binde seg. De fleste av artikkelforfatterne anbefaler en global minstepris på karbonutslipp i stedet for kvoter som fordeles land imellom. En slik karbon- skatt vil gi inntekter til landene som deltar i avtalen, og slik gjøre det mer forlokkende å forplikte seg. Dette lyder umiddelbart fornuftig – men er det nok å tilpasse forhand- lingene til siste nytt innen spillteori, eller er selve valget av spillteori det problematiske?

TEORI: ALLE TENKER PÅ SEG SELV

I psykologiske forsøk skiller studenter i samfunnsøkonomi seg fra andre ved at de oftere velger egoistiske løsninger. Dette gjelder imidlertid bare studenter på høyere grad, ikke ferskingene, noe som kan tyde på at ikke de mest egoistiske velger samfunnsøkonomi, men at mange i løpet av studiet lærer seg å tenke på seg selv og forvente at andre gjør det samme. ^{www.psychology­today.com/blog/give-­and­-take/201310/does-­studying­ economics-­breed­-greed}

Modellen vi bruker, påvirker altså hva vi anser som rettferdig. Hvordan påvirker den hvordan vi leser miljøpolitikken? En rød tråd i teorien om allmenningens tragedie er problemet med gratispassasjerer: Det er frykten for slike som gjør at ingen bønder vil begrense bruken av allmenningen. I klimapolitikken finner vi dette igjen i argumentet om at det ikke nytter hva Norge foretar seg, dersom ikke andre land også gjør noe. Hvis vi lar oljen vår ligge, vil bare noen andre utvinne mer av sin for å dekke etterspørselen. Gratispassasjermodellen påvirker også vårt syn på hva som er rettferdig. Flertallet i den amerikanske kongressen mente at det var urettferdig at de skulle forplikte seg til utslippsreduksjoner så lenge store u-land som Kina og India ikke gjorde det samme. Derfor ble USA stående utenfor Kyoto-avtalen, til tross for at amerikanere hadde fått den kvotehandelsmekanismen de ønsket seg. Det er lett å tolke amerikanernes klaging som en dårlig unnskyldning for å snike seg unna ansvar og utgifter. Men innenfor dagens modell er dette en helt rasjonell reaksjon, der det snarere er dem som forplikter seg til utslippskutt og kvotehandel – i nevnte tilfelle Norge, Tyskland og Storbritannia – som ikke har skjønt poenget.

HVEM TENKER PÅ GRISEHALEKORALLEN?

En helt sentral byggestein i økonomisk analyse er nyttefunksjonen. Den forteller hvilke ting som betyr noe for oss: I en standard nytte- funksjon øker nytten vår jo høyere forbruk og mer fritid vi får. Det er ikke noe problem å inkludere naturen i nyttefunksjonen: fordelen ved rent vann og hyggen ved en skogtur, eller gleden ved å vite at pandaen finnes, selv om du aldri kommer til å møte en. Uansett: I disse modellene må naturen gå omveien om mennesket for å tildeles en verdi. Det funker bra for gresset på landsbyjordet. For at gress er en nytteting, kan ingen komme fra. For lofottorsken, derimot, er dette et litt mer usikkert fundament: Ifølge en samfunnsøkonomisk analyse er det fremtidige overskuddet av alt fiske utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja verdt 3 milliarder kroner, mens oljeboring i området er verdt hele 105 milliarder. ^{sysla.no/offshore/ lofoten­oljen_verd_over_100_milliarder/}

Eller ta konsekvensutredningen for olje- boring i Barentshavet sørøst fra 2012. Med utgangspunkt i en samfunnsøkonomisk analyse beroliges leseren med at et olje- utslipp ikke vil skape økonomiske problemer for hotellnæringen på land: Det de eventuelt vil miste av vanlig turisme, vil bli erstattet av opprydningsarbeidere, journalister og skuelystne. Metoden fungerer aller dårligst for natur som er helt unyttig – som grisehalekorallen. For få år siden oppdaget forsknings- programmet Mareno Norges eneste fore- komst av grisehalekoraller ved Bjørnøyraset. Grisehalekorallen er gråhvit, lang og tynn, og som et mykt kjede vokser den opp fra sandbunnen. Den krøller seg i havstrømmene – derav navnet. Også grisehalekorallen kan bli påvirket av oljeboring utenfor Nordland, mener Havforskningsinstituttet, som omtaler den som «unik og sårbar» – og en art vi har et spesielt ansvar for å ta vare på. Men denne korallen er altså totalt unyttig, økonomisk sett.

Vi forsøker å rette på dette. Vi kan gjøre målinger av hvilken verdi grisehalekorallen har for oss, og justere for arbeidsgleden ved å huse turister i stedet for slitne opprydnings- arbeidere. Alt kan i prinsippet få en pris – spørsmålet er bare om dette er riktig vei å gå.

Å ENDRE PERSPEKTIVET

Tre sirkler som så vidt overlapper hverandre – økonomien, samfunnet og naturen – mener Sabine O’Hara illustrerer tradisjonell økonomisk teoris forhold til naturen. I denne modellen blir alle effektene mennesket har på omgivelsene – klimaendringer, sur nedbør, overfiske, parasitter på reise – til rene unntak eller en form for arbeidsuhell i den globale økonomien. Er det mulig å se annerledes på det?

Vi må bli flinkere til å se all den ubetalte omsorgen fra våre medmennesker og alle gratistjenestene fra naturen som noe som holder det økonomiske systemet oppe, mener O’Hara. Arbeidstakere i privat og offentlig sektor er omgitt av et sosialt system av trøst, stell og rekreasjon som gjør at vi møter mer (eller mindre) opplagte på jobb igjen. Samfunnet er igjen omgitt av naturen, luft og vann og jord som renser utslipp, bryter ned avfall, gror nytt gress, lager fossefall og fiskestimer. O’Haras modell (komplett med ligninger og grafer for dem som trenger det) minner oss om at naturen ikke bare er en samling ressurser (som olje og fisk), eller et offer for «negative eksternaliteter» fra økono- misk virksomhet (sur nedbør i fiskevann og isbjørn som sliter grunnet klimaendringene), men en betingelse for all økonomisk virk- somhet.Tar vi ikke hensyn til tålegrensen til mennesker og natur, vil dette i sin tur ramme økonomien. Vi må kjøpe stadig mer kunstgjødsel til den utarmede jorden, og mer Redbull til den overarbeidede ansatte. O’Haras modell vil hele tiden ha plan- leggere og politikere til å stille seg følgende spørsmål: Hvilken konsekvens har den økono- miske virksomheten for omgivelsene? Slik kan vi bli oppmerksomme på flere av koplingene mellom natur, samfunn og økonomi. O’Hara er inspirert av tidligere feminis- tiske økonomer som Marilyn Waring, som synliggjorde betydningen av ubetalt omsorg for økonomien. O’Hara inkluderer også «omsorgen» vi nyter fra naturen. En fordel (eller «positiv eksternalitet», om man vil) med en modell som løfter frem betydningen av omsorg, er at fritid ikke lenger bare blir dødtid i regnestykket. Den består også av timer der vi produserer omsorg for hverandre – omsorg som både har verdi i seg selv, og som er helt nødvendig for at det økonomiske systemet skal fungere. Slik kan modellen bidra til at valget mellom mer lønn og forbruk på den ene siden, og kortere arbeidstid på den andre, tipper mer i fritidens favør enn den har gjort hittil. Noe som igjen kan gjøre at vi sliter mindre på naturen rundt oss.

Å ENDRE SPILLET

I årene som har fulgt etter at Kyoto-avtalen ble inngått, har det vist seg at en sterk driv- kraft for å få ned klimagassutslipp har vært lokale gevinster. Kina vil minske lokal luftforu- rensning. Sverige vil gjøre energiproduksjonen mindre oljebasert. California vil forberede næringslivet sitt på en fremtid med fossil- frie løsninger. Ja, selv George W. Bush (som stadig oftere nevnes med nostalgisk varme øst for Washington) ønsket å utvikle alter- native energikilder for å gjøre USA mindre avhengig av olje fra Midtøsten. Spørsmålet er om vi kanskje burde være mindre opptatt av gratispassasjerene, men heller mer opptatt av å utnytte denne typen motivasjon. I kvote- handelsregimet er det nemlig slik at disse tiltakene lønner seg økonomisk (flere kvoter å selge), men ikke klimamessig, fordi utslipps- reduksjoner ett sted bare blir til større utslipp et annet. Kanskje ligger det beste alternativet til spillteorien i forsøkene som er gjort på å teste den i praksis? Ta «ultimatumspillet»: A får tilbud om 100 kroner han skal fordele mellom seg og B. B må godta fordelingen, ellers blir det ingen penger til noen av dem. Men siden ti, ni eller bare én krone er bedre enn ingen, så er det alltid i Bs interesse å godta As forslag. Derfor er det i As egeninteresse å foreslå en skikkelig skjev fordeling. Sist jeg så spillet utført, var på Universitets- plassen i Oslo under Forskningsdagene. A foreslo å dele pengene likt. Men B nølte med å godta tilbudet – hun syntes egentlig at A burde beholdt mer av pengene selv. Sånn kan det altså gå i virkeligheten. A var en skolegutt, B en voksen dame. Hun tenkte kanskje at A trengte pengene mest. De fleste forsøkspersoner som spiller dette spillet (unntatt økonomistudenter), foreslår å dele pengene ganske likt. Hvis fordelingen blir svært ulik, nekter B å godta tilbudet. Dette viser at motivasjonen vår ikke er så enkel som maksimering av egen fortjeneste.Vennlighet, rettferdighetssans, skamfølelse og hevn kan også spille inn. ^{Se mer om «Ultimatumspillet» i Colin F. Camerer, George Loewen­ stein, & Matthew Rabin: Advances in Behavioral Economics (2003).}

Vi fødes ikke som rasjonelle, nyttemaksime- rende aktører – vi blir det. En av dem som har studert hvordan sosiale normer påvirker vår vilje til å handle miljø- vennlig (kollektivkjøring, kildesortering), er den norske økonomiprofessoren Karine Nyborg. I fjor publiserte hun, sammen med uhorvelig mange medforfattere, en artikkel i Science som viser hvordan politikken kan fremme normer som får oss til å handle i tråd med det felles beste. Disse innsiktene kan (og bør) brukes til å skrive om modellene i økonomifaget. Men jeg tror òg at økono- miske modeller må spille en mindre rolle i diskusjonen om miljøpolitikken enn de hittil har gjort.Vi må stille andre spørsmål enn hvilken verdi naturen har, og hva rovdrift på naturen koster oss. Med hvilken rett endrer vi livsmiljøet for kommende generasjoner mennesker, bjørner og grisehalekoraller? Kan den samme ansvarsfølelsen som får mange land til å gi bistand – uavhengig av hva andre land gjør – overføres på klimapolitikken? Følger det et spesielt ansvar med å ha både evne til å utrydde arter og hjerne til å forstå at vi gjør det? Eller hva med opplevelsen av å være avhengig av verden rundt oss? Karine Nyborg er også skjønnlitterær forfatter, og i fjor publiserte hun novellen «Adam i frikonkur- ransemarkedet». Der møter vi en mann som forsøker å greie seg i en verden der alt har en pris. Det går ikke bra. For sent blir han klar over alle gratistingene – luft, rom og menneskelig godvilje – som han tidligere har tatt for gitt.