Generasjon X? Y? Z?

­

Kjært barn har mange navn. Kjære barn også. Rundt årtusenskiftet ble det født flere flotte unger, som de siste åra har fått mange ulike merkelapper. «Generasjon prestasjon» er nok den som oftest går igjen, av og til i invertert utgave som «generasjon depresjon». Andre gjengangere er «generasjon identitet», «generasjon politisk korrekt» og, etter NRK-suksessen: «Skam-generasjonen». Lista kunne nok blitt tre–fire ganger lengre hvis man skulle dokumentere alle forsøk på å kategorisere dagens ungdom. Man prøver febrilsk å finne ett ord som skal forklare hele generasjonen: hvordan ungdommene tenker, hva de føler, hvem de kommer til å bli. Vi vet mye om hva som særpreger vår tids ungdom: Det er mindre kriminalitet blant dem. Mindre nikotin og rus. Flere har psykiske plager. Men hva kan vi kalle dem? Hva «heter» dagens ungdomsgenerasjon?

DE FORMENDE ÅRENE

Det er en grunn til at slike generasjonsmerkelapper oppstår. Det handler hovedsakelig om hvordan barn og ungdom utvikler seg, og hvordan de blir behandlet i ulike faser av livet sitt. Den tyske psykologen Erik Erikson (1902–94) utviklet en teori om menneskers utvikling i forskjellige stadier. Ifølge Erikson vil barn i alderen 6–12 år lære god arbeidsevne og få troen på egen dyktighet dersom de har en følelse av mestring og får riktig stimulans. Dersom et barn gjentatte ganger opplever å mislykkes, og forsøket på å mestre en oppgave ikke blir verdsatt, vil det utvikle en følelse av mindreverd. Undervisningen på barnetrinnet har de siste årene blitt lagt opp til at barn skal «sitte stille og lære» (i en enorm hastighet, hvis man ser på læreplanene). I stedet for å være opptatt av barnas mentalitet (som innebærer mye lek og sårbarhet), søker man heller en «idealelev».

Et annet alderstrinn den tyske psykologen framhever, er 13–20 år. Ifølge Erikson utvikler ungdom sin identitet i denne perioden. Dersom ungdom opplever for store krav til hvordan de skal være, kan det føre til rolleforvirring og identitetsproblemer. Ungdom i denne alderen er svært sårbare for inntrykk.

I dag møter disse menneskene et uoppnåelig skjønnhetsideal, forventninger om akademisk mestring og et krav om å redde planeten, i tillegg til at de skal være mennesker med god etikk som unngår ting som rus og lovbrudd, og som har god arbeidsmoral. Barn og ungdom som ikke har tro på egen dyktighet, sitter kanskje litt «fast» i 6–12-stadiet. De har et konstant ønske om å prestere, og en like stor frykt for ikke å få det til. Ungdom som opplever et hav av forventninger, kan ha utfordringer med å danne seg en identitet resten av livet. Dette kan være en del av årsakene til at vi snakker om «generasjon prestasjon» og «generasjon identitet».

DE VOKSNES ANSVARSFRASKRIVELSE

Men å kategorisere en generasjon etter hvilke menneskelige egenskaper de har, er direkte ulogisk. Ungdom er, som mennesker generelt, en ekstremt mangfoldig gruppe, i verden og i Norge. Når man kaller en generasjon «prestasjon» eller «depresjon», sier man at dette er noe som rammer alle, noe som bare er delvis korrekt. Man påvirkes av menneskene i samfunnet man lever i, hvorav et utvalg er i overkant opptatt av å prestere eller har depresjoner. Det finnes ikke en hel generasjon som føler det samme. Generasjoner burde få sine merkelapper fra ytre omstendigheter, ikke basert på indre prosesser. Hvis vi definerer en så stor gruppe mennesker ut fra at de skulle ha samme tankegang, får vi et snevert syn på hvordan mennesker fungerer.

For hva skjer egentlig når man gir unge slike stempler? Det fører i hvert fall til ytringer som dette: «Dagens ungdom må lære seg å synes de er bra nok.» Det vil altså si at voksengenerasjonen – ungdommens forbilder – oppdrar barna sine til å tenke at de ikke er bra nok, og forventer at de rammede selv må ordne opp. Det er ansvarsfraskrivelse. Barn må bli lært at de presterer godt nok, mens de er små, så de kan bli trygge voksne. Mitt inntrykk er at ungdommer i dag er preget av en dyp pliktfølelse. De har fått mange krevende oppgaver å løse – mange muligheter, men like mye ansvar – og med det følger lett en gnagende samvittighet, ikke minst for miljøet. Dagens ungdom er ennå for unge til å ha noe særlig påvirkning på de virkelig store politiske utfordringene; det er foreldreog besteforeldregenerasjonen som har makten, men ansvaret har de gitt til ungdommen. De unge prøver så godt de kan å fullføre «oppdraget» sitt, men man kommer ikke langt uten politisk makt. Dette vil riktignok forandre seg, selv om det vil ta tid. Vi kan kanskje se på Frankrikes nye president, Emmanuel Macron, som den første i en ny kategori politiske ledere.

SKOLENS ROLLE

Men før vi kommer i maktposisjoner, må vi sluses gjennom denne institusjonen: skolen. I dagens skole forventes det at barn fra stadig yngre alder skal være rolige og ordentlige. Elevene har begrensede muligheter til å modifisere undervisningsopplegget, slik at de kan bruke sine styrker best. Hvis vi ser på læring som trening, kan vi si at norske elever løper på en tredemølle, mens det finnes hundrevis av former for fysisk aktivitet. De elevene som ikke klarer å sitte stille og lese, blir sett på som problematiske. Det er mye barn ikke forstår, men de er gjerne ganske bevisst tilbakemeldingene de får (både verbale og non-verbale). I verste fall kan de bære disse tilbakemeldingene og opplevelsen av dem med seg resten av livet.

Politikere og pedagoger snakker stadig om at vi må bedre den norske skolen. Det mener jeg også, men jeg tror vi trenger en utvidet forståelse av hva som er god skolegang. Det norske skolesystemet henger ikke med i tiden. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) har de siste årene fremmet det de kaller «21st century skills». Dette er en ny type ferdigheter vi trenger i vår samtid og fremtid. Kort forklart handler det om kreative måter å utvikle verden på, med ny teknologi. Skolesystemet i for eksempel Finland er innrettet etter dette konseptet, som er lite tilstedeværende i norsk skole. Hvis man ser på læreplanforslagene til norske politiske partier, blir dette enda tydeligere. Jeg har en opplevelse av at Norge forholder seg til utdaterte idealer, som å styrke lese-, skriveog regneferdigheter. Dette er selvfølgelig vesentlige ting å kunne, men det norske skolesystemet sitter fast i en gammeldags pedagogisk form.

Skoletiden er kritisk for menneskers utvikling. Min hovederfaring, helt fra jeg begynte på barneskolen, er at de fleste pedagogene jobber hardt for å komme seg gjennom pensum og få elevene gjennom skolen. Elevene får mye kunnskap, men ikke nødvendigvis riktige verktøy for å bli gode borgere. Skolens mål burde ikke bare være å få elevene gjennom en utdanning, men å stimulere elevene til å tenke selvstendig, fritt og uavhengig – fordi det også vil komme samfunnet til gode.

GENERASJON ?

Og her er vi ved paradokset: Når man kaller en gruppe mennesker for «prestasjon», «depresjon», «politisk korrekt» eller hva det skal være, reduserer man ikke bare mennesker, men sier indirekte at kategorisering og generalisering er ok – stikk i strid med det samfunnet, og skolen, burde lære den samme generasjonen. Jeg mener at behovet for å sette merkelapper på og kategorisere en hel generasjon hemmer utvikling og fungerer som en slags tvangstrøye.

Hva skal vi så kalle dagens ungdomsgenerasjon? Kanskje vi finner den rette merkelappen først om noen tiår, når vi kan se hva det ble til med disse ungdommene. Det viktigste er uansett ikke hva vi kaller dem, men hva vi gjør med dem.