Generasjon Aksjon

­

Det begynte i det små, med daglige miniaksjoner. Elever sluttet å møte opp på skolen, og i såpass store antall at det ikke kunne være snakk om dropouts. Av og til var det hele skoleklasser som ikke møtte opp. Journalistene kalte dem «Generasjon Aksjon».

Det nye dyrepartiet Animalia hadde fått rotfeste i en rekke nasjoner, særlig i Europa og India. Animalia var ikke bare et parti som fremmet dyrs rettigheter. De organiserte også ikkevoldsbrigader rundt omkring i verden. For eksempel reiste frivillige rundt på de fleste turistdestinasjoner for å være sammen med dyr, enten det var esler, hester, elefanter eller aper som ble brukt for å frakte eller underholde besøkende. De stilte seg mellom slaktere og dyr i hundekjøttindustrien. Det mest oppsiktsvekkende stuntet var da de dannet en ring av mennesker rundt et helt hundekjøttmarked og nektet å slippe hverandre før alle hundene var befridd og tatt hånd om.

Ikkevoldsbrigadene tok også oppstilling rundt pelsfarmer, industrifarmer, laboratorier med forsøksdyr og oppdrettsanlegg. Alle steder der dyr var presset til et liv de ikke var ment å leve. De organiserte omfattende pengeinnsamlinger, for å kjøpe ut dyr i fangenskap, og de bygde gårder og små landsbysamfunn som tok imot folk som tidligere hadde levd av dyrehold. Forskere, vitenskapsmenn og intellektuelle slo seg sammen med dem. Gruppepsykologien endret seg og begynte å flyte innover resten av menneskeheten. Som om hele vårt DNA hadde fått nok av utryddelse, vold og mangel på vern av natur og miljø. Det var disse brigadene som inspirerte norsk ungdom til å skulke skoleundervisningen.

Ungdommen nektet rett og slett å dra på skolen før de hadde rukket å utføre minst én handling som førte verden i den retningen den burde bevege seg, ifølge dem selv. Det kunne være å protestere utenfor butikker som solgte pelsprodukter, eller utenfor en av de store matvarekjedene som inngikk i kjøttindustrien. Eller det kunne være å besøke gamle eller syke mennesker og tilby seg å lufte hunden deres.

Ikke nok med at de skulket skolen, elevene forlangte også at undervisningen skulle legges om. Skulle de kanskje utdannes til å bli lydige borgere i et samfunn som ikke respekterte ikke-menneskelige individer, og som ikke lærte dem å leve i sameksistens med alt liv på jorden?

Etter hvert ble den lovlige volden mot dyrene en så sterk provokasjon for svært mange ungdom, at det endret dem for alltid og de begynte å aksjonere. Først uorganisert og som en protest mot voksensamfunnet, men etter hvert mer og mer organisert i form av sivil ulydighet. Derfor strømmet de til ikke-voldsbrigadene. De tok fullstendig avstand fra å spise kjøtt og delta i jakt og fiske. Dette – å protestere mot utnytting av dyr – var det viktigste i verden. Viktigere enn utdannelse, viktigere enn mote, shopping, å dra på byen eller å feste. Viktigere enn religion, politikk og krig.

Generasjon Aksjon ble en snakkis. Ungdomsserier handlet ikke lenger om gutter, jenter og sex, men om vegansk mat, dyrevennlig mote, og kommunikasjon på tvers av arter. Reality-TV som tom underholdning var passé. Foreldrene hadde null kontroll. Hver gang tenåringene ble spurt om hvorfor de ikke møtte opp på skolen eller jobb, svarte de: Fordi vi gjør den jobben dere skulle ha gjort.

Det var som om tenåringene hadde utviklet en helt ny bevissthet. De hadde ingen leder, de deltok i impulsive aksjoner som kunne planlegges bare på et kvarter via sosiale medier. Lærerne visste ikke hvordan de skulle håndtere situasjonen. Dette var en helt ny måte å demonstrere på. Som om demonstrasjonstogene aldri tok slutt, de tok bare en pause og startet på nytt igjen. Hver eneste dag.

Også politikere og andre autoriteter kjente seg maktesløse. Når en hel generasjon boikottet systemet de var født inn i og mer eller mindre sluttet å samarbeide med etablerte institusjoner, hva skulle de gjøre? Skulle de tvinge ungdommene inn i skolebusser og låse dem inn på skolene? Skulle de straffes? Bøtelegges?

Det var ingen leder å ta eller forhandle med. Den eneste måten de kunne kvele denne organiseringen på, var å slå av Internett. Men heller ikke dette fungerte, tvert imot økte det motstanden. Kommunikasjonen fortsatte på andre vis. De unge opprettet egne postlinjer fra by til by. Myndighetene forsøkte å koble inn barnevern, psykiatere og helsepersonell. Problemet var at ingen av tenåringene var syke. De var emosjonelt og intellektuelt friskere enn sine foreldre. De var bare ekstremt politisk aktive.

Etter hvert gikk ungdommen over fra mer eller mindre lovlige demonstrasjoner til aktiv sabotasje. De brøt seg inn i våpenlagre, stjal våpen og ammunisjon til jegere, og ødela det. De stjal avlstispene fra pelsindustrien og omplasserte dem i hemmelige gårder. De fikk foreldrene sine med seg på en total boikott av all handel med dyr, og brukte mer penger på ikke-animalske produkter, slik at markedet selv regulerte seg til å bli mer dyrevennlig. De møtte opp i store antall på politiske møter og offentlige arrangementer, utkledd som dyr.

Til slutt tok Generasjon Aksjon i bruk sitt sterkeste virkemiddel. De begynte å faste. De nektet å ta til seg næring hvis ikke samfunnet endret seg radikalt og sluttet å plage dyrene. Det ble vendepunktet. Foreldrene klarte ikke å se barna sine sulte og forlangte at politikerne skulle gjøre noe. Lærerne slo seg sammen med elevene, og ba alle partiene lytte til kravene deres. Partiet Animalia fikk til slutt flertall ved valget og ble landets største parti.

Dette ble starten på slutten for samfunnet som var kjent som det postindustrielle. Revolusjonen ga ungdommen jorden og dyrene tilbake, og medfølelsen med dem. Samfunnet de egentlig skulle ha arvet, ble avskrevet. De sa fra seg arveretten og skapte seg en ny virkelighet. Sammen med dyrene, sine medskapninger. En ny verdensarv.