Geir skriver om ting han ikke kan: Stå og tisse

­«Livet er nytt for alle. Det er lett å si, men vanskelig å huske. Kanskje må vi utsette oss for noe vi vet at vi ikke kan, for å huske at alt er nytt for oss, alltid? Det vil jeg prøve å få til i denne spalten.»

Vi satt rundt et bord, seks–sju–åtte venner eller bekjente, vi spiste og drakk og førte relativt ledige og morsomme samtaler om oss selv og andre. Med ujevne mellomrom reiste en av oss seg opp og forlot bordet, ble borte i noen få minutter, kom tilbake og fortsatte samtalen. Noen av oss fortalte kort hvorfor vi gikk, helt unødvendig, siden alle vet hvorfor gjestene i et middagsselskap kommer og går ved bordet.

I leiligheten dette selskapet foregikk i, var badet plassert ved siden av kjøkkenet, derfor hørte absolutt alle hva mennene gjorde inne på toalettet. Lyden av en mann som tisser er ikke til å ta feil av, det er lyden av rennende vann som treffer stillestående vann fra relativt stor høyde ned i en dyp porselensskål som forsterker lyden slik at den usjenerte skvaldringen, den virile buldringen og den etter hvert noe slappere plaskingen fra han som letter seg kunne høres like godt som – nei, faktisk bedre enn om den du satt ved siden av ved bordet skulle komme til å rape. Men i dette selskapet lente en av de andre mennene seg frem mot meg da jeg kom tilbake fra toalettet, ganske sent på kvelden, og sa: Jeg hørte deg ikke, er du en sånn som går på do for å sjekke telefonen? Jeg klarte ikke å svare. For jeg ville jo ikke – kunne ikke, av hensyn til meg selv og alle andre i rommet – innrømme for ham at jeg sitter og tisser.

Jeg pleier ikke å snakke om det. Det er overraskende hvor hardt det slår inn hos enkelte å høre om menn som sitter og tisser.Verden er et psykisk og kulturelt sted der alt har betydning, og alt som betyr noe kan plutselig bety noe annet. Derfor betyr det mye for oss om vi står eller sitter. De aller fleste kvinner kan ikke stå og tisse. Men de aller fleste menn kan velge om de vil stå eller sitte. Jeg var sytten eller atten da jeg begynte å sette meg på do når jeg skulle tisse. Det virket innlysende at det var en bedre løsning – for det første slapp jeg alt sølet, jeg behøvde ikke å tørke vekk dråper på setet og gulvet etterpå, jeg kunne tisse på en enkel og hygienisk måte. I tillegg slapp jeg å ligne på faren min og andre menn som sto og plasket og skvaldret og skvettet utover toalettringer overalt ellers i samfunnet. Å sitte og tisse må for meg ha vært frigjøring fra en bestemt mannlig kultur, og så vidt jeg husker pleide jeg å snakke om det med alle jeg kjente, jeg ville at andre skulle gjøre det samme som meg. Kanskje kan jeg ha vervet en eller to, men så må jeg ha sluttet å snakke om det. Hvorfor? Det blitt vanskeligere å snakke om alternative måter å utøve sin mannlighet på, kanskje særlig for en voksen mann, som jeg har blitt. Hvem vil høre en noen og femti år gammel mann fortelle at han sitter og tisser? Dessuten er det å stå og tisse et sterkt og entydig bilde på maskulin frihet. Det går an å innvende at det mannlige må være usedvanlig svakt hvis det ikke tåler sitting.Tanken på en mann som sitter og tisser – oi, akkurat som en kvinne! – er selve illustrasjonen på hvordan menn kan miste sin verdighet og bli en slags frivillig kastrerte lakeier i en feminisert verden, er det ikke slik? Det å stå oppreist er et klarere uttrykk for styrke enn å sette seg ned.

Men likevel. For meg har det å stå og tisse vært det samme som å gå gjennom verden uten å høre på andre, gi seg selv rett i alle diskusjoner, alltid forklare andre hvordan ting henger sammen, alltid skryte av seg selv, skjult eller åpent, og besvare alle utfordringer med aggresjon. Og jeg har undret meg over hvorfor vi så ofte forbinder verdighet med å ikke bry seg om andre. Altså har jeg vært en anelse – ok, langt mer enn en anelse – selvgod i forhold til det å sitte og tisse. Jeg har vært minst like opptatt av min verdighet som alle andre, selvfølgelig. Men for meg har verdigheten blitt styrket av at jeg ville være en annen slags mann.

Og så snart den tanken ble tenkt, var jeg fanget på nytt. Derfor bestemte jeg meg for å prøve å stå igjen. Jeg gjør det jo i friluft og ved pissoarer, men hvordan skulle jeg klare å stå og tisse i do etter så mange år? Jeg diskuterte dette med en kvinne som nektet å tro at jeg alltid sitter. Hun var enig i at det ble mye søl av å stå, for hun hadde prøvd å holde kjærestens penis når han skulle tisse, og la merke til at hos ham gikk strålen i to retninger samtidig. Hun mente at det var avgjørende å trekke forhuden tilbake før man tisser, men min erfaring har vært en annen, hos meg går strålen definitivt i mange retninger samtidig når forhuden er trukket tilbake. Det verste er likevel hvis bare det ytterste av forhuden er trukket frem, da kan resultatet bli katastrofalt, med søl på skoene og klærne. Løsningen for meg har vært å holde i forhuden på siden av penishodet, men det minner om å prøve å holde noen i øret gjennom en hettejakke. Hvorfor ikke bare ta penis i et lett grep med tommel og pekefinger og la det strømme fritt?

– Hvem vil høre en noen og femti år gammel mann fortelle at han sitter og tisser?

 

Jo, og nå gjorde jeg det. Jeg sto og tisset hardt ned i do. Og det gikk bra, det var lettere å sikte enn jeg husket. Men hvor var følelsen av frihet, av suverenitet og makt? Toalettstolen er altfor lav for en mann som skal stå og tisse, den er jo tilpasset sitting. Det føltes dumt og uverdig å stå og sikte ned i det hvite skålen. Sto jeg ikke også med lett bøyde knær? Og hva med dråpene til slutt, skulle de ristes av? Det blir bare søl, jeg måtte bruke papir, det er jeg vant til, men nå måtte jeg bøye meg ned for å rive av papiret, og hvordan kunne jeg unngå å søle da? Jeg fikk tiss på den ene hånden, og doringen sto som en dum vrengt krage opp mot lokket, jeg fikk umiddelbart skrekk for å bli en sånn mann som aldri legger ned setet etter seg, og uansett hvor treffsikker jeg var, visste jeg at det hadde lagt seg små, nesten usynlige dråper på kanten av skålen. De må tørkes vekk for at det ikke skal sette seg urin på undersiden av setet, da blir det lukt, det lærte jeg da jeg var vaskehjelp på Universitetet i Bergen på begynnelsen av 1980-tallet. Hun som lærte meg opp var en eldre kvinne som snakket nøkternt nedsettende om menns omgang med toalettene på et av instituttene, og se, her er jeg i gang igjen. Men nå må jeg la dem være, alle de som velger å stå, og passe på meg selv. Betyr det noe om jeg står eller sitter? Jo, det betyr noe! Jeg hadde prøvd å overtale meg selv til å tro at det var eksentrisk og litt svakt å sitte, men det er jo omvendt, det føltes ynkelig å stå der, bredbent og med bøyd hode, som om jeg gjorde meg klar til en selvpålagt straff. Å, men hvorfor måtte dette bli et tema i mitt liv? Jeg kan ikke stå, det går ikke, og etter å ha prøvd å overbevise meg selv om at det er dumt å sitte, kan jeg ikke det heller uten å tenke på hvem jeg er, hvem jeg har blitt, og om jeg burde vært en helt annen.