Geir skriver om ting han ikke kan: Bli kristen

­

Tilværelsen er svimlende: At liv en gang har oppstått for aller første gang. At liv fortsetter å bli til, utvikle seg. Og at alt liv er beslektet – trær og bakterier og østers og pinnsvin og mennesker. Det er et mysterium, og vi trenger ikke gå til en to tusen år gammel ørkenreligion for å kjenne forbløffelse over det. I vår tid kommer vi sannsynligvis nærmere mysteriet ved å lese oss opp på evolusjonsbiologi. Tenk på det, hvordan naturen utvikler millioner av former for liv! Det grunnleggende i tilværelsen er mirakuløst. Derfor ville det være dumt å ikke lese seg opp på det som finnes av tilgjengelig kunnskap: Astrofysikk, evolusjonsbiologi og molekylærteori bringer oss nærmere mysteriet, ikke vekk fra det.

Men det gjør vel skjønnlitteraturen også? Særlig når det gjelder menneskelig liv, er skjønnlitteraturen til hjelp for mange. En beklagelig mangel er at den nesten utelukkende beskriver det menneskelige. Er det ikke mulig å tenke seg en roman om trærnes liv, om krystallisering, om havstrømmer? Bare som unntak, dessverre. Skjønnlitteraturen lever av det menneskelige, og menneskeliggjør nesten alt den beskriver.

Det samme gjelder bibeltekstene, som selvfølgelig også er litteratur, skjønnlitteratur, selv om mange insisterer på å lese dem som en slags sakprosa. Markusevangeliet berører oss fordi fortellingen om Jesus er en så sterk og drastisk fortelling, men blir flatere og mindre interessant om vi leser det som biografi, eller som et bevis for at oppstandelse er mulig.

Men det er det jo mange som gjør! Litteraturprofessoren Terry Eagleton, som flere har støttet seg til i senere tid, skriver et sted at de kristnes oppstandelse ikke bare er en metafor – den er virkelig nok, hevder han, selv om den ikke kunne blitt fotografert. Hvordan den er virkelig, er litt uklart, Eagleton går ikke inn på det. Han argumenterer med at holdninger og verdier ikke er synlige, de kan ikke la seg fotografere, men at de er virkelige på samme måte som et dikt er virkelig.

La gå. Men hvordan er det mulig å tro, å bli en troende? Nå for tiden blir mange kristne, har jeg lagt merke til. Jeg kjenner flere, særlig voksne menn, som relativt sent i livet bestemmer seg for at de er troende. Lenge har jeg hatt vanskelig for å ta det alvorlig. Lenge har jeg tenkt at det må være som å begynne med klatring, eller meditasjon, eller å bli veganer: Du føler deg som et bedre menneske, du får noe å konsentrere deg om, og du blir del av et fellesskap. Lenge har jeg tenkt at Bob Dylan oppsummerer behovet for å tro aller mest presist, med disse ordene: I need something strong to distract my mind. Det er bedre å bli kristen enn å være alkoholiker, selvfølgelig, og mange blir kristne samtidig som de slutter å drikke. I så fall er det vel bra? Men lenge har jeg også syntes det var litt pinlig alt sammen. Ikke minst det med Bob Dylan, som visstnok ble frelst av en pastor som heter Ken Gulliksen, jeg følte meg medskyldig da jeg hørte det.

«Det som kreves, er at religion blir tålmodig dechiffrert, og ikke arrogant tilbakevist», skriver Eagleton i en polemikk mot Richard Dawkins og Christopher Hitchens (i boka Fornuft, tro og revolusjon). Som god marxist er Eagleton særlig opptatt av kristendom som de undertryktes lære, en visjon om å frigjøre de fattige. Dessuten innebærer religiøs tro en annen form for rasjonalitet enn den vitenskapelige, argumenterer han. Og antakelig er det slik at opplysningskritikken, slik den ble populær i mine postmoderne studieår, har gjort det lettere for mange å nærme seg ideen om noe helt annet, noe uforklarlig og overskridende, noe som er ladet med et gammelt og opprinnelig eksistensielt alvor: altså en Gud.

Burde ikke dette være mulig for meg også? Jeg orker ikke gå i kirken, jeg har vært der i bryllup og begravelser og ble like skuffet hver gang, det er som å bli invitert med på en konspirasjon. Altså må jeg heller be. Jeg begynner en lørdag og holder på til fredag, nesten en uke. Jeg tenker på Gud, som jeg ikke vet hva er. Helt fra jeg var liten, har jeg snakket til meg selv i du-form, men nå får jeg endelig en annen å si du til, og den ustoppelige indre monologen endrer seg litt. Det jeg sier, føles viktigere, fordi jeg innbiller meg at noen hører på meg, og jeg må anstrenge meg mer. Jeg slutter med å si til meg selv: Ikke bry deg om ditt eller datt. I stedet sier jeg til Gud: Skal jeg bry meg om ditt eller datt? Og det føles som om Gud sier ja, bry deg om ditt og datt, men ikke for lenge, husk at de andre har sitt å stri med. Når jeg legger meg, tenker jeg på Han, og når jeg står opp, er Han der igjen. Det minner om å være forelsket. Det minner om noe annet også. Etter at mormor døde, snakket jeg ofte med henne. Jeg var 13 og visste godt at jeg snakket med meg selv, men det var fint å tenke på mormor, jeg kom nærmere noe annet enn meg selv: tanken på hvem mormor kunne vært. Da jeg var 19, snakket jeg med trær – jeg visste at de ikke kunne høre meg, men det hjalp likevel. Jeg har sterk innbilningskraft, jeg kan få hva som helst til å svare, jeg kunne hatt en stein eller en maur som bestevenn, slik tror jeg mange har det. Og slik er det disse dagene jeg prøver å be. Jeg snakker til Gud, som jeg ikke tror på, han er en språklig figur, og det går helt fint. Han svarer og er med meg.

Har jeg blitt kristen nå?