Geir skriver om ting han ikke han: Jeg tar et klart standpunkt

­

Plutselig er jeg i Barcelona, tilfeldigvis samtidig med at Catalonia skal bli selvstendig republikk. I hvert fall ser det slik ut, for folkeavstemningen er gjort med overveldende flertall, og uavhengigheten har blitt erklært, men iverksettelsen av den er utsatt, og den dagen jeg er der, skal presidenten kunngjøre hva som skjer videre.

Det føles som å være i nærheten av en historisk begivenhet, men jeg går litt baklengs inn i den, det er vanskelig å forstå at det er nødvendig å etablere en egen nasjonalstat nå, er ikke tiden for den slags forbi? Og katalanernes opprør kan virke som de velståendes opprør, de leverer en femtedel av Spanias BNP, og hvorfor kan de ikke være fornøyde med det?

Men ganske snart merker jeg at alle jeg møter i Barcelona, er preget av hvordan folkeavstemningen ble forsøkt stoppet av spanske myndigheter. Tusenvis av politifolk, de såkalte sivilgardistene, ble sendt til byen. For min del var jeg uinteressert i hva som skjedde i Catalonia inntil jeg så på nettet hvor brutale sivilgardistene hadde vært, få dager før jeg kom: Folk ble skutt på med gummikuler, slått ned med køller, dratt etter håret, sparket og hoppet på. Og nå får jeg høre historier fra noen av de som var med på demonstrasjonene – for eksempel om den lille landsbyen som blir angrepet av en styrke politimenn som var langt større enn antall innbyggere. De hadde allerede gjennomført avstemningen og satt ute og spiste da politiet kom, politimennene gjennomsøkte alle husene for å finne stemmeurnen, men den var gjemt i et tre. Så snart politimennene hadde reist igjen, ble stemmeurnen tatt ned fra treet og kjørt av gårde, slik at stemmene kunne telles. Andre er mindre heldige. Noen kjenner en ung kvinne som prøvde å beskytte en eldre mann, hun ble dyttet ned trappene, en politimann knekte fingrene hennes én etter én, før han dro henne med seg ut på gaten og befølte henne – han syntes vel det virket som en logisk avslutning, siden klærne hennes delvis var blitt dratt av da hun ble dyttet ned trappene.

Disse politimennene med mørke hjelmer ligner på Darth Vader-figurer på avstand, på nært hold ligner de mer på forvokste fluer, med den svarte batongen som et enslig tynt forbein som de visper i lufta med foran seg. Og jeg klarer ikke la være, jeg prøver å tenke meg hvordan det er å være en av disse politimennene – er han redd, er det derfor han slår så hardt med batongen på forsvarsløse mennesker? Eller er han forbanna? Og hvordan kan han bli så forbanna på vanlige folk med skjorter og kjoler og åpne ansikter? Nei, han var ikke forbanna, han gjorde bare jobben sin, han hadde bare gjennomføringskraft, som det heter. Han gikk bare rett på, slo rundt seg for å fjerne dem som sto i veien for ham. Men det er jo det som er så jævlig, han stoppet ikke opp og tenkte seg om engang, jobben hans er ikke å tenke, han kan ikke tillate seg å tenke eller tvile, han bare kjører på. Jeg har kjent folk som bare kjører på, jeg har beundret det til og med – evnen til å få ting gjort uten å stoppe og tenke og tvile – men det gjør jeg ikke lenger, se hva det fører til.

Hvis jeg ikke var for katalansk uavhengighet før, blir jeg det nå. Det er umulig å mene noe annet. Det er så brutalt og unødvendig, det som har skjedd. Minst 840 mennesker har blitt så skadet at de må få medisinsk behandling. Aktivistenes ledere har blitt fengslet og slipper ikke ut mot kausjon, de skal holdes unna for å lamme selvstyrebevegelsen. Lederen for det lokale politiet blir tiltalt for ikke å ha hjulpet sivilgardistene. Flere av de lokale politimennene blir fotografert gråtende, de klarer ikke å beskytte befolkningen mot politiet som har kommet utenfra.

Jeg sitter sammen med en forlegger, en litteraturlærer og en oversetter, og får forklart alt jeg ikke vet, om hvordan situasjonen har tilspisset seg gjennom lengre tid. Jeg blir minnet om hvor lenge bruken av katalansk var forbudt, under Francos regime. Den spanske statsministeren Rajoy holder steinhardt på at det ikke finnes juridisk hold for å diskutere ønsket om selvstendighet. EU-landenes harde linje virker hjerteløs. Dette er et indre spansk anliggende, uttaler de, én etter én. Det er ekstra bittert for de katalanerne som hadde håpet at EU skulle hjelpe til med å megle, og som kanskje hadde sett for seg et fritt Catalonia som selvstendig medlem av EU. De føler seg sviktet, og det er forståelig.