Framtida i deres hender. Intervju med lederne av fire norske politiske ungdomsorganisasjoner

­

ADA ARNSTAD

Leder i Senterungdommen

MANI HUSSIANI

Leder i Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF)

ANDREA SJØVOLL

Leder i Sosialistisk Ungdom (SU)

KRISTIAN TONNING RIISE

Leder i Unge Høyre

PEL/HG: Når og hvordan ble dere formet politisk? AA: Det skjedde under valgkampen i 2005. Jeg ble overbevist om at det var Åslaug Haga (Sp) som hadde de beste løsningene på klimaproblemet.Vi skal bruke de fornybare energiressursene i dette landet til å bygge en stat som ikke bare tåler klimaendringene, men som kan bidra internasjonalt med teknologi og kunnskap. Det var det svaret jeg lette etter.

MH: Som kurder fra Syria opplevde jeg tidlig å bli undertrykt. Språket vårt var ulovlig, kulturen vår var ulovlig. Faren min var aktivist som ung selv, med livet som innsats. Da vi kom til Norge, hadde vi absolutt ingenting. Jeg tror aldri jeg har sett faren min så lykkelig som da han oppdaget at utdanning var gratis i Norge, slik at vi kunne lykkes her.Vi snakket mye om hvordan samfunnet stilte opp for oss, og hvordan det var viktig at vi bidro tilbake. Da jeg oppdaget AUF, var det en selvfølge for meg at det var deres verdier jeg ville kjempe for, slik at alle kan få like muligheter, samme hvilken bakgrunn man har.

KTR: Jeg forstod tidlig at jeg delte en del grunnleggende verdier med Høyre.

For eksempel når det gjelder å ta ansvar for eget liv, og at det er viktigere at alle har like muligheter, enn at resultatet blir likt. Og jeg er fra Hedmark: Jeg gikk på en rød skole i en rød kommune i et rødt fylke, og Høyre gjorde sitt dårligste valg noensinne i 2005. Nærmest i protest bestemte jeg meg for at dersom alle syntes Høyre var dritt, så skulle i hvert fall jeg ta et standpunkt og støtte dem. Og det gjorde jeg, en av få høyremenn med hår ned til korsryggen og hullete Iron Maiden-t-skjorte på studielinja for musikk, dans og drama.

AS: For meg kom politikken som del av den generelle oppvåkninga man har som ungdom, når man forstår hvordan verden henger sammen: hvem som har makt, og hvem som ikke har makt, og hvem det er rett å stå på samme side som. Så var det selvsagt 22. juli, som var utrolig viktig for ungdomsengasjementet.

PEL/HG: Ja, på hvilken måte var 22. juli viktig for ungdomspolitikken? AA: Jeg har opplevd et sterkt skifte i retorikk og hvilke holdninger det er greit å ha til folk i andre partier. Sorgen over 22. juli bærer vi alle med oss. Jeg synes det har blitt mer solidaritet mellom ungdomspartiene, og vi er alle opptatt av at ungdommer skal engasjere seg, uansett hvilket ungdomsparti de velger. Dette opplever jeg over hele fjøla, fra FpU til Rød Ungdom. Per Sandbergs beskyldninger om Aps «offerrolle» ble neppe hyllet i noen ungdomspolitiske miljøer, for å si det sånn.

KTR: Jeg misliker dette «generasjon alvor»- begrepet, men det er klart at 22. juli ga ungdomspolitikken et større alvor. Men jeg tror det i mindre grad har ført til noen stor endring i den politiske debatten, og en del av meg tenker: heldigvis.

MH: Vi opplevde en enorm støtte og politisk mobilisering. Vi fikk 5000 nye medlemmer, og dem har vi beholdt. Jeg tror ungdommen har blitt mer politisk bevisst. Samtidig tror jeg ikke terroren har lagt noen demper på den politiske debatten – se bare på hva Sylvi Listhaug får seg til å si.

AS: Jeg tror det gjorde at folk fikk øynene opp for hvor viktig det er at ungdommen er med. Det satte også søkelyset på kampen mot høyreekstremisme, men dette synes jeg vi har mistet med tiden. Alle farene mot demokratiet må bekjempes. Jeg blir frustrert når dette omtales som en enkeltmannshandling, og ikke som en høyreekstrem handling.

PEL/HG: Hva blir den viktigste politiske saken i deres tid? AA: Det er store endringer i verdenssamfunnet, og de etablerte institusjonene svarer ikke på behovene som finnes. Markedsliberalismen har fått herje fritt i verdenssamfunnet, og nå ser vi reaksjoner i hele den vestlige verdenen, med Trump og Brexit som de fremste eksemplene. Derfor må vi flytte mer makt tilbake til de folkevalgte i demokratiene. Vi skal selvsagt samarbeide internasjonalt, men dette må skje med mindre grad av overnasjonalitet enn i dag.Vi bør begrense overnasjonaliteten til der den er strengt nødvendig, som i klimaspørsmålet. I denne kampen er det viktig å ha moderate alternativer, som Senterpartiet.Vi er ikke populister, vi har stått for det samme i mange tiår: mer selvstyre, nasjonalt og lokalt. Jeg mener at vi får et bedre samfunn med den ideologien Senterpartiet er tuftet på, og da kan jeg ikke vike fra disse ideene kun fordi Le Pen er enig med oss om EU.

KTR: Med mindre vi finner en uoppdaget ressurs som plutselig er like lønnsom som oljen, vil det bli en stor debatt om hvordan vi skal bevare velferdsstaten. Hittil har man sluppet å prioritere, men det vil komme. Samtidig er det internasjonale samfunnet i endring, Vestens hegemoni utfordres, og USA ser mer til Asia enn til Europa. I tillegg svekkes Europa innenfra. Land som Ungarn og Polen beveger seg i en autoritær retning, og det er ikke godt å si hva som vil bli utfallet av hele Brexit-prosessen. Så kommer terrorfare og migrasjon. Asylinstituttet ble opprettet i en tid da autoritære regimer forsøkte å holde igjen sine egne innbyggere. Europas liberale regler var basert på individuelle forfulgte som ville komme hit, men nå er vi i en helt ny situasjon med store folkevandringer. På sikt vil vi nok måtte tenke nytt om innvandringspolitikken vår. I tillegg er vi midt i en utfordrende teknologisk utvikling, som kommer til å skape stor debatt. Når stadig flere jobber kan tas over av helautomatiserte systemer, får vi mindre og mindre bruk for ufaglært arbeidskraft. Hva slags muligheter og utfordringer kommer det til å gi oss?

AS: Hvordan vi skal opprettholde velferdsstaten og velferden vår. Ikke minst hvordan vi skal omstille oss fra olja, både økonomisk og i et miljøperspektiv. Men jeg tror dessverre ikke miljøspørsmålet kommer til å prege debatten. Det vil fremdeles være nedprioritert for andre ting, med mindre vi endrer tankesettet og systemene våre ganske kraftig.Vi må omstille oss fra oljeøkonomien, og plugge de ulike oljebrønnene, for både økonomiens og miljøets beste. Dette henger sammen. Dersom vi er i forkant av å løse klimakrisa, vil det bidra til å opprettholde dagens velferd.Vi trenger ny, grønn industri i Norge som kan bidra med klimajobber og gi energi til industrien. Oljearbeiderne kan arbeide med verdens reneste silisium og aluminium, vi kan lage el-ferger og bygge jernbane. I tillegg må vi håndtere eldrebølgen, og for å få til det må vi øke skattene og få et mer omfordelende skattesystem.

Det er for øvrig interessant med oppblomstringen av «ettsakspartier». Jeg tror denne utviklingen vil fortsette. Dette er partier som ikke har en tydelig ideologisk forankring, og det fører til at enkeltsaker blir viktigere enn hvilken retning samfunnet vårt skal bevege seg i.

MH: Klima er definitivt en viktig sak. Vi har ikke noe valg, klimagassutslippene kan ikke fortsette i samme tempo.Vi må overlevere en jordklode til våre etterkommere som ikke er fullstendig ødelagt. Det ansvaret er vårt, og det kommer til å bli mye diskusjoner om hvordan vi skal klare det – men jeg tror det er mulig å få til denne endringen uten at det må gå på bekostning av levestandarden vår. Teknologi og fornybare ressurser vil være redningen, men da må vi ha politikere som tør å investere i og satse på dette.

Den andre viktige saken er de økende forskjellene. Jeg frykter at vi er i ferd med å få et samfunn med store skiller mellom de som har og ikke har utdannelse. Dette blir ekstra farefullt med den teknologiske utviklingen som kommer. Det blir vår jobb å sørge for at gruppa uten utdanning får seg det, eller en annen optimistisk vei for livet sitt.

PEL/HG: Er det noe av dette som kan bli et felles generasjonsprosjekt på tvers av ungdomspartiene? MH: Klima kan bli en slik sak. Nå er ikke alle ungdomspartiene enige – FpU og Unge Høyre står på en annen side enn resten. Når det derimot gjelder skillet mellom dem med og uten utdannelse, tror jeg alle partiene er enige i at dette er en utfordring.

Men så har vi også kampen mot psykiske utfordringer. Dagens ungdom møter veldig store forventninger, og mange sliter med psykiske lidelser. Det kommer til å føre til at dette blir en viktig sak for vår generasjon.

KTR: Når inntektene blir mindre og utgiftene større, blir vi nødt til å stramme inn. Vi havner i en situasjon hvor vi er nødt til å kutte i pensjoner, samtidig som pensjonistene blir en stadig viktigere velgergruppe. Der ligger det definitivt potensial til en vanskelig generasjonskløft.

AA: Om ikke alle er enige, ser vi ofte en trend hos ungdomspartiene. Det ferskeste eksempelet jeg kommer på, er sykelønnsordninga, der alle partiene fra Senterungdommen og utover på borgerlig side er enige om at sykelønna bør reduseres. Vi er riktignok litt uenige om kroniske sykdommer og akkurat hvor mye sykelønna bør kuttes, men i moderpartiene er det en no-go-linje, det er ingen som er interessert i kutt.

Generelt er også klimaspørsmålet mye viktigere for ungdomspartiene enn for moderpartiene. Hadde vi innehatt maktposisjonene, ville norsk politikk sett annerledes ut.

PEL/HG: Synes dere voksengenerasjonen har tatt tilstrekkelig ansvar? AS: Vi er alle opptatt av det generasjonssviket som voksengenerasjonen har begått overfor oss, selv om vi har veldig forskjellige løsninger på problemet.Vi sitter her med en klimakrise som de har gitt faen i, og som vi må løse. De har brukt for mye penger i forhold til hvor mye de tar inn. Og de har forvaltet ressursene våre dårlig. De har tømt havet for ulike fiskesorter, som vi nå må bruke årevis på å bygge opp igjen, og havet er fullt av plast. De har ikke tatt nok tak i psykisk helse, noe ungdom er opptatt av. De utgjør en slags velstandsog sjampanjegenerasjon, så det er provoserende når de noen ganger omtaler oss som en «dessertgenerasjon».

KTR: Jeg synes ikke de tar ansvaret sitt i tilstrekkelig stor grad. Norge har vært i en situasjon i mange år hvor vi ikke har trengt å prioritere. Nå vil ingen partier gå kamikazelinja ved å være det eneste partiet som fronter upopulære grep, nødvendige kutt og reformer. Foreldregenerasjonen har blitt fanget av den generelle stemningsbølgen i befolkningen.

I en tid hvor Norge har hatt så mye penger, har det ikke vært noe folkelig forståelse for at man er nødt til å stramme inn på ting og gjøre endringer.

MH: De siste fire årene har vi sett at antallet uføre har doblet seg, at antallet unge som verken er i utdanning eller arbeid, har økt, og at det er flere som faller fra. Det er en voksende generasjon som har dårlige fremtidsutsikter. Hvis det er noe som forener oss ungdommen, så tror jeg at det er motstanden mot akkurat dette.

Voksenpolitikerne er del av en annen generasjon, hvor psykiske vansker var tabu. Vår generasjon er mer åpen, og ønsker hjelp. Problemet i dag er at selv om du oppsøker hjelp, så er døren ofte stengt, og du får en ventetid på et antall uker eller måneder. Og da kan det hende at det er for sent. Psykiske problemer må gripes fatt i tidlig for å hindre at det utvikler seg til noe mer alvorlig.

PEL/HG: Men dagens ungdom driver jo ikke akkurat noe ungdomsopprør, som på 60og 70-tallet. I det hele tatt er dette en generasjon som stemmer mer moderat, bryter færre lover og drikker mindre. Det politiske opprøret foregår med slips i komitémøter, ikke med lenker på oljeplattformer. Hvorfor ble det sånn? MH: Da jeg gikk på videregående, tenkte vi at vi kunne gamble, det kommer til å gå bra uansett. Men jeg tror flere er bekymra for framtida nå. Hvis vi ser utenfor våre landegrenser, så gir det ikke akkurat grunn til optimisme. Trump, Putin, krigen i Syria, flyktningkrisen, roboter som overtar arbeidsoppgaver. Da er det veldig mange som tyr til de trygge valgene, og vi ser at ungdom velger mer tradisjonell utdanning enn noen gang, som juss, medisin og ingeniørfag.

Jeg føler også at dagens videregåendeelever er veldig opptatt av å prestere og gjøre det bra. De må ha høye karakterer, trene og så videre. Hvis ungdom tenker at det stilles høyere krav til dem, så har de ikke tid til å drikke hver helg.

AA: Det som preget foreldregenerasjonens opprør mot sine foreldre, var retten til å ta egne og utradisjonelle valg. Så kommer generasjonen vår, som i stedet for å rette sinnet mot folk og autoriteter og lage opprør utad, retter det innover. Det kan gi ulike utslag, som at man ikke tar utdanning eller får arbeid, blir sint eller gir opp seg selv. På den annen side har du dem som slenger seg på kappløpet om å bli best, uten at de noen gang blir gode nok. De skal leve opp til tanken om at vi har all verdens muligheter og kan bli hva som helst, mens det egentlig er umulig. Og man skal ikke lykkes på kun ett felt, men på alle.

AS: Det handler om det man har blitt fortalt at man skal være hvis man vil komme noen vei i livet.Vi er den første generasjonen som kommer til å ha det dårligere enn foreldre-generasjonen. Jeg tror veldig mange har en følelse av uro for fremtiden. Det er et stort press på at man skal realisere seg selv i en alder av seksten år, med perfekte karakterer, riktige venner og kjæreste som du kan legge ut på Instagram mens du ser helt perfekt ut. Det er såpass mye for ungdom å tenke på at tanken på å gjøre opprør ikke får plass.

Men jeg vil ikke skylde på sosiale medier, som om dette er et problem ungdommen skaper selv. Det er reklameog mediebransjen som skaper et behov og et ideal for hvordan man skal se ut. Dagens ungdom blir bare ekstremt mye mer utsatt for dette i dag enn tidligere.

Samtidig, hvis vi ser på det arbeidslivet ungdommen skal ut i, så ser det veldig annerledes ut enn det våre foreldre har vært en del av. Det vil være større kamp om arbeidsplassene, og man blir fortalt at man bør bytte jobb oftere. Kanskje ungdom ikke føler det er noe de kan gjøre opprør mot, at det er noe man bare må godta. For det er jo heller ingen som gir dem et alternativ. Og der tror jeg kanskje vi politikere har mislyktes, som ikke gir dem et alternativ til dagens samfunn.

KTR: Vi har fått en veldig individualistisk kultur i dag, så ungdommen vokser ikke opp i fellesskap man automatisk tar del i. I forbindelse med dette ser man at det er en eksplosjon i psykiske lidelser, på tross av at vi materielt sett har det mye bedre enn noen gang tidligere. Jeg tror kanskje at man kan finne noe av svaret her på hvorfor det ikke finnes noe opprør. Før hadde man den seksuelle revolusjonen, eller musikkrevolusjonen. Dette er borte, det er ingenting som sjokkerer lenger. Før så man kapitalismen og kommunismen som en stor ideologisk kamp, men mye av dette er borte i dag.

Mormoren min var femten år da krigen brøt ut i Norge, og hun pleide å si at hun var takknemlig for at hun fikk lov til å bruke ungdomsopprøret sitt på noe fornuftig. Det er klokt, men samtidig underlig, å være takknemlig for å vokse opp i en tid da Norge var okkupert. Åpenbart har vi det bedre på alle måter i dag, men det er klart at det må ha føltes utrolig meningsfullt å kunne bruke ungdomsårene sine på å sykle rundt med ulovlige aviser, skaffe mat til fanger på Grini eller hjelpe folk å rømme til Sverige.

PEL/HG: Hvis ikke ungdommen lenger skaper opptøyer og sørger for politisk innovasjon, er det uklart hvem som skal gjøre det. Hva bidrar ungdomspartiene deres med som er nyskapende, og hva er dere uenig med moderpartiet om? AA: Nei, da kommer vel Pensjonistpartiet med steiner i gatene, ha ha.Vi ønsker gjennomslag, og da er opptøyer lite konstruktivt. Men jeg tror på ingen måte at opprørets tid er forbi, og det vil jo komme generasjoner etter oss som vil være en motvekt til det vi står for i dag. Men vi er heldigvis et land preget av konsensus, og det reduserer behovet for opptøyer. Avstanden mellom moderog ungdomspartiene har blitt mindre, og fører til færre spreke utspill. Det kan nok gå på bekostning av nytenkning. Samtidig er det et symptom på at det er godt å bo i Norge. Dette er nok noe av bakgrunnen for det manglende sinnet blant ungdom. Men skulle tilliten i Norge rakne, eller skulle det skje noe alvorlig internasjonalt, kan opprøret komme tilbake.

AS: Vi er ganske framoverlente og nytenkende på en del felter. For eksempel arbeider vi med å finne nye løsninger i skolepolitikken, for å få plass til alle, slik at vi ikke får en A4-skole som vi har i dag.Vi ønsker å avskaffe eksamen i ungdomsskolen og videregående skole og erstatte den med en helhetlig mappevurdering.

Vi i SU holder fortsatt sekularismen høyt. Vi er mot hijab i politiet og mener at alle religiøse grupperinger som preker hat mot kvinner eller homofile, bør fratas statsstøtte. Religion har alltid vært dårlig for kvinner. Her må det tas et oppgjør med holdningene i enkelte miljøer. Det har vært en motvilje mot å ta tak i dette, også i SV, fordi man har vært redd for å oppfattes som rasister, eller fordi man er redd for å gi FrP for mye spillerom i denne debatten. Men om ikke vi forsvarer sekulære verdier og kvinners og homofiles rettigheter, da blir FrPs løsninger stående alene som svar i denne debatten, og det er uheldig.

KTR: Det er ungdomspartienes rolle å utfordre moderpartiene litt, komme med nye forslag og minne om prinsippene når politikerne blir for pragmatiske. Men jeg er ikke med på denne ideen om at politisk innovasjon skal endre alt. Ofte kommer de store, nye innovasjonene fra helt andre steder enn politikken. Politikk handler mer om å legge til rette for at de store innovasjonene kan skje i næringslivet, blant entreprenører, forskere og så videre.

Samtidig skal vi selvsagt utfordre moderpartiet.Vi har for eksempel satt personvern langt høyere enn Høyre har. Vi er mer liberale i spørsmål om friskoler, vi vil fjerne flere forbud, vi er mer prinsipielle i spørsmål om frihet. Vi er for avkriminalisering av rusmidler og ønsker å se på rusproblemer som et helseproblem. Dette er jo en linje Bent Høie har beveget seg i retning av de siste årene. Det er jo en grunn til at vi har meldt oss inn i Unge Høyre, naturlig nok er vi enig med dem om det meste.

MH: Vi har visjoner. I fremtiden skal vi slippe å bekymre oss for økte klimaproblemer, og alle mennesker skal ha like muligheter. Dette handler i stor grad om ikke å bygge ned det unike vi har fått til i Norge når det gjelder både et omfattende sikkerhetsnett og arbeid for alle.Vi ønsker å investere store penger i teknologi og ikt.Vi ønsker en storstilt omstilling i de delene av vårt næringsliv som er basert på fossile ressurser.

Det finnes også ting vi er svært uenig med moderpartiet om.Vi hadde en fight på landsmøtet om å verne Lofoten,Vesterålen og Senja.Vi fikk kun gjennomslag forVesterålen og Senja, mens det ble vedtatt å konsekvensutrede oljeboring i Lofoten. Jeg synes det er veldig merkelig at vi skal bore etter olje i de mest sårbare områdene, som i dag klarer seg bra. AUFs rolle er og har alltid vært å dra Arbeiderpartiet mot venstre og i en mer miljøvennlig retning.

PEL/HG: Hva med dere personlig, hva gjør dere forbanna? Mener dere noe som er overraskende, egentlig? AS: Jeg blir sint i debatter om sexkjøpsloven, når folk påstår at utnyttelse av kvinner er til kvinners eget beste. Eller når mannlige ungdomspartiledere går ut og vil oppheve sexkjøpsloven. Jeg blir sint av voldtekt og vold mot kvinner, som er blant de største sakene for oss feminister. Dette burde vært tatt tak i for lenge siden! Vi skal ikke godta kvinneundertrykkelse, uansett hvor det foregår.

Det er kanskje et overraskende standpunkt at jeg som ung SU-er er skeptisk til eggdonasjon. Og jeg mener at vi ikke kan melde oss ut av Nato før vi har et alternativ! En nordisk forsvarsallianse med økte forsvarsbudsjetter, for eksempel.

AA: Det er vanskelig å peke på én ting. Som leder for Senterungdommen skal jeg ta hensyn til medlemmene jeg representerer, og da er det ikke alltid like egnet å bli personlig forbanna. Men selvsagt blir jeg det iblant. Noen ganger tenker jeg at verden er så fucka at jeg bare vil slåss for noe. Dette gjelder særlig i flyktningspørsmålet, måten vi behandler sårbare mennesker på. Det har vært ekstremt de siste årene, og jeg kjenner jeg blir sint – men så kommer pragmatikeren i meg og sier at sinne ikke er veien å gå.

Når det gjelder overraskende standpunkter ... Shit, bra spørsmål! Jeg vet ikke helt.Vi har et rykte på oss for å være en oljerusa gjeng, men jeg meldte meg jo inn på grunn av satsingen på fornybar energi. Ellers er vi i Senterungdommen for et tredje juridisk kjønn og dobbelt statsborgerskap, og i en del slike spørsmål er vi en kraft for å trekke Senterpartiet i mer liberal retning.

MH: Jeg er mot EU!

KTR: Urettferdighet gjør meg oppriktig forbanna. Så kan vi kanskje være uenige om hva som er grunnleggende urettferdig, der folk fra venstresiden trolig vil nevne inntektsulikhet. Jeg blir forbanna av at det står folk i helsekø mens det er ledig kapasitet på et privat sykehus. Jeg blir forbanna av lover og regler i samfunnet som åpenbart ikke har noen hensikt, og som hindrer folk i å gjøre det de vil med livet sitt. Det som holder folk tilbake eller skaper unødvendig lidelse.

PEL/HG: Profesjonaliseringen av politikken er en økende trend, og du kan selv bli et godt eksempel på en politiker som har gått partiskolen. Hva tenker dere om dette? AS: Jeg synes ikke det er problematisk at folk som har et ønske om å drive med politikk, får lov til det – så lenge de forstår at de ikke alltid vet best, og at man må utvikle politikk sammen med vanlige folk og fagfolk. Men jeg mener ikke at vi bør få et storting fylt av dem som bare har vært i ungdomspolitikken, da vil vi få et problem med bakkekontakten. Alle trenger ikke å føle på det å være alenemor fra Somalia på uføretrygd, men hvis man går fra ungdomspolitikken, tar en master i statsvitenskap, blir rådgiver på Stortinget og deretter er stortingsrepresentant i 30 år, så tror jeg ikke man vil få en politikk som er bra for vanlige folk.

I tillegg kommer legitimitetsproblemet. Det er problematisk dersom politikere ikke klarer å kommunisere med vanlige folk, og at Stortinget øker sine egne lønninger igjen og igjen, mens de kutter i uføres barnetillegg.

KTR: Hvis det bare hadde fantes politiske broilere, ville det vært negativt, men vi har folk som har kommet inn på Stortinget i voksen alder, og som har gjort det veldig bra. Svein Flåtten er et typisk eksempel på det.

Samtidig er det klart at det er ting man lærer som ungdomspolitiker, som blir viktigere og viktigere gitt dagens mediebilde. Man får en intuitiv forståelse for hvordan de politiske prosessene fungerer. Det er også en verdifull kompetanse for næringslivet at noen skjønner hvordan storting og regjering henger sammen, hvem du skal kontakte for å få igjennom forskjellige saker, veien fra idé til praktisk politikk, og hvordan man får gjennomslag for en sak. Man får trening i å skrive politisk, og ikke minst medietrening, som gjør at man driter seg ut i mindre grad. Det er ikke lenger slik at avisa kommer ut om morgenen, og at den setter agendaen. Du er i alle kanaler hele tiden, og er du en sentral politiker, så har du trykk på deg fra alle områder til enhver tid.

Å lære seg måter å håndtere det på er nok vanskeligere i dag uten politisk bakgrunn. Heldigvis har vi fortsatt et storting som reflekterer befolkningen i stor grad, og til syvende og sist er det folket som bestemmer hvem som sitter på Stortinget. Men jeg kunne tenkt meg å gi velgerne større innflytelse over partienes lister.

AA: På den ene side er det positivt at vi får mange som er dyktige på å kommunisere, og som forstår samfunnsbevegelser. Ungdomspolitikken er en veldig god læringsarena. Jeg tror vi skal være glad for alle dem som engasjerer seg, og som vil være med og utgjøre en forskjell. At de vil det fra ung alder, er veldig positivt, det flytter demografien vekk fra hvite menn som pusher femti.

Men det betyr også at flere ikke har noen bakgrunn fra hverdagen, og det er skummelt. For du skal representere folk, og hvor representativ er du for folk om du aldri har hatt en vanlig jobb og bare har vært i politikken? Hvis du tar avgjørelser uten å forstå folks hverdag og hva det betyr for dem, så tror jeg du tar dårligere avgjørelser.

MH: Nei, men hvorfor skal det være et problem? Jeg har viet hele min ungdom til å jobbe for demokratiet vårt. Jeg kunne ha brukt den på å reise rundt og finne meg selv. I stedet har jeg viet hele min ungdom til frivillig arbeid. Det er ikke noe galt i det. Dessuten har jeg masse erfaring. Jeg har jobbet på fabrikk på Årnes, som norsklærer, som servitør, som studentpraktikant på ambassade og som organisasjonsmedarbeider i Barneog ungdomsrådet i Oslo, for å nevne noe. Jeg har opplevd fattigdom i Norge, det å ha ingenting. Det er våre historier som former oss som dem vi er. Jeg har det med i alle verv og posisjoner jeg har.