Et tredje øre for metafysikk

­

Til å være en som ønsker å oppløse tiden, innfinner Jevgenij Vodolazkin seg overraskende presis til avtalen vår på en kafé i Moskva. På bordet legger han stolt fra seg en av de største dagsavisene, der et tosiders intervju med ham pryder forsiden av kulturbilaget.

Russisk åndsliv opp gjennom historien kryr av forfattere og andre tenkere med utopiske ideer der den materielle verden kan fortone seg temmelig underordnet. Jevgenij Vodo- lazkin føyer seg fint inn i denne rekken. Han tenker stort, vilt og grunnleggende revolu- sjonært på det metafysiske plan, og vil selve dimensjonene, som tiden, til livs.

– Jeg har et ganske nedlatende forhold til tid i mine romaner. For et menneske som tror på evigheten, finnes ikke tiden. Tid finnes bare i en bestemt del av menneskets eksistens. Det fantes en tid da det ikke fantes tid, og den tiden kommer tilbake, sier han.

DEN UHISTORISKE ROMANEN

Vodolazkin har funnet opp sin egen sjanger: den uhistoriske romanen. Han brukte beteg- nelsen som undertittel på gjennombrudds- romanen og storselgeren Laurus. Handlingen er satt til middelalderen, og hovedpersonen er en urtelege med helbredene evner. Alle romanene til russeren er tilsynelatende historiske, men snart går det opp for leseren at her er det fullt opp med utidsmessige referanser. Som professor i gammelrussisk litteratur har forfatteren solide historiekunnskaper, og han gir seg selv lov til å leke med fortiden.Vodo- lazkin bryr seg lite om det historisk korrekte – rekonstruksjon av en fjern fortid er ikke poenget.
Vodolazkin er selv av dem som tror på evig- heten på en dypt religiøs måte, og dette synet på eksistensen er viktig for forfatterskapet. Han vil frem til en skildring av tilværelsen som ikke er ordnet etter tidsaksen, og i hans siste roman Aviator er tidens utvisking enda tydeli- gere enn før. Hovedpersonen våkner opp i en sykehusseng, uten hukommelse. Litt etter litt vender minnene tilbake: Han heter Platonov og kommer fra borgerskapet i St. Petersburg, har opplevd 1917-revolusjonen og på 20-tallet blitt arrestert og sendt i fangeleir på Solovki- øyene i Kvitsjøen. Der blir det drevet medi- sinske eksperimenter med nedfrysning av mennesker, og Platonov blir forsøkskanin.
Et helt menneskeliv senere, i år 2000, tines han så opp igjen, og befinner seg nå altså på sykehuset. Platonov blir en skikkelse utenfor tiden, og tidsbegrepet oppløses mer og mer. Virkeligheten han møter etter oppvåkningen, er fullstendig i utakt med minnene: Han har en ung kropp, men en oldings minner. For- loveden er blitt eldgammel, og han innleder i stedet et forhold til forlovedens barnebarn.

Jevgenij Vodolazkin

Bestselgende russisk forfatter. Han arbeider som professor i russisk middel- alderlitteratur ved Det russiske vitenskapsakademi og har gitt ut tre romaner: Solovjov og Larionov (2009), Laurus (2012) og Aviator (2016). Vodolazkin har mottatt en rekke nasjonale litteraturpriser og bøker hans er oversatt til flere europeiske språk, men ikke norsk.

Om dette høres mer ut som science fiction enn historie, kan det skyldes at sovjetmakten første tiår var preget av fantasi og ville ideer på de fleste områder, også innen vitenskapen. Ingenting var umulig, og det finnes mange eksempler på at ønsketenkning erstattet viten- skapen. Politiske lederes legemer ble bevart, og

eksperimentering med kryonikk, nedfrysning av levende mennesker, ble utført med GULag- fanger. Frankenstein-liknende forsøk i denne epoken er altså ikke bare fri fantasi.

Aviator rommer svart humor og satire i kjent østeuropeisk tradisjon, men Vodolazkin vil noe mer enn å harselere over et forgan- gent politisk system: Han vil gjøre metafysikk hverdagslig og tilgjengelig. Målet er å bevege leseren bort fra det rasjonelle og over mot det sanselige – bort fra det snevre horisontale tidsbegrepet og over mot den store evig- heten. Men er det mulig å forestille seg en verden uten tid? Finnes ikke tiden, finnes ikke fortiden, og derav ingen historie. Da blir vel også hukommelse overflødig? Nei, hevder russeren, som er svært opptatt av hukommelse og synes vi har en altfor begrenset oppfatning av hva hukommelse er.

– Du mener at vi husker langs tidsaksen? Men vi husker jo ikke bare i tid – vi husker også i rom. Har du aldri opplevd at du ikke husker når noe skjedde, bare hvor det skjedde? Eller at minner kommer tilbake når du hører bestemte ord, en bestemt setning, eller når du kjenner en spesiell lukt? Det sies at luktesansen har den aller tetteste forbindelsen til hukom- melsen. Jeg husker selv ennå lukter fra barn- dommen, som lukten av plastleker jeg fikk i presang, sier forfatteren med dyp og messende stemme, tenker seg litt om, og fortsetter:

– Vi forestiller oss at hendelser har fore- gått til en spesiell tid. Men begivenhetene eksisterer utenfor tiden. En forbrytelse et menneske har begått, blir til et slags kosmisk søppel. Forbrytelsen forsvinner aldri, men fortsetter utenfor tiden og rommet.

DET IRRASJONELLE RUSSLAND

Som en slags litteraturens Einstein ønsker Vodolazkin å bryte ned skottene mellom tid og rom. Grunntanken hans er at den lineære tiden bare finnes som en motsetning til evig- heten, og at ethvert øyeblikk egentlig har en direkte forbindelse til evigheten. Vodolazkin har en åndelig motivasjon for sine tanker. For i tidløsheten og evighetsperspektivet ligger frelsen. Professoren i middelalderlitteratur har sin spesialepoke som ideal:

– Evighetsperspektivet var enerådende i middelalderen her i Russland, ja, i hele den kristne verden. Middelaldermenneskene levde kortere enn det moderne mennesket, men livet var helere, for de befant seg ikke bare i tidens dimensjon, men også i evighetens. De levde ikke bare horisontalt, men også vertikalt. De hadde en forbindelse oppover. Livet deres utvidet seg og ble større.

«Russland er et annet sted», sies det. Og
de fleste vesteuropeere i Russland kjenner
på noe annerledes og irrasjonelt som hele tiden ligger og dirrer under overflaten.Tro, overtro og mystikk er en viktig del av russisk hverdag, og det er nok i dette mye av Vodo- lazkins store appell ligger. Om ikke hans lesere ønsker seg tilbake til middalderen, evner bøkene å formidle religiøs metafysikk i en
lett og sanselig form, og med et bredt anstrøk av svart humor. Romanene til Vodolazkin er nemlig dypt alvorlige og boblende komiske på samme tid. Man ler godt av den opptinte hovedpersonen, når han i et forsøk på å skaffe seg sponsormidler til å fullføre legebehand- lingen blir frontfigur i en reklamekampanje for frosne grønnsaker.

Som en slags litteraturens Einstein ønsker Vodolazkin å bryte ned skottene mellom tid og rom.

Det fantastiske og groteske har preget russisk litteratur lenge, fra Gogol, via Bulgakov til sentrale samtidsforfattere som Pelevin, Krusanov og Sorokin. Alle har skrevet litteratur på – eller over – grensen til fantasy. Hovedpersonen i Aviator er for øvrig navnebror til Andrej Platonov, en av russisk litteraturs mest bemerkelsesverdige forfattere på 1900-tallet. Platonov skrev metafysiske dystopier med mystiske innslag.Vodolazkin tar tendensen et skritt videre og blander inn religiøs spekulasjon og psykologisk realisme.

Russiske lesere setter pris på det vakre i Vodolazkins bøker. Språket er utpenslet og poetisk, og episodene og den fortiden som skildres, er preget av en sanselig og vemodig skjønnhet. Russiske lesere er generelt mer opptatt av klassikere enn av samtidslitteratur.

– Vi trenger skjønnhet og håp, sier de gjerne, og legger bort bøkene til nålevende forfattere som Sorokin og Aleksijevitsj, som begge formidler et ganske så mørkt bilde av verden.Vodolazkin skriver også om grusom- heter i kjølvannet av revolusjonen, men han evner å fange det vonde i fortiden og såre i samtiden uten bare å gjøre det stygt. Han gjør det mulig å leve med.

Revolusjonen brøt ut på et tidspunkt da Russland egentlig befant seg i en ganske heldig situasjon. Landet har gjennomgått langt verre perioder uten at det har kommet til opprør.

RELIGIONEN OG REVOLUSJONEN

Den romanskrivende historieprofessoren vinner også gjenklang i russernes religiøse og etiske bevissthet. Avisoppslaget foran meg på bordet viser en pen, ung, dresskledd mann som sitter rak i ryggen på en benk med et litt måpende, skrekkslagent ansiktsuttrykk. På murveggen bak ham ses et graffitimaleri av en engel og en demon, som på bildet gir inntrykk av å sitte på mannens skuldre: et religiøst dilemma fortalt i et uhøytidelig og lettfattelig billedspråk.

Denne høsten har filmen Matilda forår- saket voldsomme protestaksjoner i landet. Filmen handler om tsar Nikolaj 2s utenom- ekteskapelige forhold til ballerinaen Matilda Ksjesinskaja. Slikt påstår man bare ikke om Russlands hellige tsar. I det hele tatt kan russernes sterke forhold til religion være vanskelig å få tak på for en vestlig sekulær. Men uten å ta høyde for religion og meta- fysikk, kan man ikke forstå russisk litteratur, tenkning og historiesyn.

Dragningen mot det religiøse og utopiske var nok også sterkt medvirkende til at den russiske revolusjonen tok den vendingen den tok. Hvordan tenker Vodolazkin at revolusjonen i 1917 føyer seg inn i tiden og historien?

– Revolusjonen har, som enhver historisk begivenhet, en samtid – den foregikk i en bestemt epoke. Men den har også en utenom- tidlig dimensjon, en ondskap som finnes uavhengig av tiden. I Aviator fremmer jeg en tanke om at revolusjonen – egentlig alle kriger og historiske kataklysmer – skyldes mennes- kenes indre liv mer enn sosiale omstendig- heter. Lenin likte å si at revolusjonen kom idet folkedypet ikke lenger fant seg i å leve som før. Det er en tåpelighet, som alt Lenin skrev. For ondskapen har et hjem, og det er menneskesjelen. Men der bor også godheten. Moralen kan ikke ligge hos folket, kan ikke være staten. Moral kan bare være enkeltmen- neskets ansvar, sier han.

Tanken om at det er store abstrakte krefter som driver historien fremover, er fremmed for en som meg, med mitt rasjonelle og materia- listiske historiesyn. Men Vodolazkin er ikke så opptatt av å forstå den historiske utviklingen – kanskje fordi den ikke finnes, slik han ser det. Alt er evighet – alt eksisterer til enhver tid, og hendelsene har ingen rekkefølge. Mitt intervjuobjekt er mer opptatt av hvordan mennesket skal leve – av at vi alle har både onde og gode sider, en engel på høyre og en djevel på venstre skulder.

– Ja! Slik er det i livet. Dostojevskij sa at slaget mellom det gode og det onde står i menneskets sjel. Når noe negativt får fotfeste i én sjel, smitter det over på andre, og slik bygger den store ondskapen seg opp. Idet den når et visst punkt, bryter det ut kriger og revolusjoner.

Vodolazkin skjønner at han snur opp ned på mitt vante verdensbilde, der de fysiske forut- setningene, økonomisk utvikling, ny teknologi, utbytting og ulik tilgang til godene er det som skaper omveltninger og revolusjoner, og ikke «Ondskapen» i seg selv.

– Du tror kanskje dette er mine fantasier? Vel, jeg beviser gjerne mitt synspunkt. Revo- lusjonen brøt ut på et tidspunkt da Russland egentlig befant seg i en ganske heldig situ- asjon. Landet har gjennomgått langt verre perioder uten at det har kommet til opprør. Eller ta første verdenskrig: Det var ingen ytre nødvendighet å skape denne krigen. Men hvis vi ser på sjelenes tilstand rundt disse årene, hadde det vokst frem en forferdelig aggresjon i Russland så vel som i Europa. Dette vil du se om du leser engelske og franske poeter. De ventet en krig. De fremkalte den. Som du skjønner, jeg er antimarxist, sier forfatteren.

RUSSLAND OG EUROPA

Vodolazkins verdensbilde sammenfaller med myten om den uutgrunnelige russer. Også
i Aviator er den søkende, gåtefulle hoved- personen skildret i kontrast til sin rasjonelle og litt trangsynte tyske lege. Den tørre tysker er faktisk en gjenganger i russisk litteratur.

– Husker du karakterer som Oblomov og Stoltz hos Gontsjarov? Eller doktor Werner hos Lermontov? Som i disse karakterene er det den tradisjonelle motsetningen mellom den rasjonelle europeiske tenkemåten og den irrasjonelle russiske jeg vil ha frem. Jeg mener ikke at det russiske er irrasjonelt og håpløst, men vi russere har et slags tredje øre, et øre for metafysikk.

Tross disse motsetningene i mentalitet ser Vodolazkin Russland som en del av Europa snarere enn Asia. På begynnelsen av 1900- tallet var Russland blitt et europeisk land på de aller fleste områder, mener forfatteren.

– Det finnes mange uttrykk for dette, både industrielle, økonomiske og stilmessige. Art nouveau-stilen ble for eksempel utviklet i Brussel, Paris og St. Petersburg samtidig. Men så kom revolusjonen, og all forbindelse ble brutalt brutt. Rundt år 1900 var Russland en veldig mektig stat, med stort fremtidshåp og i en rivende utvikling. En god analogi er når en stjerne utsondrer for mye energi – da kollapser den og blir til et sort hull. Det var dette som skjedde med Russland i 1917. Nå krabber vi så vidt opp av hullet. Landets europeiske opprin- nelse har imidlertid vært tydelig hele tiden.

Man kan spørre seg om den russiske revolusjonen var et brudd med eller en konsekvens av de tette båndene til Europa. På mange måter var den importert fra vest, med sitt utspring i Paris og med tyske tenkere som Marx og Engels som helt sentrale. Men at revolusjonen utviklet seg slik den gjorde i Russland, skyldes særegne russiske forhold og russernes mentalitet. Og isolasjonen Russ- land og resten av Sovjetunionen levde under gjennom årene med sovjetstyre, var klart et brudd med fortiden.

Jevgenij Vodolazkin fremhever 1990-tallet som en nøkkelperiode for å forstå forholdet mellom Vesten og Russland i dag. Det er en svært
sår periode i russeres minne – et tiår preget

av kaos og fattigdom for den jevne russer. Et nasjonalt traume. Russland åpnet armene for å omfavne Vesten, mens Vesten holdt igjen, mener forfatteren. Og nå er ikke lenger mulig- heten der.

Men er det rart atVesten nølte? Russland fremstår jo som ganske stort og skremmende.

– Det finnes et russisk eventyr, «Teremok», om et lite hus i skogen der det bor mange små dyr. Disse dyrene har alltid rom for andre små dyr som måtte komme forbi. Men så dukker en bjørn opp, som også vil flytte inn – som presser seg på så hele huset går i stykker.
For Europa fortonte det seg kanskje litt slik: at den store, russiske, uvørne bjørnen ville ødelegge Teremok-Europa. Dette stemte ikke. Russland kunne vært nyttig for Europa, som en motor.

Dette siste sier Vodolazkin med et ertende smil.

Tiden vår løper ut, og mitt siste spørsmål handler også om tid. Jeg lurer på, siden Vodo- lazkin med sine skyhøye salgstall åpenbart traff en nerve i tidsånden: Hva i tiden er det han har truffet?

– Jeg ville omformulert spørsmålet: Hva fant jeg ikke i tiden? For ens egen tid kan skildres positivt – i betydningen hva som faktisk finnes i den. Og den kan skildres som en negasjon – hva som ikke finnes. Dette er viktig. Jeg begynte å skrive om evig kjærlighet, om Gud, om meningen med livet og døden, det man i mange år rødmet over å bringe på bane. Da jeg tok for meg disse temaene, viste det seg at det var noe mange hadde savnet. Så tiden er forbi, da slike spørsmål ikke ble diskutert.

Jevgenij Vodolazkin var blant de første som så dette skiftet komme – at religiøse, åndelige, ja, «de evige spørsmålene» vendte tilbake til samtalen. Nettopp derfor traff han publikum, mener han selv. For litteraturens oppgave er nettopp å forutse:

– Litteraturen må skyte på en usynlig blink. Når blinken blir synlig, er det for sent å skyte.