Et skinnliv. Om taksidermi og isbjørnen Knut
I Berlin Zoo ble det i 2006 født en isbjørn ved navn Knut. Moren var en tidligere sirkusartist fra DDR-tiden, som kort tid etter fødselen støtte ham fra seg. Knut overlevde på flaskemelk og tran og omsorg fra dyrepasseren Thomas Dörflein. I løpet av kort tid ble han – og dyrepasseren – verdensberømte, det oppsto en «Knutmania». Isbjørnhvite suvenirer av alle slag kunne kjøpes i turistsjappene: notatbøker, plakater, kosedyr, godterier, flaskeåpnere. Knut poserte med kjendiser (eller snarere: kjendiser poserte med ham). Han ble fotografert av Annie Leibovitz og havnet på forsiden av Vanity Fair. Publikumstallet i dyrehagen gikk opp med tredve prosent.
Til og med jeg gikk for å se Knut, rett før jul i 2007. Da var han ikke lenger en søt liten tass, men en skapning som så medtatt og forvirret ut. Pelsen var gul og skitten. Han tråkket fram og tilbake på sitt imaginære isfjell, ikke ulikt en tungt medisinert pasient. Ikke bare Knut så ut som han utførte tvangshandlinger. Elefantene stod som hypnotisert og kostet snablene sine fram og tilbake over asfalten. Flodhesten plasket rundt i sitt trange basseng. Jeg gikk hjem og fant fram Rilkes dikt «Panteren» fra 1902 (her i André Bjerkes versjon fra 1964):
Og en dag gikk sløret foran Knuts pupill ned. Han druknet i full offentlighet foran øynene på flere hundre mennesker i en alder av fem år. Vanligvis lever isbjørner i tredve. Berlins borgermester uttalte: «Vi holdt ham alle så kjær. Han var stjernen i Berlin Zoo.» Ved obduksjon ble det fastslått at Knut hadde betennelse i hjernen. Nå er Knut stoppet ut og utstilt i Museum für Naturkunde i Berlin. Hvordan er Knut framstilt i utstoppet stand? Han står i en glassmonter, i et rom som viser høydepunkter innen preparasjonskunst. I den ene enden av rommet er det stilt ut fugler som ble samlet inn av Alexander von Humboldt og den legendariske franske naturforskeren Georges Cuvier. I den andre enden står store pattedyr som er merket av bomberegnet under andre verdenskrig. I monter etter monter blir metoden for taksidermi forklart. Det norske uttrykket «stoppe ut» er misvisende.Tidligere ble dyr stoppet ut. Nå er det bare små dyr som blir fylt med stopp, med steinull. De større dyrenes kropper blir ofte støpt i modeller av gips eller kunstfiber før skinnet monteres på. I monteren ved siden av Knut sitter gorillaen Bobby, et eksempel på fremragende taksidermi. Bobby ser svært livaktig ut, på tross av at han har holdt til i denne salen siden 1935. Også han et dyr som levde sitt liv i Berlin Zoo.
Taksidermi er vellykket hvis det ser ut som om dyret er levende igjen. Men dyret er ikke lenger et dyr, det er blitt en ting. Hvilken ting har det blitt? Og hvem ønsker at dyret skal stoppes ut? Rachel Poliquin skiller i boken The Breathless Zoo mellom åtte typer taksidermi: jakttrofeer, naturhistoriske eksemplarer, rariteter (albino, to-hodet, etc.), utdødde arter, preparerte kjæledyr, fantasiskapninger, antropomorfisk taksidermi (at dyret får et menneskelig uttrykk, som dyrene i barnebøker), deler av dyr (hover, hoder, etc.) som blir brukt i mote og hjemmeinnredning. Åtte svært ulike grunner til å bli utstoppet, hvis du er et dyr.
Knut blir presentert som «En mediestjerne fra dyrehagen». Han er både et naturhistorisk eksemplar og et slags utstoppet kjæledyr. I monterens tak er det festet små spotlighter som får det til å ligne en stjernehimmel. Han ligger på noen mørke steinblokker, halvveis oppreist, hodet løftet, med framlabbene festet foran seg. Den ene labben er bøyd litt tilbake, som om han holder seg fast i steinen. Han er nesten på spranget, likevel i en tilbakeholdt positur. Kroppen er både i ro og i bevegelse. Blikket er drømmende og innovervendt.
Da Knut døde, besluttet den zoologiske hagen og det naturhistoriske museet i fellesskap at han skulle behandles som et vitenskapelig fenomen. At han skulle stoppes ut, var ikke selvsagt, og Knuts fanskare delte seg i to i dette spørsmålet. Mange gledet seg over å skulle få se igjen sin kjære isbjørn, foreviget på museum. Andre mente at det var smakløst å stoppe ham ut, noen gikk så langt som til å skrive trusselbrev. Dyrevernorganisasjonen Peta mente det var smakløst «å lage en skulptur av Knuts pels».
Alle utstoppete dyr er arrangert. Hver muskel, hvert ansiktsuttrykk er gjennomtenkt og modellert. Måten et utstoppet dyr er framstilt på forteller noe om hvorfor det er blitt stoppet ut. Skal dyret skremme, vekke ettertanke eller omsorg? Ser dyret aggressivt eller snilt ut? Ser det ut som det er i bevegelse eller som det sover? Er det satt i samspill med andre dyr? Mennesket kan med taksidermi forme dyret i sitt bilde. Utstoppede dyr er dyret uten dyret. En statue laget med dyrets eget skinn som overflate.
Allerede som barn lærer vi å lese menneskelige egenskaper inn i dyr. I sin bok What I don ́t know about animals skriver Jenny Diski: «We presume that it ́s easier for children to grasp the nature of the species they belong to through the medium of other species, as if indirection works better on young minds. Children, knowing first nothing and then little about being cultural humans, are more amenable to smaller, softer, rounded, furry animal forms than tall, clothed, angular human forms» (s. 23). Kanskje slutter vi aldri å tenke på dyrene som en allegori over oss selv. Konstant gjør vi dyrene til en del av vår historie. Vi omgir oss med dyr, dekorerer klær og møbler med dem.Vi synes de er vakre og mystiske. Utstoppede dyr tjener vitenskapen, folkeopplysningen og kunsten. På Facebook finnes det en egen gruppe som heter «Dårlig utstoppede dyr». Selv har jeg trålet naturhistoriske samlinger jorden rundt. Historien om utstoppede dyr er en fortelling om jegere, samlere, turister, forskere, kunstnere – og ikke minst: om menneskets forhold til andre dyr. For mennesket ble av Linné navngitt og plassert blant dyrene: Homo sapiens.
De naturhistoriske samlingene vokste fram på 1800-tallet. I dag er vi så vant til å se evolusjonen på utstilling, at vi knapt tenker over at det er slik dyreartene er framstilt. I starten var samlingene et salig kaos. Naturforskere arbeidet i samme rom som publikum. I 1858 foreslo Darwin og åtte andre forskere overfor myndighetene å gjøre en radikal omlegging av naturhistorisk avdeling ved British Museum. De mente at publikum ble forvirret av mangfoldet av objekter, tett pakket sammen på hyller og i kasser. Publikum burde få se et representativt utvalg, og forskerne burde få arbeide i fred. Det var ikke det rare og det spesielle som var viktig å vise fram, slik hensikten var med kuriositetskabinettene. Museene skulle være et vindu mot historien om livet. Naturhistoriske museer ble klasserom. Man skulle lære gjennom å se.
Noen truede dyrearter har blitt utryddet på grunn av de naturhistoriske museenes og ivrige samleres jakt på sjeldne eksemplarer. Geirfuglen, en fugleart i alkefamilien, holdt tidligere til i hele Nord-Atlanteren. Den kunne ikke fly og var lett å fange. Kjøttet ble spist, dunene var varme og ettertraktede. Sjøfarere hadde god nytte av geirfuglen som proviant på vei over havet. Egg og utstoppede geirfugler ble verdifulle samleobjekt da de begynte å bli sjeldne. I 1831 ble 24 geirfugler drept på Eldey, Island, og en av disse befinner seg på Zoologisk museum i Oslo. Den aller siste sikre observasjonen av et geirfuglpar med egg fant sted nettopp på Eldey, i juni 1844. De ble drept av jegere som skulle hente fugler for en samler. Egget ble tråkket i stykker.
Slik kan man si at de zoologiske hagene for ettertiden gjør en bedre jobb: Der må de sjeldne dyrene være levende for at de skal ha en funksjon. Og om de klarer å formere seg, føres arten videre. Ingen utstoppede dyr vil noen gang kunne gjøre det. Hvis ikke framtidens teknologi kan utføre mirakler.
Den utstoppede Knut står i dyp kontrast til den gulbrune, forvirrede bjørnen jeg så i dyrehagen den stusslige desemberdagen. VG skrev omtrent på samme tid, den 27.01.2008: «Tysk forsker slår alarm: Isbjørn-Knut er blitt Psycho-Knut! (...) Publikum har sviktet Knut, og de få som kommer for å se ham, blir skuffet over hvor høy og mørk han er blitt. (...) Knut er blitt en hyperaktiv, forstyrret raring. Hele livet hans har vært et medieshow, sier Frank Albrecht – en tysk dyreaktivist.»
Den utstoppede Knut er ren, rolig, skinnende hvit. I taksidermistens framstilling av Knut er det forvirrede, hyperaktive, psycho-aktige borte. Det er det rensede skinnet av en isbjørn, renset for skitt, renset for kropp. Knut ser vennlig ut, og en smule sørgmodig. Han likner et tenkende, tilbakeskuende vesen. Det er nydelig gjort. Og nøye planlagt.
Mannen som preparerte Knut, Robert Stein, uttaler til Welt 24 i et intervju 17.04.2015 at han er fornøyd med hvordan Knut tar seg ut fra siden, men ikke forfra. Knut var i ferd med å miste pelsen da han døde. Dermed ser Knut tynn ut, og Stein synes ørene stikker ut. Han forteller også at det er vanskelig å stoppe ut et dyr som så mange har et forhold til. Alle kjente Knuts mimikk og bevegelser. «Å skape ham slik han ble betraktet, var en utfordring», ifølge Stein.
Hvis man vil betrakte eksotiske dyr, finnes det i dag mange muligheter. Discovery Channel viser kontinuerlig dokumentarer om ville dyr. BBC lager gripende serier om alt fra verdens fugler til livet på dypet av Marianergropen, med evig engasjerte David Attenborough som programleder. Når som helst kan man klikke seg inn på nettsider som viser dyr av alle slag. NRK sender «Tjeld-tv» og «Reinflytting minutt for minutt». Det blir ikke spart på noe for å finne nye og forunderlige måter å se på ikke-menneskelige skapninger.Vi kan se dem utfolde seg, bevege seg rundt i sitt naturlige habitat, til og med live. Så hvorfor er vi fortsatt fascinert av det utstoppede dyret?
Kanskje handler det om å kunne komme tett på dyret. Å kunne se det uten forstyrrelser, se detaljene. Bare et utstoppet dyr kan gi mulighet til å studere det på kloss hold, helt i ro, så nært at man (i mange tilfeller) kan ta på det. Kjenne på pelsen. Måle det med øynene. Måle det mot sin egen kropp. Hvor stor er en bjørn i forhold til meg?
Kanskje drømmer vi om at dyret vi ser foran oss skal bli levende igjen. At det skal stige ut av den stive posituren, snu seg mot oss. Vi vet at det ikke er mulig. Men vi vet at dyret en gang har vært levende. Det er hele forskjellen på et utstoppet dyr og en porselensfigur av det samme dyret. Det har levd. Skinnet har sittet på en levende kropp.
I boka Den sjette utryddelsen. En unaturlig historie beskriver Elizabeth Kolbert hvordan jorden nå er inne i en ny periode der menneskets utbredelse innskrenker de truede dyreartenes livsrom eller fører til deres utryddelse. Omtrent på den tiden da Knut ble født, i 2006, begynte saker om klimaendringene stadig oftere å finne veien til avisenes forsider. I 2007 fikk Al Gore og FNs klimapanel Nobels fredspris. Og isbjørner, som klamret seg til et smeltende isflak, ble symbolet på hva som vil skje om vi ikke tar klimatrusselen på alvor. Isbjørner jakter i all hovedsak ute på isen, og er avhengig av isdekt hav for å finne tilstrekkelig føde. Isbjørnbestanden vil kunne reduseres med mer enn tredve prosent i løpet av tre generasjoner, ifølge nettstedet til Verdens naturvernunion, en internasjonal organisasjon som har som formål å bevare natur og biologisk mangfold.
Knut var medienes kjæledegge, men han ble også et symbol for arter som må vike for klimaendringene. Han symboliserte den akselererende utryddelsen av artene, en ny og skremmende realitet.
I 2013 ble Knut lånt ut til Nederland. Han var Berlins klimaambassadør ved Naturkundemuseum Naturalis i Leiden. 150 000 begeistrede besøkende var innom og så den utstoppede isbjørnen. Knut fortsetter å trekke folk, også etter sin død.
Og nå er han under kontroll. Han vil aldri mer kunne kalles aggressiv og skitten. Han er for evig fanget i sin melankolske positur. «Den preparerte Knut er et nytt mesterverk», uttalte Johannes Vogel, generaldirektøren ved Museum für Naturkunde til Der Spiegel, da Knut ble avduket i 2012. Den første måneden ble han plassert i foajeen, «slik at alle som kommer hit kan se Knut, beundre han, undre seg, gråte, le – uten å betale inngangspenger».