En mur av muligheter

­

Det siste tiåret har litteratur og tv-serier om ungdomsgenerasjonen i stor grad kretset rundt det intime, kroppslige, nærmest solipsistiske – en bølge med autofiksjon der det personlige ikke primært er politisk. Viruset ligger i kroppen, ikke i samfunnet. Det kan for all del bli verdifulle kunstneriske bidrag av dette. I tv-serien Skam presenteres det ene sensitive temaet etter det andre: spiseforstyrrelser og andre psykiske lidelser, homofili, religiøse minoriteter, overgrep. Likevel blir man sittende og lure på hvorfor serien heter Skam. Dypest sett handler serien om aksept, samhold og støtte – alt som er gift mot skammen.

Dessuten faller ingen av karakterene i Skam utenfor. Den psykisk syke Even er James Dean-aktig vakker og er kjæreste med en kjekk gutt, og når han i mani trekker kredittkortet for en natt i suite på Oslo Plaza, sies det ingenting om de økonomiske konsekvensene dette får – kanskje fordi de ikke er viktige. Men det finnes unntak. I et klipp ser vi den naive Vilde trøste sin psykisk syke, sengeliggende mor som omverdenen ikke fatter interesse for før husleia forfaller til betaling og Vilde må låne penger. En av de mest gjenkjennelige karakterene i Skam er noen-og-tjue-åringen Linn, en birolle med få replikker og en mutthet som er så gjennomført at den virker som hardt arbeid. Hun sover hele dagen, har vondt i hodet, bruker sovepiller. I kollektivet med den usannsynlig vakre, veltilpassede, prektige Noora og den festlige, vitale superhomsen Eskild, virker Linn som selve antitesen som får Eskild og Noora til å skinne desto sterkere. Linn er langt utenfor spotlighten i serien, kun synlig i kraft av å være usynlig, akkurat slik denne gruppen er det i samfunnet og mediebildet for øvrig.

I den NRK-produserte tv-serien Unge lovende frir Alex til kjæresten sin, som egentlig vil slå seg til ro og flytte tilbake til hjembyen, men Alex ødelegger alt ved å foreslå at de gifter seg i NewYork, slik at hun kan prøve å realisere skuespillerdrømmen der. Karakterene i Unge lovende er ikke fornøyd med jobb på Meny, som catering-servitører eller med å figurere i pølsereklamer. I teorien har de alle muligheter, men møter hard konkurranse. «Fremtiden sto foran ham som en mur av muligheter», som Nils-Fredrik Nielsen formulerer det i en av sine aforismer.

Dette er hovedbildet populærkultur og en god del av dagens litteratur tegner av vår generasjon. Det er kanskje mer sympatisk enn avisenes fremstilling av dagens unge som så frie og uredde at de heller vil være frilansere og jobbe på kafé enn å ha fast inntekt. Og sannsynligvis mer riktig, selv om mange også lever helt streite liv. Men sannsynligvis er det en sammenheng mellom de hyperpresterende kaféarbeiderne og Kleenexen, nemlig prestasjonspress, konkurranse, redselen for å ikke være bra nok. Likevel – «generasjon prestasjon» og «generasjon emosjon» er ikke nok til å beskrive den virkeligheten som møter mange millennials. Det finnes også en «generasjon stagnasjon» blant oss – men hvor finner vi disse i mediebildet og litteraturen?

ARBEIDERNEVER OG TELEFONSALG

De gangene vi hører om unge mennesker som faller utenfor, er det nettopp det vi gjør – vi hører om dem, ikke fra dem. Vi hører de lett foraktelige uttalelsene om dem som ikke kommer seg opp om morgenen, som sitter fast på gutterommet og spiller PlayStation. De late, de udugelige, de som går på NAV. Og det finnes muligens noen unge mennesker som mottar støtte fra NAV og er konger på byen. Men for de fleste er NAV-stønad et siste halmstrå i en tilværelse preget av angst, dype depresjoner, rusmisbruk eller et resultat av endeløs jobbsøking som ikke fører noe sted. Etter hvert blir det overtydelig at vi trenger å lytte til enda flere stemmer for vår generasjon.

En slik stemme er Raymond Carver-inspirerte Jan Kristoffer Dale, som selv har jobbet på bryggeri, og som representerer et verdifullt innsideperspektiv. Novellesamlingen Arbeidsnever (2016) – som han fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for – gir stemme til de mislykkede, de som faller utenfor, de som har droppet ut av videregående, bor hjemme, er ufaglærte. Tilværelsen til Richard, i novellen «Jon», er et eksempel på et liv som slår sprekker: Han har mistet jobb og kjæreste, og våkner om nettene med delirisk angst, en frykt for ikke å få puste, for å være i ferd med å dø. Richard har en følelse av å sitte fast, men kanskje også av å stå foran et uoversiktlig landskap av endeløse jobbsøknader, NAV-skjemaer, tom konto og hullete CV. Som i svenske Kristian Lundbergs kritikerroste arbeiderroman Yarden (2009) er den nattlige, eksistensielle angsten betinget av de konkrete livsvilkårene til hovedpersonene: umenneskelig hardt arbeid, eller alternativet – det umenneskelige ved ikke å ha arbeid. Lundberg skriver om midlertidige stillinger og hard konkurranse, og åtte år etter utgivelsen er Yarden fortsatt like relevant. I boka er hovedpersonen på vei til arbeid, kald i klamme vinterklær, og han reflekterer over den darwinistiske kampen for tilværelsen:

Tilbake til Richard i Dales novelle. Han logger seg inn på www.nav.no, blar seg gjennom ledige stillinger, veilederstillinger og sjefsstillinger som krever fagbrev og høyere utdannelse. Prøver å ikke gi opp, blar videre, og der: en jobb som telefonselger. «Annonsen spurte ikke etter utdannelse, bare etter en god kundebehandler som var fleksibel og hadde gode datakunnskaper» (s. 71). Han går på jobbsøkerkurs hos NAV og lærer å skrive søknader: «Jeg har ingen tidligere erfaring med salg, men jeg ser på dette som en spennende utfordring», skriver han (s. 75), og har åpenbart lært sjargongen på jobbsøkerkurset.Telefonsalg med provisjonslønn er en rå bransje, noe Lundberg beskriver lakonisk i Yarden, når han gjengir en jobbintervjusituasjon:

Go with the flow, altså. Penger til husleia, middag, en øl – det viktigste er at det flyter, så kommer resten i annen rekke. Mens Richard ser muligheten for en usikker, strevsom jobb som en ledestjerne i det fjerne, har Trygve i åpningsnovellen «Arbeidsnever» nettopp dét. Han jobber med å sortere tomflasker, og der strømmen av tomflasker som må sorteres, er konstant, er stillingen utskiftbar og midlertidig: «Han skulle bli pappa, men hadde ingen utdannelse, ikke lappen, og jobben kunne ta slutt når som helst» (s. 18). Kjæresten Tone er bekymret for at hun er for ung til å få barn, og hun har snakket med søsteren sin, som studerer økonomi i Oslo: «– Ho skjønner ikkje at e vil bli mamma, sa Tone, – ho seier at e har heile livet foran mæ, og at e bør få mæ en utdannelse. At e blir en taper hvis ikkje e gjør det. Ho sa at taperforeldre får taperonger!» (s. 21).

Et gjennomgående trekk i «Arbeidsnever» er hvordan sliterne, de som har falt utenfor, konfronteres med folk som har klart seg: som studerer eller har studert, er gift, har god jobb, drar på hyttetur med gutta, som vil ha vin og lammesteik med fløtegratinerte poteter framfor øl og grandis.

DØRER PÅ GLØTT

Ikke alle fortellinger om kroppsarbeid er fortellinger om stagnasjon – tvert imot.Tina Åmodts kortprosasamling Anleggsprosa (2010) er et sjeldent, og interessant, innblikk i livene til de mange i vår generasjon som tross alt ikke er bitt av mastersyken. En ung kvinne jobber på en byggeplass, og her er det ikke rå utbytting eller hard konkurranse mellom arbeiderne. Kanskje er grunnen at disse arbeiderne er faglærte. På samme måte som Trygves mor i Dales åpningsnovelle er stolt av sønnens arbeidsnever, er hovedpersonen stolt over arbeidet hun gjør, av fellesskapet med de andre arbeiderne, de ordnede forholdene på arbeidsplassen. En fem minutters røykepause etter hardt kroppsarbeid gir intenst samhold. Den snart pensjonerte kollegaen Harald, enkemann og kroppsarbeider gjennom et langt liv, beskrives med varme og omtanke.

Kontrasten til Dales noveller er skarp. Her dirrer redselen for ikke å ha noe å leve av i morgen, nederlaget som ufaglært og uorganisert prekariat i en verden der så mange andre tilsynelatende har klart seg så godt. Dale viser fram en gruppe millennials som er unge, men ikke lovende. Skammen over manglende utdannelse og arbeid, dårlig økonomi og ensomhet stikker langt dypere enn i tv-serien som er oppkalt etter nevnte følelse.

Men selv i litteraturen er disse stemmene ganske få.Vendingen mot autofiksjonen innebærer at psykiske problemer og selvdestruksjon tar stor plass, mens de samfunnsøkonomiske grunnene til ubehaget blir oversett. Kanskje er dette et resultat av sosialrealismens død – det er bare noen få tiår siden arbeiderlitteraturen med størrelser som Dag Solstad, Kjartan Fløgstad og Espen Håvardsholm sto i høysetet, en tradisjon Per Petterson har videreført. Selv om man ikke lengter tilbake til AKP-litteraturen, kunne en mer klassebevisst litteratur – og TV-serier – vært på sin plass. Problemet er: Hvem leser denne litteraturen? Selv om Dale sikkert har noen tilhengere som bare assosierer «murstein» med byggemateriale, og ikke tjukke romaner, vil jeg tro at de fleste som leser og hyller for eksempel Dale, er den lesende, utdannede middelklassen – på behagelig avstand fra problemene. Like fullt: Å gi folk innblikk i verdener de vanligvis ikke kjenner på kroppen, er vel en av litteraturens raisons d'être. Sånn sett kan bøker som Dales, Lundbergs og Åmodts åpne dører til kroa eller lageret, i hvert fall på gløtt.