En moralists forsvar for hykleri
I januar i år kalte Fremskrittspartiets Kristin Brataas Oslos byråd for miljø og samferdsel «vietnamesermegge» og «fittetryne» på sin Facebook-side.Dagbladet 17.1.17: Hatefulle ytringer: – Frp’er kalte Lan Marie for «vietnamesermegge» på Facebook. «Send henne og hennes likesinnede til Vietnam eller Nord Korea», foreslo Brataas. Lederen for Oslo Frp tok etter hvert avstand fra sin kollegas «trønderske banneord», men utover denne ikke-unnskyldningen fikk utspillet tilsynelatende ingen konsekvenser. Brataas fortsetter i sitt verv som studieleder i Nordre Aker FrP.
Ville dette gått for ti år siden? Kontrafaktisk historie er en vanskelig øvelse, men det er grunn til å tro at Brataas’ utbrudd ville skapt adskillig mer oppstandelse for bare ganske kort tid siden. I 2006 ble nestlederen i Finnmark FrP kastet ut av partiet etter å ha trakassert en mann av utenlandsk opprinnelse i en hotellbar i Tromsø.NRK 28.3.06: Trakasserte mørkhuda. I 2007 ble en politiker anmeldt til politiet for å ha uttalt at integrering ikke er så forskjellig fra å «oppdra barn eller hunder».Bergensavisen 1.11.07: Frp-Christoffersen anmeldt for ærekrenkelser. Det er vanskelig å se at Brataas’ (riktignok hjelpeløse) hets er noe særlig mildere. Ikke bare er språket mer aggressivt, både ytringen og offeret er deler av det norske demokratiets politiske offentlighet.
DEN OFFENTLIGE MORALENS FORVITRING
Utsagn som før ville vært totalt ødeleggende for talerens omdømme, mottar i dag applaus, skuldertrekk eller i beste fall kortvarig bestyrtelse. Utviklingen er kanskje tydeligst i USA, der frosken Pepe har spredt seg fra nettforumenes mørkeste avkroker til innsiden av Det hvite hus, men det er synlig også i Norge. Et dramatisk moralsk forfall har funnet sted.
Brataas’ utbrudd er bare ett av mange eksempler på den pågående vulgariseringen av politikken. Folkevalgte brenner demonstrativt aviser de ikke liker, ønsker «borgervernsgrupper» som er etablert av voldsmenn, velkommen i samfunnet, og fremmer de latterligste konspirasjonsteorier i seriøse medier (som at EU-eliten i Brüssel bevisst forsøker å bytte ut den hvite, europeiske befolkningen med muslimer fra u-land fordi sistnevnte er «enklere å kontrollere»Dagbladet 22.12.16: Frp-politiker refses for avisinnlegg om raseblanding og muslimsk overtakelse av Vesten.). En MDG-politiker insinuerte nylig at Norges innvandringsminister burde brennes som heks.NRK 25.1.16: MDG-politiker etterlyste heksebrenning i asyldebatt om Listhaug. En Ap-politiker kalte den samme ministeren «jævla rasistkjerring».Dagsavisen 12.6.17: Ap-politiker til Listhaug: «Jævla rasistkjerring». I Storbritannia oppfordret nylig en av verdens mest leste politiske kommentatorer, Katie Hopkins, tilsynelatende til etnisk rensing da hun etterspurte en «endelig løsning» på integreringsvanskene på De britiske øyer. Ikke overraskende fikk Hopkins sparken fra radiokanalen LBC. Men hun fikk uten videre fortsette i verdens største nettavis, Mail Online.Daily Telegraph 25.5.17: Katie Hopkins to leave LBC «immediately» after calling for «final solution» over Manchester attack. Den offentlige debatten har blitt dummere, mer vulgær og aggressiv. Men den alvorligste utviklingen i ordskiftet er ikke at debattantene uttrykker sine velkjente synspunkter på en skarpere måte enn før; enda verre er det at de snakker åpent om samfunnsbærende liksom-hemmeligheter. Kroneksempelet er USAs president, Donald Trump.
DEN SKAMLØSE ÆRLIGHETEN
Trump-administrasjonens løgner har vært grundig omtalt.Trump og hans rådgivere dikter i ett sett om ting hvem som helst kan google på ti sekunder – valgresultater og størrelsen på folkemengder, innholdet i Parisavtalen, krim-rater, hvor mange etasjer som finnes i Trump Tower, og antallet ganger «the Donald» har prydet forsiden av Time. At en åpenbar sjarlatan som Trump kan bli president i et relativt opplyst demokrati, vitner unektelig om moralsk forvitring. Men vel så urovekkende som Trumps mytomani er hans, på visse områder, forbausende ærlighet. Trump sier nøyaktig hva som helst, hvis han tror det gagner ham selv. Og i noen tilfeller innebærer dette en farlig form for ærlighet:
Da Trump ble utfordret av en journalist til å forsvare hans administrasjons skryt av «drapsmannen» Vladimir Putin, svarte USAs president med et retorisk spørsmål: «Tror du landet vårt er så uskyldig?» Med denne uttalelsen brøt Trump tvert med amerikanske politikeres 250 år lange kampanje for å fremstille USA som en moralsk aktør, skriver Princeton-professor John Ikenberry.Foreign Affairs mai/juni 2017: The plot against American foreign policy. På den ene siden var Trumps innrømmelse befriende; amerikanske presidenters hykleri har til tider nådd de utroligste høyder. Men på den andre siden bagatelliserte Trumps ærlighet alvorlige forbrytelser: drap på journalister, folkerettsbrudd, valgjuks. Signaleffekten er ikke god.
Siden 1950-tallet har kritikere beskyldt USA for å la griske oljemenn styre utenrikspolitikken. Før Trump, ikke minst i forbindelse med invasjonen av Irak i 2003, har amerikanske politikere innbitt benektet at det finnes noen forbindelse mellom USAs utenrikspolitikk og oljeinteresser. Åpent å bekrefte at USA har startet kriger og fått statsledere styrtet i oljeprofittens navn, ville tross alt sette en temmelig problematisk presedens for internasjonalt samkvem. Trump, på sin side, har ansatt direktøren for et av verdens største oljeselskap som utenriksminister, og uttalt at USA «burde beholdt oljen» etter invasjonen av Irak.The Atlantic 26.1.17: The dangerous delusion of «we should’ve kept the oil». USAs fiender må ha gnidd seg i hendene, lykkelige over propagandafortrinnet presidentens bekreftelse av de vestlige imperialistenes uedle hensikter ga dem.
Som de fleste andre land har USA i årevis utgitt seg for å være noe annet enn det er. Mens diplomater og politikere har snakket i det uendelige om viktigheten av menneskerettigheter og demokrati, har grusomheter av verste sort foregått på bakrommet. I Argentina, Chile, Nicaragua, Iran og flere andre steder har amerikanske myndigheter arbeidet hardt for å hindre demokratisk valgte ledere i å oppfylle sine mandat. I Bangladesh og Øst-Timor utførte USA-støttede diktaturer folkemord med Det hvite hus’ velsignelse. Fra Kongo til Kypros har politikere blitt satt på CIAs drapsliste. Og mye tyder på at det var de amerikanske hemmelige tjenestene, sammen med britiske og sørafrikanske kolleger, som sammen med et belgisk gruveselskap sto bak drapet på FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld i 1961.Foreign Policy 1.8.16: U.N. to Probe Whether Iconic Secretary-General Was Assassinated. CIA og militært personell har i årevis drevet tortur – også etter at Ronald Reagan skrev under på FNs konvensjon mot tortur i 1988.
Poenget her er ikke å rette en pekefinger mot USA spesielt. De fleste land har skjeletter i skapet. Og særlig når det gjelder behandlingen av egen befolkning, er det mange som har adskillig flere enn amerikanerne. Det sittende regimet i Kina har millioner av liv på samvittigheten. Putins Russland – styrt av et slags kartell av den russiske mafiaen, det tidligere KGB og den ortodokse kirken – fører også en skremmende hensynsløs politikk. Poenget er at substansen i Trumps umoral ikke representerer noe fundamentalt nytt i amerikansk politikk.Tidligere utenriksminister Henry Kissinger, en av Trumps støttespillere (og en yndet selfie-partner av visse norske politikere), sto etter alt å dømme for flerfoldige krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten på 1960og 70-tallet. Det nye er at Trump, i motsetning til sine forgjengere, ikke engang gidder å late som. George W. Bush og hans kumpaner hadde i det minste skam nok i livet til å kalle torturmetoden waterboarding for «enhanced interrogation». Obama virket hele tiden flau over USAs dronekrig og de brutte løftene om å stenge Guantánamo-basen. Administrasjonen vek aldri offisielt fra prinsippene om en rettsstat og en regelstyrt verdensorden i sin offisielle retorikk.
Og her kommer vi til sakens kjerne: I valget mellom hykleri og utilslørt skurkaktighet er vi nødt til å velge hykleriet. Løgn og hykleri er slett ikke politikkens mål, slik Oscar Wildes «Vivian» hevder om kunsten,Oscar Wilde 2016 [1891]: The Decay of Lying. Richmond, Surrey. men er i mange tilfeller det beste av to onder. Det institusjonaliserte hykleriet holder samfunnet sammen.
HYKLERIETS FUNKSJON
I årevis har USA offisielt vært mot tortur og drap på sivile, og for menneskerettigheter, kutt i klimagassutslipp og kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning. Trump, derimot, har ubeskjemmet uttalt at tortur er nyttig og bra, liberalisert det amerikanske militærets operasjonalisering av krigens folkerett, trukket USA fra Paris-avtalen og antydet at Japan og Sør-Korea burde skaffe seg kjernevåpen. Målet om en verden uten kjernevåpen – offisielt støttet av samtlige amerikanske presidenter siden 1960-tallet og alle land i hele verden – er satt på høring. Islam er utpekt som samfunnsfiende nummer én. CIA har fått brede fullmakter til å drepe mennesker utenfor krigssoner med fjernstyrte droner. Putin beskrives som en ålreit fyr, og oljeinteressene erklæres skamløst som prioritet nummer én i utenrikspolitikken.
På én måte er Trumps ærlighet forfriskende. Tatt i betraktning at den norske stat ikke kommer til å være i nærheten av å oppfylle målene i Paris-avtalen og har åpnet nye oljefelt i rekordhastighet,Dagbladet 2.6.17: Norge er på linje med Trump. kan Solberg-regjeringens snakk om å bekjempe klimaendringene fremstå som nokså provoserende. Og selv om Solberg og Brende ikke vil innrømme det, kan alle se at den norske regjeringen prioriterer salg av olje og laks over menneskerettigheter og demokrati. Norske politikeres insistering på at de arbeider for kjernefysisk nedrustning, samtidig med at de har motarbeidet FN-prosessen for et forbud mot atomvåpen, og kun vil støtte den tradisjonelle rustningskontrollstrategien, som ikke har gitt resultater, kan også fremstå som rimelig hul.
Men Trumps ærlighet er farligere enn hykleriet og løgnene.
«Se for deg hva som ville skjedd dersom USA eller andre atomvåpenstater sa: 'Vi har løyet.Vi har ingen intensjon om å ruste ned i tråd med forpliktelsene våre under ikkespredningsavtalens artikkel VI, men forventer ikke desto mindre at ikke-atomvåpenstatene fortsetter å overholde sine forpliktelser til ikke å skaffe seg atomvåpen.' Spørsmålet er hva som ville skjedd først – at en rekke land skaffet seg atomvåpen, eller et dramatisk sammenbrudd i globale politiske relasjoner. Det eneste som er sikkert, er at begge ville skjedd» (min oversettelse fra engelsk).
Ordene over tilhører den tidligere australske ambassadøren Richard Butler, en sentral figur i arbeidet for kjernefysisk nedrustning og ikkespredning gjennom flere tiår.Richard Butler 2016: Fatal Choice. Westview Press, Boulder. Legg merke til at katastrofescenarioet Butler advarer mot, ikke utløses av en endring i atomvåpenstatenes faktiske politikk, men snarere av at de åpent innrømmer noe «alle» har visst eller mistenkt hele tiden, nemlig at atomvåpenstatene slett ikke har planer om å ruste ned slik de har lovet. Katastrofen inntrer idet fasaden av moral rives ned til fordel for skamløs gangstervirksomhet. En hyklersk verden der en del land er uærlige om sine (manglende) hensikter til å bidra til nedrustning, er langt fra optimal, men dersom valget står mellom en slik verden og den verdenen Butler beskriver, er valget enkelt.
MILJØ OG ISLAM
At land som Norge i beste fall overdriver sin vilje til kutt i klimagassutslipp, samtidig som de fordømmer Trump, er også provoserende hyklersk. Men en verden der alle land helt åpent ga blaffen i klima og miljø, ville være enda verre. En verden der tortur forekommer i det skjulte, er forferdelig. Men en verden der tortur begås åpenlyst, er grotesk uten like. Ikke bare vil likefrem aksept for tortur ganske sikkert øke mengden tortur som utøves, men skamløsheten undergraver vår, de skamløses, menneskelighet.
Til tross for utallige terrorangrep og voldshandlinger begått i profetens navn de siste tiårene, har vestlige statsledere nølt med å snakke ille om islam. Den islamske stat «har ingenting å gjøre med islam», sa Barack Obama flere ganger.F.eks. Washington Post 11.9.14: Obama says the Islamic State «is not Islamic». «Årsaken til terror er ikke islam», sa Angela Merkel nylig.Al Jazeera 18.2.17: Merkel: «Islam is not the source of terrorism». Ifølge Jens Stoltenberg er det «ikke religiøse grupper, men enkeltindivider som er ansvarlige» for terror.Aftenposten 29.12.15: Stoltenberg sammenligner IS med Breivik. I Storbritannia erklærte statsminister David Cameron gang på gang at islam er «fredens religion».Spectator 27.6.15: «Religion of peace» is not a harmless platitude.
Konvensjonelle politikeres manglende vilje til å trekke årsakssammenhenger mellom islam og vold har fått det til å koke i kommentarfelter og avisspalter.Trump-kampanjen utnyttet denne harmen til fulle: I motsetning til Clinton var ikke Trump redd for å «si det som det er», ble velgerne fortalt.
Men selvsagt mener verken Obama, Merkel, Stoltenberg eller Cameron oppriktig at islam er «fredens religion». Samtidig med at de har snakket offentlig om islams fredelige natur og muslimers positive bidrag til vestlige samfunn, har de samme politikerne på hyklersk (men sannsynligvis helt nødvendig) vis tatt grep mot islamistiske miljøer. (Drøssevis av terrorplaner har blitt avslørt.Jeff Gruenewald mfl. 2016: American jihadi terrorism. Terrorism and Political Violence.) Grunnen til at politikerne ikke har villet peke på «islam» eller «islamisme» som hele eller en del av problemet, er ikke at de er blinde eller forvirret, men at de ikke har villet forsterke spenningene mellom muslimer og ikkemuslimer. For når populistene erklærer islam som en uopplyst ideologi som legitimerer krig og terror, pleier det jo bare å styrke terroristene. Uttalelsene om at islam er en fredelig religion, er derimot et bevisst forsøk på å styrke stillingen til dem som arbeider for at de fredsommelige tolkningene av religionen skal vinne frem.
MORALISME?
Lite hisser opp ytre høyre så mye som «godhetstyranni» og «politisk korrekthet». Her gjør populistene felles sak med en høylytt gruppe i den intellektuelle eliten som ikke kan skjule sin avsky for «krenkelseskultur» og studentkampanjer for trigger warnings og safe spaces. Millenniumsgenerasjonen har dyrket frem en kulturrevolusjonær «moralisme», hevder kritikerne.F.eks. Aftenposten 11.5.16: Politisk rengjøring. Og ved første øyekast kunne man kanskje tro at den politiske korrektheten (PK) vitner om at samfunnets moralske standarder slett ikke forfaller, men tvert imot blir stadig høyere. Men denne analysen kommer til kort. PK-kulturen vitner nemlig ikke om sterkere offentlig moral, den er snarere et desperat forsøk på å kodifisere og håndheve en moralsk standard som tidligere ble tatt for gitt. Dette kodifiseringsprosjektet løper i noen tilfeller løpsk, men kan ikke sees uavhengig av den pågående moralske forvitringen. Vulgariseringen av offentligheten og politisk korrekthet er to sider av samme sak.Se Newsweek 12.2.16, The Return of Public Vulgarity.
Sløret av offentlig moral er i ferd med å rives bort. «Moralist» er allerede så godt som et skjellsord. Utviklingen kan få katastrofale konsekvenser.