En kritikk av smartlivet
Vi står midt oppe i en teknologisk revolusjon som er så omfattende at den nesten er usynlig for oss. På overflaten er mye det samme som for tjue år siden, men livsbetingelsene våre er blitt totalt forandret på denne korte tiden. Samtidig synes ideologikritikken å ha kortsluttet i møtet med smartlivets vidunderlige nye verden. Orker vi å fortsette å stille helt grunnleggende spørsmål – om hvem det er som har interesser av utviklingen, og hvilken pris vi er villige å betale for den behagelige friksjonsløsheten teknologien tilbyr? Finnes det rom for kontrarevolusjonære tiltak som ikke innebærer at man må trekke seg tilbake til en hytte i skogen?
DIGITALE SELV-FØLELSER
For bare et par tiår siden var dét vi i dag betrakter som virkeligheten, noe som stort sett befant seg i Borges-noveller og innenfor science fiction-sjangeren. Og min generasjon – klemt mellom X-ere og millennials – fikk dårlig skolering i kritisk tenkning, på den postmodernistiske restefesten som akademia og kulturliv kunne tilby. Kanskje er det derfor vi står her som en litt tafatt heiagjeng mens det teknologiske revolusjonstoget ruller over oss. Poststrukturalismens demontering av sannhet og makt har for lengst flyttet ut av forelesningssalene og inn i realpolitikken, og troen på teknologien er en av de få sannhetene vi flokker oss rundt. For mange i min aldersgruppe handler det ikke bare om tro, men også om frykt, frykten for å bli akterutseilt, for å fremstå som bakstreversk, for ikke å være med. Eller enda verre: frykten for å være mot. En kritisk holdning til ny teknologi er ikke bare gammeldags – det assosieres også med moralisme: Når teknologien omfavnes av folket, vil kritikk nødvendigvis fremstå som festbremsende elitisme. Men la oss legge all denne frykten til side et øyeblikk, og i et anfall av nykritisk zest stille noen grunnleggende spørsmål ved smartlivet og den algoritmiske tilværelsen. Er det mulig å avkle teknologien den ulne retorikken som omgir den, og trenge igjennom språket til utviklere, selgere og naive utopister som tilskriver teknologien et nærmest ubegrenset potensial? Er det mulig å insistere på det mennesklige perspektivet i en posthuman(istisk) tid? De ti første årene med internett handlet mye om hvordan nettet skulle endre verden. Etter ti år med smarttelefoner virker det mer interessant å se på hvordan teknologien endrer oss – å spørre ikke bare hvordan teknologien virker i og former omgivelsene våre, men hvordan den virker i og former oss som mennesker, både på individog samfunnsnivå.
Det er ikke bare kommunikasjonsmetoder og relasjonsmønstre som er i spill: Hele ideen om selvfølelse, opplevelsen av et selv, blir utfordret når alt vi tror vi er – hva vi liker, hva vi håper på, hva vi begjærer – er uløselig forbundet med nettverkene vi er filtret inn i. At vi konstituerer oss selv i relasjon til andre, er selvsagt gammelt nytt, men den massive kunnskapen om oss som finnes der ute, utenfor oss selv og våre vennekretser, gjør at vi konfronteres med vår egen avatar i digital form: Amazons algoritmer kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Og denne kunnskapen kan brukes til å kortslutte våre beslutningsprosesser ved å tilby oss det vi vil ha, før vi vet at vi vil ha det. Egenskapene vi betrakter som sentrale for opplevelsen av hvem vi er, kan plutselig avleses i konsentrert form hos noen som opererer et eller annet sted der ute.Vi vet jo hvordan det henger sammen når vi bruker teknologier som lar oss måle og monitorere kroppene våre på alle mulige måter – skrittellere, søvnmonitorer, treningsapper – og som gjør denne informasjonen tilgjengelig for ulike aktører. Dataene vi donerer til Facebook, Google og andre nettselskaper blir brukt til å treffe våre «behov» med millimeterpresisjon, slik tilfellet er med mye av Smart Home-teknologien, som har som mål å minimere tiden (og refleksjonsrommet) fra øyeblikket et begjær oppstår, til det tilfredsstilles via markedet. Du går aldri mer tom for kaffe, for kaffemaskinen bestiller påfyll hos leverandøren via nettet uten at du behøver å tenke på det. Du slipper å sette på en ny spilleliste på Spotify, for algoritmene DJ-er videre for deg basert på den musikken du allerede liker.
RADIKALE TEKNOLOGIER
Dette er endringer som skjærer tvers igjennom psykologi, sosialitet, urbanisme og økologi, og tilværelsen uttrykkes på radikalt nye måter. Konsum kan gjennomføres tanke- løst, i ordets egentlige forstand, uten friksjon mellom følelsen av et behov og muligheten for umiddelbar behovsoppfyllelse – og uten tanke på hvilke omkostninger dette fører med seg. Denne utviskningen av refleksjonstid, av usikkerhet, nøling og ombestemmelser, gjør at vi får mindre tid til å tenke over konsekvensen av valgene vi tar, og hvordan hverdagen endres av løsninger som virker så skreddersydde for oss at vi ikke bryr oss om at vi ikke kan påvirke endringen i noen særlig grad.
Disse spørsmålene blir grundig analysert i Adam Greenfields bok Radical Technologies. The Design of Everyday Life, som utkom tidligere i år. Forfatteren spør hvem som har interesse av at livene våre – kroppens rytmer, hjemmets behov, organiseringen av bylivet – blir kvantifisert og distribuert. Når han kaller boken radikale teknologier, er det med hilsen til en antologi utgitt i 1976, titulert Radical Technology, redigert av Godfrey Boyle og Peter Harper.Boken er utsolgt fra forlaget, men kan leses her: fastonline.org/CD3WD_40/ JF/409/01-13.pdf Men der Boyle og Harper ser for seg en folkelig grasrotkontroll over nye teknologier, i arbeidet for demokrati og økonomisk og sosial rettferdighet, har Greenfield et mørkere syn. Boken hans tar for seg hvorfor et slikt perspektiv ikke lenger er gangbart, og hvordan teknologisk ønsketenkning hindrer oss i å se situasjonen klart.
Greenfield er ingen ludditt eller teknofob. Han har jobbet i årevis med design og utvikling av informasjonsnettverk, vært sjef for Service and User-Interface Design i Nokia og underviser i dag ved University College London. Han skriver fra toppen av næringskjeden, som en som vet hvordan tekniske systemer utvikles og implementeres. Men han skriver med blikk for de miljømessige konsekvensene våre teknologiske valg får, og i solidaritet med det fremvoksende prekariatet som lager produktene våre under uakseptable forhold eller utfører tjenester som løsarbeidere i en økonomi uten noen form for sikkerhetsnett. Han gir ingen oppskrifter på hva som bør gjøres, ingen strategier for motstand; hans bok er snarere en forklaring på hvordan vi er kommet dit vi er i dag. En stor del av forklaringen ligger i konglomeratet som kalles The Stacks: Amazon, Apple, Facebook, Google, Microsoft. Deres hovedkontorer er alle samlet omkring et veikryss på den amerikanske vestkysten, med en relativt homogen arbeidsstyrke i demografisk forstand og en nesten total makt til å mediere vår opplevelse av verden. De etterlater lite rom for å tenke annerledes, og rommet krymper for hver dag. Disse bedriftene er hegemoniske strukturer som reproduserer seg selv og sine underliggende antakelser om hva teknologi er, og hva den er til for. Det er også klart at de stort sett opererer innenfor et verdensbilde som er strengt rammet inn av en liberalistisk agenda. Den subversive tenkningen som måtte forekomme, skjer langs beslektede akser, uttrykt som anarkokapitalisme og ultralibertarianisme. Alle kollektive utfordringer løses med samme formular: markedet. Intersubjektive handlinger reguleres av markedsmekanismer. Selv den informasjonen som konstituerer det vi tenker på som vår personlighet, er gjenstand for foredling og videresalg. La oss ta Tinder som eksempel. Denne sjekkeappen har revolusjonert måten vi forholder oss til potensielle sexog/eller livspartnere på, og hvordan vi tilbyr oss selv som vare på et marked. Kanskje ikke så veldig annerledes enn å befinne seg på et kjøttmarked som, la oss si Kunstnernes Hus en sen fredag i 1998. Likevel skjer det noe når vi kvantifiserer oss selv, våre egenskaper og interesser, i et format hvor vår salgbarhet avgjøres av høyreeller venstresveip. Ellen Sofie Lauritzen skriver i Morgenbladet at «[d]ateappene er et verktøy som kobler oss sammen, gir oss valgmuligheter. [...] Det er vi, brukerne, som har kraft til å bestemme hvordan vi skal ta i bruk verkøtyet, les: hvordan vi skal oppføre oss mot hverandre.»Ellen Sofie Lauritzen: «Dette er hva to år på Tinder har lært meg», Morgenbladet, 11. august 2017. Greenfield vil si at den analysen ikke holder. Teknologiene er ikke nøytrale verktøy vi kan velge hvordan vi skal bruke. For hva om det er omvendt: at vi ikke tar med oss vanlig folkeskikk inn i bruken av Tinder og Happn, men at vi begynner å ghoste folk også på andre sosiale arenaer? Teknologien lærer oss å bruke den, og i den prosessen endres våre adferdsmønstre.Verktøyene er ikke ideologisk nøytrale, og spørsmålet er om vi tar oss tid til å reflektere over hvem som har interesse av at vi bruker dem. Når man begynner å tenke i slike baner, dukker det opp mange spørsmål: Hvem er det som synes det er en god idé at arbeidet følger etter oss overalt, alltid? Hvorfor snakker vi om delingsøkonomi, når det egentlig er en utleieøkonomi hvor vi alle blir småkremmere som frembyr tingene og arbeidstiden vår til høystbydende? Hvem har interesse av en gig-økonomi hvor vi gladelig lar 150 år med tilkjempede rettigheter for arbeidstakere fordunste?Tor W. Andreassen, professor i innovasjon ved Norges Handelshøyskole, definerer gig-økonomien slik: «Ordinære arbeidstakere kan stille ledig arbeidskapasitet og aktiva til disposisjon for et plattformselskap i et kortsiktig marked med mange oppdragsgivere» (twa-marketing.blogspot.no/2017/07/gig-konomien-i-tall.html). En annen økonomiprofessor skriver rett ut at «[t]his explosion of small-scale entrepreneurship might make one wonder whether we are returning to the economy of the 18th century» (Arun Sundararajan: «The ‘gig economy’ is coming. What will it mean for work?», The Guardian, 26. juli 2015). Uber gir oss noen billige turer hjem fra byen, men hvem betaler prisen for denne besparelsen? Hadde vi gått med på slike forhold dersom de elegante appene ikke hadde skyggelagt sammenhengen mellom våre handlinger og resultatene de skaper i virkeligheten?
LIBERTARIANERE OG LUKSUSKOMMUNISTER
Så blir spørsmålet: Hva driver dem som driver utviklingen? Fortellingen om Mark Zuckerberg er såpass velkjent at jeg ikke behøver å gjenta den her. Og en strøm av bøker og artikler har gitt oss innsikt i arbeidsmiljø og holdninger i de store teknologiselskapene.Magasinet n+1 har for eksempel publisert flere gode tekster om dette. Se Anna Wiener: «Uncanny Valley», n+1 Magazine no. 25, Henry Freedland: «Source Code», n+1 Online Only, 6. september 2017 eller lederartikkelen «Disrupt the Citizen» i n+1 Magazine no. 29 (som er siste spiker i kista dersom du fremdeles tror du kan bruke Uber og samtidig være et godt menneske). Greenfield sier om Apple, Facebook og Google at «there is an astonishing psychic self-similarity among the people who work there».«Is there a Silicon Valley consensus?» www.versobooks.com/blogs/3332-adam-greenfield-on-radical-technologies Flere av de skarpeste utviklerene har studert behavioristisk psykologi ved Stanford, i et program som er kjent for undervisning i hvordan teknologisk design kan brukes til å manipulere oss. En av dem er Nir Eyal, som står bak boken med den megetsigende tittelen Hooked: How to Build Habit-Forming Products. En annen er Tristan Harris (tidligere produktmanager hos Google), som i et intervju med The Guardians Paul Lewis hevder at teknologiselskapene ikke i utgangspunktet var ute etter å skape avhengighetsskapende produkter, men at dette kom da reklamelogikken begynte å dominere teknologien, og at man nærmest snublet over effektive – og ødeleggende – våpen i kampen om vår oppmerksomhet.Paul Lewis: «‘Our minds can be hijacked’: the tech insiders who fear a smartphone dystopia», The Guardian, 6. oktober 2017. Harris er en av etter hvert mange tidligere ansatte i disse selskapene som etter ti år med smartelefoner uttrykker store betenkeligheter med hva teknologien gjør med oss. Justin Rosenstein, som programmerte Facebooks Like-funksjon, er et annet tilfelle. Han er kritisk til hvordan «the bright dings of pseudo-pleasure» virker på oss, og konstaterer at resultatet er at vi alle er distrahert – hele tiden.Ibid. Det har skjedd et skifte hvor interessen har gått fra å utvikle brukervennlig teknologi til å designe teknologien på måter som fanger og holder på vår oppmerksomhet – en oppmerksomhet som kan selges videre til høystbydende. Denne reklamelogikken gjemmer seg like bak det californiske pseudo-humanistiske budskapet som preger vekkelsesmøtene når nye produkter blir presentert for en menighet av gapende journalister. Bak denne fasaden finner vi også de rene libertarianske ideologene, folk som Peter Thiel, som startet PayPal i 1998 og ble Facebooks første eksterne investor i 2004. I tillegg til å være milliardær er han forfatter og aktivist temmelig langt ute på høyresiden, med boktitler som The Diversity Myth bak seg. Han er også Silicon Valleys ivrigste Trump-tilhenger og var en nær rådgiver i transisjonsperioden.Maureen Dowd: «Peter Thiel, Trump’s Tech Pal, Explains Himself», New York Times, 11. januar 2017. Thiel er tvers igjennom libertarianer, med grunnleggende antidemokratiske holdninger som kommer til uttrykk i tekstene hans – for eksempel synet på kvinners stemmerett, som han i et essay holder frem som en av årsakene til at vi ikke klarer å oppnå et kapitalistisk demokrati i libertariansk stil.Peter Thiel: «The Education of a Libertarian», Cato Unbound, 13. april 2009. Så skal det sies at det finnes mange tekno-optimismer også på venstresiden. Bevegelsen med det vidunderlige navnet Fullautomatisert luksuskommunisme, som frontes av den kontroversielle briten Aaron Bastani, ser for seg at distribuert produksjon – at vi kan 3D-printe tingene vi trenger – kommer til å undergrave det knapphetsregimet som konstituerer kapitalistisk varehandel. Luksuskommunismen hevder at i lys av kapitalismens tendens til å automatisere arbeid, er det eneste utopiske kravet «the full automation of everything and common ownership of that which is automated».Se Brian Merchant: «Fully automated luxury communism», The Guardian, 18. mars 2015. Det handler om det gode gamle ønsket om å ta kontroll over produksjonsmidlene, og å underlegge dem menneskets behov. Hvorfor skal Uber eie fremtidens førerløse biler? Kan ikke disse være eid av fellesskapet, uten profittmotiv?
En annen tenkning finner vi i det akselerasjonistiske manifest, hvor kapitalismens tendens til evig akselerasjon på elegant retorisk vis blir forsøkt smidd om til et våpen brukt mot den selv.Manifestet kan leses her: criticallegalthinking.com/2013/05/14/accelerate-manifesto-for-an-accelerationist-politics/ Men spørsmålet er om ikke den futuristiske venstresiden undervurderer kapitalismens evne til å legge både nye teknologier og alternative transaksjonsformer under markedets logikk. Utfordringen ligger ikke nødvendigvis i teknologien selv, men i å implementere den på måter som motsetter seg å bli fanget av eksisterende former for akkumulasjon og utnyttelse. Historien gir få eksempler på at dette lar seg gjøre i noen særlig grad. Økonomen John Maynard Keynes forutså hvordan automatisering ville overta store deler av arbeidet, men vi fikk ikke et full-leisure society slik Keynes trodde; det han ikke forutså, var hvordan overskuddet fra automatisering av arbeid havner hos noen veldig få aktører, i stedet for å føre til en jevnt distrubuert mulighet for et friere og økonomisk trygt liv for de mange.Til tross for troen på at automatisering vil skape nye jobber, tyder statistikk fra amerikansk arbeidsliv på at det motsatte vil skje – at de som blir igjen i arbeid, må jobbe mer, for lavere inntekt, i høyere tempo.Adam Greenfield: Radical Technologies, Verso, 2017, s. 190–192. Det ligger flere paradokser på lur her. For eksempel i hvordan blokkjedeteknologi, altså databasetenkologi som muliggjør bitcoin, elektronisk valuta – som er utviklet av en håndfull skarpe hjerner med en underliggende ultra-liberalistisk ideologi om å omgå statens involvering i privatlivet – kan ende opp som den teknologien som omsider samler og strømlinjeformer den store databasen som muliggjør myndigheter og institusjoners koordinerte samspill.En riktig ironisk artikkel i så henseende er Trine Skei Grandes entusiastiske tekst om hvordan blokkjeder kan revolusjonere offentlig sektor: digi.no/artikler/kronikk-hvorfor-blokker-viblokkjeder/396381 Resultat er verken en «fri» verden av autonome aktører eller for den saks skyld et luksus-kommunistisk paradis; snarere vil teknologien forsterke den eksisterende maktfordelingen i verden. Dette har å gjøre med hvordan teknologi flytter seg mellom plattformer og tas i bruk på områder som utviklerne kanskje ikke hadde sett for seg.Til tross for lyserøde drømmer om at soft hacking og subversive strategier skal gi oss teknologiske verktøy for en mer rettferdig verdensorden, er ikke dette nødvendigvis en demokratiserende prosess: Migrerende teknologi kan like gjerne forsterke ubalanse, skjevfordeling og fordommer i samfunnet. Det er ingen tvil om at The Stacks har interesse av å endre sosiale og kognitive strukturer, og at dette i sin tur har røtter i en økonomisk liberalisme. Like fullt er det kanskje autoritære regimer som har størst interesse av å implementere strukturer for kontroll, systemer som ikke kunne eksistert uten datainnhøstingen Facebook, Google og liknende teknologier legger til rette for – og som skjer helt frivillig, hver gang vi gjør et tastetrykk.
ET DUMMERE LIV
Jeg skriver vi, men det er ikke helt presist. Selv har jeg forsøkt å skape en hverdag hvor nettet ikke alltid har intravenøs tilgang til kroppen min. Enklere sagt: Jeg har ikke smarttelefon. Når jeg sitter foran min elskede Mac, er jeg tilkoblet; når jeg ikke gjør det, er jeg frakoblet. Det er vanskelig å skrive om dette uten å fremstå som bakstreversk teknofob eller en slags noble digital savage, men det er verdt forsøket. Det handler i bunn og grunn om å prøve å bevare pre-internett-hjernen min, for å bruke Douglas Couplands begrep. Det gjør ikke livet enklere, men det gjør det kanskje bedre. Det hender jeg glemmer at jeg ikke har Google Maps i lomma, drar på fest eller et møte uten å vite hvor jeg egentlig skal, og ender opp med å loke rundt i en eller annen bakgate. Det er en egen urban erfaring, en egen livskvalitet ved det å kunne gå seg bort, å oppdage en fremmed by uten de blå prikkene som forteller hvordan du kommer deg til et algoritmisk anbefalt spisested. Det er dypt tilfredsstillende å oppleve perioder av usynlighet, kjedsomhet og ikke-konsum. Det jeg tror jeg prøver på, antageligvis fåfengt, er å skape en livsstruktur som ikke er betinget av umiddelbar tilgang til informasjon og sosiale nettverk. Men kanskje det hele er mye enklere, at jeg ligger unna smarttelefonen av samme grunn som jeg ikke begynner å røyke: fordi jeg aldri ville klart å slutte. Jeg ville blitt avhengig, det ville vært for bra med det lille dopamin-kicket hver gang en ny notification dukket opp på den lille skjermen. Jeg forsøker å bevare muligheten for sammenhengende konsentrasjon, for tidsflater som strekker seg uavbrutt i timer og ikke minutter, å la det være spennende nok å få en tekstmelding i ny og ne. Jeg har selvsagt det samme behovet for bekreftelse som alle andre; spørsmålet er hvilke arenaer vi velger for den bekreftelsen. Samtidig er jeg klar over at jeg er privilegert, med venner og sosiale nettverk som fungerer helt fint på en analog måte. Jeg er også klar over at mange har yrker der de nærmest er avhengig av en smarttelefon, og jeg føler meg heldig som kan jobbe i fred og ro uten til enhver tid å måtte kringkaste livet mitt eller være synlig på vegne av en arbeidsgiver.
Men jeg er selvsagt like innskrevet som alle andre i det store arkivet av oppsamlet informasjon som vokser for hvert sekund. Som alle andre er jeg i ferd med å bli min egen saksbehandler, min egen kundebehandler og min egen byråkrat. Mot løfter om forenkling og tilgjengelighet går vi alle gjennom en selvbyråkratiseringsprosess: Vi ordner banktjenester på kjøkkenet. Administrerer forsikringene våre fra hytta. Reiseskjemaer fyller vi ut på jobben via intrikate nettportaler med uforståelige akronymer.Vi følger med på barnas skolehverdag ved å logge på Fronter. Hvordan skal vi kunne protestere mot tingenes orden når den har tatt bolig i kroppene våre, i hendene som som berører telefonen gjennomsnittlig 2617 ganger i døgnet?Tallet for tunge telefonbrukere ligger på 5427 berøringer. Se blog.dscout.com/mobile-touches
FORENKLINGENS IDEOLOGI
Det er ikke akkurat protest som preger den offentlige samtalen om disse teknologiene. Det lille som er av kritiske stemmer drukner i det samstemte begeistringsbrølet fra teknologijournalister, konsulentbyråer og engstelige politikere. Men det må være legitimit å spørre hvorfor så mange mennesker heier på en utvikling som i bunn og grunn undergraver demokrati, arbeidsplasser, og mulighetene for å styre sin egen oppmerksomhet. Hvorfor vi bidrar så hjelhjertet til en utvikling vi ikke nødvendigvis ønsker, når vi får tenkt oss om. Et svar kan være at veldig mange av oss tror at de negative konsekvensene ikke kommer til å påvirke oss. At vi bare vil høste fruktene, i form av et enklere liv. Og forenkling er noe vi betrakter som et ubetinget gode, i den grad at vi kan snakke om en forenklingens ideologi. Når vi vil at alt skal være enklest mulig, hele tiden, blir det nærmest umulig å se et større perspektiv i vårt konsum av varer og tjenester. Dataretorikeren Bradley Dilger kalte allerede for sytten år siden denne tendensen The Ideology of Ease.Bradley Dilger: «The Ideology of Ease», Journal of Electronic Publishing vol. 6, september 2000. Denne ideologien blir altomfattende når våre høyteknologiske proteser gjør visse deler av hverdagen så mye enklere at det plutselig blir umulig for oss å tenke oss livet uten dem. Smarttelefonen har blitt så innvevd i hverdagslivet at vi ikke kan tenke tanken på at lønnskostnadene i produksjon av en iPhone som koster 650 dollar i butikken beløper seg til 4 dollar og 50 cent.Tall fra Greenfield: Radical Technologies, s. 322. Dersom teknologien ikke hadde lært oss å vende det blinde øyet til slike fakta ville vi ikke klart å leve med oss selv.
Det heter om nettjenester at hvis de er gratis, er det du som er produktet. Kunden er et annet sted, en algoritme som kjøper din oppmerksomhet i millisekundlange nettauksjoner mens du surfer på nettets blå bølge. Da Facebook gikk fra å være et selskap med hemnigsløs vekst til å bli et selskap med hemningsløs inntjening, var det fordi det kunne bruke den enorme kunnskapen om brukerne til å tilby skreddersydde reklamer.
I en ganske nær fremtid vil de leve av dataene de har samlet inn fra oss, i likhet med aktører som Googles morselskap Alphabet. Men enn så lenge er Facebook et reklamebyrå – basert på masseovervåkning av potensielle kunder – som oppleves som en møteplass, en sosial arena, et sted du må være om du skal finnes i verden helt på ordentlig. Det er denne kinderegg-effekten som gjør at selskapet i dag er verdsatt til 4000 milliarder kroner.Tall fra John Lanchester: «You Are the Product», London Review of Books, 17. august 2017. Det er ikke underlig at de har vist liten interesse for sin rolle som nyhetsformidler; deres interesse er ikke å sørge for at sannheter kommer frem, men å skaffe oppmerksomhet til sine egentlige kunder, de som betaler for reklameplassen. Disse sammenhengene er noe de fleste opplyste mennesker kjenner, men som de færreste orker å forholde seg til i sine livsmønstre.Vi er nødt til å forstå forenklingens ideologi for å finne en rimelig forklaring på misforholdet.
Kampen om vår oppmerksomhet har dype politiske implikasjoner. James Williams, som var med på å utvikle målesystemer for Googles globale markedsføring, snakker om «the largest, most standardised and most centralised form of attentional control in human history».Lewis: «‘Our minds can be hijacked’: the tech insiders who fear a smartphone dystopia». Han peker på de politiske implikasjonenene det får når teknologien er rigget for å undergrave vår vilje: Dersom politikk er et uttrykk for mennesklig vilje, på individuelle og kollektive nivåer, så utgjør oppmerksomhetsøkonomien en direkte underminering av de forutsetningene demokratiet hviler på. Den spiondømte varsleren Chelsea Manning er opptatt av hvordan dette skjer uten at vi er oppmerksomme(!) på det. I en artikkel i NewYorkTimes skriver hun at «[t]he world has become like an eerily banal dystopian novel.Things look the same on the surface, but they are not.»Chelsea Manning: «The Dystopia We Signed Up For», New York Times, 13. september 2017. Dette gjelder ikke minst for de prosessene som foregår i skjæringspunktet mellom politikk og ulike forvaltningsnivåer. En ting er at analyser av innsamlede datasett gir grunnlag for beslutningene hos dem som står ansvarlige overfor befolkningen. Noe helt annet er det når den egentlige politikken foregår et annet sted enn der beslutningene tas, nemlig hos konsulentselskaper, softwareprodusenter og andre som selger inn systemer hvor ideologi forkledd som teknologi er innebygget i systemene selv. Store bedrifter lover bedre styring og effektivitet med sine Big Data-analyser, og blir instrumentelle i en tiltagende tåkelegging av beslutningsprosesser som angår fellesskapet. Da snakker vi ikke om Facebook og Google, men en hær av multinasjonale kjemper som Cisco, Siemens og IBM. Slik innebærer implementering av ny teknologi at vi gir fra oss demokratisk kontroll over politiske beslutninger.
I bytte mot hva? Effektivitet. Forenkling. (I alle fall på papiret; sannheten er at byråkratiet har vokst jevnt og trutt under de siste årenes «forenkling».Se f.eks. Henning Carr Ekroll: «I opposisjon varslet Frp ‘krig mot byråkratiet’. Nå har staten over 1000 flere byråkrater», Aftenposten, 3. mai 2017.) Men vi tror på at outsourcingen av beslutningene gjør samfunnslivet enklere, billigere, bedre. Det er forenklingens ideologi applisert på statsforvaltningen.
FORENKLINGENS PRIS
Dersom vi nå antar at det er noe råttent in the state of Zuckerberg, blir spørsmålet hva vi kan gjøre med det. Det enkle, resignerte svaret er: ingenting. Ikke engang en kritiker som Greenfield ser noen alternativer til den teknologiske utviklingen. Hans svar er at vi er nødt til å forholde oss til utviklingen med langt større oppmerksomhet enn i dag.Vi må se forbi alle visjonære ordflommer, forbi hva utviklerne mener teknologien er til for.Vi må se på systemene, enten det er 3D-printing, blokkjede-teknologi eller Smart Homes, og se på hvilke endringer de faktisk gjør i verden. Vi må innse at «the purpose of a system is what it does».Kybernetikeren Stafford Beer, sitert i Radical Technologies, s. 155. Det handler om å forstå hva som skjer med dataene vi produserer, hvilke interesser som ligger bak teknologien vi benytter, hva som skjer når vi velger enkelhet fremfor etikk.
Et problem med denne innfallsvinkelen er typisk for vår tid: Problemet privatiseres, gjøres til et sett av valgmuligheter for den enkelte, og løftes ikke opp på samfunnsnivå. På samme måte som vi håper at kildesortering, kompostering og kortreist mat skal løse klimaproblemene, fordi vi ikke klarer å gjøre de store, felles anstrengelsene som skal til på politisk nivå. Sammenlikningen halter litt, for utfordringen med radikale teknologier finnes dels på samfunnsplan og i globale spørsmål, dels på et helt eksistensielt, personlig plan. Så la oss, i forenklingens navn, konsentrere oss om det siste nivået her.
En første refleksjon er bevisstheten om at forenkling også har en pris – kostnader som vi utsetter, eller som betales av andre. Manglende datasikkerhet er ikke et problem før informasjonen om deg havner hos noen med onde hensikter. Manglende personvern er ikke et problem så lenge vi lever i demokratier. Manglende jobbsikkerhet og helseplager er en kostnad som betales i den andre enden av verdikjeden, hos dem som produserer apparatene for vår livsforenkling. Dersom vi tar oss tid til å tenke over slike spørsmål hver gang vi blir stilt overfor tilsynelatende forenklende tilbud, vil vi kanskje ta noen andre valg. Vi må gi oss selv tid til å tenke og føle, utsette oss for den friksjonen som kommer når ikke alle valg er tatt på forhånd og kan bekreftes med et trykk på en skjerm.Vi må forsøke å tenke oss at vanskeligheter og ubeleiligheter kan være en god ting. Det skulle ikke være umulig, for vi er allerede vant til det: I møtet med kunst er vi for eksempel opplært til at vanskeligheter og problematisering er en god ting. At noe ikke gir seg selv ved første øyekast. At man må dvele. Lese om igjen. Lytte en gang til. Samtidsmusikk, kunstfilm, poesi – det er mange felt hvor friksjon er en helt essensiell del av opplevelsen. Dersom vi klarer å ta med oss dette blikket inn i hverdagen, er det mulighet at vi vil se noen nye sammenhenger, kanskje til og med se verden på nye måter.
I det konvergerende feltet av fritidssysler og livsstilsbranding har vi også sansen for friksjon, med samling av vinylplater, tilbereding av slow food, hjemmebrygging og skjespikking. Er dette symptomer på at vi faktisk lengter etter en form for motstand, langsomhet og støy? Eller er det avlat, når vi kan hengi oss til en annen livsfølelse uten at det går ut over våre profesjonelle livs effektivitet og produktivitet?
Kanskje må vi innse at det er grenser for forenkling. At vi må omfavne rot og vanskeligheter som en del av menneskelivet. I musikken har vinylplatene bragt støyen til heder og verdighet igjen.Her snakker jeg ikke om støymusikk, som er en sjanger i seg selv, men om den støyen som er sidesignalet til det vi egentlig lytter etter. Knitring og susing. Det plateindustrien har jobbet så hardt for å minimalisere, gjennom utviklingen av digitale formater. I Damon Krukowskis bok The New Analog blir den analoge støyen et symbol på alt det i samfunnet som motsetter seg forenkling og strømlinjeforming. Også i denne boken spørres det om hvem som profiterer på utviklingen. I sin anmeldelse av boken skriver Susanne Christensen følgende: «De deleøkonomiske apper og algoritmestyrte medier som vi sitter med hodet inni, forsøker nettopp å stenge ‘støy’ ute fra livene våre til fordel for ‘signal’. Dødtid i supermarkedeller taxikøen støvsuges bort, abstrakt tankeflukt som følge av retningsløs kjedsomhet støvsuges bort. Get an app, shop på nettet, få deg Uber, steng ute støyen.»Susanne Christensen: «Sansenes utdannelse», Klassekampens musikkmagasin, 12. juni 2017. Hun er inne på noe essensielt, i hvordan nye teknologier erobrer all vår overskuddstid, de mange kjedelige minuttenene hver dag som vi kunne bruke på å stirre ut i lufta, tenke på ingen ting eller få en briljant idé. Utfordringen er like vanskelig som den er enkel: å legge for dagen den samme sensibiliteten i omgangen med ny teknologi som når vi håndterer en sjelden LP. Å la konsekvensene av en ny app synke inn i oss med samme tålmodighet som når vi brygger IPA i vaskekjelleren. Å tolerere forstyrrelser og forsinkelser. Se verdien i utsettelser. Kjede oss med god samvittighet. Og ikke bare tolerere støy, men elske den litt også.