Elefanten i rommet
JEG KUNNE ALDRI SPIST EN ELEFANT. Eller rettere sagt, jeg kunne aldri spist elefantkjøtt. Helt siden jeg var gutt, har jeg hatt en forkjærlighet for dette majestetiske dyret. Jeg samler på elefantfigurer, jeg har klær med elefantmønster, og selv om jeg aldri har hatt nærkontakt med en og forholdet neppe er gjensidig, nøler jeg ikke med å kalle elefanten en venn. Og man spiser ikke sine venner.
Derimot har jeg spist okse, ku, gris, geit, lam, elg, rype og andre dyr som inngår i et norsk kosthold, for ikke å snakke om fisk, og i utlandet har jeg fortært bjørn, hest, murmeldyr, struts, kenguru og krokodille. De siste dyrene spiste jeg nærmest for moro skyld. Struts i Sør-Afrika: check. Kenguru i Australia: check. Hvorfor blir jeg moralsk forarget bare ved tanken på å spise en type dyr, mens jeg uten å tenke meg om gladelig gafler i meg et annet? Hva er det som dikterer hvordan vi ser på dyrene, og dermed hvordan vi behandler dem?
VI SER PÅ DYRENE
Nettopp menneskets blikk på dyrene har vært utgangspunktet for dette nummeret av Samtiden. Helt fra vi er små, omgir vi oss med «kosedyr». At løver, tigre og andre firbeinte vesener vi møter i barnebøker og tegnefilmer, snakker og oppfører seg som mennesker, er noe vi lærer å ta for gitt. Sannsynligvis er dyrene så innvevd i kulturen vår, at vi ikke helt har oversikt over hvordan vi ser på dem. Det gjelder også dyrene vi spiser: Kyllingfileten i butikken er liksom ikke kylling. Skinke og pølse er i høyden abstraherte dyr, like mye form som innhold. Og vi kan knapt se for oss en jul uten ribbe eller pinnekjøtt, påske uten lam, sommer uten biff på grillen.
Om vi er blinde for dyrene i kulturen, kan det være nesten umulig å få øye på dem i naturen. Kanskje derfor oppleves det så sterkt når vi plutselig, en sjelden gang, står øye til øye med et vilt dyr. Menneske og dyr fikserer hverandre. Det varer bare noen sekunder, men vi har følelsen av at noe betydningsfullt har funnet sted. Derfor er å se et dyr også å se seg selv. Eller som Wergeland uttrykker det i diktet «Meg selv»: «I min hunds øye senker jeg mine sorger som i en dyp brønn». Eller som når Michael (Robert de Niro) mot slutten av filmen Hjortejegeren får en hjort på skuddhold, men velger å fyre av skuddet i luften. Han har fått en innsikt: Med krigserfaringene fra Vietnam i minnet, kan han ikke lenger drepe.
DYRENE DØR
Dette er det andre og tragiske utgangspunktet for nummeret du holder i hånden: Dyrene dør, og ikke bare som følge av kjøttindustrien, men på grunn av klimaendringer, tap av leveområder og krypskyting. Ifølge WWFs Living Planet Report (2016) har verdens dyreliv blitt mer enn halvert de siste førti årene. Følgene for jordens økosystem er store og uforutsigbare. Utviklingen er alarmerende. For bare å ta én art, min venn elefanten: Mellom 2007 og 2014 sank elefantbestanden med 30 prosent i flere afrikanske land. I Tanzania og Mozambique var tallet nesten 60 prosent. For øyeblikket overstiger antallet drepte elefanter antallet nyfødte elefanter i Afrika, og konsekvensen er vond å ta inn over seg:Verdens største landdyr kan dø ut i løpet av vår levetid. Skulle det skje, er det ufattelig flaut og utilgivelig for menneskeheten. Som om musikken til Bach, Beethoven og Beatles skulle bli borte over natten. Som om all verdens katedraler eller skulpturer ble ødslet vekk og lagt i grus.
Det er dette som er elefanten i rommet: Elefanten, og en rekke andre arter, er i ferd med å forsvinne fra rommet. Utfordringen er så akutt og omfattende, at spørsmålet om dyrs velferd og bevaring må sies å være blant de aller viktigste i vår samtid. Så hvorfor preger det ikke den politiske agendaen i større grad? Hvorfor er det ikke mye mer til stede i vår bevissthet? Skyldes det at det er menneskelig ikke å ta hensyn til andre, før vi er absolutt nødt? Noe er råttent i forholdet vårt til dyrene.Vi vet det, likevel bryr vi oss ikke; vi vet det også, men kjenner oss liksom maktesløse, selv om vi har all makt.
DYRENE I LITTERATUREN
I denne utgaven av Samtiden skriver biologer, filosofer, jurister og forfattere om dyr. At innslaget litterære bidrag er høyt, er litt tilfeldig, men ikke helt. For ti år siden intervjuet jeg Horace Engdahl for Vinduet. – Hvorfor skriver ikke flere om dyr? uttalte den daværende lederen av Svenska Akademien, som hvert år deler ut nobelprisen i litteratur. Han poengterte hvordan skjønnlitterære forfattere opp gjennom tidene har gitt stemme til dem som ellers ikke har blitt hørt i samfunnet, eller som rett og slett har manglet stemmerett, enten det har dreid seg om kvinner, homofile, eller folk som har blitt diskriminert på grunn av etnisitet eller hudfarge. – Men dyrene har ikke stemme. Hvem skal snakke for dem? spurte Engdahl meg. Ifølge ham vil fremtidige generasjoner, akkurat slik vi fordømmer tidligere generasjoner for å ha holdt slaver eller undertrykt kvinner, betrakte oss som barbariske på grunn av måten vi behandler dyrene på.
I tillegg til hovedtemaet dyre- og naturvern, inneholder Samtiden som vanlig essays om helt andre temaer. Denne gangen, under vignetten «3 x Kjetil», skriver Kjetil Røed, Kjetil Gyberg og Kjetil Aasdal Bjørgan om tendenser innen kunst, litteratur og musikk. Dessuten introduserer vi to nye spalter. I «Anjalysen» vil samfunnsgeograf Anja Sletteland – som har doktorgrad på Israel-Palestinakonflikten og i forrige nummer skrev om islamdebatten – analysere sentrale konflikter i samtiden. Først ut: ulvedebatten. Og Geir Gulliksen, forfatter og forlagsredaktør, vil skrive om «ting han ikke kan». Hva skjer når noen fra skjønnlitteraturen tar for seg for eksempel økonomi eller biologi? I dette nummeret skriver Gulliksen om ... å stå og tisse.
Foruten å inneholde gode tekster, hva skal et tidsskrift være? I den grad Samtiden har et prosjekt, er det kanskje dette: Å bidra til bevissthetsendring, og dermed til samfunnsendring. I det forrige nummeret rettet vi blikket mot Koranen, i dette altså mot dyr. I begge tilfeller handler det, fundamentalt sett, om å forsøke å se den andre. Når Horace Engdahls ord kjennes ubehagelige, et det fordi de rører ved en sannhet. Det er alltid mer komfortabelt å kalle andre barbarer, enn å vende blikket mot seg selv og bryte med egne vaner. Men hensynet til verdens dyr krever nettopp det. Skal vi gjøre en forskjell for dyrene, må vi tenke utenfor buret, og det virkelige buret er vår egen bevissthet.
Men alt håp er ikke ute for elefanten. Nylig ble det kjent at kinesiske myndigheter vil stanse all handel med elfenben i løpet av 2017. Det anslås at over halvparten av all importert elfenben havner i Kina. Og et forskerteam ved universitetet i Harvard jobber for øyeblikket med å lage en klonet «mammufant», ved å plassere mammutgener i embryoet til asiatiske elefanter. Målet er at den utdrydningstruede asiatiske elefanten utstyres med pels, og dermed kan utvide habitatet sitt.