Ekstremisme, anger og avradikalisering. En eks-fanatikers bekjennelser

­

APOSTATA

(f. 31.05.2008, d. 22.07.2011) grunnla i 2008 en totalitær kunststat under samtidsmusikkfestivalen Happy Days. Da staten ble nedlagt, etablerte han en eksilregjering på Kunstnernes hus og senere en statsreligion i Kulturkirken Jakob og et smertefakultet på Black Box teater. 22. juli 2011 abdiserte han og avgikk med døden.

Etter ugjerningene 22. juli 2011 ble også jeg redd. Ikke bare på grunn av den konkrete terrortrusselen, men av tanken på at jeg kunne ha beveget meg i en sammenlignbar retning som terroristen. Dette er selvsagt en overdrivelse, som kan virke latterlig, usmakelig og søkt. Jeg er kunstner og skribent. Men i en performancerekke som ble realisert mellom 2008 og 2011, oppkonstruerte jeg en fanatisk persona som bevisst ønsket å tenke gale tanker, som «styrke er en absolutt verdi» eller «de svakes overherredømme må ta slutt». Dette ekskluderende, narsissistiske protest-selvet lot handlinger følge sine ekstremistiske ord og tok over hele meg. Jeg klarte først å legge det fra meg med skammen jeg følte i lys av 22. juli. Angeren gjorde at jeg etter hvert forvandlet meg tilbake til et menneske med en allmenn, medmenneskelig moral. Lik den jeg hadde vært før jeg forvillet meg.

APOSTATA BLIR SKAPT

Alt begynte med at jeg skrev, klippet og limte sammen en ideologisk pamflett. Så tok jeg på meg en laurbærkrans og skapte min egen uniform og mitt eget flagg, og utnevnte meg selv til «kunstdiktator Apostata».

Apostata betyr den frafalne. Den romerske keiserfilosofen Julian Apostata, som levde rundt 300-tallet, var ikke tro mot sin samtid. Han nektet å godta nestekjærlighetens religion kristendommen, og ville gjeninnføre de gamle, sterke gudene. Det er god grunn til at jeg valgte en annens navn – navnet til en enehersker, som hadde lignende tanker i antikken som kunstdiktatoren jeg var blitt i vår tid.

Apostataen jeg nå har tatt avstand fra, føler meg fremmed overfor og derfor omtaler i tredje person, tilba den hvite, heteroseksuelle mannen, «overmennesket som hyller sin egen styrke i stedet for å forherlige andres svakhet». Teorien om at makt impliserer avmakt, som brukes på den akademiske venstresiden for å kritisere for eksempel kvinners, innvandreres og homofiles ofte underordnete posisjon, snudde Apostata på hodet og hevdet: Mannen har blitt den stigmatiserte, den nye underdogen, selv om han egentlig kan, og bør, stråle som en nietzscheansk sol. Apostata oppfattet mannen som en døende gud i den senmoderne samtiden vår. Han forvillet seg til å kalle feminisme, åpen innvandringspolitikk og medfølelse for de svake for vår tids «nye religion». Han snakket av «negativ erfaring». Med andre ord på bakgrunn av studiet mitt i feministisk, postkolonialistisk og dekonstruktivistisk litteraturvitenskap, som jeg hadde gjennomført rett før Apostata tok over mitt selv. Og på bakgrunn av det engasjerte politiske kunstnerskapet mitt som jeg hadde utviklet samtidig. Jeg hadde, sammen med en dramatikerkollega, skrevet et teaterstykke om minoriteter, queer-identiteter. Men Apostata tolket erfaringene mine på sin egen måte. Den venstreorienterte kultureliten som hadde applaudert til inklusjonsprosjektet mitt, kalte han «det politisk korrekte kaffe latte-segmentet». Suksessen min baserte seg i Apostatas øyne på «lettvint opportunisme», og han mente at de som hadde muliggjort den, var nikkedukker. Han var altså en bortskjemt drittunge som ikke skjønte at moralsk ansvarlig politikk er viktigere enn den pubertale protesten mot moralsk hykleri. Besserwissersk, uten forståelse for det positive i økende anerkjennelse av menneskeverd, «gjennomskuet» Apostata at den gamle maskulinismekulten bare var erstattet av en ny «humanismekult». Og var den så mye bedre?

DEN NYE STATEN

Nei, den var verre, provoserte Apostata og grunnla i 2008 en totalitær kunststat på Youngstorget i Oslo, absurd nok som del av samtidsmusikkfestivalen Happy Days. Han gjorde det ikke alene. At kombattanten – kunstneren og musikeren Liv Kristin Holmberg – var en kvinne, var en glipp i hans oppkonstruerte maskulinistiske verdenssyn. Men han trengte en medkjemper, og hun var en av de få som gikk med på hans idéer. Apostata kalte henne Euterpe – etter en av de ni musene i det gamle Hellas, den som behager – og de ble kjærester, forelsket i sitt eget unge opprør. Hun spilte piano inne i lilleputtstaten deres mens Apostata malte «grensene» med rød maling. Så nektet han innvandrere, kvinner og funksjonshemmede å gå gjennom territoriet, som bevisst var lagt til torgets inngang. Man kunne altså ikke komme inn uten å krysse «statsterritoriet». Mange prøvde, selvsagt også representanter fra de uønskete segmentene. Apostata ga bare «utvalgte menn» lov til å entre «nasjonen». Ikke minst det umoralsk klovneaktige i denne typen selviscenesettelse er betegnende for stormannsgalskapen som, i en ekstremt voldelig variant, fikk sitt utløp 22. juli.

Det var ikke overraskende at noen punkere gjennomførte en antifascistisk aksjon. De kneblet Apostata og nedla «staten». Festivalledelsen erklærte performancen for avsluttet. I en anmeldelse beskrev Dagsavisen «statsgrunnleggingen» som en kritisk parodi på rasisme, kvinnefiendtlighet og svakhetsforakt i dagens samfunn. Den lille kunstnasjonen ble tolket som en performativ allegori på et selvgodt, ekskluderende Norge. Og, kanskje hadde Apostata ubevisst virkelig skapt et symbol på et slikt samfunn.

Men han avviste tolkningen. Apostata hadde levd seg så inn i de gale tankene om minoriteter, smerte og styrke som jeg bare hadde vært nysgjerrig på, at han trodde han virkelig mente dem. Derfor påsto han at punkernes antifascistiske aksjon var et tegn på at de hadde forstått ham. At de hadde angrepet Apostata som om han var en ekte nynazist, tok han nesten som en kompliment. Motstanden hans mot det skandinaviske «velferdsdiktaturet» gjorde at han nå flørtet med reaksjonære renhetsideologier, og ble helt frafallen fra mitt etiske jeg. Fra nå av fornektet Apostata ikke bare den venstreintellektuelle bakgrunnen min, men også min artistiske fortid, og brukte kunsten bare som skalkeskjul for å fortsette med statsagitasjonen sin. På virkelighetens premisser. Hvis man allikevel, slik Dagsavisen hadde gjort, valgte å se en artistisk merverdi i Apostatas aksjonisme, måtte man nok bruke følgende innviklete definisjon: Dette var kunsten til en kunstner som insisterte på at det var politisk virkelighet han syslet med, og ikke kunst, men som like fullt brukte kunsten som frirom og markedsføring, samtidig som han kritiserte den.

VIDERE RADIKALISERING

Det neste steget i det stormannsgale lilleputt-prosjektet var å grunnlegge en «eksilregjering». Apostata gjorde det i samme år, 2008, på Kunstnernes hus i Oslo. Euterpe spilte som alltid piano og sto ved hans side. Apostata brente Dagsavisen for å protestere mot bladets symbolske tolkning av «staten» hans. Avisen Klassekampen ble brent i samme slengen for «politisk korrekthet», en kategori høyre-konservative i alle land som kjent bruker for å nedgradere relevant, moralsk kritikk. Kultureliten applauderte fordi den oppfattet det som ironi.

Apostata og Euterpe var som besatte. Mye ville ha mer. I 2009 grunnla de en «statsreligion» i Kulturkirken Jakob i Oslo.

Apostatas forakt for svakhet hadde ført til at han tilba lidelse og bestialitet. Han pisket seg selv til blods, misbrukte det religiøse som en trosressurs, altså som en kraft man instrumentaliserer for å eliminere tvil man er redd skal svekke en i gjennomføringen av ens prosjekt. På denne måten styrket Apostata sin ekstremistiske virkelighetskonstruksjon. Han ble en slags tempelridder som kjempet for de selvutviklete statsideene sine, og brukte religionen – selv om han egentlig ikke trodde på den – fordi han visste at den kunne motivere ham i kampen hans. Fremgangsmåten kan minne om handlingene til den selverklærte tempelridderen og wannabe-frimureren som ville stille opp i en tilsvarende uniform ved første fengslingsmøte i Oslo tingrett i 2011, som misunte islamistiske terrorkollegaer for deres sterke tro og derfor var medlem av den norske statskirken. Men som egentlig selvsagt ikke var kristen.

Etter dette skrev Apostata en lang «avhandling», en «smerteteologi». Her «diskuterte» han humanistiske tenkere som Arne Johan Vetlesen, en av Norges mest markante filosofer, samtidig som han «argumenterte» for bestialitetsreligionen sin. I teksten fremstilte Apostata smerte som noe positivt, noe man bør utholde, ja, feire. Og kunstdiktatoren oppdaget at han ble enda mer konsekvent i sin agitasjon. Med sin ideologi i bakhodet klarte han å overskride enda flere av egne og andres grenser, et absolutt ideal for styrkefanatikeren.

Det eneste som manglet nå, var et «fakultet» hvor han kunne indoktrinere sine smerteteser. Han fikk, i 2010, Black Box teater i Oslo til å stille scenen sin til rådighet. Under «fakultetsgrunnleggingen» holdt Vetlesen et intelligent innlegg. Med min kunnskap fra venstreorientert akademia hadde Apostata klart å skrive en invitasjon til filosofen der han uforskammet presenterte performancen som et vanlig diskusjonsarrangement med små, artistiske innslag. Vetlesens foredrag var lagt til begynnelsen, slik at han ikke kunne ane hva han hadde gått med på. I innlegget sitt favoriserte filosofen på en overbevisende måte menneskets bearbeiding av smerte i kunstneriske uttrykk fremfor forsøket på å bli kvitt den ved å plassere den hos andre. Og han argumenterte mot heroiseringen av den som utholder smerte. I «talen» sin avfeide Apostata disse konstruktive tankene aggressivt og dogmatisk. Etter dette fikk to sadomasochister utagere sin legning, på scenen. Dessuten ble tre høns påført «hellig lidelse». Apostata slaktet dem med en øks, selv om en tilskuer, litteraturprofessor Drude van der Fehr, protesterte. Euterpe akkompagnerte det hele med orgelmusikk. Performancen ble en skandale. Det var som om offentligheten først nå forsto det de aggressive punkerne påYoungstorget skjønte allerede to år tidligere, nemlig at Apostata hadde ment alt bokstavelig.

FORDØMMELSE OG ANGER

Han hadde ikke vært redd for å misbruke fiendens godvilje, altså det norske samfunnets tillit og hjelp. Da det ble oppdaget, var fordømmelsen unison. Dagbladet kom med skandaleoppslag, Morgenbladet kritiserte performancen moralsk og krevde en politianmeldelse, dyrevernsorganisasjonen NOAH lot seg inspirere og anmeldte Apostata for avlivning av dyr for underholdningens skyld, lederen på Black Box teater sa at Apostata aldri mer ville få sette opp noe på deres scener så lenge han var teatersjef, Kulturrådet truet med reprimander, og en erfaren teateranmelder forkastet performancen både ideologisk og kunstnerisk.

Den voldsomme kritikken sveiset i første omgang Apostata og Euterpe bare enda mer sammen. De så det som en sjanse til å drive ideologisk krig mot «det andre systemet», storsamfunnet. Rettssaken, som politianmeldelsen antageligvis ville medføre, oppfattet de som en mulighet til å gjennomføre neste virkelighets-performance foran en domstol. På avisenes kronikksider og i diskusjonsprogrammer på radio ga de uttrykk for sine ekstremistiske «verdier» på en måte som gjorde at man kunne tro at det dreide seg om satiriske virkemidler, overdrivelser. Eller om et relasjonelt kunstverk, som bare virker urimelig så lenge man ikke setter det i relieff til den politiske virkeligheten. Han behersket sjargongen fra min fortid som konseptuell kunstner og litteraturviter. Men Apostata og Euterpe visste at alt det farlige tullet var alvorlig ment. «Det står ingenting mellom linjene i prosjektet vårt», hvisket de liksom til hverandre og la til: «Det genererer heller ingen polyfon mening i samspill med konteksten det utføres i.» Apostata var det eneste navnet jeg adlød.

Han prøvde å være konsekvent til det siste. Hvis troen sviktet, tolket Apostata tvilen som «negativ innflytelse fra et feminisert samfunn med dårlig selvtillit». Han ble ikke populær med sin gretne skandalehåndtering, og da de siste tilhengerne skjønte at det ikke var mye humor i prosjektet, selv om det så sånn ut, ble også de kritiske. Til og med Euterpe begynte å distansere seg fra Apostata. Hun ville ikke lenger behage den avdankete kunstdiktatoren, ga fra seg navnet Euterpe, fant seg en ny kjæreste og utviklet et eget kunstnerskap, nå igjen som Liv Kristin Holmberg.

Jeg beholdt derimot eneherskerens navn. Apostata gikk mer eller mindre under jorden og radikaliserte seg ytterligere. Fortsatte å skrive motangrep i avisene og på sosiale medier. Først i den etterfølgende ensomheten, og i lyset av kritikken som etter hvert sivet inn, og som ofte hadde gode poenger mot Apostatas ideologi, ble jeg ettertenksom. Kanskje var det allikevel Apostata det var noe feil med og ikke alle andre? Jeg skammet meg. Og begynte å angre på den manglende empatien den ideologiske forblendingen hadde medført. Et halvt år før 22. juli tok jeg kontakt med dem jeg hadde mistet i løpet av skandalen, unnskyldte meg og ga uttrykk for det jeg nå kalte min «moralske vending». Men det var sjokket etter terrorangrepene 22. juli som gjorde at den fascistoide trippen, forkledd som kunstverk i protest mot seg selv, og som på en paradoksal måte kanskje var kunst, endte. Jeg nedla Apostatas «stat», «regjering», «religion» og «fakultet».Tok av hans «uniform» og brente «statsflagget» hans. Svømte til og fra Utøya, og la laurbærkransen hans ned som en minnekrans for ofrene. Så gransket jeg Apostata i en offentlig spørretime på Dramatikkens hus i Oslo, og gravla hans fanatiske prosjekt og fanatikeren selv for godt.

Etterpå skrev jeg dette i et innlegg på Kunstforum:

«Hva står igjen for kunstnere, som før 22. juli har vært bestialske klovner? Å komme med en analyse av situasjonen som førte til det bestialske klovneriet. De som har drevet med performance-fascisme før 22. juli, kan bidra til å forstå hvilke samfunnspolitiske forhold som har muliggjort ABB, fordi de må ha følt på lignende spenninger som ham. Men den umoralske fascistoide performancekunsten kan rolig dødsforklares etter 22. juli. Den som likevel prøver å fortsette som før, vil oppleve en degenerering fra klovnekunst til zombiekunst.»

I 2014 ble jeg invitert til å delta i gruppeutstillingen om 22. juli, Vi lever på en stjerne, på Henie Onstad Kunstsenter. Her utstilte jeg kritisk min Apostata-historie i lys av den norske terrorismen. Jeg prøvde også å fokusere på det umoralsk klovneaktige og gjennomførte et re-enactment av performancerekken. Denne gangen var hønene av plast, uniformen var en adidasdress, laurbærkransen var av skumgummi. Med andre ord, tragedien ble gjentatt som farse.

ET FORSVAR FOR YTRINGSFRIHETEN

Kan konstruksjonen min av Apostata, og den senere transformasjonen tilbake til Julian, være et eksempel? Selv om Apostatas historie kan høres sær ut, tror jeg den har en allmenn kjerne, som leseren av et tidsskrift som dette har de beste forutsetningene for å forstå.

For i sin essens dreier historien seg om å bli besatt av ord og ideer, av å være konsekvent, for ikke å si dogmatisk nok, til å realisere dem, og trassig nok til å definere seg i opposisjon til det man selv mener er en stereotyp konsensus. Ofte ønsker man å bli utfordret og korrigert av det man leser. Men man kan også lese for å finne argumenter som bekrefter det man mener er ens egen sannhet, og på denne måten immunisere seg mot kritikk. Hvis ideene man forføres av, impliserer at noen mennesker dehumaniseres og andre forgudes, er faren gitt. Sånn sett var selv ABB, som satt på gutterommet sitt og beruset seg med å klippe og lime sammen umenneskelig ideologi fra likesinnete på nettet, i utgangspunktet ikke annet enn en farlig, ung nerd på avveier. Som knurret mot det han trodde var et enig «politisk korrekt etablissement». Radikaliserte seg i isolasjon. Skaffet våpen. Og ble til terrorist og massemorder.

Hvis man altså kan anse Apostatas tilfelle som representativt for fanatiske egoers oppblussinger og eksemplarisk for deres oppløsninger, er det å kritisere ideologiseringsprosesser en plikt. Hvis den skyldige aksepterer sin straff og angrer, er forutsetningene for tilgivelse gitt. (Apostatas straff var eksklusjonen, stigmatiseringen og den medfølgende ensomheten etter skandalen i 2010.) Uten tilgivelse og gjeninkludering er det en fare for at det fanatiske egoet gjenoppstår.

Den nevnte formen for avradikalisering forutsetter imidlertid at man får mulighet til å formulere tankene sine fremfor at de ulmer i det skjulte. At det finnes en arena der man fritt kan legge frem sine allerede eksisterende meninger, helt uavhengig av om de er riktige eller gale.

Et svar blir da: Betingelsen for ideologisk avrustning er radikal ytringsfrihet, kombinert med en sterk kritikk-kultur. Man har et ansvar for å protestere mot ekstremistisk ideologi. Om Apostata bare hadde blitt oppmuntret til å formulere de problematiske tankene sine og ikke hadde fått motstand, hadde han nok ikke endret seg. Det var kritikken fra kjæresten, venner, media og maktpersoner som utløste Apostatas forvandling tilbake til meg selv. Apostata ble bannlyst, og jeg ble, med invitasjonen til å ha en performance på Henie Onstad Kunstsenter, offentlig akseptert igjen. Jeg er derfor tilhenger av en åpen, kritisk, hard, men også forsonende debatt og dens fundament: ytringsfriheten.

ABB OG BEHOVET FOR KORREKS

Troen på avradikalisering gjennom ytringsfrihet virker kanskje naiv når det gjelder massemordere som ABB. Kunne radikal ytringsfrihet ha hjulpet ham til å komme på rett spor slik at han ikke hadde endt opp med å gjøre det han gjorde? Det er umulig å si. Noen argumenterer for at normalisering av høyreekstrem ideologi tvert imot kan ha oppmuntret forbrytere som ABB til å gjennomføre planene sine. Det vi vet, er at ABB selv mente at hans holdninger ikke kunne ytres, og at han derfor måtte bruke «andre metoder». I rettssaken i 2012 iscenesatte han seg som den misforståtte ridderen som kjemper imot manipulerende massemedia, altså etablerte media: «Absolutt alle nyhetsbyråer i Norge og Europa støtter multikulturalisme», uttalte ABB i retten – og la til at det ikke er «grunnlag for demokrati fordi det ikke eksisterer ytringsfrihet».^{Sitert fra Aftenposten 20.04.2012.} Han radikaliserte seg i lukkede fora, der han nettopp ikke ble korrigert eller kritisert.

Det er riktig at ekstreme påstander som dem han forfekter i manifestet sitt, neppe slipper til i den anerkjente offentligheten. Hvis han ville ha fått muligheten til å ytre sin ideologi i media eller i politikken, noe han prøvde i løpet av sin tid som medlem i FrPs ungdomsorganisasjon, ville han kanskje ha blitt korrigert eller endt opp som en pappfigur i FrP, i stedet for å bli til terroristen ABB. Eller han hadde blitt en høyreradikal «skribent». Å definere seg som en misforstått underdog, som ikke slipper til, ville i alle fall ha vært vanskeligere. Og kanskje noen i stedet for ville ha oppdaget hans talent til å iscenesette seg selv, hans begeistring for ord og hans tiltakslyst, slik at han kunne ha fått anledning til å bruke disse evnene på et felt som ikke var preget av menneskeforakt. Men det er dessverre bare en kontrafaktisk drøm.