Dyr og Loven. Individer eller objekter?

Hvordan står det til med det rettslige dyrevernet i dagens Norge, og hva sier det om menneskers blikk på dem?

Publisert: 10. august 2022 kl 23.33

Oppdatert: 10. august 2022 kl 23.33

Retten er rammeverket for samfunnets og innbyggernes kår. Samtidig er lovverket og håndhevelsen av det i stadig endring, og gjenstand for påvirkning fra nettopp innbyggerne og deres talspersoner. Men hvilke rammer setter dette lovverket for innbyggerne som ikke selv kan ytre sin mening – dyrene? Hvordan behandler lovverket i Norge dyrebefolkningen, og hva sier dette om samfunnet vårt?

EIENDOM MED EGENVERDI?

Mye lovverk i Norge omhandler dyr, og det kan ha forskjellige, også motstridende, formål. For eksempel beskytter viltloven jaktinteresser og artsmangfold, naturmangfoldloven gir også beskyttelse på artsnivå. Hundeloven skal hovedsakelig beskytte mennesker fra hunder og dyrevelferdsloven skal beskytte dyr, men også menneskers og næringers bruk av dyr. En bruk det ligger store interesser og penger i å opprettholde. I tillegg kommer et mylder av forskrifter, som for eksempel regulerer hvilke arter som er lovlige og ikke, hvor dyr kan oppholde seg og hvordan de skal holdes. Overordnet har dyr juridisk status som eiendom, altså ting, på tross av stadig voksende kunnskap om deres følelsesliv og behov. Et illustrerende - og absurd - eksempel finner man i dyrevelferdslovens § 32, tredje ledd: Hvis Mattilsynet inndrar et dyr og eieren ikke er skikket til å få dyret tilbake, må Mattilsynet få godkjenning fra den tidligere eieren for å kunne omplassere dyret, som ellers blir avlivet. Dette skjer uavhengig av om dyret er friskt eller velegnet for omplassering. Personer som har mishandlet dyret sitt så det har blitt inndratt, får altså bestemme om dyret skal få et nytt, godt hjem, eller dø.

Bestemmelsen var på vei til å bli fjernet av Sylvi Listhaug da hun var landbruksminister, men ble stoppet av lovavdelingen i Justisdepartementet, som mente det ville være et for stort inngrep i privat eiendomsrett. I skrivende stund er regelen igjen i ferd med å bli endret, med høringsfrist i mai. Forhåpentligvis vil mishandlede dyr etter hvert få sjansen til å leve videre, uavhengig av tidligere eiers mening, men inntil videre illustrerer omplasseringsregelen hvordan den «hellige» private eiendomsretten trumfer hensynet til dyrs liv.

I moderne vestlige samfunn råder antroposentrismen – en menneskesentrert verdensforståelse hvor samfunnet organiseres etter menneskers ståsted og preferanser. Vår tid er blitt kalt antropocen – menneskets tidsalder. I antropocen blir andre arter diskriminert og utnyttet som ressurser av mennesker – de utsettes for spesiesisme, for å møte menneskers ønsker og behov. Spesiesismen sees gjerne i sammenheng med andre former for diskriminering, som rasisme og sexisme, og betegner både menneskers diskriminering av dyr generelt og vår forskjellsbehandling av ulike dyr etter hvilken status og bruksverdi de har for oss. Dyrs rettsstatus må forstås som et utslag av denne spesiesismen. Det er praktisk og behagelig å lukke vårt rom for omtanke for andre arter enn vår egen – det frir oss fra belastende tankevirksomhet og å måtte endre vaner.

DYREVELFERDSLOVEN

Dyrevelferdsloven fra 2009 avløste dyrevernloven fra 1972, og skulle være en forbedring av dyrs rettsstatus. Den slår blant annet fast at alle dyr har egenverdi, og forbyr vold mot dyr og seksuelt misbruk av dem. Den sier også at «dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger»,^{Dyrevelferdsloven: Lov av 19. juni 2009 nr. 97 om dyrevelferd. Hentet fra: lovdata.no/dokument/NL/lov/2009-06-19-97 [1.03.2017], § 3} og at de skal få artstypiske og individuelle behov dekket og utløp for naturlig atferd. Dyr har altså ikke bare et vern mot negative påkjenninger, de har også krav på positive opplevelser.

Formuleringen om egenverdi er et resultat av en lang kamp for dyrevernbevegelsen, og ble utelatt flere ganger under arbeidet med loven. Den innebærer at dyr skal ha verdi uavhengig av hva de brukes til av mennesker. Imidlertid har formuleringen ført til liten praktisk forskjell for dyrene, noe den heller ikke skulle – ifølge lovgiverne er egenverdibegrepet i dyrevelferdsloven kun ment å være symbolsk og holdningsskapende.^{Innst. O. nr. 56 (2008–2009): Innstilling fra næringskomiteen om lov om dyrevelferd. Innstilling til Odelstinget fra næringskomiteen} Praksiser som innebærer belastninger og tap av liv for dyrene får dermed fortsette som før, og dyr regnes fortsatt som eiendom – med symbolsk egenverdi.

At loven sikrer dyr fra «unødige påkjenninger og belastninger», impliserer at det er lovlig å utsette dem for «nødvendige» påkjenninger og belastninger. Rådende praksis tilsier at svært mye lidelse regnes som «nødvendig», så lenge den er fordelaktig for mennesker. Slik muliggjør den menneskeskapte dyrevelferdsloven spesiesisme og utnyttelse av dyr i stor skala, så lenge dyrene det gjelder har en bruksverdi for oss, for eksempel som mat og klær.

GRADERT LIDELSE

Holdforskrifter for ulike arter spesifiserer hvilke påkjenninger og grader av lidelse mennesker kan utsette dyr av de bestemte artene for, og tillater driftsformer og praksis som klart strider mot deres naturlige behov og atferd – og deres egenverdi. For eksempel er det tillatt å holde rovdyr, som har behov for blant annet å svømme og grave, i små nettingbur, for å lage luksusprodukter i pels av dem. Et annet eksempel er de millioner av kyllinger som lever korte liv i overfylte haller og kropper som vokser for fort i forhold til skjelettet, slik at de får benlidelser, for så å bli til kyllingfileter og «kjappe og sunne» middager. Andre kyllinger, uheldigvis født med «feil» kjønn, kvernes levende én dag gamle, fordi de ikke legger egg.

Kloke og nysgjerrige griser får heller ikke dekket sine behov for å grave i jorda eller bygge rede til ungene sine, når de holdes i små, nedstrippede betongbinger, for å bli til ribbe, pølser og bacon til nordmenn som allerede har et helseskadelig høyt kjøttforbruk. Rånene får også testiklene skåret bort kun med lokalbedøvelse, med smertene og infeksjonsfaren det medfører, fordi kjøtt fra noen kjønnsmodne råner kan ha bismak, såkalt rånelukt, som kan være ubehagelig for noen mennesker. Dette skjer selv om dyrevelferdslovens § 9 forbyr «operative inngrep eller fjern[ing av] kroppsdeler på dyr uten at det foreligger forsvarlig grunn ut fra hensynet til dyrets helse», og kun tillater kastrering «når det er nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferd eller av andre særlige grunner», med krav om at kastreringen da skal skje med «nødvendig bedøvelse og smertelindring». Til sammenlikning legges hunder i full narkose om de kastreres. Det finnes et like godt, trygt og mindre inngripende alternativ til den kirurgiske kastreringen i vaksinen Improvac, men om den skal tas i bruk i stor skala krever det endringer i slakterutinene, og dermed kostnader til omstilling. Holdforskriften beskytter derfor kjøttnæringens økonomiske interesser i å kastrere grisungene kirurgisk, og det til tross for at praksisen bryter med dyrevelferdslovens ordlyd.

SYSTEMATISK FORSKJELLSBEHANDLING

Mens produksjonsdyrene lever som ressurser og ikke får utløp for naturlig behov og atferd, har andre dyr en helt annen status både i lovverket og samfunnet for øvrig. De holdes som familiemedlemmer og har gjerne individuell verdi som personer for sine eiere, selv om også de juridisk sett er eiendom og rådes over av de samme eierne. For disse familiedyrene eller «husdyrene» finnes ingen holdforskrifter, bare veiledninger fra Mattilsynet. Disse veiledningene stiller imidlertid helt andre krav enn holdforskriftene for dyrene i matproduksjon. For eksempel er det forbudt å bruke strømhalsbånd og å utøve vold, som slag og spark, mot hunder,^{Mattilsynet: Veiledning om hold av hund.}i tråd med dyrevelferdsloven, mens det er tillatt å bruke strøm på dyr som skal slaktes, for å drive dem framover.^{Forskrift 13. januar 2013 nr. 60 om avliving av dyr.}

Også av politiet blir noen dyr beskyttet bedre enn andre. Det viser kriminolog Guri Larsens studie av anmeldt dyremishandling fra 2003,^{Larsen, Guri (2003): Dyrevern eller samfunnsvern?: Dyremishandling som lovbrudd og lovlydig handling. Oslo : Unipub forlag.} og det er liten grunn til å tro at noe har endret seg vesentlig. Anmeldelser som gjaldt familiedyr, og spesielt hunder, ble tatt langt mer alvorlig av politiet enn anmeldelser om vanskjøtsel og mishandling av andre dyr. Dette gjaldt til og med når lovbruddene mot familiedyrene var langt mildere enn lovbruddene mot de andre dyrene. I tillegg spilte dyreeierens status inn på sakens utfall: saker mot dem Larsen kaller «utstøtte dyreeiere» endte oftere med straff enn saker mot bedrifter og «streite» dyreeiere.

Men også familiedyr lever på måter som er unaturlige og belastende for dem. Eksempler er helseskadelig hundeavl eller hele liv i stimulifattige bur for kaniner, fugler og gnagere. I tillegg er det bare når familiedyrene holdes som familiedyr at de har den spesielle graden av beskyttelse. For hunder eller kaniner som brukes som forsøksdyr, gjelder for eksempel helt andre regler enn om de holdes som familiedyr. Det samme er tilfellet med griser som holdes som familiedyr, sammenlignet med griser som skal bli til ribbe.

MATTILSYN OG DYREPOLITI

I 2004, året etter at Guri Larsens studie så dagens lys, ble Mattilsynet opprettet. Mattilsynet har ansvaret for velferden til landets dyrebefolkning og skal påse at dyrevelferdsloven og holdforskriftene overholdes i praksis. Samtidig skal de også tilrettelegge for norsk matproduksjon, to hensyn som kan være motstridende, og de får ofte kritikk for å gjøre for lite i vanskjøtsels- og dyremishandlingssaker. Blant annet har det gått lang tid før de har fattet vedtak og reddet dyrene i alvorlige vanskjøtselsaker, og de har hatt svake rutiner for å politianmelde brudd på dyrevelferdsloven.

Som et prøveprosjekt er det også opprettet egne «dyrepoliti»-enheter i Rogaland og Trøndelag politidistrikt. Disse enhetene skal samarbeide med Mattilsynet lokalt og sikre bedre rutiner for arbeid med kriminalitet mot dyr, slik at flere saker kommer til retten og de skyldige blir straffet. Enhetene består av en håndfull etterforskere, jurister og koordinatorer, og er sånn sett ikke noe fullskala «dyrepoliti». Prøveprosjektet er ikke blitt evaluert, og det er for tidlig å si om det har fungert etter planen, men det har iallfall en positiv signaleffekt overfor både befolkningen og politiapparatet om at kriminalitet mot dyr skal tas på alvor.

Et spørsmål angående «dyrepolitiet» er imidlertid om det vil fortsette den spesiesistiske praksisen med å behandle saker angående ulike dyr ulikt. Siden enhetene ikke er ute og patruljerer, men jobber inne på politikontoret, avhenger sakene de jobber med i stor grad av hva publikum og andre politikollegaer rapporterer. I tillegg er de bundet av lovverket, og kan bare reagere på ulovlig, altså unødvendig lidelse, sånn det forstås i dag, og ikke lidelse som regnes som «nødvendig».

HVA BØR GJØRES?

I dag kjemper en gruppe amerikanske jurister i The Nonhuman Rights Project for at enkelte dyr, som noen typer aper, delfiner og elefanter, skal få juridisk status som personer og grunnleggende rettigheter i henhold til det.^{Nonhuman Rights Project, «Our approach». Hentet fra: www.nonhumanrightsproject.org/litigation/ [4.03.2017]} Det gjør de ved å gå til sak og søke om personhood for enkeltdyr i amerikanske domstoler, men hittil har de ikke vunnet frem. En tilsvarende gruppe i Argentina har imidlertid fått gjennomslag i tilsvarende rettssaker for at to sjimpanser skulle få personstatus og få leve liv tilnærmet naturlige sjimpanseliv i et apereservat.^{Rosenblatt, Kalhan (2017): «Do Apes Deserve ‘Personhood’ Rights? Lawyer Heads to N.Y. Supreme Court to Make Case.» Artikkel hos NBC News, 11. mars 2017. Hentet fra: www.nbcnews.com/news/us-news/do-apes-deserve-personhood-rights-lawyer-heads-n-y-supreme-n731431}

At dyr bør få subjektstatus i retten er helt på sin plass, all den tid de er levende individer med følelser, evner og behov, ikke minst smertefølelse og livsønske. Det betyr ikke at de skal kunne bli stilt for retten som gjerningspersoner – slik de faktisk ble på første halvdel av 1000-tallet. Barn og mentalt svekkede mennesker har rettigheter, men kan likevel ikke holdes til ansvar og stilles for retten om de skulle forårsake skade eller begå andre lovbrudd. Det samme bør selvsagt gjelde for dyr.

Kampen for personhood viderefører imidlertid den antroposentriske tankegangen, når argumentet for at dyrene skal få personstatus, er at de har egenskaper tilsvarende menneskers. De vurderes etter en menneskelig målestokk, noe mange arter vil skåre dårlig på, akkurat som vi mennesker ville skåret dårlig sammenlignet med mange andre dyr på en målestokk basert på for eksempel luktesans, syn eller orienteringsevne. Ulike dyr bør vurderes ut fra deres egne egenskaper, og få leve liv som er gode for dem, som individer med egenverdi. Et minstekrav bør være at de kan bevege seg fritt i omgivelser som er naturlige for dem, og at de får utløp for naturlige, medfødte behov. I tillegg bør ikke deres (bruks)status for mennesker avgjøre hvilken grad av beskyttelse de har juridisk og i praksis. En god start ville vært en oppdatering av holdforskriftene. I tillegg trenger vi å endre holdningene våre til hvordan vi bruker dyr og hvordan de bør ha det.

Sterke næringskrefter med økonomiske motiver motarbeider en slik endring, og det vil kreve endring og oppofrelse for det enkelte menneske. Dyrene behøver likevel at vi som har makt søker kunnskap om deres behov og livsforhold, selv om informasjonen kan være ubehagelig for oss, og at vi stiller krav til at dyrene skal få leve bedre liv. Både forbrukermakt og politisk makt må til for å få til reelle og varige endringer for våre meddyr.