Dialog med konservative muslimer er mulig

­

17.april 1997 ble det født en unge som skulle komme til å plage foreldrene, søsknene, tantene og besteforeldrene sine med alle slags mulige spørsmål. Allerede i femårsalderen begynte «hvorfor det?»-syndromet. Det er ikke til å legge skjul på at en svarting, i et nabolag med blendahvite barn, hadde andre regler og tradisjoner å forholde seg til. Slikt førte til misforståelser, nysgjerrighet – og en haug med spørsmål fra den rappkjefta ungen. Flaks for meg at jeg har en relativt oppegående familie, som greide å svare på de aller fleste av dem.

DISKUSJONER MED BESTEFAR

Min families oppdagelse av Norge går flere tiår tilbake. Bestefaren min kom til Norge i 1970, med en plan om å jobbe nok til å skrape sammen litt penger, før han skulle dra tilbake til Pakistan. Men planen endret seg etter at han hadde fått fotfeste i det norske samfunnet. Kjærligheten til landet gjorde at han ble værende i hovedstaden. Men han savnet en tilhørighet. I 2002 kunne han endelig knele ned på bønneteppet i Norges første moské.

En moské han hadde vært med på å bygge. Én moske han la hele hjertet sitt i.

I sitt eget miljø var bestefar den typiske konservative mannen som underviste i koranklassen, med langt skjegg og bønnekjedet – tasbeeh – raslende i hånda. For meg var han en smilende mann som snek godteri ned i lomma mi når mamma så bort, hver gang vi dro til kiosken hans i Borggata. En mann jeg var veldig glad i, en mann jeg så opp til, og en mann jeg følte var ganske lik meg.

Sannheten var at bestefar og jeg var vidt forskjellige personer. Det merket jeg hver gang jeg stilte ham et av de utallige spørsmålene som falt meg inn.Vi var forskjellige i den forstand at kultur og religion gikk hånd i hånd hos ham, mens religion og kultur var delt i hver sin hånd hos meg. Det er nettopp på grunn av dette han og jeg har hatt så mange diskusjoner og uenigheter. Meninger har kommet ut av kjeften min uten at de har falt i smak hos ham. Familiemedlemmer har ristet på hodet, og flere litt pinlige øyeblikk har oppstått rundt middagsbordet. Likestilling, seksuelle overgrep og retten til skilsmisse er bare noen av temaene vi har diskutert.

En diskusjon jeg husker spesielt godt, er da vi for et par år siden satt hos bestefar og snakket om den pakistanske kulturen. Hundre spørsmål fløy ut av munnen min da vi begynte å snakke om kastesystemet, som fortsatt praktiseres blant norsk-pakistanere. Jeg spurte om han ikke syntes det var urettferdig at vi dømmer andre mennesker ut fra hvilken kaste de tilhører. Han ignorerte spørsmålet mitt, men jeg spurte igjen: Hvorfor skal kaste avgjøre hvem jeg skal gifte meg med?

Kastesystemet kommer jo ikke fra islam, men fra den pakistanske kulturen. Blikkene til både mamma og pappa signaliserte at nå burde jeg holde kjeft. Bestefaren min så på meg, var ganske sur, og svarte at jeg burde gi meg mens jeg kunne, fordi jeg ikke hadde noe kunnskap om det jeg snakket om. Og det var for så vidt sant, så jeg holdt kjeft.

MIN OMKAMP

To år senere tok jeg opp problemstillingen igjen. Denne gangen hadde jeg lest meg opp og visste hva jeg snakket om. Jeg sa til bestefar at kastesystemet bryter alle regler i islam. Han responderte med at jeg ikke visste nok om islam til å kunne uttale meg. Da fortalte jeg hadithen om slaven Hazrat Bilal, der Profeten (fvmh) sier: «Det er ingen dyd for en araber over en utlending eller en utlending over en araber, og heller ikke hvit hud over svart hud eller svart hud over hvit hud ...» Jeg så på bestefaren min, og så spurte jeg: Hvis Profeten (fvmh) sto opp for de fattige, dem uten velferd og makt, og kjempet mot ulikhet – hvilken rett har dere til å bestemme hvem jeg skal gifte meg med, avhengig av kaste eller nasjonalitet?

Bestefar sa ikke noe, men han så på meg. Det var nok, det.

Om vi har hatt flere diskusjoner om kaste-systemet? Nope.

DEN NØDVENDIGE DIALOGEN

Hvorfor forteller jeg alt dette? Svaret er at hver gang jeg som muslimsk kvinne tar avstand fra generaliserende påstander om muslimske kvinner, får jeg slengt i trynet at jeg prøver å skyve problemene under teppet. At jeg er redd for å drite ut kulturen min, at jeg tror jeg representerer alle muslimske kvinner i Norge. Det begynner å bli slitsomt å måtte komme på banen gang på gang, og fortelle hva vi gjør internt i miljøene og i familiene våre for å vise at vi faktisk tar avstand fra sosial kontroll, urettferdighet og likestilling. Jeg er møkk lei av å måtte bevise overfor folk at jeg ikke er redd for å drite ut kulturen min, for å forsvare religionen min.

Historien om bestefar og meg er bare ett av mange eksempler på diskusjoner jeg har hatt med flere ulike folk fra både det muslimske og det pakistanske miljøet jeg kommer fra. Jeg har tro på dialogarbeid, og jeg tror at praten rundt middagsbordet er det beste og mest effektive forebyggende tiltaket for å skape forandring – slik diskusjonen med bestefar viser. Det nytter å stille kritiske spørsmål når det virkelig gjelder, til dem gjelder. Bestefaren min på 70 år får jo ikke med seg alle kronikkene om sosial kontroll i Aftenposten. Tankegangen hans rundt likestilling, ekteskap og skilsmisse endrer seg ikke som en følge av «Skamløs-debatten». Den har endret seg etter de utallige samtalene vi har hatt med hverandre rundt middagsbordet.

Og han har vært råflink. Han hadde fortjent mer ros. Det har tross alt ikke vært lett for ham, heller. Man må huske på at ros og takknemlighet også er forebyggende tiltak. Det gir den andre parten en bekreftelse på at vedkommende i hvert fall gjør noe riktig, og hvordan vi tar det til oss at hun eller han virkelig prøver.Vi er flinke til å kjefte og smelle når noe går galt, men vi må også ta oss sammen og rose når det skal roses.

IMAMENE

Flere og flere muslimske og ikke-muslimske jenter har i kronikker etterspurt at norske imamer taler med tydeligere stemme om for eksempel voldtekt og seksuelle overgrep, og at imamene tar et offentlig oppgjør med usunne holdninger i de muslimske miljøene. Det er helt greit, det. Imamer har ansvar og må tåle å høre kritikk.Vi vet alle at norske imamer har et forbedringspotensial, men det er det flere av oss som har. Jeg lurer på hvilket arbeid som er blitt gjort i forkant av kravet om det offentlige oppgjøret? Har dialogsamtaler blitt initiert, mellom imamene og jenter som er jevnaldrende med meg? Har imamene fått direkte henvendelser, og ikke blitt snakket til eller om, via avisene? Her tror jeg vi alle har et ansvar for å komme den andre i møte.

Etter å ha lest et innlegg om at imamer bør ta tydeligere avstand fra voldtekt, var jeg i bunn og grunn ganske enig. Et par dager senere dro jeg til moskeen min for å lese maghrib, en av islams fem tidebønner. Der møtte jeg den lokale imamen, som tidligere har svart på mange spørsmål jeg har stilt ham. Jeg stoppet opp og begynte å snakke om problemstillingen jeg hadde lest om i avisen.

Jeg spurte hvorfor imamene ikke diskuterte voldtekt og seksuelt misbruk oftere, og med tydeligere stemme. Imamen lyttet nøye til det jeg sa, men uttrykte klart at han ikke var enig med meg. Han mente at slike temaer og problemstillinger hadde blitt tatt opp i moskeen ved flere anledninger. Jeg kunne verken avkrefte eller bekrefte det, det er jo ikke sånn at jeg er i moskeen til alle døgnets timer.

To dager senere dro jeg tilbake til moskeen for å lese jummah (fredagsbønnen). Før selve bønnen holder alltid imamen en preken, khutba. I prekenen denne fredagen snakket imamen om konsekvensene av voldtekt og hvor sterkt det er mislikt i islam.

At imamen tok det jeg sa, til etterretning, betydde hele verden for meg. Kanskje er ikke norske imamer så fæle og trangsynte som man skal ha det til. Men ofte kan det virke som om vi nærmest må få imamene til å skrike i megafon når de skal ta avstand fra noe, slik at Aftenposten plukker det opp. For hvis ikke Aftenposten plukker det opp, teller det liksom ikke. Kanskje burde vi snakke litt mindre om den rævva innsatsviljen til norske imamer, og litt mer om hvilken rævva innsats vi gjør for å føre en dialog der det gjelder.

KVINNENE

Når utfordringer i de muslimske miljøene diskuteres i aviser som i hovedsak har ikke-muslimske lesere, er det ikke alltid diskusjonen når frem til dem det virkelig gjelder – alle de involverte partene. Problemene som tas opp til debatt – for eksempel sosial kontroll – kan være alvorlige og reelle, men kunne kanskje vært løst i nærmiljøene, eller det hender at de allerede er løst. Altså at debattantene slår inn halvåpne dører. I så fall er det uheldig om debatten foregår over hodene på patriarkatet og imamene, og av og til kan det virke som om en dimensjon ved debattinnleggene er at artikkelforfatteren selv har behov for et visst offerstempel, og heltestatusen som følger med det. Slik bare forsterkes barrierene mellom majoritetssamfunnet og representantene for minoritetssamfunnet som omtales: bestefedrene, fedrene – og mødrene.

I forbindelse med kvinnedagen i år skrev Azra Gilani (som i fjor ble kåret til årets «ålreite dame» av Harry Hole-stiftelsen) i en velment kronikk: «Unge muslimer, gutter og jenter, kan bidra ved å inkludere mødrene sine, om det er på kafé, på turer, på teater eller i skibakken. Vær med på å synliggjøre mødrene» (Aftenposten 7. mars). Men vi trenger ikke å synliggjøre mødrene våre. Den jobben greier de helt fint selv, ved å stille opp på fotballkamper, komme på foreldremøter eller være med på vårdugnad. Privilegiene søsknene mine og jeg nyter når det gjelder blant annet selvbestemt utdanningsløp og retten til å velge partner, er en selvfølge i dagens samfunn. Det var de ikke for moren min, som giftet seg da hun var 18, og som først i fjor ble ferdig med utdanningen sin. At søsknene mine, kusinene mine og jeg har de nevnte privilegiene, skyldes kun at moren min og alle søstrene hennes har kjempet med nebb og klør for våre vilkår og rettigheter. Mødrene våre har synliggjort oss. I dag spør vi om likestilling rundt det samme middagsbordet der de i går satt og argumenterte for bedre muligheter for oss. Det er nemlig et rom her, i det lokale og i familiene, til å ta opp de vanskelige temaene og kreve sin rett – enten det gjelder spørsmål om kultur, religion eller likestilling mellom kjønnene og generasjonene.

Kjære tantene mine: Sobbia, Tanzila, Saima og Rukhsana. Kjære mamma. Jeg bøyer meg for evig i støvet for dere.