Den narsissistiske altruismen

­

I 1913 døde den britiske kvinneforkjemperen og suffragetten Emily Davison etter å ha kastet seg foran en hest under Epsom Derby-løpet. Hun skal ha ropt «Votes for women now», og slik døde hun. I protest. Slik Martin Luther King jr. ble skutt og døde for det han kjempet for, slik Malcolm X ble skutt og døde. Eller tenk på Anne Moody, som under en sit-down i Mississippi på 60-tallet ble banket, spyttet på og dratt etter håret gjennom et av lokalene til Woolworths. Eller tenk på hvordan MalalaYousafzai bare femten år gammel ble beskutt i en buss, for å ha gitt stemme til pakistanske jenter som ikke får skolegang – hun overlevde. Alle disse menneskene risikerte liv og helse i sin kamp for det de trodde på – i sterk kontrast til de fleste av oss, som med noen tastetrykk «engasjerer» oss i verden i dag, hjemme, foran skjermen.

DET TILSYNELATENDE ENGASJEMENTET

Store ting skjedde i 2007. Facebook ble tilgjengelig for alle, og Apple lanserte sin første iPhone. Plutselig var personlig kapital blitt blå og digital. Ukritiske som vi var, trodde vi at dette skulle gjøre kommunikasjonen med omverdenen enklere.Vi tok ikke feil. Vi trodde vi hadde skutt gullfuglen. Dette var brukervennlig og gratis. Dette var fremskritt. Dette var forandring. Men Facebook skulle vise seg å være den dyreste byttehandelen mange av oss har inngått. Skrev ikke Salman Rushdie at menneskets evne til å gjøre fremskritt er Guds dårlige spøk? Aldri har noe drenert døgnet for så mye tid som sosiale medier. Tid ingen av oss kan gjøre opp for, fordi vi vekslet det inn i dopamin og lykketastetrykk.

Millenniumsgenerasjonen, eller the millennials, er født omtrent mellom 1980 og 2000, og er primærbrukerne av sosiale medier i en verden som stadig føles mindre og mindre. Millennials har åpnet dørene til sine private liv for alle som måtte ønske å observere deres aktiviteter, interesser, omgangskretser, sykdommer, lidelser og politiske aktivisme. Ekshibisjonismen eier ingen grenser. Den franske filosofen Jean Baudrillard hevdet på 1980-tallet at alt er skapt for å gjenoppstå som simulasjon. Muligens først som tragedie, deretter som farse. Politisk aktivisme har for millenniumsgenerasjonen gjenoppstått som aktivisme by proxy. Ved å dele bilder, skrive innlegg, legge filtre over profilbilder, bruke hashtags som kollektive identitetsmarkører, «sjekke inn» og «like» andres innlegg, er det lett å tro at man er politisk aktiv sammen med menneskene som møter opp og faktisk demonstrerer mot urett og risikerer noe.

Sosiale medier har ikke bare gjort kommunikasjon enkelt, de har også transformert politisk engasjement til en dagligdags aktivitet for dem som måtte ønske å involvere seg, og tillatt at vi tilsynelatende kan engasjere oss i alt vi oppfatter som verdt å kjempe for eller mot, uten egentlig å overveie hva det faktisk er vi har engasjert oss i. Men å støtte enkeltsaker som likelønn eller oljefrie soner i Lofoten med et lite klikk, et «ja» eller «nei», tar ikke høyde for at «enkeltsakene» alltid inngår i intrikate nett av økonomi, utdanning, demografi, tilretteleggelse, lokalpolitikk, arbeidsplasser, urbanisering, fritt yrkesvalg og, ikke minst, semantikk. Det er en enkel sak å si at man støtter en enkeltsak, eller til og med å gå under parolen for saken i et demonstrasjonstog – og samtidig gjøre en rekke personlige valg som underminerer den samme saken, uten å ta det inn over seg.

VIRKELIGHETSFILTERET

Den nye plattformen for politisk aktivisme er ikke minst selveksponeringens lekeplass. Om alt gjenoppstår som simulasjon, hva er da sosiale medier? Det er plassen der sivilisasjonen er kopiert som binære koder, der kapital ikke lenger måles i kroner og øre, men følgere, lesere og likes. Det er plassen der ulike utopier konstrueres og selges som om de skulle være tilgjengelig for alle. Det er plassen hvor vi titter i speilet på veggen og alltid får svaret vi leter etter; plassen hvor den fysiske demonstrasjonen har funnet sin digitale tvilling: Følg med på det jeg gjør, for jeg viser deg det; du vet ikke hvem jeg er, men jeg snakker direkte til deg.

Jeg trykker aldri «delta» på invitasjoner på Facebook til å demonstrere for ulike saker. Jeg viser aldri medfølelse med ofre for ulike tragedier som aldri burde ha skjedd. Jeg legger ikke ut bildene eller filtrene som er viet ofrene eller nasjonene der tragedier har funnet sted, av den enkle grunn at jeg ikke forstår hvilken funksjon det skal ha. Hvem hjelper jeg med å dele et bilde på Facebook, bortsett fra meg selv? Hva kan jeg endre med en slik handling? Slike konsepter er en kollektiv øvelse i sympati, men bør sympati utøves på denne måten? Dessverre tror jeg ikke det. Selve handlingen å legge ut og dele bilder er sammenfiltret med de sosiale konvensjonene som eksisterer i slike nettverk. Det handler om hva man anerkjenner som rett og galt. Et enkelt bilde og en hashtag er et ukomplisert uttrykk som leses likt av alle, et universelt språk på tvers av kulturer og normer.Vi deler dette for en «hel verden», for et ukjent antall mennesker, og blant alle bildene vi har delt av oss selv, på ferie og i hverdagen, trenger vi å vise at vi retter blikket også mot noe mye større enn oss selv. Og slik dekker vi ansiktene våre med et transparent bilde av det franske flagget eller regnbueflagget.

Internett, med sine såkalte anarkistiske holdninger til ytring og informasjon, er et fruktbart paringsområde for å uttrykke det man er enig og uenig i, samtidig som man viser solidaritet med dem som har vært ofre for urettferdighet. Men er det da slik, at disse uforpliktende, kollektive handlingene som å poste et bilde med ordene «Je suis Charlie» eller å «sjekke inn» ved Dakota Pipe Line, eller å «like» protestmarsjer – eller ikke minst å trykke «delta» på en protestmarsj som du aldri møter opp til – er virkelige? Jeg får av og til en fornemmelse av at vi har tillatt det O'Brian sier til Winston i 1984, da Winston blir torturert og O'Brian svarer at «vi skal klemme deg tom, og fylle deg med oss selv». Vi gikk alle tomhendte inn i Facebook og Instagram, og der inne lagde vi oss selv slik vi trodde verden ville ha oss. Vi viser sympati i det kollektive ved å dele de samme bildene og lenkene, men på samme tid utnytter vi situasjonen til å fortelle historien om oss selv. Et valg som fremstår som altruistisk, men som faktisk er narsissisme, forkledd som normalitet fordi de fleste av oss driver med det samme.

Dette betyr ikke at man ikke skal anerkjenne den positive effekten sympatierklæringene også kan ha. Sosiale medier bidrar til å sette søkelyset på problemer og hendelser som trenger å bli belyst på tvers av landegrenser og kulturer. Slik viser de at ingen politiske hendelser oppstår i isolasjon, at de berører mange, at de får oppmerksomhet, og at de kan nå frem til dem som har makt til å løse problemene.

ENTEN FOR ELLER IMOT

Sosiale medier har skapt en tilstand som oppfordrer til en forenklende dikotomi – enig eller uenig. Ved hjelp av enkle tegn som «tommelen opp», eller emojis som uttrykker ukompliserte følelser som «sjokkert», «glad» eller «sint/irritert», forteller vi omverdenen hvor vi står i et gitt politisk spørsmål.Tenk bare på uttrykket «We should all be feminists», som stammer fra essayet med samme tittel av den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie, utgitt i 2014. Uttrykket fungerer som et slagord som forutsetter egalitære holdninger mellom kjønnene, men egentlig bærer det med seg flere hundre års kvinnekamp som fortjener mer omtanke og kritisk tenkning enn det ordene oppfordrer til. Det er en fin tanke at vi alle bør være feminister, men beskjeden blir fort en del av de binære opposisjonene som oppstår på sosiale medier, hvor man liker noe fordi man er enig, og fremmer på samme tid en holdning om at dere som ikke er enig i dette prinsippet, er imot det feminismen står for, for eksempel lik lønn for likt arbeid. Catchphrases fungerer bra på nettet fordi de er korte, enkle og ukompliserte, og forholder seg fint til de åtte sekundene med konsentrasjon vi har når vi leser noe på en skjerm. Enkle beskjeder rommer det du vil at de skal romme, og ingen kan arrestere deg om du ikke forstår hva saken innebærer, eller ikke, for det er ikke poenget. Poenget er at du viser dem som observerer deg, at du bidrar til samfunnsdebatten.

VERDEN UTE AV LAGE

Jeg tror på empiriske sannheter. Om isen i Antarktis kalver, smelter og er årsaken til at saltinnholdet i sjøen synker som konsekvens av økt mengde ferskvann, og det viser seg at det får dramatiske konsekvenser for hvordan Golfstrømmen oppfører seg, så tror jeg på det, fordi det finnes bevis for det. Det er målbart. På samme måte ser jeg at jeg pakker all maten jeg spiser, ut av en eller annen plastemballasje som bruker altfor mange år på å brytes ned, fordi jeg kan måle det i antall blå poser jeg kaster hver uke. På tv-en, på radioen, på nettet, på podcastene og i avisene snakkes det om terror, boligpriser, kropp, mat, olje, palmeolje, Donald Trump, kapitalisme, Parisavtalen, dronning Sonjas dårlige kunst, dårlig litteratur, virkelighetslitteratur, selvmordsbomber, kapital, kjøpesentre, sentralisering og urbanisering, hormoner i laks og solkrem, kreft, barn som blir drept i selvmordsaksjoner, antibiotikaresistens, hungersnød og tørke, slanking, Grand Prix og sovevansker, E. coli, angst, karakterpress, miljøgifter i mat og overalt ellers, matsvinn, epidemier, IS, Boko Haram, menn som dreper, feilslått feminisme, Brexit, populisme og Theresa May. Dagen rundes ofte av med en dose Trump, Russland, diverse trusseltiltak og enda en Trump-tweet, en såkalt treet, og, en gang iblant, noen venner som markerer seg selv som «trygge» fordi de har oppholdt seg en plass hvor det har vært en terroraksjon.

Midt oppi tsunamien av informasjon som skyller over oss hver eneste dag, må engasjementet vårt være tydelig, det må være synlig, og det må være et forpliktende engasjement. Men vi tillater oss å være uforpliktende. For det er vi, millenniumsgenerasjonen, som har mye av skylden for hegemoniet Facebook har fått over den politiske meningsutvekslingen, siden det er enklere for oss å være der inne enn faktisk å bruke tiden vår der ute. Hadde vi hatt en kollektiv forståelse av hva verden trenger, ville ikke voksne drept barn med spikerbomber utenfor konsertlokaler eller latt dem tørste og sulte til døde fordi det har vært tørke i tre år i Somalia.Vi ville ikke tillatt at bomber knyttes til tynne, skrale barnekropper som må dø på grunn av de voksnes infantile, religiøse maktkamper, men det gjør vi. Vi ville ikke tillatt at hvaler kveles og dør fordi vi har kastet plasten vår i havet, eller at fugler tildekkes av tykk, klissete olje. Vi ville ikke tillatt at isen ved Antarktis smelter, at kvinner diskrimineres, kjønnslemlestes, giftes bort mot sin vilje eller betales mindre enn menn for samme jobb.Vi ville ikke tillatt at regnskogen hugges ned, men det gjør vi. Og verden virker som om den spinner ut av kontroll, og gang på gang velger vi ledere som tillater at alle mulige fatale og negative utfall får lov til å utfolde seg fordi de og vi ikke greier å finne måter å stoppe endringene eller finne måter å forandre verden til det bedre på.

ET ØNSKE OM FORANDRING

Millenniumsgenerasjonen er markedsproduktet, salgsmaterialet og målgruppen. Vi er alt og ingenting.Vår verden er limt sammen av et felles ønske om de samme tingene, for å skape en aura av autentisitet som ikke eksisterer – og grunnen til at vi holder på slik, er fordi vi, enten vi ønsker det eller ikke, er en del av et globalt kapitalistisk nettverk. Bildene vi legger ut, artiklene vi deler, alt det vi liker og kommenterer, havner gradvis lenger og lenger bak i den fragmenterte historien som er våre digitale liv. Og den politiske aktivismen, den forsvinner mellom fjellturer og sydenturer, storbybilder og bilder av frokost, lunsj og middag. Og da forstår vi at den eller den terroraksjonen eller demonstrasjonen bare var noe som skjedde der og da – som riktignok snudde opp ned på noens liv, som har livslange konsekvenser for andre – men dem kjenner ikke vi.Vi vet ikke hvem noen av dem er, så vi beveger oss videre. Vi tenker ikke mer på det.Vi uttrykker misnøye for noe nytt som dukker opp, vi påpeker urettferdighet hver eneste dag, fordi vi vil se forandring. Vi ønsker at verden skal bli en bedre plass, og benytter oss av kanalene vi har tilgjengelig. Uten mye risiko når vi frem til dem som liker og deler det samme som oss, men så skjer det liksom ingenting, i hvert fall ingenting akutt.