Den intolerante toleransen
Før i tiden kunne du bli drept for å mene noe annet enn de øverste lederne, ikke minst i diktaturer. Vi har sett slike autoritære og undertrykkende forsøk på å styre folks meninger flere ganger opp gjennom historien, med Nazi-Tyskland som et av de mest morbide eksemplene. Slike forsøk på meningsstyring karakteriseres av en «oss–dem»-mentalitet – en kamp om hvem som først kan dekke til den andre siden med svart maling.
Den unge generasjonen i Norge i dag vokser opp i et modernisert samfunn som for lengst har forlatt midler som dødsstraff for å sikre folkets blinde støtte; vi vokser opp med toleranse for mangfold når det gjelder kjønn, seksualiteter, identiteter og kulturer; vi vokser opp med ytringsfrihet og mange muligheter til å uttrykke oss fra tidlig alder.
Vi blir oppfordret til det – noe som skaper et paradoks.
For normen i samfunnet nå er i ferd med å bli en aksept for mangfold av alt unntatt meningsmangfold. Selv om dødsstraffen er borte, finnes «oss–dem»-mentaliteten fortsatt.
Denne mentaliteten truer både de unges og fremtidige generasjoners syn på ytringsfrihet. En oppvekst preget av medier som har tendens til å glitterbelegge visse sider av virkeligheten og debatter, gjør at vi lett ender opp med å dele de samme meningene. Paradokset har så til de grader blitt en norm at de fleste sikkert ikke tenker på det engang. Under oppveksten innser vi ikke at glitterbeleggingen går i hånd i hånd med en mørkelegging av meningene til annerledes-tenkende. Likevel setter det spor i oss i form av at det fungerer som en normskaper. Det er vanlig å se på en med andre meninger enn deg selv som en slags fiende, en som må beseires ved overbevisning. I et samfunn med så lett tilgang på informasjon, ses uvitende og «enkle» mennesker særlig ned på.Vi frykter kontroversielle oppfatninger og temaer, fordi vi frykter at vi ikke kan kontrollere kaoset av stemmer som ville kommet fram. Normaliseringen av denne sosiale meningskvoteringen gjør at vår ytringsfrihet gradvis blir mer som den gamle julepynten vi aldri tar ned – pynt vi tviholder ved.
FOBIEN MOT FOBIER
Særlig er temaer som religion, hudfarge, kjønn og seksualitet kontroversielle og sensitive. Vi lærer at alle mennesker skal aksepteres for den de er, og at det er noe de velger selv, uavhengig av blant annet biologiske faktorer. Det er tross alt en menneskerett ikke å bli diskriminert for sin identitet. Likevel er det ikke alle steder dette gjelder, og mange forstår ikke helt hvorfor det må være slik. Derfor er det mange som kjemper for denne rettigheten, både i utlandet og her til lands. I denne kampen kan mange av oss bli hårsåre, og litt for raske til å svartmale andre.
Jeg husker at jeg for omtrent et år siden satt og så på et amerikansk komishow med noen andre jeg kjente. I komediesjangeren er ting ofte ukorrekt på mange måter; det er jo litt av poenget. Plutselig, midt under showet, begynte komikeren å oppføre seg overfeminint og teatralsk – på tull, selvsagt. Da smalt det fra den ene jeg var med: «Så flink han er til å være gay!»
Ble jeg fornærmet? Ja. Ble vedkommende som kom med uttalelsen, stemplet som fordomsfull i hodet mitt? Ja. Startet jeg en dialog for å finne ut hva personen mente? Nei. Var det nå jeg som var den fordomsfulle?
Ja.
Det er mange grunner til at jeg a) ble fornærmet, og b) ikke svarte. Jeg er en del av LHBT+ miljøet. Jeg har venner som er det. De er ikke feminine og teatralske, og jeg vet at det plager dem å ha den stereotypien hengende over seg. Jeg ville ikke starte en krangel. Jeg ville ikke snakke med en som var så uvitende, som uansett ikke vil forstå.
Andre hadde kanskje reagert annerledes dersom de var i samme situasjon. Kanskje jeg overreagerte. En ting er om noen faktisk ønsker å krenke andre, men dette ble sagt som fleip. Jeg har vært borti en del lignende situasjoner der andre unge også har overreagert. Stemningen blir ødelagt, og en barriere oppstår i samtalen.. Det er synd – for samtale er akkurat det en slik situasjon trenger.
Jeg har ofte gått tilbake til denne og lignende hendelser og forestilt meg hvilke grunner den eller den personen hadde for å si akkurat det de sa. I en verden der medier og popkultur er mange menneskers kilde til informasjon om alt nytt, er det egentlig ikke så rart at en del har den typen fordommer. Selv om det finnes gode kilder der ute som viser et mangfold av perspektiver, er det også mange serier og filmer som maler urealistiske og stereotypiske portretter. De fester seg i hodene til folk, dersom de ikke kjenner eller har møtt noen som er for eksempel homofil. Som Isak Valtersen i Skam sa: «De dumme spørsmålene er jævlig viktige. Folk må ikke slutte å stille de dumme spørsmålene, fordi hvis de slutter å stille de dumme spørsmålene, så begynner de å finne på egne svar. Det er farlig det.»
Hva er vitsen med dialog dersom poenget er å redusere meningsmangfoldet, fremfor å forstå det?
REELL DIALOG?
Meningsbasert hårsårhet er en av flere grunner til at vi avskyr reell dialog med dem som mener andre ting enn oss. Sakte utvikles en intoleranse overfor dem som ikke er enig med oss, og som ikke er like tolerante som oss.Vi vil ikke ha ordentlige dialoger med folk fordi vi er redd for at de ikke kommer til å bli enig med oss? Slik at vi lar være og i stedet prøver å rope høyere enn dem? Hva er vitsen med dialog dersom poenget er å redusere meningsmangfoldet, fremfor å forstå det?
Dagens unge generasjon er den som skal ta over demokratiet og samfunnsdebatten. Vi har fått normen om hvilke meninger det er lov å ha, hamret inn i hodet, særlig på grunn av presset om å være på riktig side av samfunnsdebatten. Det fører til paradokset jeg nevnte tidligere, der vi oppfordres av media og andre kanaler til å ytre det vi vil, men samtidig ikke. At vi skal fokusere på tabuer, men samtidig ikke. Dersom du er transseksuell eller funksjonshemmet, vil hvem som helst høre din historie, men om du er en bonde som stiller kritiske spørsmål om et trossamfunn, er det ikke like sikkert.
Rasisme, samt diskriminering av en rekke identitetsbegreper, er vanlig så mange steder i verden at folk møter vanskeligheter daglig, bare på grunn av hudfargen. Noen tør heller ikke vise hvem de egentlig er. På den annen side får stadig flere homofile de samme rettighetene som heterofile, for eksempel fikk homofile nylig rett til å gifte seg i Tyskland. Det viser at vi gjør noe riktig i kampen for mangfold, men at vi ikke er helt i mål ennå. Det er som om vi jo nærmere vi kommer et samfunn med full toleranse, mister noe underveis.
Derfor må vi være forsiktige. Med fremtiden på våre skuldre har vi mye makt til å revolusjonere samfunnet og samfunnsdebatten. Ønsker vi at samfunnet vi former, skal ha mangfold av alt unntatt meninger? Med et demokrati der de som snakker, er de som folk ønsker skal bli hørt? Et samfunn der det sosiale presset nærmest skaper et meningsdiktatur?
Det er et komplekst tema – og et som definitivt trenger å komme på dagsordenen.