Den andre duften av skog

­

Jeg vet ikke om det er fordi den faktisk inngir flere inntrykk eller fordi man er mer oppmerksom der, at skogen påkaller flere sanser. Lydene – av fugl og ekorn selvsagt, og den veldig høyfrekvente, som følger rasling i blåbærlyngen, av mus. Men også av alt som ikke er fauna. Aspeløv. Knirkelyden man først ikke helt skjønner hva er, som er store trær som gnisser mot hverandre høyt der oppe. Følelsene – av høye strå som stryker mot hendene, den gradvise kulden når myrvannet trenger seg inn til foten man satte fast. Men kanskje sterkest: Luktene – av jord, liljekonvall og vått gress, av vennlig, varm furubunn, søte bjerkeblader, av nyhuggede, nykvistede grantrær og den litt råtnende, i bark som detter av.

Den første duften av skog jeg tror jeg tenkte over, var den av hard, sort lav på granitt. Vi lå på elgpost, jeg var ti, hadde aldri fått være med på jakt før, og var det nå bare under trussel om aldri mer å få være med, om jeg ikke var absolutt stille. «Selv om jeg ser elgen komme?» Selv da.

Selve laven luktet ikke så mye, men den var ruglet glatt mot nesen. Den kruttaktige lukten av stenstøv fra knausen vi lå på, ble dempet av den. Det hjelper at man både må være og ligge stille. Da er det jo ikke så mye annet å gjøre enn å sanse. Fryse, naturligvis. Bevege tær og fingre stille inni støvler og votter. Å bite tennene hardt sammen, til du får litt vondt, så de ikke hakker når du hutrer.

– Anine! En elg! (hvisket mor oppspilt. Hun, som hadde sagt vi skulle være helt stille)

– Hysj! (svarte jeg)

Så fulgte ny stillhet, altfor lenge. Kanskje nesten et minutt. Pang! Lyden gjallet, høyt og skarpt, ut over åsene fra der vi lå. Deretter en følelse av akutt alvor. Av voldsom storslagenhet, en hel liten kropp i spenn til lyden av et gammelt Mausersluttstykke trukket raskt tilbake og frem, av tomhylsen som laget altfor mye lyd mot stenen, nytt smell.

Jeg har et fotografi der jeg står ved denne første elgen jeg så falle. Jeg har på det løse fôret fra en av fars jakker, det hadde riktig farge, for ikke å synes i skogen. Det er for stort, som en kåpe, med oppbrettede ermer. Jeg ser litt forkommen ut, som om jeg lever meg inn i døden elgen foran meg er på vei inn i. Men jeg husker dette møtet som en oppstemt nummenhet mens jeg utålmodig ristet frosten fra kroppen, slik at en påtrengende respektfull eufori kunne få plass.

Siden jeg var liten hadde jeg sløyet fisk. Som fisk man har landet, må også vilt man har felt åpnes raskt. Slik at innvollene kan tas ut, blodet kan tappes, kjøttet kan bevares og siden spises. Lite skal gå til spille, vi står i gjeld til naturen. Alt dette hadde jeg lært, likevel var den første vommingen av elg en overveldende erfaring. Duften av skog fikk med den en ny dimensjon, en som ikke bare var flora.

Jaktfaunaen favnet både mennesker og dyr. Vi var alle på lag på et vis. Tidligere hadde dyrefaunaen regulert seg selv, men fordi menneskene hadde begynt å ta livet av rovdyr, måtte vi beskatte de andre dyrene også. Selv ikke de drepende bilene eller togene våre veide opp for vår sivilisasjons ende på rovviltets naturlige regulering. Uten beskatning, overbefolkning. Altså overbeelgning og -hjortning. Og sakte sultedød eller mangelsykdommer i fravær av beite. I fravær av forvaltning. Av oss. Enten vi var bønder, skogsmenn, adelsmenn– eller mor.

Mor hadde alltid gått på jakt og luktet bare beroligende mor. Som lukten hjemme når vi bakte skonrokker på kjøkkenet med de blå skapdørene. Som duften av en gammel islender hun hadde etter morfar. Og Dunhill Early Morning Pipe. Myke lukter preget av fornemmelsen av kinnene hennes, hendene. Jaktkameraten Jens luktet blankslitt bevernylon og trygg sagflis, hadde store arbeidshender, lun latter i dype øyne og kjente faktisk hver sten i terrenget. Han visste alltid hvor jeg var hvis jeg hadde gått meg bort.

På jaktradioen: «Bare fortsett videre oppover gjennom det fæle kjerret, du, til den lille lysningen oppved rotvelten, så ser du blåstien noen hundre meter etter den furua der.» Jens navigerte jernhesten, en motorisert belteslede til å trekke viltet etter seg ut av skogen, over myrhull, heller, skrenter og falne trær – og like lett som om jeg skulle trukket en av vennene mine på et akebrett. En gang hadde jernhesten vært et dyr, nå luktet den som fars motorsag. Kari var så tøff at hun bare hadde grått én gang, da hun stupte på hodet ned i kjelleren vår. Det sa storebroren min, han var der, og var mektig imponert. Kari gikk på reinsjakt alene og bar svær oppakning stygglangt og like uanstrengt som hun videreførte generasjoner av fjellbønders erfaring med værbitt terreng. Hun duftet av never, sånn maling som flasser av i sydveggen, og kaffe. Bui hadde skutt mange tusen vilt (Bui: angivelig «den som skaffer mat» på zulu, han het egentlig Niels og var dansk), kunne treffe hjortedyr i flukt på 300 meters avstand, surret beslagene på sekkestropp- og remspennene med lær eller hyssing så de ikke skulle lage lyd om en kniv eller et våpen slo mot metallet i dem, og gikk aldri på jakt uten slips. Han hadde kulderøde kinn selv når det var varmt, og var sjelden i tvil. Han luktet håndsepe, tweed, hund, menneske og våpenolje.

Bui sa til meg: Når hunden lukter der, nei, ikke der, der (han pekte litt over midten på et strå, omtrent 30 centimeter over bakken), så ser du hvor stort dyr den er på sporet av. En kjertel på innsiden av ankelen utsondrer et sekret som avgir duft. Kjenner du din hund, ser du dette.

Bui kjente sine hunder. Og de ham. Så godt at de gladelig ventet et døgn i ensomhet på ham, lykkelig ved gjensynet. Eller de satt, rett, med en sukkerbit på snuten, som de ikke tok, i et jafs, før han sa «nuh!». Selv om det tok en time mens han speidet andre steder. Men de var aldri kuet, verken labradoren eller jämthunden. De var full av hundepersonlighet, kosete, nære hunder. Men så mye en manns hund at alle andre hunder, før og siden, har virket mindre sivilisert.

Felles for disse menneskene som omga meg i min barndoms jakt, var viltforvaltning som kultur, som grunnleggende erfaring. Skikkelighet og respekt for både flora og fauna.

Pang sa det da mor skjøt. Pang sa det da jeg skjøt ti år senere. Den skarpe lyden er av en eller annen grunn ikke like lett å gjenkalle som følelsen av å være kallet til innsats, ordentlighet. Men det som sitter sterkest i, er kuldens møte med varmen: Den tørre nyvinterkulden en knitrende barfrossen oktoberdag eller et gradvis gjennombløtende duskregn som har gjort fingre og tær numne, slik at jeg tror de knapt vil fungere igjen, før de fungerer når de må – kulden er rammen rundt fallet.

Kanskje derfor er varmen det mest overveldende med hjortedyr som felles. Først den flyktige av vanndamp på avstand – som ånden til mennesker som haster til jobb en vinterdag – den står i gjennomsiktige skyer ut fra det nylig løpende, stadig svette dyret når man nærmer seg. Den varme dampen har laget små dråper i de dunete mulehårene. Sitter skuddet der det skal? Er det sikkert at dyret ikke lider? Ligger det greit?

Så: Varmen fra dyret i kalde hender når man med møye velter det over på ryggen og sprer dets ben, for å vomme det ut. Den ru og stive pelsen er overraskende glatt over de store benknoklene, der minner den om en hunds. Det lengre ragget på halsen må holdes, slik at man får skåret en åpning og kommer inn til luft- og spiserøret, som må skjæres over. Så kan alle organene, lunger, hjerte, lever, nyrer og fordøyelsessystem trekkes ut gjennom buken. Når bare den sterke mellomgulvmuskelen er skåret løs, sånn at passasjen mellom brysthulen og bukhulen blir fri. Og til slutt: Varmen når buken forsiktig sprettes opp, slik at det bare er skinnet man skjærer i, ikke innvollene. De grålige tarmene og den svære magesekken med sitt ujevne nett av blå blodårer velter ut. En bølge av tykk hete dunster opp og omslutter meg, en temperatur som også er lukt: varmt blod og dyrets innerste. Jeg blir svimmel og prøver å ikke bli kvalm. Føler at jeg ikke får puste. Lyden av dyrets blod som skvalper i buken og av mitt blod som banker i ørene. Jeg skjærer uten egentlig å orke det. De store organene som skal ut, er glatte og uhåndgripelige, men gir takknemlig lindring til kalde fingre, de går fra numne til valne til ganske brukbare, kniven sitter bedre i hånden.

Det blir lettere å puste når den første, tykke varmen har fordampet. Jeg blir oppmerksom på den tørre eller våte skogskulden rundt meg igjen og luften blir tynnere, klarere. Den blander seg med lukten av vått eller frossent løv. Bartrær. Og pels. Pelsen lukter tørt, litt rått, men mykt og ganske behagelig. Først nå blir det en helhet av dette – den klare skogsluften, varmen, blodet, kjøttet og pelsen – som lukter hel elg, hel hjort, helt liv som har vært. Dette er den andre duften av skog.