Demokrati skritt for skritt
Jeg befinner meg på et slitent hotell nord i Moskva, jeg leter etter et rom der det skal avholdes et menneskerettighets seminar, da jeg blir stoppet av en vakt i lobbyen. Eller i gangen. Hotellet ser mer ut som et billig studenthjem, uten resepsjon. – Du slipper ikke inn uten ekstra tillatelse, for du bor i en annen del av hotellet, er beskjeden fra vakten. Jeg får lyst til å skrike til ham. For meg blir vakten, som nekter å lytte, et symbol på det jeg misliker med tidligere sovjetstater. Der folk har kastet av seg kommu nismen, spiser sushi, ser såpeoperaer og kjører dyre biler, men der du ikke skal lenger enn til utkanten av Moskva før du møter steinansiktene. Vaktene som alltid har vært de samme, som aldri har hørt om fleksibilitet og nekter å slippe deg inn dit du skal.
FRA FRIHETSPLASS TIL GRUSBANE
I hele tidligere Sovjetunionen finnes det ildsjeler som utrettelig forsøker å endre samfunnet de lever i. Det er en tålmodighetsprøve. Når jeg går forbi de sentrale plassene i Minsk, Baku, Moskva og Jerevan, tenker jeg på alle dem som har stått der og protestert. Påfallende ofte er plassene sperret av til fordel for parkeringsplasser eller veiarbeid. Det kan virke som om myndighetene ikke tør å la dem stå tomme og åpne. Nå er demonstranter henvist til grusbaner utenfor bysentrum. Ironisk nok kalles mange av plassene «Frihetsplassen». Jeg beundrer dem som kommer sammen i sentrum av Moskva eller Minsk, til tross for at de vet at de kan bli arrestert og få skyhøye bøter. Aktivistene som demonstrerer, advokatene som forsvarer dem når de blir arrestert, og journalistene som rapporterer om det. Gang på gang. Til tross for at ropene deres er mindre taktfaste enn i mars 2006 i Minsk, da tusenvis demonstrerte mot gjennomføringen av presidentvalget, eller høsten 2012 da hundretusener av russere protesterte i Moskva mot at Putin og Medvedev skulle bytte plass. Så mange var de, at det virket som de nesten skulle nå fram med kravene om rettferdighet og medbestemmelse.
Det er ofte under de første timene av en arrestasjon at presset utenfra er viktigst.Vi har eksempler på at folk har blitt løslatt under avhør, flyttet fra varetekt til husarrest eller sluppet ut av landet for medisinsk behandling hvis presset er massivt. Med for mye støy kan prisen for undertrykking bli for høy selv for repressive myndigheter. Det krever mer å holde oppe engasjementet når nyhetsverdien har lagt seg. For meg er det av og til tungt å komme hjem fra reiser til disse landene når ingen har hørt om det som skjer der. Verre er det for dem som er igjen og fortsetter arbeidet for et mer rettferdig og åpnere samfunn, uten at verden bryr seg noe særlig.
FRA STUDENTPROTEST TIL BLODBAD
Jeg tenker tilbake på den sene novemberkvelden i Kiev i 2013. Da de ukrainske myndighetene valgte å slå ned demonstrantene på Maidanplassen på russisk vis – med vold. Påskuddet til å arrestere studenter og andre som befant seg i nærheten, var at juletreet på plassen skulle pyntes. EuroMaidan, som begynte som en studentmarkering for europeisk integrasjon i slutten av november, utviklet seg raskt til en protest mot politivold og vanstyre og endte i et blodbad i slutten av februar 2014. Jeg skjønte først at myndighetene var villige til å ta alle midler i bruk for å få slutt på protestene, da de stengte metroen i sentrum av Kiev i februar. Samme hva som hender i landene i det tidligere Sovjetunionen, er alltid togene og metroen i rute. En stengt metro betydde unntakstilstand.Totalt ble 108 demonstranter og rundt 13 politifolk drept i sammenstøt før president Janukovitsj ga opp og flyktet.www.ohchr.org/Documents/Countries/UA/ OHCHRThematicReportUkraineJan2014-May2016_EN.pdf
Da jeg er tilbake på Maidan, blir jeg slått av hvor spredt minnesmerkene er plassert. Kors, steiner, hjelmer og bilder av ofrene i ulike klynger. Utformet provisorisk, helt karakteristisk for situasjonen som hersket på EuroMaidan disse tre månedene, der ingen egentlig hadde kommandoen. Menneskerettighetsforkjemper og journalist Tetiana Petsjontsjyk har dokumentert hvor kulene til snikskytterne traff ofrene idet de flyktet fra plassen. Hun var en del av SOS-EuroMaidan, en frivillig bevegelse med businessmenn, advokater og studenter som oppsto spontant, for å bistå ofre og finne folk som var savnet. To år senere møter jeg henne. Fortsatt orker hun ikke å oppsøke Maidan. Men hun minner myndighetene på nye brudd på menneske-rettighetene så ofte som hun kan, selv om det ses på som upassende i krigstid. Hvis den store graden av frivillighet er en del av grunnen til at demonstrasjonene lyktes, er styrking av menneskerettighetene vesentlig for at «revolusjonen» skal bli varig.
FRA FORKJEMPER TIL FOLKEFIENDE
Jobber du med menneskerettigheter i tidligere Sovjetunionen, må du regne med trøbbel. Det krever mot å være dommeren som nekter å ta imot bestikkelser, studenten som protesterer mot at karakterer kan kjøpes, eller journalisten som skriver om misbruk av offentlige midler. Kampen for rettferdighet og likebehandling i samfunnet føres mot lojalitetsbånd bygd på inngrodd korrupsjon. Større enn frykten for å bli den neste som blir tatt, er kanskje redselen for isolasjon eller likegyldighet til det som skjer? At noen fortsetter å protestere, skrive, eller ta saker til retten – til tross for all motstand – er nobelt. Og vinner de fram med en enkeltsak eller får endret en lov, er det verdt det.
Det kan føre til bedre kår for flere. Vilkårene for menneskerettighetsforkjemperne sier noe om den generelle menneskerettighetssituasjonen og i hvilken retning landet går. I de årene jeg har jobbet med menneskerettighetsforkjempere for Human Rights House Foundation, har jeg støtt på mange av dem som aldri gir opp. Jeg har sett at forholdene for dem har forverret seg. De møter flere hindringer, og handlingsrommet deres har blitt innskrenket i takt med begrensningene i organisasjonsog ytringsfriheten. Individets frihet ses på som en trussel mot såkalte tradisjonelle verdier. Sammen med lokale forkjempere har vi opprettet menneskerettighetshus for at organisasjoner og aktivister skal ha et uavhengig sted der de kan møtes. Akkurat som de åpne plassene oppfattes disse samlingsstedene som en trussel mot de autoritære styresettene. Derfor er Menneskerettighetshuset stengt av myndighetene i Baku og opprettet i eksil for hviterusserne i Vilnius.
Det er lett å bli paranoid. Da jeg mellomlander i Tyrkia, ser jeg etter avlukkene der sikkerhetsvakter banket opp den mest anerkjente advokaten i Aserbajdsjan. Det er dit jeg er på vei. Vel framme i hovedstaden Baku, overalt i gatebildet, føles det som trafikkpolitiet er i nærheten. De brukes til så mye mer enn å regulere trafikken – som for eksempel å kidnappe brysomme bloggere nattestid. Mehman Husejnov er en av dem. Han ble kidnappet i januar i år og senere dømt for ærekrenkelse fordi han åpent fortalte om torturen han var utsatt for. At mennesker i liknende situasjoner ikke orker presset, kanskje takker ja til å samarbeide med myndighetene, eller forlater landet, er ikke rart. Jeg har lært å ikke dømme noen for valgene de tar. Det står respekt av dem som fortsetter, selv om familien deres blir truet, foreldrene mister jobben og hjemmet overvåkes. Betegnelsen «vrag naroda», en folkefiende, som gir assosiasjoner til forgagne sovjettider, brukes som effektivt grep for å stemple dem som opponerer mot systemet. Nasjonalistiske undertoner bygd på konflikter med nabolandene kommer godt med når forkjemperne henges ut som «utenlandske agenter» som jobber mot nasjonens interesser.
KAMPEN FØR MAIDAN
Overalt i den tidligere Sovjetunionen bruker forkjempere mer og mer tid på å forsvare seg selv. Det fantes ildsjeler i Ukraina før EuroMaidan. Folk som brukte livet sitt til å avdekke tortur innenfor stengte murer uten vitner. Som kjempet til de fikk avskaffet dødsstraff i Ukraina. Som utrettelig kjørte sakene til de svake gjennom det råtne ukrainske rettssystemet. En slik var den ukrainske patologen og advokaten Dima Groisman. Under et møte mellom norsk og ukrainsk justissektor i Oslo i 2010 eksploderte han da det ble diskutert hvilket utstyr som trengtes for å forbedre forholdene i fengslene. – Det hjelper ikke å forbedre utstyret når tortur er blitt kultur, sa Dima oppgitt. Menneskerettighetsforkjemperen hadde fått innsatte til å filme torturen utført av fengselsbetjenter, slik at justismyndighetene ikke lenger kunne nekte for volden de hadde ignorert i årevis.
Lenge før protestene på EuroMaidan, den 18. desember 2012, satt jeg på et iskaldt tog og så ut på et ensformig og mistrøstig vinterlandskap. Jeg var på vei til den 36. høringen i rettssaken mot Dima i byen Vinnitsa. Rettssaken hadde holdt på i over ett år. Han var anklaget for distribuering av porno på nettet. Anklagene gikk blant annet ut på at advokaten hadde postet en østerriksk infokampanje for bruk av kondom på bloggen sin. For ukrainske påtalemyndigheter var ikke dette opplysning, men porno med en strafferamme på tre års fengsel.Tiltalen var lett å se på som komisk, men for Dima og familien hans var det alvor. De fleste jeg snakket med, mente at saken var politisk motivert, for å stoppe en menneskerettighetsforkjemper fra å grave mer i politiets involvering i trafficking til regionen. Jeg kom til et Vinnitsa sørvest i Ukraina i slaps. Drenering var ikke en del av byplanleggingen. Dima og kona hans, Sveta, ventet på meg utenfor rettsbygningen. Sammen gikk vi inn i korridoren som var kledd i dunkelt, imitert eikepanel. Som vanlig var det ingen informasjon om hvor rettshøringen skulle være, og ingen å spørre.
Etter en times venting gikk døren til et rettslokale opp og en mann kom ut og mumlet noe ned i et dokument. Dommeren hadde utsatt høringen til 26. desember, da et av vitnene ikke hadde dukket opp. Jeg snudde meg bort og bannet lavt. Jeg hadde reist i tre timer på et iskaldt tog for å observere rettssaken mot en menneskerettighetsforkjemper. Så bortkastet. Det var først da jeg så bort på Dima og kona, at det slo meg at dette var hverdagen deres. De hadde sittet i denne korridoren og ventet på vitner som aldri dukker opp i en vanvittig rettssak som igjen og igjen hadde blitt utsatt. Slik ble advokaten holdt i sjakk, opptatt med sitt eget forsvar. Et halvt år senere, dagen før han skulle holde sluttprosedyre, fikk Dima hjertestans.
Historien til Dima er tragisk, men slett ikke uvanlig. Flere framtredende menneskerettighetsforkjempere som Human Rights House har samarbeidet tett med i Aserbajdsjan og Hviterussland, har blitt stilt for retten og fengslet de siste årene. Midt oppi arbeidet for å få dem frigitt, glemmer jeg ofte å stoppe opp og feire våre seire. I over tre år kjempet vi og en rekke andre internasjonale og hviterussiske organisasjoner for å få løslatt lederen for det hviterussiske menneskerettighetssenteret Viasna, Ales Bjaljatski. Vi sendte tusenvis av kort i anledning 50-årsdagen hans, som han «feiret» i fengsel. Kortene fungerte også som beskyttelse, siden vi visste at hilsnene ble lest, ikke bare av Ales, men også av fengselsbetjentene. Presset førte fram. Ales ble løslatt ett år før tiden, etter å ha sittet inne i i tre år. Da jeg møtte ham igjen, var det første jeg gjorde å be han ta på seg en T-skjorte i solidaritet med fengslede aserbajdsjanske menneskerettighetsforkjempere. Han tok på seg T-skjorta og minnet meg deretter diskret på at det var fødselsdagen hans. Jeg, som i tre år hadde mobilisert for å minne verden på at Ales Bjaltjatski satt inne på denne dagen, hadde glemt bursdagen hans da han var blitt en fri mann.
DEMOKRATI MINUTT FOR MINUTT
Hvor lenge går det egentlig an å si at et land er «på vei til» å bli et demokrati? Etter å ha vært med lokale menneskerettighetsforkjempere og observert valg i for eksempel Aserbajdsjan, er jeg selv yrkesskadet. Når jeg går til et stemmelokale, forventer jeg å se flere velgere inne i samme avlukke eller å finne flere stemmesedler stappet nedi urnen samtidig. For dét har vært normen. Likevel har Europarådet klart å overse det. Selv når valgene er rene farser, har kritikken vært mild.Visst er det skuffende å se myndigheter nekte sitt folk frihet til å stemme og organisere seg, men det er ikke noe bedre å høre parlamentarikere i Europarådet gå god for uretten eller ikke tørre å stå opp mot den. Det burde kostet dem så lite. Korrupsjonen som nå rulles opp i Europarådets parlamentarikerforsamling, har menneskerettighetsorganisasjoner varslet om lenge. Allerede i 2010 kommenterte en av våre kollegaer tørt etter et møte med den daværende spanske representanten som skulle rapportere om politiske fanger i Aserbajdsjan, at en mann med en så dyr klokke aldri ville anerkjent valgfusk. Nå har den samme mannen måtte trekke seg som president i parlamentarikerforsamlingen.
Andre ganger er vestlige land for utålmodige og mener støtten ikke gir resultater raskt nok. Da endringene lot vente på seg etter Oransjerevolusjonen i Ukraina i 2004, begynte donorene å bli lei. Også norsk UD kuttet ned på støtten til sivilsamfunnet. De ga opp, mens norske menneskerettighetsorganisasjoner forsøkte å argumentere for verdien av at støtten ble videreført. At også isolerte hviterussere og russere ville tjene på et sterkt sivilsamfunn i Ukraina – en forutsetning for å få til varige demokratiske endringer. Derfor er støtten til å bygge opp hviterussiske organisasjoner ikke bortkastet til tross for at president Lukasjenko fortsatt sitter ved makten. Etter EuroMaidan snudde dette. Ukraina har det siste året hatt en større pott på UDs budsjettpost enn de andre landene i det tidligere Sovjet. Da president Porosjenko var på norgesbesøk i fjor høst, minnet Erna Solberg ham om at støtten fra Norge gis for å skape de endringene folk på EuroMaidan krevde. Det er viktig i et land der reformen av påtalemakten har mislyktes og justisreformen så vidt har begynt. Min kollega Tetiana har fortalt at mange ukrainere forventet mer fra myndighetene etter at vanlige folk ofret livet på Maidan. Likevel tror hun muligheten for endring fortsatt er der. Andre jeg snakker med, er mest opptatt av at de unge må lære at forandringer ikke bare skjer ved å stå på barrikadene en vinternatt. Derfor jobber for eksempel Menneskerettighetshuset i den ukrainske byen Tsjernihiv med at de unge skal bli klar over sine egne rettigheter gjennom menneskerettighetsundervisning.Educational Human Rights House Chernihiv ble etablert i 2014 med hovedstøtte fra norsk UD. For ingenting kan tas for gitt. Mens jeg skriver dette, er folk igjen gått ut på gatene i Kiev.www.bbc.com/news/worldeurope41660871 Fire personer er skadet etter at opprørspolitiet 17. oktober angrep tusenvis av demonstranter som krevde tiltak mot korrupsjonen og endringer i valgsystemet. Tre år etter EuroMaidan trues sivilsamfunnet av et nytt lovforslag som vil øke kontrollen over frivillige organisasjoner i Ukraina. Loven er framstilt som en antikorrupsjonslov.humanrightshouse.org/Articles/22724.html Nasjonalt og internasjonalt mobiliseres det for å sikre at organisasjonslivet som har vært en viktig pådriver for reformene, ikke skal svekkes. Det er viktig, ikke bare for Ukraina, men også for folk i nabolandene som tyr til gatene, fordi de fortsatt tror at noe kan endres.
I hotellobbyen i Moskva den kvelden er jeg i ferd med å gi opp. Men så snur jeg i døren og går bort til vakten en siste gang. – Vet du, sier jeg med lav stemme. –Verden har forandret seg. – Har den? spør han. Jeg nikker stille, og ansiktet hans får et annet drag før han slipper meg inn.Ti år etter vet jeg at det fortsatt vil ta lang tid før andre dører åpnes. Men det er viktig å prøve, så døren ikke stenges helt.