Byllen av skjensel, drømmen om ry

­

Agnar Mykles roman er fra 1954, men kunne ikke dette like gjerne ha vært skrevet i forrige uke, hvis vi oppdaterer eksemplene litt? Er den ikke den samme nå som den gangen, denne usikkerheten, ønsket om å passe inn og frykten for å bli avslørt? «Skam» har blitt et buzzword som brukes som forklaring på ungdommens forvillelse, som når de får kroppene sine skåret og pumpet til rett fasong eller sulter seg til døde, eller når de ikke holder ut sine egne nederlag, men heller leser livene sine inn i en større sammenheng der de kan ta rollen som martyr eller ridder.

Men ungdommens skam er ikke ny. Skammen har lite med vår samtid å gjøre, den har mer å gjøre med selve ungdomstiden. Skam er følelsen av å ikke være god nok, å ikke leve opp til en standard man selv synes man burde leve opp til; og det er jo nettopp det man bruker ungdomstiden til, å finne grensene for sine evner og å tilpasse viljen og drømmene etter disse.

Nederlagene blir mange for den som vil og tør å prøve evnene sine, og nederlagene peker oftest tilbake på en selv, ens egne begrensninger, og det er altså disse man skammer seg over. Det er alltid skamfullt å være ung, fordi det er i denne fasen av livet det er mest tydelig at ens evner og vilje ikke stemmer overens.

DEN PINAKTIGE FOMLINGEN

I Lasso rundt fru Luna skriver Mykle i forordet: «Det er beretningen om en ung nordmanns vandring over jorden; en sang om hans tvil og hans tro, om hans usikkerhet og hans famlende lengsel, om byllen av skjensel og drømmen om ry.»

Akkurat som i Knausgårds Ute av verden og Min kamp 4 drar den unge mannen Ask Burlefot ut i verden for å jobbe som lærer, noe som er litt av et paradoks, siden han har mer enn nok med å finne seg selv og sin egen vei. Underveis er det da heller ikke til å unngå at den seksuelle siden av den famlende lengselen spiller seg ut – og i seksualiteten kan sjelden noe ry vinnes uten at man pådrar seg skjensel:

Også for unge Knausgård gikk det dårlig i møtet med alvoret:

Slik var det i 1954, og en gang på slutten av 80-tallet, og slik ser det ut til å være i Skam på NRK, den dag i dag. Har ingenting forandret seg?

SKAMMEN ER PÅ VÅR SIDE

Jeg er usikker, og røper meg vel dermed som en som er i ferd med å bikke 50, noe jeg også er, og som ikke lenger skjønner meg på ungdommen. Det finnes tre perspektiver man kan se samtiden opp mot fortiden på, og alle tre kan hver på sitt vis bli gubbete:

1) Man kan mene at alt er som før, at menneskenes hjerter alltid er de samme; altså at ens egne opplevelser kan fungere som et nyttig kart for ungdommen, hvis de bare kunne ta til vettet og høre etter.

2) Eller man kan mene at alt var bedre før, at det er så vrient og vanskelig nå med internett og gruppesex og alt det andre man leser om i A-magasinet; altså at samtiden er så fordervet at de unge burde høre på oss som levde i tiden før alle verdier gikk tapt.

3) Eller man kan mene at samtiden er langt bedre enn fortiden, med åpenhet og frihet og toleranse, og at ungdommen dermed har lite å klage over.

Selv er jeg mest tilbøyelig til å være gubbe på den tredje måten. Mest fordi statistikkene går i samtidens favør; levekårsundersøkelsene tyder på at de unge nå for tiden er mer fornøyd med livet sitt, har bedre forhold til foreldrene sine, ruser seg mindre, er mindre utsatt for vold, utøver mindre kriminalitet, har det bedre materielt, osv. Alt dette er fint. Men så skammer ungdommen seg likevel. De skammer seg over å falle utenfor, ikke ha råd til det samme som andre, ha færre venner enn andre, ikke være pene nok, over å ikke få til det de hadde tenkt. Altså det samme som Ask Burlefot og Karl Ove Knausgård.

Jeg tror nok at skammen føles omtrent som den alltid har gjort. Om noe er annerledes nå enn i 1954 eller 1990 eller en hvilken som helst annen tid, må det være at skammen nå kan snakkes om og forstås og anerkjennes. Det har vel en betydning at Agnar Mykles hovedperson heter Ask Burlefot, mens Karl Ove Knausgård beholder navnet sitt i romanen om seg selv, når han går et skritt tettere og ikke lenger trenger den tynne masken «Henrik Vankel» fra Ute av verden. Mykle insisterer i sitt forord på at bokens personer er oppdiktet, noe man allerede i hans samtid tvilte sterkt på, mens Knausgård altså åpent forsvarer retten til å snakke om seg selv og sine opplevelser, selv om særlig faren hans kommer temmelig dårlig ut av det.

Diskusjonen om forfatteres framstilling av andre fortsetter, men vi synes kanskje ikke lenger at det er så viktig om innholdet er sant eller ikke, unntatt i ytterst sjeldne tilfeller der noen få roper «fy skam». Utropet biter ikke lenger. Det blir kritikeren selv som blir stående som den som ikke har forstått hvor bluferdighetens grense bør gå.

Å BEKJENNE DET SKAMFULLE

De unge kan snakke om det skamfulle på helt andre måter nå enn før, og ikke bare om det skamfulle, men også om skammen i seg selv. For Ask Burlefot var skammen i seg selv unevnelig:

Slik var det i 1954: Man skammet seg ikke bare over sine mangler og feil, men også over selve skammen. Å bli gjennomskuet når man prøvde å skjule at man skammet seg, var det mest skamfulle av alt. Skammens funksjon er sosial kontroll; vi straffer oss selv og hverandre med skam når vi kommer til kort, og ubehaget ved skammen er så stort at vi prøver å leve opp til egne og andres forventninger for å unngå ubehaget neste gang. Men i tillegg er det skamfullt å ha blitt straffet, altså å ha opplevd skam, fordi straffen jo uunngåelig peker tilbake på forbrytelsen, uansett hvor mye vi har sonet.

Men dette med tilleggsstraffen har endret seg, tror jeg. I vår samtid dyrker vi bekjennelsen, og bekjennelsen er å vedstå seg det skamfulle og også skammen selv. Lasso rundt fru Luna førte til mye og forarget diskusjon i sin tid, fordi alt dette skamfulle og vanskelige ble snakket om; oppfølgeren Sangen om den røde rubin ble til og med politianmeldt og krevd inndratt, så forargerlig var den. Knausgårds forfatterskap, og ikke minst tv-serien Skam (og, i all beskjedenhet: Jeg mot meg) har derimot blitt mottatt med så å si enstemmig anerkjennelse av det verdifulle ved å bekjenne det skamfulle – ikke å være skamløs og blottlegge seg, men tvert imot å skamme seg offentlig, å vise fram det rødmende ansiktet og de klamme hendene som man helst skulle ha skjult, for å spare seg selv og andre for det pinlige.

Også verdens heldigste ungdom, den nåtidige, må tåle å stå der med klamme hender når de møter en sensor, en arbeidsgiver og den de gjerne vil være kjæreste med. Men de slipper å skamme seg så fælt over at de skammer seg.